Jeg hvisker et stille: YES!

Når dere våkner i morgen skal jeg kysse dere opp og ned og fortelle dere hvor flinke dere var, så dere kan kjenne hvor godt det føles etterpå når man gjør det som er rett. 


Jeg hadde lyst til å skrive et innlegg som oppfølger av mitt forrige – min frustrasjon, min kjærlighet – et innlegg om frustrert legging for liten og stor, trassende små, og en streng mamma.  

Det er jo slik, og slik har det alltid vært, at hvordan leggingen fungerer, går i perioder. Det kjedelige er at når man er i en god periode, så glemmer man litt hvor deilig det er, for behageligheter tar vi som en selvfølge litt for lett, og når da de dårligere periodene kommer, så har vi egentlig glemt at det var en periode som var veldig bra, og det er fordi vi like fort som vi vender oss til det behagelige, setter oss fast i det vanskelige. 

Vi har hatt en virkelig lang periode der legging har vært et “fritt for å ikke” blant pappaen til jentene og meg. Og vi voksene blir jo fort litt svette om halsen og lett frustrerte når vi ser at den lille egentiden som er igjen på kvelden, renner bort i krangler om at barna faktisk er nødt til å sove. 

I går gikk jeg “all in” som strengemamma – ingen lydbok, ingen stjernehimmel før dagen etter. Jeg sto i det, selv om jeg både følte meg som den dummeste mammaen, og helt tydelig var det for to ildsint små. 

Denne dagen har ikke vært av de beste, heldigvis ble vi reddet litt inn av turningen som er ukens høydepunkt, men i mellom slagene så har det vært krangling, sutring og gråt på høyt nivå. Jeg har prøvd å ta de stadie humørsvigningene med slående ro, for jeg var helt klar over at dagen kom til å bli nettopp slik. De to små sovnet ikke før halv 10 i går, og med 2 timer mindre søvn, så blir dagen ganske så tung å komme igjennom. 

Da vi omsider, og jeg sier omsider, for jeg var ganske så svett da jeg hadde fått pusset begge og stelt de for kvelden med en pappa på jobb, at da vi omsider kom opp i seng, så satte jeg meg ned og spurte: 

“Kan dere fortelle meg hva som skjedde da dere la dere i går?” 

Jeg kunne ikke bedt om en bedre samtale med mine små da de fortsatte:

Olivia: “Vi var tøysete!” Otilie: “Vi tulla” 

“Ja, og hva gjorde jeg da?” 

Olivia: “Du ble streng!” 

“Ja, det ble jeg, og hva gjorde jeg da jeg ble streng?” 

Olivia: “Du skrudde av lydbok og stjernehimmel”

“Det er helt riktig, så hva må dere gjøre i kveld for at dere skal få ha lydbok og stjernehimmel på?”

Otilie: “Da må vi legge oss” Olivia: ” og ikke tøyse!” 

“Kjempe fint, god natta da jentene mine, jeg elsker dere!” 

og såå, og sååå… Ikke en lyd siden.. 


Det høres kanskje ikke så stort ut, men det å, for en gangs skyld, kunne gå ut av rommet til barna etter å ha sagt god natt én gang med et smil om munnen, det kan bety skrekkelig mye for en som ikke har opplevd en kranglefri kveld på veldig lenge! 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

4 kommentarer
    1. Det verste du kan gjøre i oppdragelsen, er å “true” med noe du ikke gjennomfører. Det lærer de små fort! Derfor er det viktig at vi aldri sier noe vi ikke mener (som straff). Mitt barnebarn på 6 hadde bærsj i hver eneste setning da han var hos meg i vinterferien. Jeg ble så lei, og da ikke annet hjalp, ga jeg beskjed om at “jeg tar unna litt av det tiltenkte lørdagsgodtet for hver gang du sier det ordet”. Gammel vane er litt vond og vende… så ordet kom (men sjeldnere). “Nå mister du litt av godteriet”, sa jeg for hver eneste gang. Dag nr to var ikke ordet å høre mer, men da lørdagen kom minnet jeg ham på at han fikk litt mindre enn storebroren, pga ordbruken. Samtidig roste jeg ham for å ha sluttet å si ordet 🙂 Så det går an, bare vi er konsekvente.

    2. Ååh, det høres kanskje ikke mye ut. Men jeg veit hvor utrolig god den følelsen av å ha en god avsluting på dagen er, og hva den gjør for mammahjertet <3 Og ikke minst for de små^^ Spesielt når det har vært vanskelig en periode.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg