Endelig et feberbarn!

Hun var like varm som solen, da jeg løftet henne opp fra bakken der to armer strakk seg opp og blikket bar en sørgmodig tone. Hun hadde bare rukket å løpe en eneste runde på hoppebanen i idrettshallen. Det bustete hodet falt slapt inn i halsgropen min og armene krøllet seg rundt nakken. 

Det var godt at pappa også var med på turn i dag, slik at jeg kunne sette meg uten å bekymre meg for hun som fremdeles løp rundt som om hun hadde en liten rakett i baken. 

Feberen kommer ofte om kvelden, sies det, og det stemte bra. Enn så lite de har vært syke i sitt liv, så er en brennende kropp ikke til å ta feil av, og de blanke tomme øynene bekreftet feberen som kom snikende på etter noen dager med hoste. 

– Uff, lille gull! Du er vist ikke helt frisk. 

 


Det er aldri gøy med syke barn pleier vi å si, men la oss være helt ærlige med oss selv; et febersykt barn er vel egentlig litt som å vinne jackpot for oss mødre og fedre?!

For det er noe himmelsk med en ufarlig feber som følge av en forkjølelse. Jeg kan da fremdeles telle på min ene hånd antall ganger jentene våre har hatt feber, og selv om det stakk litt i hjerte da det tomme blikket festet seg løst i intet, kunne jeg ikke annet enn å tenke stille for meg selv; endelig, nå var det på tide med et  feberbarn! 

For med ett den indre temperaturen bikker over 38 grader faller de hoppende, engasjerte og smågale barna ned til bitteliten-småbarn-stadiet. Den forhøyede kroppstemperaturen gjør at de “store” barna virker små igjen, til det stadiet der mamma eller pappa er det viktigste i hele verden.

Med et febersykt barn er vi ikke de teite og strenge voksene, men den tryggeste favn, den eneste favn som redder situasjonen. For ikke å glemme den uavbrutte uendelige lange kosestunden som ikke har vært tilstede siden barna lærte å ta sine første krabbetak. 

Eller enda bedre, alle “skal gjøre, burde gjøre” tingene kan vi slippe ut mellom fingrene fordi det ikke lengre betyr noe. Da den viktigste oppgaven vår i øyeblikket er; å være der som en eneste stor støtte og omsorgsperson. 

Det gjør ingenting at det glovarme barnet som klynger seg inntil kroppene vår får svetten til å piple , for hos en mamma og en pappa er det ingenting som slår ekte kjærlighet og uendelig lange koser fra sitt eget barn.

Når det ellers aldri er tid til en lang nok kos som får fyllt opp koselageret med 100 %, ja da er det jammen meg godt med en liten feber til hjelp. Sunt er det også, da virke alt som det skal. Og selv om jeg takker ja til mer kos, så får jeg håpe at feberen tok drepen på de “slemme” bakteriene, slik at en frisk og smågal jente våkner opp i morgen tidlig, klar for nye eventyr. 

 

 

 

Siste innlegg