Dugnad – sur smak i munnen

I kveld kommer det et lite hjertesukk fra denne mammaen


Med en kjevle i hånden gikk jeg fra parkeringen og opp i barnehagen med raske steg, jeg var to minutter forsinket, klokken var 18:02. Den første døren jeg kjente på var stengt, så jeg gikk videre til den neste, også stengt. Den tredje døren ønsket meg velkommen inn, og jeg kjente kaffelukten og hørte praten som guidet meg til det rette kjøkkenet. 

Hele den siste uken var det hengt opp skriv om den store peppekakedagen for foreldrene i barnehage. Til og med en påminner på mail var å finne i min mailboks to dager før peppekakedagen. Den årlige tradisjonen hvor foreldrene kommer en kveld for å bake pepppekakehjerter til hvert barn i barnehagen, lage julekranser til alle dørene og pynte opp på avdelingene til 1. desember. 

Der jeg kom fram til kjøkkenet møtte jeg 9 ansikter, 10 med det ene barnet som var med før leggetid. Tilsammen representerte vi 7 familier. Fra en barnehage med 7 avdelinger. Fra en barnehage med 100 barn og enda flere foreldre. 

I dag møtte de 100 barna med hver sin forelder en barnehage med krans på inngangsdøren, og et peppekakehjerte med navnet til barnet skrevet i melis hengende ned fra en gardinstang. Det de ikke visste var at alle navnene på avdelingen var skrevet av den samme hånden, og at alle pepperkakene var stekt av noen få hoder som tok seg bryet med å møte opp for å gi barna en hyggelig overraskelse. 

Så jeg spør meg selv, hva er det med ordet dugnad som gir folk sur smak i munnen? For å si at ingen av de andre hadde mulighet, tror jeg svært lite på. 

Hva er det med dugnad som får folk til å krympe seg og late som de ikke trenger å være til hjelp? Når alt dugnad handler om er å gjøre en liten innsats for å gjøre noe bra for barna våre. Om det er fotballen, danseskolen, musikken eller barnehagen som setter i gang en dugnad så gjøres det av en veldig enkel grunn: for å gi noe tilbake til barna – våre barn. En tur, en forestilling, nye instrumenter eller bare peppekaker til adventskalenderen. 

Til ettertanke; når ble vi så egoistiske? 


– Speiltvillingene på Facebook – 

    1. Veldig bra at du stilte opp hvertfall!
      I vår barnehage er det alltid en hel haug med foreldre som stiller opp, mens jeg er en av få som nesten aldri er der. Er vanskelig å møte til dugnad med tvillinggutter på 3 med autisme, og en pappa som jobber mye. Poenget mitt er at; selvom det definitivt er late mennesker som sluntrer unna, så finnes det også folk som skjemmes fordi de ikke greier å møte opp.
      Ønsker deg en fin kveld 😊

    2. Så trist at så få foreldre møtte opp! Jeg tviler på at så mange hadde veldig mange andre planer.. Har faktisk ikke ord, bare utrolig trist rett og slett..

    3. Enig i at det er egoistisk, men nettopp det at dere er så mange er nok en hovedgrunn til at så få kom. Det er et ganske vanlig psykologisk fenomen, at når man er mange, så føler hver enkelt mindre personlig ansvar – en tendens til å regne med at “noen av de andre ordner”. Og hvis begge foreldrene til 100 barn skulle kommet, så ville det sikkert blitt vanvittig fult på det kjøkkenet, de fleste regnet sikkert med at “mange andre kommer” :p Ikke at det unnskylder altså, men jeg tror det er sånn folk ofte tenker.. Ikke at dette er ditt ansvar, men en idé til neste gang kan være å dele opp i grupper, og gi hver gruppe ansvar for noe konkret. Da vil høyst sannsynlig flere bidra, for det er ikke like mange å spre ansvaret ut på 😛
      Men det kan nok med fordel nevnes i et nyhetsbrev fra barnehagen kanskje “takk til de 9 av 200 som møtte opp til dugnad”..

    4. Takk for at du tar opp dette! Her var det en treningsform som baserte seg på at foreldrene stilte frivillig som trener. Hvor ektefellen min stod helt alene i nesten 2 år og trente ungene. Da satte jeg foten ned… Og det endte med at det ikke ble noen trening i år, til vår sønns store fortvilelse. 🙁
      Men jeg synes ikke man skal la seg utnytte heller.
      Et hjertesukk fra dette hjemmet..

