Sinneutbruddene

– Hva kan vi gjøre da? Sa pappaen etter at datteren omsider ga slipp på raseriutbruddet hun hadde vist. 

– Jeg vet ikke, ikke så mye mer enn det vi gjør, med det er tøft!, svarte jeg som denne gangen hadde vært den av oss som sto i kampen, ørene bar preg av et akutt tilfelle av tinitus etter all hylingen. 

– Kan hun ha ADHD? Jeg mener, hva var det egentig hun klikket for?, spurte han. 

– Nei, ikke hun har nok ikke det, for hun har en god konsentrasjon. Hun ble sint fordi hun ikke kunne ha med 17.mai fløyta i senga, svarte jeg og gnidde meg i ansiktet. 

– Jeg skjønner bare ikke at hun kan bli så sint, det er jo aldri noen problemer med søstra!, sa han forferdet etter å ha hørt på det kraftige sinneutbruddet. Det kunne ha var i 5 minutter, eller 30 minutter, jeg vet ikke, for hvert minutt føltes uendelig lenge. 

– Det kan du si, men du må ikke glemme at det var omvendt for bare en liten tid siden. Husker du?, sa jeg. 

– Ble hun andre så sint?, spurte han 

– De er jo forskjellige i sinnet sitt, men ja hun ble også så sint. Jeg husker jeg spurte om råd til hva jeg skulle gjøre i den gamle barnehagen, så frustrert var jeg.  Det er nok en fase, men en tøff en. Kanskje vi skal være glade for at de ikke fikk den samtidig? sa jeg og lukket øynene. 


I går kom artikkelen der jeg uttalte meg om “ett lett – og ett vanskelig barn” i VG. Det er stund siden jeg brakte opp temaet på bloggen, et tema som kan være vanskelig for en mor å snakke om. Hvem vil vel si at det ene barnet er det vanskelige, mens det andre er det lette?

Jeg ville slippe ut mine tanker om denne problemstillingen da rollene snudde, da den sinte av barna mine plutselig gikk over til å være den problemfrie. Rollene var byttet, og det enkle barnet viste sine følelser i aller sterkeste grad, noe hun enda gjør. 

Å stå i et slikt sinne er noe av den tøffeste med å være forelder, nettopp fordi så mange følelser blir spent i seg selv. Jeg opplever selv sinne, og frustrasjon, så blir jeg lei meg. Alle mine følelser som vil virke negativt prøver jeg etter beste evne å skjule, men det betyr ikke at jeg er spesielt godt til det. Jeg kan selv bli så sint at jeg bare får lyst til å gå, la henne hyle i sengen til hun ikke orker mere. Fordi jeg ikke forstår, fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å utagere på den måten, fordi jeg selv ikke klarer å tenke rasjonelt med det hylende sinte barnet ved min side, fordi jeg ikke klarer å oppnå noen form for kontakt. 

Det er nemlig det som skjer – det er umulig å trenge igjennom sinne, og nå henne. Utbruddet kan bryte ut av intet, og bli så sterkt at det er umulig å få øyekontakt, ikke hjelper det å si noe med en rolig stemme, eller vise forståelse. Jeg har prøvd alt dette, om igjen og om igjen, men med et barn som er så sint at hun ikke vet sitt eget beste så klarer hun ikke høre mine ord over hyligen, hun finner ikke blikket mitt fordi blikket flakker andre veier. 

Hun trur jeg er dum, og vil til pappaen sin, og med all sin vilje prøver hun å rømme til pappa. Men når pappa står i sinne er det mamma hun skal til. For mennesket foran henne er en “dumming”. 

Closeup portrait angry young woman blowing steam coming out of ears having nervous breakdown hysterical screaming isolated grey background. Negative human emotion facial expression feeling attitude

Så hva gjør vi?! 

Vi tar henne bort fra situasjonen, plasserer henne i rom uten forstyrrelser og setter oss sammen med henne. Hun prøver å rømme, men hun får ikke lov når hun er så sint. Bare når hun får igjen pusten og roer seg ned skal hun få lov til å gå fra oss. Men hun er sta, staere enn mange, og kjemper sitt eget sinne til hun til slutt er så sliten at hun strekker armene fram og kollapser i favnen til pappaen eller jeg som sitter der sammen med henne. Først da kan vi snakke, først da vil hun lytte, først da klarer hun å forstå. Men på det tidspunktet er vi begge to også utslitt og triste, selv om vi finner tilbake i vennskap og kjærlighet der vi sitter og holder rundt om hverandre. 

Kanskje forsto hun at det var bedre å snakke om situasjonen, enn å bli så sint? Men nei, nye utbrudd skjer, og igjen må vi sitte hos henne til hun på ny kollapser av utmattelse, mens søsteren så stille på sidelinjen spør om vi kan lukke døren fordi hun får så vondt i ørene. 

