Verdens Prematurdag

17.11.2015

Verdens prematurdag er en dag hvor jeg minnes tilbake til min første tid som mamma. Våre to jenter ble født nesten åtte uker før termindatoen. Selv om jeg var klar over at tvillinger kan komme før termin, og at jeg hadde spesielt stor fare for fortidlig fødsel på grunn av åpning av livmorhals fra svangerskapsuke 26, så var det både uventet og skummelt da det hele gikk opp for meg. 

Jeg ble lagt inn på sykehuset under ett døgn før jentene var ute av magehulen, uten noen tanker om at fødsel ville inntreffe i løpet av den samme natten. 

Det å føde premature barn gir en anneredes fødselsopplevelse, eller skal jeg heller si; en annerledes tid etter fødselen. Fødselen min startet av seg selv samme natt som jeg ble innlagt. Jeg ble den dagen lagt inn fordi livmorhalsen min var helt åpen. Til tross for at jeg i løpet av natten ble satt på riestoppende medisiner etter å ha voknet av hyppige og smertefulle kynnere, så lot ikke fødselen seg stoppe. 

Sjokket kom da vi fikk omvisning på føden og nyfødt intensiv – etter at barna var født. Vi ble fortalt at vi måtte regne med å bo på sykehuset frem til termindato for det var som oftest da premature barn var sterke nok til å reise hjem. 

Det var en ekstremt følelsesladd opplevelse og en kritisk start på livet for to små jenter. Jeg skulle så gjerne beholdt barna mine noen flere uker i magehulen, for som førstegangsfødende var det utrolig tøft å se sine barn ligge med sonder i nesen, med måleutstyr rundt om på kroppen og det faktum at de mesteparten av tiden måtte ligge å få ro i åpen kuvøse. Jeg skulle ønske de slapp å starte livet med blodprøver hver dag og mat igjennom nesen. Men uansett hvor mye jeg skulle ønske at de slapp å starte livet på denne måten så kan jeg ikke få takket nok for hjelpen og støtten sykehuset ga. 

Jeg vet at hadde det ikke vært for de fagkyndige ved sykehuser så hadde vi i alle fall mistet ett barn, “hun forsvant fra oss, så hun fikk litt ekstra hjelp” sa de, men det var ikke før jeg satt med helsejournalen dems i ettertid at jeg faktisk forsto at hun hadde fått gjenopplivende hjelp etter fødselen. 

Jeg ble rørt av det minste som nybakt mor, og det at jentene fikk hjemmesydde ulltepper og ulluer fra frivillige gjorde at jeg tok til tårer. Også det at jentene hadde mulighet til å få morsmelk før jeg selv klarte å produsere betydde mye, for det at noen tar seg tid og tenker på medmennesker er stort. 

Vi tilbragte kun tre uker på sykehuset før jentene var sterke nok til å reise hjem med oss. 

I dag er jeg glad for opplevelse, kanskje mest fordi det gikk så bra som det kunne ha gått, men også fordi den tiden var ekstremt lærerik. Vi var trygge i rollen som nybakte foreldre etter tre uker med eksperthjelp rundt oss til alle døgnets tider. Vi fikk kjenne på den største takknemlighet over å ha fått to friske barn, for på nyfødt intensiv er det mange barn som er født i en urettferdig verden. 

Og jeg er glad for at jeg kan fortelle om den fantastiske jobben sykehus gjør, for som vi alle vet hører vi ofte om feiliene som blir begjort. Det er trist for i sannhetens navn så gjør de ved sykehus alt de kan for oss som trenger hjelp. 

Tre uker gamle mirakler ♥

    1. Godt at de gjorde en så fantastisk med dine søte små 😊De har noen nydelige jenter.
      Det er sant som du sier at det som regel kommer ut alle feil sykehuset Gjør istedenfor den positive. Dessverre har jeg ingen god opplevelse med sykehus. Jeg ble aldri prioritert under mitt første svangerskap. Jeg fikk blødninger og rier. Skjønte ikke så mye der og da. Fikk null hjelp fikk beskjed om å vente. Kort for klart. Jeg fødte min døde unge I do. Jeg var I sjokk. Når legen kom etter en halv dag på sykehus trodde legen jeg hadde vanlig mage smerter. Legen fikk aldri beskjed om at jeg var gravid.

    2. Kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Gutten min kom 7,5 uker før tiden og alt du beskriver husker jeg som et vondt minne. Det vondeste var å gå hjem på kvelden og la babyen være alene igjen på sykehuset. Det rev hjertet mitt i to hver kveld. Men dessverre hadde jo ikke sykehuset plass til alle foreldre også, så de få rommene de hadde gikk jo til dem som hadde barn i mer kritiske situasjoner. Jeg måtte jo også hjem til 2 åringen min, som nesten ikke hadde sett mammaen sin fordi hun hadde vært innlagt i over 3 uker Pga for tidlig vannavgang. Det var det vondeste, at jeg ikke kunne være der for noen av dem, fordi jeg måtte være 2 steder på en gang og jeg følte alltid jeg forlate en av dem:( Det var det absolutt vanskeligste å gå fra det lille nurket som lå så hjelpesløs i kuvøsen. Men sykehuset var fantastiske.. De tok seg tid til å ta han opp og holde han inntil seg når jeg ikke kunne være der, bare så han skulle kjenne mennesklig kroppskontakt. Det var det som rørte meg mest, for det var ikke noe de måtte gjøre, men det hjalp så utrolig på samvittigheten å vite at han fikk kjenne kjærlighet på natten også, når ikke jeg kunne være der for ham. Idag er han en 5 år gammel frisk gutt og jeg er evig takknemlig til barneposten på Sørlandet sykehus. Dere er fantastiske hele gjengen.

