Tvillingenes hemmelighet.

Det var torsdagen.. 

Barnehagen ringte. Klokken var bare 12, så automatisk kjente jeg et stikk i magen da jeg svarte i telefonen. 

Otilie hadde falt ned av en stol, og samme hva de prøvde på så var hun helt utrøstelig. Gråten var ikke til å stoppe og hun holdt seg for armen hun hadde falt på, mens hun gjentok sine rop etter mamma. Selv om fallet ikke var av det største fryktet barnehagen at hun kanskje kunne ha brukket armen. De ville i hvert fall ringe en gang for mye enn en gang for lite. 

Jeg slapp det jeg hadde i hendene og kjørte av gårde. Da jeg fikk øye på henne hadde hun sluttet å gråte, men da hun så meg kom bevreleppen tilbake. Vi vet vel alle hvordan det følels når foreldrene kommer etter en trist opplevelse. Det er så godt, samtidig som det er helt umulig å holde tårene tilbake. 
Jeg satte meg ned foran henne og hun kloret seg fast i meg, mens hun fortalte hva som hadde skjedd i mellom store hulk og tårer. 

Jeg fikk ikke lov til å kle av henne for å se på armen, men hun hermet etter meg da jeg spurte om hun kunne løfte, klemme og dytte med armen sin. Brukket var den ikke, men det kan være vondt nok å forslå den. 

Vi ble enige om å reise hjem alle sammen, og vi vekte Olivia fra dagluren. Olivia hadde grått omtrent like mye da Otilie falt, “sympatigråt” forklarte barnehagen det med.

I bilen på vei hjem var det Olivia som gråt, så jeg spurte henne hva det var. 

“Jeg har vondt i armen min!” sa hun i mellom hikst. Hun forklarte vidre at hun hadde vondt i armen fordi hun hadde falt i barnehagen. Det forvirret meg og jeg spurte Otilie om det var hun som hadde falt. Det var det, sa hun, og selv om barnehagen kunne tatt feil av to så like jenter, så var jeg også sikker på at de ikke hadde gjort det. 

Hjemme fortsatte gråten. Otilie kunne helt plutselig hyle til om at hun hadde vondt i armen, og gråt så det gjorde vondt i mammahjertet. Jeg forklarte at det beste var å ha armen i ro, for at bevegelse antagelig fremprovoserte smerten. Men til min forvirrig la jeg merke til at hun holdt seg til feil arm. 

Otilie hadde ikke sovet dagluren og ble mer sliten for hvert hulk hun tok, etter en liten stund var hun sikker på at det gjorde vondt i armen om hun satt, så jeg bærte henne til hun omsiden sloknet i armene mine. 

Olivia begynte på ny å klage over smertene i armen, og jeg sa at vi måtte kle av klærne og ta en grundig sjekk. For som sin søster, registrerte jeg at hun også byttet på hvilken arm hun hadde vondt i. Jeg klemte forsiktig nedover armen og det var da jeg snudden den og fikk se undersiden av underarmen at jeg forsto hvor smertene kom fra. Begge underarmene var dekt av et rødt og varmt utslett, og etter nye spørsmål fikk jeg svar på at det klødde, men forsto at kløen også fremprovoserte smerten. 

Jeg dro opp genserermene på den sovende Otilie, og der på nøyaktig samme steder som sin søster var armene røde av et smertefullt og kløende utslett. 

Med unntak av litt varmeutslett i Tyrkia sommeren før, har ingen av jentene hatt utslett på kroppen, så jeg begynte å stille spørsmål til Olivia om hva de hadde gjort i barnehagen og hva de hadde spist den dagen. Hun svarte at de hadde spist “sijanka” som jeg etter litt forsto betydde “Sri Lanka”. Men det ga meg ikke mer svar enn at de i den forbindelse hadde spist mat de ikke har prøvd før. 

Jeg brakk av en bit fra aloveraplanta vi har i stuen og smurte inn de såre armene. Det ble heldigvis slutten på brennende utslett.

 

Da kvelden kom og barna sov i sengene sine så jeg programmet: Schrödingers katt – Tvillingenes hemmelighet. Jeg ble beveget av dokumenteren, kjente frysninger gjennom tvillingers bånd, likheter og ulikheter. Jeg ble rørt og fascinert over det utrolige fenomenet – tvillinger.

Jeg kjente igjen jentene i programmet, og forsto at jeg glemmer å se deres unike eksistens som tvillinger, fordi jeg lever i det båndet, fordi det er alt jeg vet hva er. Tvillinger har så mye mer enn blodsbånd, de er knyttet så mye sterkere sammen. Sannheten er at mine to barn skulle vært én liten pike, men på grunn av en misdannelse under utviklingen delte piken seg til to helt separerte fostere. Så selv om de i mine øyne er forskjellige, er de på en måte en del av hverandre. Denne dagen var de et bevis på det, sympatigråt er ikke uvanlig, men utslettet var også et bevis på at de to er likere enn jeg kan forstå. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

 

 

    1. Stakkars små, var mye plaget av eksem/utslett i varndommen(og får fortsatt utslett til tider),så kjenner den følelsen..
      Eldste min hadde en periode et grusomt utslett i ansiktet.. Viste seg at de ga ungene frukt(bl.a appelsin) ute i barnehagen,uten å vaske dem i ansiktet etterpå..dette var vinteren,så samme hvor mye jeg behandlet og fikk bort,så ble han like ille i bhg igjen 🙁 var ikke før jeg fikk tvunget igjennom vask av ansikt etter måltid i bhg at han blr bra igjen.. Er ikke alltid så lett for de små..

    2. Har du en bestevenn, liksom sikkelig close en som du kan fortelle de merkligste ting til. Kan du lage et bestevenne innlegg?

    3. Hei. Har eneggede tvillinger på samme alder som dine to. Jeg blir så rørt og fasinert, både av dine ord og også dokumentaren som gikk. Stolt er jeg selvfølgelig bestandig, men jeg glemmer hvor magisk det er. Takk for påminnelsen 🙂

    4. Fant det programmet på nettet. Interessant og lærerikt. Tenk så heldige de er som alltid har en som står seg så nær.

    5. Christina: Jeg fant ut dagen etter at de hadde vært med å skjært opp ananas og mango, så det var nok saft som hadde rent ned på underarmen som ikke var blitt vasket bort.

    6. Du skriver så utrolig bra! Jeg kunne lest meg gjennom dagen på bloggen din! Stå på, du er super flink <3

    7. Jeg synes det er så rart hvordan eneggede tvillinger blir til. Det sies at egget/cellen delte seg på et tidlig stadium, men hvordan kan det bli to perfekte barn når cellen ble delt i to? Jeg synes derfor ikke at cellen delte seg, men doblet seg! 😀 Og for et mirakel det er! 🙂
      PS: Håper utslettet er bedre i dag 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg