Hvordan kan jeg forklare det for deg, når jeg ikke finner ordene som klarer å beskrive. Hvordan skal jeg få deg til å forstå, når ikke et eneste ord i ordboken er sterkt nok, kraftig nok eller ekte nok. 

Du spurte hvordan livet mitt ble, da livet mitt endret seg så drastisk. Den gangen livet gikk i fra å være meg, til å være meg pluss to. Ikke bare meg pluss to, men meg pluss to helt hjelpeløse som var totalt avhengige av meg.  

Jeg sa til deg: “Det er umulig å forstå, for det er umulig å beskrive. Jeg har ingenting som kan sammenligne seg med det. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ante hva ekte kjærlighet var før blikket mitt møtte blikket til mine egne to små” 

For hvordan forklarer man den eksplosjonen av kjærlighet som skjer i det sekundet du for første gang knytter bånd med barnet ditt? Det er ikke mulig å forstå det selv, men instinktivt vet du i løpet av et hundredelssekund at du ville ofret livet for det lille barnet som du kan kalle ditt. 

Du kikket på meg, med øyne som både lyste av glede, men som også bar et snev av tvil helt der bak. Som om du skulle ønske at det jeg sa var sant, men at du allikevel ikke stolte helt på meg. Men hvordan kunne du vel gjøre det, jeg sa jo at det var umulig å forstå. 

Ikke visste jeg at du skulle huske mine ord så godt, men du gjorde det, og i dag vet du. I dag vet du akkurat hva jeg snakket om, for du har satt blikket ditt i øynene til din sønn, og du har forstått at bak det ytre blå ligger det et dyp av ren kjærlighet så sterkt at du kan kjenne det med hver fiber av kroppen. 

Du sa til meg: “Du hadde helt rett. Det er ubeskrivelig, men han betyr alt!” 

Med en kjærlighet så stor at den har slått brister i hjertet mitt for de to jentene mine på fem år, så var det utenkelig at jeg ville finne like mye kjærlighet til nok et barn. Men kjærligheten er uendelig. 

Da jeg satte blikket i min syv uker gamle datter for første gang, så eksploderte alt enda en gang. Sammensmeltingen var over like for som den startet – verden var snudd på hodet nok en gang, for nå virket det ikke mulig å leve videre uten dette lille mirakelet foran meg. 

Syv uker har hun blitt og hver kveld fylles øynene mine med tårer. For når hun fester øynene til mine så går det en skjelving igjennom kroppen min, hårene på armene reiser seg, og kjærlighetshormonet pumpes ut som en rus igjennom kroppen. Jeg får lyst til å gråte, av ren takknemlighet for at nettopp jeg får være mamma til dette helt unike barnet. 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –