Trening ble en del av hverdagen min i 1. klasse på videregående, halvveis i skoleåret byttet jeg klasse fra allmenn studiekompetanse til breddeidrett med studiekompetanse. Jeg var i min livs verste fase, skillsmissen til mine foreldre dro meg ned til en mørk og fuktig kjeller. Karakterene mine dalte fra 5 til 2 og de indre tankene brøt meg ned til jeg til slutt kollapset. Jeg lot sinne og sorg gå ut over venner og famile, men også meg selv i aller høyeste grad. Sult var smerten som kunne overgå sorgen, og derfor sultet jeg meg til et innhulet skjelett.
Tårene renner nå, for det er første gang jeg legger ordene på trykk. Å gjennomgå en skillsmisse mellom foreldrene i en alder av 17 år, var tøft, bein tøft. I utgangspunktet en sårende hormonell alder, som ikke ble det spor bedre av denne hendelsen. Men det er helt greit, jeg har forstått at det er lov å føle sorg, hat og sinne under en skillsmisse. Etterhver ble det bedre, det ble bra igjen.
Den nye klassen ble et godt sted å være, en stor gjeng apekatter som var mer opptatt av sosialt samkvem enn pensumbøker. Det var akkurat det jeg trengte for å få smilet tilbake og 5’ere på karakterkortet.
Den daglige treningen på skolen var pustepausene fra de trøtte bøkene som fikk tankene til å vandre, derfor trengte jeg trening i livet mitt. Men da vidregående tok slutt, var jeg ikke den som fant tilbake til treningssenteret. For det jeg kanskje likte aller best med treningen var det å tilbringe løping, ballspill og styrke sammen med en gjeng deilig mennesker. Så jeg bare sluttet.
Du tenker kanskje det er rart jeg forteller dette nå, men jeg klarte ikke komme helt utenom i min fortelling om treningen.
Ikke før det var gått 5 år fant jeg tilbake til treningen igjen. Med to treningsnarkomane av noen naboer jeg har fikk de lurt meg med på en Crossfit time.
Jeg var støl i en uke!
Tiden flyr, og til sommeren har jeg trent Crossfit i ett år. Nok en gang er jeg reddet av treningen, selv om jeg denne gangen ikke hadde en sorg å kvitte meg med. Nå ønsket jeg å trene for styrken sin skyld, for helsen generelt.
Den herlige kombinasjonen av variasjon, styrke og utholdenhet som det er i Crossfit har jeg ikke funnet i noen andre idretter, og jeg elsker den. Jeg startet svak og puslete, men følte aldri at jeg ikke passet inn. Jeg skjønte fort at selv om mine to naboer er Hulken og Wonder Woman selv, så passer Crossfit for alle, ung – eldre, smal – bred, kort – lang, svak – sterk.
Progresjonen har aldri vært større eller mer synlig, og nye rekorder settes hver måned.
For en sinnsyk mestringsfølelse!
Jeg har funnet treningen som ikke bare gir et pust i bakken, men som får meg til å glede meg til neste time selv om jeg ligger med blodsmak i munnen og sildrende svettet på gulvet etter en time.
Jeg har ikke tidligere skjønt at trening kunne være så sinnykt gøy!
– Følg denne treningsentusiasten fra Facebook / Instagram og Snapchat: Stinetuss –
Kjære deg. Jeg har lest bloggen din lenge, men bruker aldri å kommentere. I dag greide jeg ikke å la være. Takk. Takk for at du setter ord på hvordan en skilsmisse kan være også for de som er fylt 17 og på en måte voksen. Jeg var selv 17 (ble 18), det året foreldrene mine gikk fra hverandre. Jeg ble behandlet som en voksen, og det var forventet at jeg skulle ta det hele ok. Men som deg så følte jeg både sorg, hat og sinne. Og aldri møtte jeg noen særlig forståelse for det. Det er forsket mye på skilsmissebarn, men lite på tenåringer/unge voksne. Kanskje dette bør settes mer fokus på. Derfor ble jeg veldig glad når jeg leste innlegget dit, og forstod at jeg ikke har vært alene om følelsene. At det hele var normalt, selv om jeg var såkalt voksen. Takk for at du fikk meg til å bearbeide enda litt mer av det hele <3 Ønsker dere en flott pinse og 17.mai!
Så leit å høre at du har hatt det så vondt. Du nevnte det i et svar på min kommentar for ganske lenge siden, da jeg skrev at jeg også har vært mange år i den dypeste og mørkeste kjelleren. Der jeg sultet, tvangstrente, spiste, kastet opp, selvskadet, osv. Men jeg visste ikke at du hadde det så ille som du nå skriver! Heldigvis gikk det bra! <3 Med oss begge!
Så deilig at du har funnet cross fit! Ei venninne av meg i oslo trener det, og hun elsker det! Jeg trener "bare" hjemme, men det er greit nok nå med 2 små barn 🙂
Ha en fantastisk pinsehelg og 17.mai! 😀
Emma: <3 Ja, jeg kjenner følelsen. Og det er et tema som burde vært mer belyst, men jeg trur grunnen til at det ikke er det, grunnen til at jeg selv ikke har skrevet om skillsmissen og min måte å reagere på, er i frykt for å støte foreldrene mine. Hos barn så er det andre voksene som kan forske og skrive om hvordan barna reagerer. Slik blir det ikke for oss, selv om jeg gikk til skolepsykolog som virkelig klarte å sette meg utenfor og se det store bilde i et perspektiv jeg ikke klarte i min egen sorg.
God pinse og 17.mai til deg også<3
Cathrine Narum: Du har en god hukommelse 🙂 Men det vet jeg egentlig, du husker jo til og med alle navn på folk du har vært borti. Der er jeg udugelig 🙂
“Det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere”. Det stemmer nok det, og selv om jeg fremdeles kan kjenne på frustrasjonen over å ha skilte foreldre så er det noen fordeler også, tre par besteforeldre som jentene er så glade i. 🙂
Ønsker dere også en fantastisk pinsehelg og 17.mai. 😀
Åh, den hukommelsen altså.. På godt og vondt. Jeg tror jeg ikke har plass til mer :p Et eksempel: Jeg venter fortsatt på det prosjektet du og Charlotte (mammaen til sophia) hadde sommeren 2014! Dere skrev så fint om det, men så ble det liksom borte, og vi fikk aldri vite noe mer. Kanskje fordi Charlotte ble sykemeldt, jeg vet ikke. (ja, jeg får liksom med meg alt av en eller annen grunn) Det er faktisk flaut. Hvis jeg hadde fortalt folk hva jeg vet om dem tror jeg nesten de hadde blitt redde! Ting de har sagt eller skrevet helt selv, og som jeg av en eller annen grunn lagrer i hodet mitt, setter det sammen, og trykker tydeligvis på “lagre for alltid” 😛
Mine foreldre skilte seg da jeg var 11. Det gjorde meg ikke noe egentlig da pappa uansett ikke var noe særlig hjemme. Det var ulike bytter av steforeldre titt og ofte som har hardt for meg. Nå skulle vi liksom leke “happy family” Det er mange grunner til at jeg ble så syk og var det i veldig mange år, en av steforeldrene var den største grunnen. Heldigvis kom vi oss bort fra han tilslutt!
Cathrine Narum: Hahaha! Det er jo bare helt utrolig! :O Det ble ikke noe av, buhuu!! Skulle gjerne ønske jeg hadde hatt den evnen!
Uff, vondt å høre :((