Facebook tar meg tilbake tre år om dagen, og hver dag må jeg stoppe opp!
Det hele føles så vanvittig uvirkelig. Jeg husker spenningen som fulgte graviditeten, men også bekymringene. Allikevel trenger jeg bilde av meg selv for å faktisk forstå at jeg en gang gikk gravid. Nå er det plutselig gått så lang tid, siden den gang da.
På denne tiden hadde jeg fått vite at det jeg skulle bli mamma for, var to små piker. I uke 22 ble jeg også sendt ut av jobb fra legene, og ventetiden hjemme gikk til “redebygging” for to små. Oppussing av barnerom, bad og kjøkken, og storhandel av alt to babyer måtte trenge.
I dag er det rart å kjenne på følelsen jeg hadde før jeg ble mamma, over hvor mye jeg gledet meg til å se de for første gang. I dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var uten barn..
Minnene gir meg helt klart rom for å tenke over hvor takknemlig jeg er som fikk dele livet med to fantastiske døtre!