    3. Jeg viste ikke at de også var premature 🙂
      De er jo så nydelige! jeg fikk min sønn i uke 33+6 så han er også prematur,vi var inne i 27 dager å dette var jo fra 3-30 desember,midt i juletider.Det tok jammen meg på ! :/
      Godt at jentene deres har det bra nå å vokser så fint 😀

    4. Yvonne: Fikk bort i mot ti frysninger gjennom kroppen av kommentaren din <3 Jeg skjønner så godt hvor tøft det må ha vært, eller gjør jeg. Skjønner er jo et feil ord siden vi ikke hadde en fra før og fikk bo på sykehuset. Men det var sykehuset som hadde ansvaret om nettene fordet. Og selv om det var godt å få sove ut og vite at jentene var i de beste hender så var det tungt å vite at det ikke var jeg som kunne være der.

      Jeg er sikker på at de som jobber på et slikt sted har et ekstra gen med kjærlighet. De er utrolige, ingen tvil om det.

    5. Flott skrevet, jeg sitter med akkurat samme erfaring som deg etter å ha født ett barn i uke 33 ❤️

    6. Synes det er altfor lite informasjon om premature mår man har jordmor timer osv.
      Fødte selv i uke 25+0 ei lita jente og tilbrakte 4 lange måneder på sykehus. Heldigvis fødte jeg på rikshospitalet. Jeg visste også jeg kom til å føde for tidlig pga konisering x2 men ikke så tidlig. Hadde ingen informasjon om premature eller risikoen med for tidlig fødsel.
      Hun er nå 5 måneder (7 uker korrigert) oog er heldigvis frisk og rask tross mange opp og nedturer det innebærer å bli født prematurt!
      Så veldig glad mange deler sine historier der ute så man kan se at det kan skje hvem som helst, når som helst!
      Stor klem

    7. Jenny: Du sier noe der, jeg fikk heller ikke noe informasjon da jeg i uke 26 fikk vite at jeg cervix begynte å åpne seg. Derfor begynte jeg å søke opp informasjon på nett etter jeg kom hjem og det er kanskje det dummeste jeg kunne gjøre, jeg ble jo livredd for hesa til jentene.

      Historien din er helt klart en lykkehistorie, for gud å tøft det må ha vært for dere alle at hun kom så tidlig til verden. Uke 25+0 er jo helt i grenseland, så det er ingen tvil om at du har ei veldig sterk jente. <3

      Prematurgruppen på fb er så fin, så mange rørende historier <3

      God klem til deg <3 nå kan du nyte at du har babytid mye lengre enn andre foreldre har 🙂

    8. Så fint at du deler dette.
      Min sønn ble tatt ut med keisersnitt i uke 32, for jeg hadde kreft samtidig som jeg var gravid, og de kunne ikke vente lengre med min operasjon. Så sånn sett så var jo han sterk, siden han egentlig ikke hadde vært prematur “naturlig”, altså han hadde fått fint med næring og det hadde ikke vært noe problem å gått hele svangerskapet om ikke jeg hadde vært syk.
      Jeg hadde en kjempestor operasjon rett etter at sønnen var født, så min stakkars mann satt alene på prematuravdelingen mens jeg ble operert og så måtte jeg over på intensiven og fikk ikke kommer over før dagen etter. Det var helt grusomt. Samtidig som jeg hadde fryktelig nok med meg selv den første uka, og ble bare av og til trillet opp på avdelingen og fikk sønnen over på meg. Alle som jobbet der var fantastiske, og mannen min fikk være der døgnet rundt om han ville. Men under fødselen så skrek sønnen hull på den ene lungen og havnet i respirator noen dager, og da fikk vi ikke ha han “på oss”, og han lå der med alle ledninger og hadde vondt. Det var helt forferdelig. Og alle alarmene hele tiden. Kan enda skvette til når det piper på ovnen for at maten er ferdig eller liknende. Det var så mange lyder og alarmer for pusteopphold, lav/høy puls etc. Tror dette er vanskelig for folk som ikke har opplevd det å forestille seg, men jeg synes uansett det burde vært mer info på forhånd. Jeg visste jo faktisk at jeg kom til å få en prematur sønn, for det var bestemt at de kom til å ta han ut i uke 27-32 og heldigvis kunne de drøye det helt til uke 32. Så vi hadde faktisk omvisning på prematuravdelingen noen dager før fødselen og fikk treffe de fantastiske menneskene som jobber der.
      Men jeg tror at for alle som opplever det plutselig så er det nok enda mer dramatisk og traumatisk og det burde vært forberedt mer på det på forhånd.
      Kjempefint at du skriver om det, og jeg visste faktisk ikke at det finnes en egen dag!
      PS. Jeg helt frisk i dag, men kan ikke få flere barn, og sønnen har ingen varige mén og er en frisk og oppegående snart 3-åring.:)

    9. Fru Aadalen: For en histore, kjente jeg ble veldig glad av den siste linjen din. Trist at du ikke få flere barn om du ønsker det, men så heldig du må være som rakk og få en gutt også, til tross for at han kom litt tidlig <3

      De er så sterke de små, og med så flinke personer rundt er det er utrolig opplevelse når man får det litt på avstand. For jeg husker godt at jeg gråt til en sykpleier som kom og satte akupunktur på meg en kveld, og de andre gangene hun kom sovnet jeg alltid før hun kom tilbake og tok de ut. Utmattet var jeg helt klart! For det var en psykisk tøff tid.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg