Det er rart hvordan den minste lille ting kan virkelig så uoverkommelig når hodet ikke spiller på lag. Det burde ikke hatt vært så vanskelig å skrive tekster, mens jeg lå der på sofaen, men for å skrive trengs kreativitet, og når den er borte har jeg mistet meg selv totalt. For hvem er jeg uten en kreativ side? 

Så mye jeg har lyst til å skrive, så langt jeg henger etter! Jeg lurer på hvor jeg skal starte, og innser at begynnelsen kanskje er det beste stedet, men først et liten sammendrag av det hele. 

Det var nemlig slik at da jeg endelig var kommet langt nok inn i svangerskapet til at det ble naturlig for meg å dele gleden med verden rundt, så var det ikke så mye “glede” igjen i meg. Det feilet meg ingenting, i alle fall ingen ting annen enn hormoner som laget et salig rot i hodet og kroppen min. Det var dager og uker hvor det eneste jeg ønsket var å sove, eller synes synd på meg selv. Jeg visste at jeg både var heldig og lykkelig, men hormonene spilte meg et stort puss. Så jeg trudde jeg både var verdiløs og mislykket. Energien var på bunn, migreneanfallene kom på rekke og rad, så kvalmen og oppkast. Jeg følte meg rett og slett kjørt over. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tenkte jeg bare fikk vente, alt jeg hadde så lyst til å gjøre og skrive om måtte bare settes på hold, for uansett hvor hardt jeg prøvde, uansett hvor mange timer jeg satt bak dataen hver dag, så var hodet helt tomt. Fingrene lot seg ikke løpe over tastaturet

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å komme meg opp av den litt dype og mørke grøften så ble jeg klasket tilbake av en så stor blødning i uke slutten av uke svangerskapsuke 14, at vi trodde alt håp var ute.

For en berg og dalbane det har vært. 

De følgene ukene etter den kraftige blødningshelgen ved nyttår, ble jeg liggende som et tomt skall på sofaen. Redd for å miste, men takknemlig for å fremdeles være gravid. I magen føltes det som om jeg hadde et åpent sår – en tur på toalettet var en utfordring stor nok på grunn av smerter. Enda verre var det å føle på den følelsen av å være et menneske og en mamma som ikke fungerte.  

Blødningene har enda ikke stoppet, men det har omsider smertene. Endelig sover jeg uten å våkne hver eneste time om natten, endelig kan jeg utføre litt rolig aktivitet igjen, og endelig kan jeg puste litt bedre ut, ettersom tilstanden i alle fall har stabilisert seg og ikke blitt verre.

Julestjerna henger fremdeles i vinduet og i sofaen ligger det røde puter, men nå tror jeg jammen at jeg skal få ut jula før februar allikevel ! Den siste uken har jeg nemlig begynt å savne en kjærkommen hobby – det er vel snart på tide å begynne å sy litt babyklær igjen? Er det ikke?  

Jeg jubler høyt her jeg sitter, for vet dere, jeg føler at jeg har vært i et grumsete skyggelandskap med lavtrykk siden oktober, og ENDELIG skinner solen igjennom stueviduet (bokstaveligtalt) og kreativiteten har funnet meg igjen, noe som betyr at jeg endelig kan kjenne meg selv igjen. 

Takk for at dere holder ut og er her, selv når jeg ikke klarer å levere.. 

– Speiltvillingene på Facebook –