I går var en sånn dag. De kranglet inne, de kranglet ute, de kranglet om det ene og de kranglet om det andre. Hun som hadde vært på sykehuset, syntes det var urettferdig at søsteren hadde fått være hos farmoren deres, hun andre syntes det var urettferdig at ikke hun hadde fått ta blodprøver. Som om det skulle være en veldig morsom ting å få oppleve.
Vi satte i gang med å rydde soverommet deres, for de to jentene liker ikke å ha det rotete, men de hater å rydde. Jeg var med, det måtte jeg, men de fikk beskjed om å bidra. Vi samlet i hauger, laget et system, og alt de trengte å gjøre var å flytte en haug med kjøkkenutstyr til kjøkkenkroken på rommet, haugen med dukkeklær skulle til kurven med dukkeklær osv, så kunne jeg sortere og stable lekene fint på plass.
1 – 2 – 5 – 10 ganger minte jeg de på:
“Nå skal dere ikke leke med det dere ser, nå skal alt tilbake på plass, så kan dere leke etter på!”
“HALLO!! Nå må dere rydde, ellers så går jeg ut”
“Joooohooo! RYDDE!!! Dere skal ikke stå der å henge, rommet rydder seg ikke av seg selv!”
For så fort jeg så ned i haugen av rot jeg selv prøvde å sortere, så lot de to barna plutselig til å glemme hva de egentlig var på rommet for. Til slutt KLIKKET jeg!
Jeg skrek av mine lungers kraft, etter at min veldig søte, men til tider ekstremt irriterende datter kastet en ball veggimellom framfor å putte den på plass slik hun hadde fått beskjeden om å gjøre. Jeg trampet ut av rommet, sparket til en pappeske så den fløy av gårde, kjeftet, og smelte.
Og der nede så jeg to sko i inngangspartiet. Jeg bøyde meg ned, rød i pappen etter alt for mange krangler og et ør hode etter dagens støy- og sutrenivå.
“Heei! Denne dagen.. ” Sa jeg bare..
Godt var det kanskje at det ikke var barnevernet, men kun en god venninne som sto å ventet så inderlig vel, mens jeg raste i fra meg på umulige barn.
Det fine med å klikke en gang i blant er at de små virkelig skjønner alvoret, så rommet ble ryddig til slutt, og da jeg satte i gang meg å lage middag var alt jeg hørte barnestemmer i fullt iver, mens de to små dro stoler etter hverandre og lekte tog på rommet sitt.
I dag var det godt å sende de to jentene i barnehagen, for det hviler ingen tvil om at de trenger å bruke seg, og spesielt etter at kroppen har ligget i ro 44 timer i strekk på den ene jenta vår <3
– Speiltvillingene på Facebook –
Haha føler så innmari med deg på slike dager 🤣🙈
Så godt å lese! Slik er det her i heimen også, av og til. Tippar det er slik i de fleste heimar, men det er fåtallet som tørr og innrømme det. Stå på! Du er en fantastisk bloggar som eg ser opp til. Kjekt å lese innlegg som handlar om barna men også alt det kreative du held på med:)
Anonym: 😀 Jeg håper nesten at det er slik i alle hjem, hvis ikke må man jo være maskiner om man ikke lar seg påvirke av barnas humør, både på godt og vondt 😀
Helle Marie: Hahaha
Så innmari godt å høre fler kan klikke, skrike av full hals og sparke til det nærmeste på vei ut 😆 Tror mange kjenner seg igjen her, men ikke mange tørr å si det 😉 Mine to små på 4,5 og 2,5 krangler dagen lang, om ALT, HELE tiden… og jeg føler meg selv ør og full i hodet ofte om dagen som du sier. Føler meg som verdens verste mor når begeret bare renner over innimellom og man skriker høyt og slenger igjen døren. Men det ville vel heller være unormalt å ikke få den reaksjonen noen ganger!
Denne kranglingen dagen lang har pågått i flere uker nå 🙄 Gleder meg til mine to små kommer over denne perioden og leker fredfult sammen mesteparten av dagen hvertfall 😉
Fantastisk å lese og at du skriver om dette også! Alt er ikke fryd og gammen hele tiden med småbarn 😉