Hun kunne ikke overrasket meg mer

Hun sendte meg en melding i dag tidlig; “Kan jeg komme på et kaffebesøk i 14 tiden?”. Hun er min enestående venninne, hun som har vært den samme fantastiske venninnen fra lenge før vi visste hva det ville si å være venninner, fra den tiden vi begge brukte bleier. “Jaa!” svarte jeg, som om hun reddet hele dagen min bare ved å spørre. 

Da klokken var 14:05 tok jeg meg selv i å stå i vinduet ut mot veien og se på bilene. Det er kanskje henne – tenkte jeg, og fulgte med på om bilen svingte av til gaten vår. Etter å ha trudd at omtrent fem sølvgrå biler var hennes fant jeg ut at tiden antagelig ville gå litt fortere om jeg gjorde klar kaffen i stedet. Det var ikke det at det var så fryktelig lenge siden jeg så henne sist, faktisk var det ikke en uke siden en gang. 

Jeg bare gledet meg, for alt jeg skulle og burde ha gjort denne dagen, ble ikke slik jeg trodde. Derfor gledet jeg meg til å sette meg ned, prate, lufte frustrasjon og bare være tilstedet med min beste venninne uten å måtte tenkte på klesvasken som skulle vært tatt, all jobben på dataen som har hopet seg opp, og de mange prosjektene i juleverkstedet som på langt nær er klart til 1. desember. 

Plutselig banket det på døren, og da sola mi’ kom inn i gangen braste jeg ut i et sammensurie av latter, snørr og tårer. For i hendene rakte hun meg en pakkekalender som hun hadde laget bare til meg. 

Jeg tror det er det fineste noen noensinne har gjort for meg. 


– Speiltvillingene på facebook  –

Siste innlegg