Morkakens siste lille oppmerksomhet

Jeg er på ingen måter ferdig med å fortelle om min opplevelse av det å bli en trebarnsmor, jeg har ikke mer enn så vidt rukket å begynne. Derfor må jeg gå noen uker tilbake i tid, helt tilbake til det øyeblikket jeg stirret ned på det lille mennesket som nettopp hadde kommet ut av meg. 

Fødselen var veldig intens og smertefull, men til gjengjeld rask. Det var en fødsel helt uten komplikasjoner, og skal jeg være ærlig syntes jeg at jeg fortjente det. Svangerskapet jeg endelig hadde fullført er 9 måneder av mitt liv jeg aldri vi savne meg tilbake til. Det at vi i det hele tatt skulle få møte en baby i enden av de ni månedene var over en god periode av svangerskapet svært usikkert. 

Jeg vet ikke om dere husker det, men for en tid tilbake skrev jeg innlegget: En uvanlig morkake gjør meg nesten troende 

På det tidspunktet var jeg kommet til svangerskapsuke 24. Helt i fra den første styrtblødningen jeg hadde i svangerskapsuke 14, så ble morkaken min fulgt godt opp på sykehuset. Gjengangeren var at babyen vokste og hadde det helt fint, men den morkaken, den var den ingen som ble helt klok på. Det så i følge ekspertene ut som at den var på vei til å revne, og dele seg i to, det at jeg blødde fra underlivet og hadde blodansamlinger i livmoren gjorde ikke bekymringene noe særlig mindre.

Under ultralydkontrollen jeg hadde i uke 24, hentet nok en gynekolog noen inn i rommet for å få flere øyne på morkaken som skapte spørsmålstegn. Denne gangen kom det inn en erfaren jordmor. 

Morkaken hadde et søkk midt på, og ut av søkket kom navlestrengen. Så sa jordmoren: 

“En sjelden gang hender det at morkaken tar form som et hjerte, og det kan hende at dette er et slikt tilfelle, ut i fra det vi klarer å se”  

Prøv å forestille deg den følelsen som kom over meg i det jeg ble fortalt at morkaken som så ut til å revne, heller kunne være en hjerteformet morkake. Nok en gang, bare i mildere form, var det som da jeg fikk se det bankende hjertet til det lille fosteret da jeg ble lagt inn på sykehuset 14 uker og 6 dager inn i svangerskapet på grunn av spontanabort – som åpenbart ikke var det, men en styrtblødning fra morkaken.

Tilbake på fødestuen med det lille mirakelet i armene skulle morkaken få en siste liten oppmerksomhet. Jordmor og barnepleier studerte den med et lite “Jøss”. Så sa jordmor: 

“Det er en hjerteformet morkake” 

Vi var i mål, og i hendene holdt vi førstepremien. Et helt perfekt lite menneskebarn tilsynelatende helt upåvirket av alle bekymringene som var knyttet til morkaken som næret det lille barnet i magen i hele ni måneder. 


3 og 4 timer gammel 

Jeg blir ikke annet en mektig imponert og totalt ydmyk ovenfor det  kroppene våre får til. 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

4 kommentarer

Siste innlegg