“JEG VIL IKKE HJEM!”

Jeg kjente en stor lettelse slå over meg da jeg hørte hun fortelle: “I går da jeg kom for å hente i barnehagen, ble han sint og så dyttet han meg som at jeg skulle gå igjen! Jeg hadde ikke sett han siden morgen dagen før på grunn av jobb, så jeg hadde gledet meg skikkelig til å se han. Mye til velkomst.. ” Det var ikke egentlig meg hun snakket til, så den andre mammaen svarte: “Jeg vet akkurat hvordan det er, min vil sjeldent bli med hjem fra barnehagen!“. Da måtte jeg bryte inn og sa: “Jeg kan også skrive under på den, mine to vil heller ikke alltid være med hjem!” 

Fra å ha to barn som hylte etter meg da jeg leverte for en måned siden, har jeg nå to barnehagebarn med stor B. 

For to dager siden var jeg på plass i barnehagen en halvtime senere enn jeg normalt liker å hente. Selv om en halvtime kanskje ikke er så mye, så får jeg alltid litt dårlig samvittighet for at jeg er “sen”. Den dårlige samvittigheten får meg til å glede meg litt ekstra over å se dem igjen, og selv om jeg ikke sier det høyt, så håper jeg at de har savnet meg. 

Med utslåtte armer og mitt største smil overrasket jeg de med at jeg var tilbake etter syv timer. Hun ene lyste opp et lite sekund og sa begeistret “mamma!”, så kikket hun ned på leken igjen. Hun andre hadde ikke en gang behov for å røre en muskel over velkomsten til moren og fortsatte å sette opp gjerde rundt hesten.

De utslåtte armene mine sank ned som to ballonger med hull i. Jeg skiftet taktikk og stjelte til meg en kos fra hver av dem i stedet. I ørene deres hvisket jeg at de  skulle få være med på butikken.  Det faller alltid i god jord, men min beregning om at de to ville fyke opp av stolene i begeistring slo feil. 

“Ja, mamma, jeg vil være med butikken… Etterpå mamma!” Fikk jeg til svar med en monoton halvsøvnig stemme. 

Siden denne butikken vi skulle til stengte ikke lenge etter prøvde jeg å pushe på for å få de to til å takke for seg og rydde sammen slik at vi kunne dra. 

“JEG VIL IKKE VÆRE MED!!” 

“Jeg har ikke rukket å leke i barnahaaagen! JEG VIL IKKE HJEM! DU gå hjem!” 


Grunnen til at jeg skriver om denne hendelsen er fordi jeg trur jeg ikke er alene om den følelsen det gir når barna skriker ut at de ikke vil være med. Jeg trur ikke jeg ville vært alene om å føle meg som en dårlig mamma, da de hylte i sinnet over å få på ytterklærne og løper inn til de andre barna i det jeg snudde meg etter lua. 

På vei hjem var jeg både sint og lei meg, kall det gjerne “såret på et mammanivå”. Det gjorde så vondt å høre at de ville velge barnehagen fremfor meg. Jeg skal jo liksom være deres trygghet og favoritt. Men i stedet ble de sinte over at jeg kom, og sinte over at de måtte dra. De hadde jo vært der i syv timer, lengre enn det jeg selv ville få se de i løpet av dagen. 

Selv om jeg innerst inne vet at tidsperspektiv ikke er inntruffet hos min barn enda, selv om jeg vet at jeg kom på et dårlig tidspunkt da de begge var midt inne i en veldig spennede lek, så kunne jeg ikke forstå at de ikke ville være med meg. 

Som den grubleren jeg er, tenkte jeg meg tilbake til min egen barndom. Jeg innså at selv hvor høyt jeg har elsket og elsker mine foreldre, så er det ikke til å komme bort i fra at de var noen skikkelige festbremser hver gang de kom å hentet meg borte på besøk. Det virket som om de alltid kom når leken var mest gøy, og selv om det fantes tonnevis med trygghet og kjærlighet hjemme, så var hjemme bare hjemme. Et sted jeg alltid ville ende dagen, et sted der alt var som før. Mamma, pappa og søster ville ikke gå noen sted, de ville være hjemme der de alltid var, men den gode leken med de andre barna ville kanskje aldri bli akkurat like spennende eller morsom som i det øyeblikket. 

Jeg skjønte hvor patetisk det var at jeg bekymret meg for om de ansatte ville trekke konklusjoner om hjemmet vårt i negativ forstand. Jeg skjønte hvor patetisk det var å bli så opprørt over at de ikke ville være med hjem, for jeg viste hvor glade de ville være igjen så fort vi kom hjem, til trygghet, gode samtaler og ikke minst en stor svart hund å ligge tett inntil. 

Men selv om jeg forsto at jeg hadde reagert kraftigere enn jeg burde, så var det ufattlig godt å høre at jeg ikke var alene om det faktum at barn kan ha det så gøy at de uten å tenke en eneste konsekvens avviser sin egen mor på det sterkeste. 

De lever i nuet, og når nuet er gøy er det jo fryktelig kjedelig å bli revet ut av det! 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Haha, litt gøy lese dette fra “den andre siden”
      Jeg jobber i bhg og opplever daglig at barna
      hyler og gråter over at de blir hentet.
      Tenker ikke på situasjonen hjemme ikke er som
      den skal, men at dette er godt tegn på at
      de trives i bhg og at de er trygge på å være
      “alene” uten mamma og pappa. Det er jo
      ikke gøy og må avslutte en lek som er
      så morsom!!;)
      Men skjønner det kan være kjedelig uansett:p

    2. Jobber i barnehage selv, og ser ofte det samme. Tenker ikke noe om hjemmet! Blir nesten litt glad, på en rar måte. For da ser foreldrene at barns trives og har det godt hos oss <3

    3. Godt å høre at det er flere som opplever det slik. Min lille ramp på 16 mnd stortrives i bhg! Jeg blir overlykkelig de få gangene jeg får sneket til meg en kos og klem før hun løper avgårde igjen. Det gjør vondt i mammahjertet når hun omtrent gråter av tanken på å være med hjem, men samtidig er det jo et godt tegn på at hun har det så bra i bhg. Bhg er (og skal ) være et bra sted for barna og være, og jeg er bare så takknemlig for at mini blir ivaretatt av så fantastiske, flinke, kreative og omsorgsfulle personer.

    4. Det er ikke det at de ikke vil være med hjem skjønner du, det er at de ikke har lyst til å forlate det de holder på med….dette høres likt ut, men er faktisk to forskjellige ting. Overgangssituasjoner er ofte utfordrende i den alderen, ingen som tenker stygt om hjemmet av den grunn. Det jeg reagerer på er foreldre som forsøker å løse dette ved å si til barnet ;” nå må du komme ellers blir jeg lei meg…”, eller ; ” skal du være her i natt du da, hvor skal du sove?”…
      Det jeg ser ( og også erfarer med mine egne) som fungerer best er når foreldrene kommer inn, hilser på barnet, prater litt, sjekker om barnet er klar med en gang. Hvis barnet trenger lenger tid kan mor/far si ; ok, da går jeg og pakker sekken.Når jeg kommer tilbake må vi dra. Dette gir barnet litt forberedelsestid. Hvis barnet fortsatt ikke vil, må det leies ut eller tas på armen.
      Hilsen mamma til 3 og spesialpedagog.

    5. Jeg velger heller å se det positive i det når de ikke vil hjem; de har det sååååå gøy i barnehagen at de har lyst å bli der😊Jeg har ofte megadårlig samvittighet for at de går i barnehagen hver dag, mandag til fredag, uke etter uke. Det river i mammahjertet over at mesteparten av tiden sin tilbringer de der. Og når de kommer hjem er det kun et par timer igjen av dagen, så er det leggetid. Ingenting kan glede meg mer i løpet av en dag, eller en uke, enn at de faktisk ikke har lyst å bli med hjem fordi de har det så gøy i barnehagen 💞💞

    6. Jeg har ofte sett dette i bhg som jeg jobber i, tenker aldri noe negativt om foreldrene ☺
      Det er heller kjempe positivt at barn reagerer slik, for det vil si at de er veldig trygge på deg og at du alltid er der for dem 😉 Så istedenfor å bli lei deg, får du prøve å ta det som et kjempe kompliment 😉

    7. Veldig godt å høre at jeg ikke er den eneste mamman som opplever dette! 😄
      Jeg jobber også i barnehage, og har aldri tenkt at barna ikke har det bra hjemme hvis de ikke vil bli med hjem når de blir hentet! Faktisk får jeg heller en litt god følelse når dette skjer, for det er jo et tydelig tegn på at vi gjør en bra jobb og at barna føler seg trygge!
      Men som mamma derimot, føler jeg at alt blir feil uansett hva jeg gjør i disse situasjonene! Jeg er for tiden hjemme i permisjon med lillesøster på 6 mnd! Tanken har fra starten av svangerskapet vært at vi skal kose oss hjemme når jeg er i permisjon, korte dager i barnehagen, rolige morgener og fridager når vi måtte ønske det! Dette hadde ikke 3-åringen tenkt! Han våkner kl.6 om morgenen, og SKAL i barnehagen! Gjerne så tidlig som mulig, og helst med en gang! Kommer jeg for å hente han før kl.15, kan du være sikker på at vi ikke kommer oss ut døra før det har gått 45 min! Så jeg har bestemt meg for å slutte å ha dårlig samvitighet for at han koser seg i barnehagen, for det er jo faktisk det han gjør! Han har det helt topp, og hvorfor må vi “plage” og stresse oss selv med å tenke at vi må hente før det har gått så og så lang tid?! 😄
      Dette ble en lang kommentar! Og jeg som bare leser blogg, og aldri kommenterer noe! 🙈 Men dette innlegget var som å se meg selv, så jeg måtte bare skrive det jeg hadde på hjertet!
      Ønsker dere en god helg! 😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg