Det er ikke så lenge siden jeg postet innlegget “dagens mislykkede mamma”.
Da jeg begynte å skrive kjente jeg at jeg kviet meg litt for å fortelle historien om datteren min som ble så rasende sint og lei seg fordi jeg dro henne med meg hjem i fra barnehagen. En mørk tanke om at datteren min hadde det bedre i barnehagen enn hjemme hos meg selv ga meg klump i halsen lenge etter jeg hadde sluttet å gråte der jeg satt for meg selv og gjennfortalte dagen med ord skrevet i sort her inne. 

Jeg ble et øyeblikk redd for hva andre kunne tenke om meg, redd for at utenforstående kunne tenke på meg som en dårlig mamma. Allikevel følte jeg en lettelse over å skrible ned hendelen. Det er vel dette som gjør meg til en blogger, jeg får utløp for tanker og ved å gjennfortelle en historie får jeg bedre perspektiv på livet mitt. 

Etter hvert som historien nærmet seg slutten hadde jeg innsett at det å fortelle om de dagene som er litt tøffere, at det å skrive om de dagene jeg blir så sint, frustrert eller trist at jeg tyr til tårer, faktisk kan gjøre godt for en annen. Jeg håpet i hvert fall på at det var flere som kunne trekke relasjoner til innlegget og kjenne seg igjen, kanskje puste litt lettet ut etter å ha lest om andre som har stått i samme vanskelige situasjon som seg selv. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Slik var det, jeg ble takket for å dele et slik innlegg. Verden er ikke ren lykke fra morgen til kveld, 356 dager i året. Og siden jeg delte et øyeblikk fra den nakene sannhet denne dagen føler jeg retten til å kunne fortelle om denne. For denne dagen har vært den dagens rene motsetning. 

Jeg hadde ingenting å rekke i dag da jeg sto opp klokken 7, så jeg gikk på badet og traktet meg kaffe. Jeg sminket meg og satte meg på datene for å sjekke noen mail, mens jeg drakk kaffe. Kvart over 8 vekte jeg to trøtte, men blide jenter. Vi spiste frokost sammen og jeg gjorde de klare for barnehagen. I barnehagen glemte jeg tid og sted, jeg fant meg plutselig i den situasjonen at jentene for lengst hadde forlatt fanget mitt der jeg satt på gulvet, at de var utenfor synvidde og lekte, mens jeg satt og skravlet med et par ansatte. Litt etter dro jeg vel vitende om at barna mine var i de beste hender. 

Hjemme fikk jeg gjort unna dagens jobb og litt før halv fire var jeg tilbake i barnehagen. I dag ville de begge være med mammaen sin hjem, og det nesten før jeg fikk spurt. Jeg hadde tidenes tålmodighet da jeg byttet om litt klær på Otilie for at hun ikke skulle reise på butikken i bare strømpebukse og Olivia fant ut at hun også ble nødt til å skifte. Hun kunne så klart ikke ha på de klærne hun hadde når søsteren fikk på seg en kjole med traktor på. Så etter at begge var iført traktorkjole, en rosa og en lilla så reiste vi. 

På butikken hadde jeg to lykkelige barn, de spurte for hver halvmeter hva de forskjellige varene i butikken var, og da vi gikk i mellom de fristende hyllende av godteri og sjokolade, så godtok de svaret mitt “vi kan ikke kjøpe godis i dag, det er ikke lørdag” selv om øynene hang igjen på reolene. 

De ventet på tur, hørte på beskjeder, skravlet og sang i lystige toner. Vel hjemme spurte de om de kunne sykle, så de syklet og syklet på plattingen utenfor huset, mens jeg ryddet inn varer og begynte med middagen. 

Jeg lo, jeg lo så jeg gråt av mine to barn fordi de gjorde alt for å få meg til å le. Alle spiste mer enn magen egentlig orket ved middagen, og før tannpussen leste vi i den store Ole Brum boka, tegnet og skrev bokstaver. Selv tannpussen ble utført uten en sur mine, og da vi la jentene i sengene sine ba de kun om å få dynen pakket rundt kroppen, en klem og et kyss før de vinket meg ut av rommet. 

Og siden har det ikke vært en lyd.
BT reiste på trening og jeg innså at denne dagen hadde gitt meg overskudd nok til at jeg like gjerne ryddet huset, gikk med søppel, satte på en vaskemaskin, brettet et klesstativ, støvsuget og vasket vinduer til det ble mørkt ute. 

Jeg har gått en hel dag uten å heve stemmen for å få slutt på en søskenkrangel, jeg har ikke måtte ta en eneste kamp om legging eller tannpuss. Og de barnehageansatte ble nødt til å fortelle meg at de brukte jentene som gode eksempler der de spiste grønnsakssuppe som den beste retten de kunne fått da de andre barna rynket på nesen. I dag har jeg følt meg som en supermamma. 

 – Følg speiltvillingene på Facebook –