Det er ingen enkel oppgave å løse, men det finnes alltid en grunn, og den bygger på noe helt annet en den lille bagatellen som utløste avtriggeren. Kanskje var det bare en utslitt eller sulten kropp som ikke taklet motstand, kanskje var den følelsen av urettferdighet som kom til overflaten, kanskje var det et forsøk på oppmerksomhet som gikk galt. Uansett hva det er som utløser et slikt sinne, så er det noe av betydning, som bør tas på alvor. Uavhengig av hvor frustrendene og sint en selv kan bli av barnets sinne som vi ikke helt klarer å forstå i øyeblikket. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

    1. Jeg skal prøve å ikke gi “gode råd”, for de får man nok av i sånne sammenhenger, men jeg vil allikevel si at det godt kan tenkes at mer av det dere sier enn dere tror kommer igjennom. Sånn er det hvertfall ofte med sinte tenåringer, at selvom de tilsynelatende hverken hører eller bryr seg døyten om det som blir sagt, så er det en del som fester seg i underbevisstheten likevel, og hvertfall senere kan komme til overflaten igjen. Og som du sier kan det gjerne være en fase, jeg syns du har fortalt om at du selv var ganske sint som barn? Eller hadde et brått temperament eller hva jeg skal kalle det?
      Jeg syns det høres fint ut at dere sitter hos henne jeg. En viktig ting med barn er å anerkjenne hva de føler, selvom det kan virke meningsløst at de føler akkurat det 😛 Det ble jeg litt bedre på da jeg jobba i barnehage, selvom det kan virke meningsløst og nesten irriterende å “sutre for det” eller “bli sint for datt”, så er det viktig å anerkjenne at “jeg skjønner at du ble sint, og at du syns det var urettferdig”. Også kanskje komme med en forklaring på hvorfor det allikevel må være sånn, når barnet klarer å ta det inn 😛 Og det kan gå an å snakke med noen på helsestasjonen, hvis fasen ikke ser ut til å gå over 🙂 Barn med adhd kan ha god nok konsentrasjon for oppgaver de enten syns er veldig spennende, eller ikke syns er så innmari vanskelige at det utfordrer tålmodigheten. Men jeg er enig i at det mest sannsynlig ikke er det. Det er jo som regel ikke det. Hun kan også være høysensitiv, og som du selv sier er dette med utslitt, sulten, trøtt, oppmerksomhetsbehov sikkert de mest sannsynlige forklaringene. 🙂
      Dere er flinke, stå i det, det vil bli bedre!

    2. Så utrulig flott at du skriver om ditta, har sjølv “bare” 1 liten gutt, men syns det er utrulig tøft når raseriutbruddene kjem.. 😕 Veldig bra skrevet må eg seie! 😊 👍 Er akkurat samme her at han hyler til han kollapser i armane mine 😣

    3. “Når du smiler til meg og snakker til meg uten sint stemme, så skal du få gå.” min femåring har utrolige sinneutbrudd. Men til foreldrenes store fortvilelse så slår han også. Vi vet ikke hva vi skal gjøre for å få slutt på akkurat det. Men det fløt over da jeg på 17. Mai satt med guttungen i fanget å holdt ham stille fast til han roet seg etter at han sparka og slo meg fordi han fikk en time-out etter å ha slått noen andre.
      “Det er ikke lov til å ha favoritter.” sier de. Jeg elsker begge ungene utrolig høyt, men jeg må innrømme at den som er enklest å ha med å gjøre får automatisk mer oppmerksomhet. Det er bare det at det endrer seg hver eneste dag for tiden.
      Godt å se at noen skriver det som det er 🙂

    4. Hei Stine
      Syns det er kjempefint at du setter fokus på dette…
      Vi har ei snelle som ble 3 år nå på lørdag,og jeg har seriøst sett det svarte i øya hennes. Åsen kan et lite menneske ha så mye følelser? Har også tenkt ADHD vi..
      “Din vilje ligger i min lomme”, sa bestefar alltid til meg! Og mamma sier “hun er deg Mari, husk det!”
      Så… Alt er nok normalt skal du se:) De er bare 3 år…
      Klem

    5. Jeg har ikke tålmodighet til raseri så jeg bare går fra situasjonen. Vet at jeg blir så sint selv. En gang sto datteren min midt oppe i en skibakke og skrek av fulle lunger fordi hun ikke klarte å gå bortover med slalåmskiene. Altså noe så meningsløst å bli SÅ sint for. Jeg kjørte bare lenger nedover bakken slik at jeg så henne men hun så ikke meg. Da ble det sikkert flaut å stå der og hoppe opp og ned i sinne alene, for hun roet seg og kom etter 😛 Den gangen var det tydeligvis kun oppmerksomheten fra meg hun var ute etter. Det er utrolig vanskelig å holde fatningen i slike tilfeller og dere er kjempeflinke som klarer det!!

    6. Christine: Det er tøft, helt klart. Kommen en hånd eller ett spark så går jeg rett over i sint modus, det er bare ikke greit. Men uff, noen ganger føles denne kranglingen uovervinnelig. Ingen ting fungerer og frustrasjonen bygger seg opp 🙁

      Heldigvis er det ikke daglig slike utbrudd, men som deg mener jeg også det er viktig å snakke om det 🙂

    7. Mari: De eldre har nok så rett så rett. Jeg kan huske hvordan mitt eget sinne tok over kontrollen på kroppen som barn, vel det vil si, jeg har da opplevd det sinne som voksen også, men heldigvis med større kontroll over temperametet i dag enn for 20 år siden.

      De er bare tre år! – Godt sagt <3

    8. litloo: Det er ikke lett net, men min erfaring er at det blir raskere bedre om vi blir der for henne selv om det til tider krever et lite overmot. Phuu..

    9. Vil ikke at du skal tro at barna dine har Adhd, vil bare påpeke at du burde lese deg opp på diagnosen- før du skriver det på en så stor blogg.
      Det finnes nemlig flere undergrupper, uten konsentrasjonsvansker og uten aggresjon eller med begge.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg