De tunge og brutale nyhetene tynger et hvert nyhetsbilde. En tragedie fylt med hat og sinne, frykt og sorg – på langt nær fra den første, dessverre nok den siste. Vi kjenner det tungt på kroppen, ekstra mye etter opplevelsen fra 22. juli. 

Det hele kan virke som om verden bare består av jævelskap, det får oss utenforstående til å bli redde. Vi sier vi skal gå med hodet hevet, ikke være redd for store forsamlinger, det er da, og kun da, vi taper for hatet, de gale, de syke. Det er bare noe vi sier, vi blir redde inni oss, for de fleste av oss er snille, de fleste av oss liker livet, og vet hva kjærlighet og omsorg er. Vi vil ikke miste, det er vår største frykt. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Vi skal lese, vi skal vite, vi skal det, for det er viktig å få opp øyene. Når vi så vet skal vi dyrke det motsatte. Vi skal vise omsorg, medmenneskelighet og kjærlighet. Vi er nødt, for det er det eneste vi kan gjøre. 

I en verden der nyhetsbildene treffer oss minutter etter tragedie, skal vi vite at det jævligste skjer, vi skal også vite av bare en brøkdel av alt det grusommer havner på 21 nyhetene. 

Min oppgave er ikke tynge verden enda mer, min oppgave er å underholde. Så jeg prøver, jeg valgte å skrive om tisseproblemer på en øde slette tidligere i dag, fordi min oppgave er å gi det lystbetonte. Et sted å lese etter at verdens tragedier er fortært som et gråstein i magen til deg der ute. 

Derfor prøver jeg igjen å gjøre verden til et litt bedre sted ved å minne deg på det vakre, det hverdagslige.

Verden er mer en forferdelse

Livet, gitt til oss, men hvorfor akkurat deg, og hvorfor akkurat meg? Det helt ubegripelige, for hadde det ikke vært for at akkurat foreldrene dine og mine møtte hverandre, eller at deres foreldre igjen møttes, og de før der, og de før der, til det tidløse. Hadde det ikke vært for akkurat den ene kvelden sammen, hadde det ikke vært fordi du og jeg svømte raskest, så hadde det ikke vært for deg eller meg. Hadde det ikke vært for min mann, hadde det heller ikke eksister to barn som var mine, i allefall ikke akkurat de to. Og hva er vel verden uten alle de, foreldre, besteforeldre, mann og barn. 

De som gjør livet verdt å leve, for alene og helt ensomme er vi ingenting. Vi er sterke sammen, kun da kan vi vise kjærlighet, og oppleve hva det betyr å elske. Men å elske er vondt, det skal gjøre vondt. Alt har en motpart, men det er ikke hat som er det motsatte av å elske. Det er frykt for å miste det vi elsker. 

Vi skal vite om det grusomme, fordi vi ikke skal glemme å vise hverandre det motsatte. Vi skal aldri ta forgitt et liv der kjærlighet vekker oss om morgen, og kysser oss god natt om kvelden. Vi skal ikke glemme at noe så lite som en varm kopp kaffe servert til en annen er kjærlighet, vi skal ikke ta for gitt at venner og familie sender deg et bilde av noe så banalt som en svidd kjele hvit saus. For det er så lite vi trenger å gjøre for at vi kan le sammen, og glede hverandre uten en gang å være til stedet. 

Vi skal for alltid huske å klemme våre besteforeldre, for om ikke lenge er det for sent. Vi skal aldri glemme en klem og øyekontakt når vi tar avskjed med barna våre, for en dag er de for gamle, og det er flaut. Men så blir de voksene, og når de er voksene, er vi blitt eldre, ikke enda gamle, men da kommer klemmene tilbake. For når vi blir voksene og selv får barn, husker vi på alt våre foreldre ga oss, vi husker kanskje ikke å si “takk” for ofte, men vi gjør det uten ord så det treng ikke. Alle vet det innerst inne – den gode klemmen trenger ikke ord. Vi forstår at når de som står oss nære ringer når noe skjer, så vet vi at de ringer akkurat deg eller meg, fordi vi er den de trenger å snakke med. 

Kjærlighet er alt vi gjør som gleder andre. Kjærlighet er alt vi gjør som gleder oss selv. Og med kjærlighet spres kjærlighet, så husk på hverandre. 

Ditt litt er ikke tilfeldig, ikke ta det for gitt! 
 

– Speiltvillingene på Facebook –