Når et lite øyeblikk, blir et så stort et

  •   

En vandrende tanke, en ustanselig kjærlighet. 

the parent holds the hand of a small child

“Sover du ikke”, jeg kikket på henne, der hun kom traskende rundt hjørnet, inn til stuen. Den lille kroppen sto å svingte litt rundt sin egen akse, blikket pekte nedover, men i munnvikene lurte det seg et smil. 

En taus måte å spørre om det var greit at hun hadde gått ut av sengen. 

“Jeg har faktisk prøvd veldig lenge mamma, men øynene mine er ikke trøtte” sa hun i det jeg ga henne en stille invitasjon om å komme til sofaen.

“Ja, det har du faktisk, vi trodde du sov, for du har jo vært helt muse stille. Har du ikke sovet noe i det hele tatt?” spurte pappaen. 

“Nei, jeg får bare ikke sove”, sa hun og la den varme kroppen inntil min. 

“Vet du, sånn kan jeg også ha det noen ganger. Og det jeg tror du trenger er litt ekstra kos, for du har jo vært borte hele helgen” svarte jeg og klemte den skjøre, men samtid sterke kroppen i armene mine, mens jeg pustet dypt inn med nesen for å ta inn alle de unike luktene av min egen datter. 

En misunnelig pappa kom krypene bort til oss, og la hodet i fanget til datteren sin, mens hun lå å hvilte ryggen mot kroppen min. Hendene hennes strøk han over hodet, han kikket opp, og hun fortsatte å stryke nedover pannen og langs kinnene før hun flettet hendene i hans ene grove. 

Ingen av dem sa noe, men de smilte begge to. Et smil en pappa bare kan vise til sitt barn, et smil en datter bare kan vise i gjensidig kjærlighet til sin pappa. 

Jeg smilte jeg også, for min hånd var flettet inn i deres til sammen tre hender. Og akkurat i det lille øyeblikket føltes båndet i mellom oss ubrytelig. 


– Lik min facebookside her – 

 

 

Siste innlegg