Så mye for en kveld alene

Alenetid – et ord jeg for noen år siden tok for gitt, et ord som i sin største grad betydde kjedsomhet. 
I dag har alenetid fått en ny betydning, alenetid er frihet, det er ro og selvpleie. 

Overgangen fra da alenetid skiftet fra kjedsomhet til frihet skjedde den dagen jeg ble mor, men også gjennom samboerskap. Jeg savner å ha min samboer rundt meg etter kort tid, og jeg gleder meg til han kommer hjem fra jobb, men det legger ikke et lokk over at alenetid er nødvendig en gang i blant. 

Alenetid er ikke den tiden jeg sitter hjemme etter at barna er levert i barnehagen, for den tiden er jeg på jobb til tross for at jeg i stor grad befinner meg hjemme i eget hus. 

Alenetid er det jeg skulle ha i går, en kveld helt for meg selv. Jo, barna var hjemme, men jeg planla at tiden fra 19 til egen leggetid skulle være en “megtid”. En kveld jeg kunne gjøre som jeg ønsket uten å ta hensyn til noen andre, en kveld jeg kunne se en film, en skikkelig jentene klissefilm med god samvittighet. 
Mann i hus skulle på en jobbmiddag, og jeg var klar over at det ville bli sent før han kom hjem. 

Når slike kvelder som dette inntreffer så skjeldent så er det en god grunn for å kjenne på gleden av å kunne være alene. BT og jeg har snakket om nettopp dette ved de få tilfellene vi har vært i fra hverandre. Og ingen av oss legger skjul på at en kveld eller to uten hverandre er fint, kanskje er det en nødvendighet for å kjenne på savnfølelsen, eller så er det bare en nytelse av å kunne være helt alene med tankene sine. 

Så slo det meg igjen at planlegging ikke er noe som alltid fungerer med små barn, det er absolutt helt nødvendig, men selv hvor mye som planlegges så er det til syvende og sist de små som får overtaket. Og slik ble det. 

Jeg fant aldri roen, for hver femte minutt løp jeg opp og ned trappene til soveværelse til mine barn. I mellom de korte slagene ryddet jeg i påvente av at roen skulle falle på. Å se en film avbrudt hvert femte minutt vet jeg er totalt håpløst. Klokken 20:30 ble det stilt og jeg pustet lettet ut, eller hørte jeg noen lette skritt over gulvet i andre etasje? 
Jeg hoppet til i det min datter sto med bustete hår iført sin litt for store pyjams og kikket på meg med store øyne i døråpningen til stuen. 

“Viva sovej, Mamma. Jeg ej våken”

“Jenta mi, det er natta nå, alle barn må sove på denne tiden” 

Som voksen var det ikke vanskelig å forstå at den lille jenta smilte så lurt og herlig hun kunne i håp om å få være litt lengre oppe, men jeg har også vært mamma lenge nok til å forstå utfallet av forlite søvn. 

Jeg tok i bruk alle kort jeg hadde i erme, jeg var streng, jeg var øm, jeg brukte julekalender utpressing (den var kanskje ikke helt pedagogisk innafor, men når du har lagt barnet ditt tilbake i sengen for den 20. gang så begynne tålmodigheten å briste), utpressing gikk da på at det ikke ble noen gave i pakkekalenderen om hun fortsatte å stå opp og traske ut av rommet sitt, jeg prøvde trikset om å la henne sove i mammas seng, jeg sang, strøk og klappet, og innimellom kranglet vi. 

Jeg forsto i går at når er toåring sier med sint stemme: “Mamma er gammal!! Pappa er gammal!” så var det første virkelige utrykk for “foreldre er verdens teiteste” Og jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet for så å svare med en setning som gikk langt over hodet på henne. 

“Tja, alt er jo relativt satt i en sammenheng” – For ærligtalt, gamle er vi ikke, men for henne var jeg en gamel streng kjærring!  

Når et barn bikker over fra trøtt til overtrøtt så virker alle triks nytteløse. 

Det var bare å gi opp da klokken var passert ti om kvelden, jeg gikk og la meg sammen med henne, en halvtime etter hvor alle sanger jeg kunne komme på i øyeblikket var sunget, falt omsider øyene hennes igjen og klokken viste 22:37.

Akk ja, så mye for alenetid.. 

 -Pust inn, pust ut – 

Men nødvendigheten for å få litt tid til å puste i mellom tankene var der, så jeg sto opp igjen og satt meg i stillheten med litt soff og noen perler i hendene. Om det bare var for en kort periode, så var alenetiden som meditasjon for kropp og sjel.. 

 

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. Aaahahahahahaha! Ååå nå lo jeg! Min er bare 1.5 enda, så språket er ikke utviklet såpass enda. Men oppførselen er gjennkjennbar, ja. Det var alt det andre du skrev også 😉
      Sånn her er oppmuntring for en sliten alenemamma å lese. Er så godt å føle seg normal når man leser så mye om “supermammaer” overalt. For det er vi jo egentlig alle sammen som står på sånn. Bare godt å få det litt i perspektiv 🙂
      Ha en fin kveld 🙂

    2. Åh nei, så kjedelig! Pust inn, pust ut, ja! 😛 Håper denne kvelden er bedre! 🙂 Olivia tuller litt med leggingen hun også, men har som regel sovnet til 20.30 (selv om hun selvsagt burde sovnet tidligere).
      Kos dere i kveld 🙂 Og ja, alenetid er ekstremt godt og viktig! Her legger vi heller ikke skjul på det! Jeg og Olivia har vært hos mamma i helgen, og AP har hatt alenehelg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg