“RIIIIIING – RIIING!”
Den vonde lyden av vekkeklokken rev henne i trommehinnene, og dro henne ut av drømmen om palmesus og en gigantisk iskrem i hånden.
Selv om hun visste det kvelden i forveien, traff det henne som et gigantisk sjokk da hun oppdaget grunnen til at vekkerklokken rev henne ut av den gode søvnen. Hverdagen var tilbake..
I går kveld fikk hun ikke sove, for døgnrytmen hadde hun edret de siste tre ukene med ferie. Det til tross for barna som ikke sov noe særlig lengre enn til halv 8 om morgen. Lange kvelder og mindre søvn, gjorde bare livet godt de tre ukene. Men denne morgen var øynelokkene klistret sammen.
Motvillig reiste hun seg fra den myke varme sengen, fremdeles med øynene lukket.
Det kalde gulvet mot føttene spredte seg oppover kroppen med gåsehund som krøp oppover beina helt til den rakk ut og nedover armene. Hun vandret de få skrittene til barnas soverom mens hun gne seg frenetisk i øynene for å klare å lukke de opp med en liten glippe. På rommet satte hun seg ned på huk foran det sovende barnet.
Hverdagen var tilbake, og med det innså hun at selv om det ikke var et nytt år, var det det for barnet. Ett klasseår eldre var barnet foran henne blitt den natten. Og selv om barnet enda hadde flere år igjen i barnehagen, var ikke barnet lengre minst på avdelingen. Nå var barnet eldst og avdelingen løst opp slik som den var for bare tre uker siden.
Barnet foran henne så ut som en engel, og før hun klarte å vekke det, mimret hun seg gjennom de tre ukene som var forbi denne kalde mandagsmorgen.
Hun hadde tenkt før ferien startet at tre uker ferie antagelig ble tøffere enn tre uker med hverdag, for hvordan skulle hun klare å aktivisere barna slik at de ikke kjedet seg i så lang tid. Hun hadde tatt feil, de hadde ikke kjedet seg. De hadde i stedet funnet hverandre bedre enn noen gang.
Ferieukene var gått så alt for fort, og nå var hverdagen så alt for brått tilbake.
En grøssning gikk igjennom kroppen hennes da hun igjen husket tidsproblemene med den normale hverdagen, hvor ille alt var..
Eller var det så ille? Hun husket ikke. Hun husker bare hvor godt det var å være så nære de siste tre ukene.
Hun visste ikke om hun ville være i stand til å smile den dagen, men i det hun vekte sitt barn slo den fornuftige tanken over henne.
– Uten hverdagen ville det ikke vært en ferie å glede seg til. Tiden med familien ville ikke vært like magisk om ferie var alt vi hadde. Jeg trenger å savne deg litt, for å sette enda større pris på deg, du trenger å krange, leke og lære for å bli det mennesket jeg drømmer du skal bli.
Om med det smilte hun en ny morgen til barnet foran seg som i motsetning til moren gledet seg til barnehagestart, hverdag og rutiner.
– Speiltvillingene på Facebook –