    5. Godt skrevet, veldig typisk og sant.
      Jeg tror tiden deres er for dyrbar til å stille eller prioritere å stille på sånt, det er ofte bare de samme som stiller. Og hvorfor skal de det? Noen fikser og ordner jo likevel!
      En burde bare sendt ut skriv i november neste år om foreldrene ønsker å bestille X-antall kranser hos blomsterhandel og pepperkaker til barna fra konditor, til en rimelig fet pris, siden så få stiller på dugnaden 😉 Da tenker jeg mange hadde krysset på deltar og kanskje satt av noen timer. Jeg tror ikke de tenker på de som stiller på dugnad. I det HELE tatt

    6. Jeg er en de som møter på dugnad, men dette hadde jeg glatt prioritert bort! Hvorfor kan ikke ungene selv få lage disse pepperkakehjertene? Det hadde vært så mye finere og mer koselig 🙂 Foreldredugnad må brukes med omhu – de med flere barn har også dugnader via skole, idrett og andre ting og må prioritere for å få tid til alt.

    7. hei. jeg jobber i barnehage selv og er mor til en jente på 9 år. Slik jeg ser det kan nok manglende dugnadsinnsats ha mange årsaker. i barnehager i dag er det flere som ikke er vant med dugnad og pepoerkakebaking fra sin kultur og ikke møter av den grunn. noen er ikke så flink i norsk. noen har flere barn og dermed dugnad på mange arenaer, f eks både skole og barnehage, i barnekoret, fotballen osv og totalen gjør at noe må vike. noen har ikke barnevakt og og noen har ikke tid eller lyst…
      men de kan gi beskjed til barnehagen om at de ikke kommer! og barnehagen kan kanskje si at om færre enn 50 foreldre møter så blir det ingen pepperkake kalender i år. hilsen diplomatisk dame.

    8. Jeg var håndballtrener i 2 sesonger for 10 og 11 år gamle barn. Selv var jeg bare tenåring på den tiden, og hadde ikke en gang egne barn. Opplevde det samme der- de gangene vi trengte folk til å hjelpe til med kamparrangement, være vakt i håndballhallen eller kjøre til bortekamper var det stort sett de samme som stilte. Jeg synes det er helt greit å ikke delta på dugnad hvis du har en grunn og forteller det til den som arrangerer dugnaden, men å bare aldri møte uten å beklage seg eller fortelle hvorfor synes jeg er skikkelig dårlig. Det handler om å ha litt respekt for de som bruker av sin egen fritid på ditt/dine barn!

    9. Hei, Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver, fordi jeg selv har vært en av de som har stilt opp og organisert dugnader ol. Samtidig har jeg begynt å tenke gjennom årene: kanskje folk ikke stiller opp fordi de ikke synes at det er så viktig? Eller at det er andre ting de prioriterer mer? Kanskje noen bare har en kveld eller to “ledig” i uken, og at de nå før jul heller prioriterer f.eks å lage julekalender til eget barn, pynte hjemme el? Jeg har kommet fram til at det er mange ting som jeg synes er fantastisk koselig (det er en veldig hyggelig tradisjon dere har i barnehagen deres), men ser at det er mange som ikke har samme forholdet til jul som meg, og som mener jeg gjør alt for mye ut av det og at barna ikke egentlig synes det er så viktig.. Tenker at hvis jeg skal få andre med meg, så må det være noe de selv også opplever som meningsfylt (for sine barn). PS: det vil alltid finnes de som aldri gidder å yte noe for fellesskapet, men tenker at det vel ikke kan gjelde alle (som ikke stiller..)
      Puh – lang kommentar! Heier på alle som gjør noe for andre!

    10. Sånn er det dessverre “overalt”. Det er alltid de samme foreldrene som stiller opp. Jeg har stillt meg det samme spørsmålet mange ganger, vi gjør det jo for ungene våre? For min del baker jeg gjerne en kake eller deltar på det som måtte være, fordi det gagner barnet mitt.. Jeg syns det er både rart og trist…

    11. AMEN!
      Våre barn burde være en påminnelse nok, til at alle setter av tid til å være med på dugnad! NETTOPP fordi det gangner barna våre at hver og en forelder stiller opp og gjør en innsats! En dugnad er i og for seg ikke alltid like morsomt, men det er så sinnsykt verdt det når du ser gleden barna får ut av det 🙂
      Hilsen mor til to barnehagebarn/leder i foreldrerådet/1 av 4 medlemmer i anti-mobbegruppa 😉

    12. Godt og viktig tema. Her i huset er det som regel “kamp” om å få lov til å gå på dugnad. Vi ser på det som både nettverksbygging og ikke minst viktig å kjenne foreldrene til våre barns venner. Ved vårdugnaden i år var en bortreist så det lot seg ikke gjøre å dra. Da avtalte jeg med daglig leder av barnehagen at vi kunne beise utebordene påfølgende helg og fikk med beis og pensler hjem. Min filosofi er at hvis alle gjør litt og bidrar der de kan så blir lasset mye lettere å dra.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg