Dagen før dagen…

… de har ventet på i så lang tid. 

 

På denne dagen for presis tre år siden kjørte jeg til sykehuset for ente gang i påvente av en ny svangerskapkontroll. Til tross for at jeg bare var i svangerskapsuke 32, var jeg allerede på overtid i tyngde og fylde. Med to barn i ett svangerskap er den vordene moren på høyde med terminklare mødre i uke 30. 


Bilde tatt samme samme dag, før sykehusbesøk.
 

Jeg vagget meg vei fra parkeringsplassen til sykehuset, men uten noen spesielle bekymringer. Faktisk hadde de to siste dagene vært litt midre smertefulle enn tidligere. De jevnlige kontrollene jeg hadde er normalt for tvillingsvangerskap, og selv om jeg i uke 26 fikk se at livmorhalsen hadde begynt å åpne seg hadde den siden holdt seg stabil etter beskjeden og sengeleie i eget hjem. 

Selv om datoen var 12.04, så var dagen en fredag og ikke en tirsdag som i dag. Planene for helgen var flere, og jeg hadde gledet meg lenge til nettopp denne helgen. 

Under kontrollen kom den uventede beskjeden. Jeg måtte legges inn med det samme. Livmorhalsen hadde ikke bare en liten sprekk i seg, nå var den helt åpen,  og legen kunne kjenne hinnen av fostersekken til “tvilling 1” som hun så fint het på den tiden. 

Jeg var på langt nær klar for å bli mamma, men det skulle jeg ikke bli heller, ikke riktig enda – fikk jeg beskjed om. Sykehusoppholdet skulle nettopp utsette fødselen, så lenge som mulig, og aller helst i fire uker. Men allerede den dagen fikk jeg en lungemodningspøyte i tilfelle fødsel som ga en støl og øm følelse i rompa i flere dager etterpå. 

Etter litt overtalelse fikk jeg lov til å kjøre hjem, pakke med meg det ene og det andre til tidsfordriv og litt klær, vel og merke kun til meg selv, og ikke de to som lå i magen og presset på. 


I sykehussengen med en voksende mage
 

Samboeren min ble med meg tilbake til sykehuset, og holdt meg med selskap ut kvelden. Da han dro presset tårene på, plutselig følte jeg meg så forlatt, så alene på det sterile hvite rommet med den ene sengen i. Og der skulle jeg bo de neste ukene, tenkte jeg.

Jeg satte til slutt på en film på dataen, og sovnet da den var halvgått. 

Søvnen kjentes ut som jeg fløt et sted mellom våken og sovende tilstand, som om jeg befant meg i det tidpunktet rett før du sovner. Stadig lukket jeg opp øynene og kikket meg rundt i rommet før jeg på ny prøvde å sove litt mer. 

Da klokken var rundt 3 på natten sto jeg opp og tømte den stadig fulle blæren, som i sannheten ikke inneholdt mer enn noen få dråper på den tiden. 

Kynnene jeg var så vandt med var sterke og langt hyppigere enn vanlig. Jeg ble liggende en lang stund da smertene stadig ble litt og litt sterkere. Jeg lurte lenge på om jeg skulle dra i den røde tråden ved sengeenden, og følte i min desorienterte verden at jeg ikke kunne spørre om hjelp midt på natten. Jeg ville jo ikke vekke noen, eller være til bry, og jeg enset ikke med en tanke at jeg befant meg på et sykehus med våken nattevakt for de ansatte. 

Omsiden dro jeg i den røde tråden og noen minutter etter ble jeg overrasket av sykepleieren som kom inn blid som en sol, med klær og sminke på stell. 

Fødselen var i gang, men åtte uker før min egentlige termin. Derfor ble jeg satt på drypp som skulle stoppe det hele. 

Da klokken var halv seks, ringte jeg hjem til min kjære, og med ro i stemmen fortalte jeg at han kanskje burde komme tilbake til sykehuset.

Fødselen lot seg ikke stoppe, og i morgen klokken 11:54 og 11:56 for nøyaktig 3 år siden kom Otilie og Olivia til verden. Mindre enn de fleste, men vakrere enn alle. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

 

    1. Takk for at du deler av deg selv, på en så fin måte her på bloggen. Jeg har selv en baby på to måneder og oppdaget bloggen din da jeg gikk gravid. Innlegget om TV titting var virkelig inspirerende. Nå som jeg er i permisjon og masse tid til lek og kos virker det nok lettere enn hvordan virkeligheten faktisk blir med barnehagebarn og jobb, men jeg tenker det er lov å drømme om, og strebe etter å ha energi til å leke og aktivisere småen fremover uten å bruke TV eller iPad som barnevakt for mye. Må også legge til at du virker som en fantastisk mor <3

    2. Hanne: Selv tusen takk, for en fin tilbakemelding 🙂 Koselig tid du er inne i <3. Jeg var veldig bestemt på at tv ikke skulle stå på å summe da barna var mindre, men etter hvert som de ble litt større, ble det lettere og lettere å ty til denne hjelpen fra skjermen. Problemet var at over tid virket det mot sin hensikt, det var en stor bjørnetjeneste. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg