Søskenreaksjon på ny baby


Foto: Ada Marlene Vrolijk

Det hender jeg forteller deg at du er trøtt og sliten, da kan du finne på å svare med en oppildnet stemme, “ne-ei, det er jeg ikke”. Når jeg da sier, “vet du, noen ganger vet jeg bedre enn deg selv når du er sliten”, da kan du svare: “Hvorfor det?” og mens jeg kysser pannen din svarer jeg tilbake “fordi – jeg er mammaen din”. 

Som mamma er jeg eksperten på å lese, tyde og tolke mine barn, men det betyr ikke alltid at det er like enkelt

Jeg forventet det ikke, og derfor famlet jeg i blinde 

Den livlige, omsorgsfulle og energiske deg forsvant bak en maske av nedstemthet i det jeg ba deg ta på deg skoene for at vi skulle dra i barnehagen. Den ene dagen fortalte du at du hadde så fryktelig vondt i magen, den neste dagen var det hodet. 

I barnehagen holdt du fast i meg, og med så lav stemme at jeg måtte legge øret mot munnen din for å høre, sa du: “Jeg vil være med deg hjem, jeg vil være sammen med deg”

Du skal vite at det rev meg i hjertet å gå i fra deg i disse dagene, men du skal også vite at jeg hadde en svært tett dialog med de ansatte i barnehagen. Hverken jeg eller de hadde latt deg bli om det ikke var fordi du glemte magen eller hodet etter at jeg hadde vært i fra deg en liten tid. 

Et par ganger på de to ukene gikk jeg i fra deg med tårer i øynene. Hverken jeg eller de ansatte klarte å få fatt på hva som plaget deg, jeg så ikke igjennom deg, og fant ikke det du skjulte for meg. Det eneste jeg så var at du ble litt mer nedstemt for hver dag jeg skulle dra i fra deg.

Her hjemme var du deg selv hundre prosent lik, full av glede, energi og entusiasme.  

Det var babyen, ikke barnehagen som var problemet 

Det er ikke lett å få barn til å legge ord på følelser uten at vi voksne legger ordene i munnen på dere. Vi snakket sammen hver dag og jeg lette etter kjernen til problemet. Var det varmen som slo deg ut, eller opplevde du noe i barnehagen som ikke var hyggelig? Det var ingenting som skulle tyde på at du mistrivdes i barnehagen, med unntak av den ene gangen hun dyttet deg, og den andre gangen da han slo – men vi fant fort ut at det også hadde gått veldig fint, for dere hadde fått snakket med en voksen og ordnet opp i det, dessuten var det jo lenge siden nå. 

Så plutselig, midt inne i vår ene dypere samtale sa du til meg: “mamma, jeg tror huset vårt er litt for lite”. 

Like plutselig som den uventede setningen kom, var det som om noen stakk meg i magen. Jeg er mammaen din, og antagelig bare derfor kunne jeg oppfatte at den litt merkelige setningen hadde en helt annen betydning. Du var blitt usikker på om det var plass til en baby i vår allerede så perfekte familie. 

Like før babyen kommer 
Det er ikke rart denne reaksjonen skulle komme nå. Magen min er stor, den gjør meg sliten, noen ganger gjør den vondt, men mest av alt tiltrekker den seg ufattelig mye oppmerksomhet. Alle som ser meg forstår at det er like før. Du gleder deg sammen med oss, men så klart forstår jeg at det også er skummelt, for selv om du vet hva en baby er, så vet du ingenting om hvordan det blir når babyen kommer og du må dele meg med en til – det skjønner jeg kan være skremmende å tenke på. 

Til slutt fikk du, min lille filosof, satt ord på det du bar på

– Alle de voksene, og alle barna spør meg hele tiden om babyen, og da hender det jeg blir lei meg inni meg. 


Våre to jenter er fylt fem år, jeg trodde de bare ville forstå, jeg trodde de bare kom til å glede seg. Så plutselig møter vi på en reaksjon. Det er så lett å overse kilden til problemet, derfor skriver jeg disse linjer i dag. For jeg har forstått hvor ufattelig viktig det er å snakke sammen, for å finne svar. Det var ikke et tegn på at reaksjonen til datteren vår handlet om lillesøster som snart kommer, men da jeg fant det lille hullet til innsiden, viste det seg at det var utrolig mye det lille hodet har båret på uten å klare å sette ord på sine tanker. 

I dag er hun tilbake til seg selv, for vi fant problemet og kunne hjelpe henne med å løse alle tankene hun har båret på. 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

    1. Gud nå fikk jeg den klumpen i halsen mens jeg leste. For en skribent du er!! Barn er noen underlige mirkaler <3 Godt hun klarte sette ord på tankene så dere sammen fikk snakket om dette. Kan tro disse små forstår og tenker mye mer enn vi voksene tror..

    2. For en vakker tekst! Jeg må innrømme det trilla ei lita tåre. Lykke til i innspurten av svangerskapet😘

    3. Så fantastisk flink du er til å skrive, Stine 💕 Og du treffer så godt, langt inne i mamma-hjertet! Tusen takk for at du deler 😘

    4. Awwww akurat det samme her i huset. Tok en stund så sa lille store gutten på 5 år at han synes det blir så mange i huset når vi både har fått katt og skal få en beby. Da måtte vi sette oss ned å prate litt ❤️

    5. Nydelig historie! Jeg har en selv, fra da vår 5 åring (som er enebarn, og 27 nå) Min søster ventet sitt første barn, og alle synes det var stas! Vår 5 åring fikk ofte spørsmålet; Gleder du deg til du skal få en liten fetter? Ja, han gjorde det, og etter lang ventetid kom han, den lille fetteren…Vår 5 åring satt stille og rar i bilen på vei til sykehuset for å se den lille. Vi spurte om alt var ok, men så at han var på gråten. Vi stoppet bilen, og spurte igjen, hva er det? Er du syk? Så brast han ut i gråt, helt utrøstelig. Etter litt fikk han hulket frem- hva skal tante og onkel gjøre nå?? Vi skjønte ikke hva han mente, så kommer det: Det er jo vi som skal ha med babyen hjem! Hva skal tante og onkel gjøre da?? Vi sier, men hvorfor sier du at VI skal ha babyen med hjem? «Alle spør jo om jeg gleder meg til å FÅ en fetter, da blir jo de veldig lei seg!» Herlighet, stakkar, det trodde han, og ble så lettet da vi forklarte hvordan det var!

    6. Du er en ung mor, men for meg (og garantert veldig mange andre) så reflektert og moden! Det er så viktig som du skriver å ta barn på alvor – uansett alder. Gleder meg til å følge dere med enda et lite nurk i hus <3 klemmer fra tønsberg

    7. Åh her kjenner jeg meg igjen. Vår eldste var straks 4 år. Vi snakket, prøvde å forberede… Jeg så det sekundet han kom inn døra og skulle hilse på lillebror for første gang – usikker og nysgjerrig, trist og glad. Besteforeldre gjorde stas på ham som hadde blitt storebror og vi ba alle som kom innom om å gi eldste litt oppmerksomhet også. Allikevel ble han utrolig sår og vi måtte hente i barnehagen andre dagen da han så gjerne ville være sammen med oss (vi trodde at det var best å holde på rutinene til eldste). Det ble ikke noe barnehage de første 3 ukene hjemme. Vi fikk og har fortsatt nå 3 mnd senere en storebror som lett blir trist og trassig de dagene lillebror trenger mye oppmerksomhet av ymse grunner. Han vil heller ikke til besteforeldre eller tanter/onkler for å få litt ekstra oppmerksomhet noe de igjen synes er litt sårt for de hadde håpet på det. Nå har rutinene begynt å dukke opp og det er lettere å forberede/forutse og dermed få dager med glade små og store. Jeg håper at bitene faller skikkelig på plass i løpet av sommeren 😊 Kjempebra at du fanget det opp så tidlig! Masse lykke til 😊

    8. Huff da, stakkars lille. Skal ikke alltid være like lett å være liten. Så greit at dere fikk nøstet opp rota til problemet. Det er nok viktig at mennesker rundt snakker med tvillingene om andre ting enn babyen som er på vei 🙂 Det kan fort utvikles sjalusi overfor babyen om det bare er den det blir snakket om. Du har forresten noen helt fantastisk skjønne tvillinger ❤

    9. Så bra og vakkert skrevet! De skjønner så utrolig mye mer enn vi tror!:)
      Min eldste datter er akkurat et år yngre en jentene deres og det blr prat på baby siden en i barnehagen akkurat var blitt storebror, og mormoren hennes spurte om ikke hun også ønsket seg en lillebror, eller en til lillesøster…( har to jenter)
      Da svarte hun; da blir det tre mamma må bære på og det kan jo bli tungt så mamma blir litt sliten!:-p
      Ikke det samme altså, men viser hvor mye disse barna tenker på<3
      Lykke til nå på tampen av svangerskapet! Sender deg gode tanker!

    10. Så vakkert skrevet❤️
      Fin påminner til oss voksene om å ta oss tid til å lytte og forstå. Håper jeg vil bli like flink til å tolke min datter.

    11. Barn forstår og tenker og føler masse…..mye mer enn hva vi tenker noen ganger
      Innimellom kommer det ting fra datteren min som handler om noe som skjedde da hun var 2….eller 5 eller 7…hun er nå 28…..noe er minner andre ting er mindre hyggelige ting for henne,men noe vi ikkje tenkte på
      Min lillebror derimot husker null og nix før han var nesten 10….min søster sliter med å huske ting fra hun var barn,mens eg husker fra eg var 1 år gammel…og vi bodde i en veldig liten leilighet , husker mitt første egne rom da eg var 3….og husker mammas og pappas bryllupp da eg var 3….husker min søster og min brors fødsel og følelsen som kom….bar er små mennesker med ulike registre
      Veldig glad du fikk snakket med fin lille filosof..<3 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg