Dype samtaler

Kanskje ble det for dypt, for komplisert? – tenkte jeg, men omgjorde tankene i samme stund, Nei, det er viktig å la de vite. De er kanskje bare tre år, men de dype samtalene er det beste vi har. 


Min venninne var på besøk, en ren glede for de to små. Jeg laget klar middagen på kjøkkenet, men overhørte brokker av samtalen i stua. Jeg forsto at døtrene mine viste frem de små blå blodårene som er synlig på håndleddets underside, da de sa: 

– Her går det blod! 

Det stoppet ikke der, de ville fortelle mer til min venninne, så jeg smugtittet igjennom luken fra kjøkkenet til stuen. 

– Bak her, sa hun og la hånda på brystet hennes, – Bak her har du hjerte ditt. Det gjør at vi har blod her, fortsatte hun og pekte på håndleddet sitt. 

– Jeg har også hjerte, her. Sa hun andre og pekte på sitt eget bryst. 

– Alle har hjerte, Tyra også. Vil du høre? Det sier, dunk dunk, dunk dunk.

Jeg ble stående å smile, det stolte smilet en mor får når hun blir imponert over sine små barn. De hadde lært av frokostens dype samtale om kroppens indre. 

Under frokosten flere timer tidligere hadde de nemlig blitt opptatt av å studerer de blå årene som var synlig. 

– Det er blod! sa de, for det hadde de lært. Jeg svarte ikke; – Ja, det er blod.

Jeg fortalte like gjerne en hel historie om hvorfor vi har blod akkurat der, om alle dyr, fisker, fugler, insekter, reptiler og mennesker som har blod. Jeg elsker disse samtalene. Jeg elsker å vri hjernen for å kunne fortelle på deres nivå, for å lage bilder av det jeg forteller som de kan refere til. Den lille oppdagelsen av blodårene ble til noe mye større, det ble en ren fasinasjon av hvorfor vi har blod, og hva hjertes oppgave er. Da siste bit av brødskiven ble svelget, satt vi alle tre og lyttet til hverandre hjerter. 

Da er det ikke annet enn stolthet det går an å føle, når barna gjennforteller en oppsumert lære til min venninne Lena som de begge er så glad i. 


Lena og Otilie i vannkanten på Long Beach 


– Speiltvillingene på Facebook – 

 

Siste innlegg