Da overlegen ringte fra sykehuset og fortalte at jeg hadde forstadie til kreft i livmorhalsen, svartnet det, og alt jeg klarte å tenke på var de rundt 70 kvinnene som dør av livmorhalskreft hvert år – jeg var sikkert en av dem.
I dag skal jeg rippe opp i gamle følelser, og gjenfortelle min historie som ligger fem år tilbake i tid. Jeg vil sette lys på et tabubelagt tema, for selv hadde jeg ingen å snakke med, jeg følte meg helt alene og visste alt for lite. Jeg kjente ingen som hadde opplevd det samme, trodde jeg.
“Skal vi bare ta med en celleprøve når du først ligger her?” spurte legen, der jeg lå i gynekologstolen i svangerskapsuke 12. “Ja, det kan du vel”, svarte jeg, intetanende om hva det ville si. Jeg var bare 21 år, og celleprøve var noe fjernt som hørte framtiden til.
Sjokket kom da legen ringte meg en uke senere. Celleprøven viste unormale celler, men det kunne jo være at graviditeten påvirket prøven til å gi et feilaktig bilde. Jeg skulle ta det helt med ro, det var sikkert ingenting å bry seg om, men jeg måtte huske å ta en ny test etter svangerskapet.
Svangerskapet tok slutt, og livet mitt var blitt beriket med to nyfødte helt altoppslukende små piker. Over meg hang beskjeden om at jeg måtte ta en ny celleprøve, men inni meg hadde jeg bare lyst til å la det være. Unngå ubehag, både ved å blotte seg, men også for et eventuelt negativt svar.
Tenk om prøven stemte, tenk om jeg fremdeles har celleforandringer? Nei, det tviler jeg på. Jeg har jo ikke merket noe..
Jeg var bare nødt, og en ny prøve ble tatt. Denne gangen så sikker på at resultatet fra den forrige bare ville bli feid under teppet som ubetydelig.
Telefonen ringte en andre gang fra legekontoret, det begynte å prikke i huden da jeg så nummeret på skjermen. Jeg visste at om prøven var fin ville jeg ikke høre noe, men nå ringte det igjen.
Prøven viste det samme som sist, grove celleforandringer, jeg ville bli henvist til sykehuset.
Det gikk slag i slag fra nå, kort tid etterpå var jeg på plass på sykehuset og gynekologen tok en vevsprøve som ble sendt inn til analyse. Fremdeles virket det veldig uvirkelig.
Det skjer nok ikke meg..
Det er rart hvordan man kan gå i fornektelse selv etter to prøver, men selv om jeg ikke stolte på at celleforandringene var til stedet, begynte jeg å lese meg opp. Jeg burde blitt beroliget av å lese at så mange som 70-80 % av norske kvinner blir smittet med HPV viruset en eller annen gang, og at så mange som 10 % av norske kvinner får behandlingsverdig celleforandringer (tallene er fra 2013, så ta forbehold om at de er endret i dag). Men i stedet for å bli beroliget av at jeg slettes ikke var alene, hang jeg meg opp i at 1 % får livmorhalskreft, og at en av tre med livmorhalskreft dør.
Det ringte fra sykehuset.
Ha – lo?” sa jeg og ble stille mens jeg lyttet til det legen hadde å fortelle. Jeg følte allikevel at jeg bare oppfattet bruddstykker av samtalen
Høygradige celleforandringer – CIN3 – den groveste typen – forstadie til kreft – konisering – skjære bort det syke vevet. Men jeg var jo for ung!? Det hadde jo denne gynekologen sagt selv!
Jeg kjente hvordan beina under meg begynte å skjelve. Det begynte å prikke i hele kroppen min. For legen var dette en hverdagsbeskjed, for meg var det en beskjed om at døden var like rundt hjørnet. For enda jeg visste at det fremdeles var langt i mellom grove celleforandringer til kreft og så død, så føltes det allikevel som om det lå rett foran meg.
Jeg fikk dødsangst og jeg gråt. Jeg gråt på mine venninner som heldigvis var på besøk, og senere på dagen gråt jeg sammen med min mann.
En måned senere var det hele over. Det syke vevet var blitt fjernet under et lite inngrep, og selv om jeg måtte vente en tid med å ta en ny celleprøve ville jeg med stor sannsynlighet være helt frisk.
I dag er det mye mer fokus og langt større åpenhet rundt celleforandringer i livmorhalsen, og HPV-vaksinen har kommet inni vaksinasjonsprogrammet. Det gleder meg veldig, for selv visste jeg for lite om viruset og celleforandringer og det gjorde at jeg ble fryktelig redd.
I dag vet jeg mye, og jeg vet hvor ekstremt viktig det er å sjekke seg!
Så, sjekk deg!
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
<3
Jeg tok en prøve for ca ett år siden, den viste lavgradig celleforandring, og en ny prøve om 6 mnd var anbefalt. Tok en ny prøve etter 6 mnd, og etter 10-11 uker (!!!) fikk jeg svaret at det var noen forandriger som måtte sjekkes nærmere, fastlege sendte rekvisasjon til gyn. Fikk time 10-12 uker senere. Har nå to uker igjen å vente før timen, og jeg er rimelig frustrert over at ting tar sånn tid! Og er nervøs for hva de finner ut…
Når jeg var 18 så fikk jeg store blødninger ved hvert samleie og tenkte at dette er ikke normalt. Dro til legen som kunne fortelle meg at jeg hadde rifter i livmorhalsveggen som begynte å blø bare hun kom borti med en q-tips. Ble videresendt til gynekolog for prøver og celleprøver som viste jeg var på stadie 1 av celleforandringer. Veldig normalt og ingen grunn til bekymringer, men på grunn av alderen min ville han at jeg skulle ta nye prøver 6 mnd etterpå. Da var jeg brått på stadie 3 og måtte fjerne deler av livmortappen. Deretter var det ca 3-4 år med prøver hver 6 mnd før jeg i fjor gikk over til å kunne ta prøver hver 12 mnd. Da jeg var der for et år siden så kom spørsmålen om jeg ville ha barn, og det vil jeg jo! Fikk beskjed om å søke meg og mannen inn og få en gjennomgående fertilitetstest… Og ennå er jeg ikke utenfor faresonen og må jevnlig inn for å sjekke at celleforandringen er stabil.
Så jeg vil absolutt anbefale ALLE jenter å ta en celleprøve så tidlig som mulig!
Hilsen jente 24.
Opplevde det samme grove celleforand.og konisering.begynte gråte hos legen og tenkte også jeg dør.løp inn t tannlegen der jeg hadde time gråtkvalt sa jeg kommer ikke på timen har kanskje kreft…. fikk fjernet og ble gravid etterpå…. hilsen livredd kreft….
Det er veldig viktig å sjekke seg, skal gjøre det snart igjen selv 🙂
Absolutt alle bør sjekke seg, det er det ingen tvil om. Men det er også viktig at det blir satt lys på at i 5/6 tilfeller går cellleforandringene tilbake av seg selv og mange kvinner blir derfor konisert uten grunn, noe som kan resultere i både barnløshet, aborter og for tidlige fødsler. Dette får de færreste opplysninger om og vet derfor ikke at de har et valg. Det er derimot viktig å sjekke seg jevnlig, men det er overhodet ikke nødvendig med konisering selv om man får påvist cin3. Har selv tatt konisering og skulle virkelig ønske jeg fikk denne informasjonen for da hadde jeg stått over og heller fulgt det opp via jevnlige celleprøver. Jeg sliter med å bli gravid fra før og konisering hjelper neppe..
Kjempe bra innlegg!! Sjønner det var en skremmende opplevelse! Flott at du deler💗 Jeg sjekker meg hvert 3. År og det har jeg gjort siden jeg fylte 20 år, så jeg har vært igjennom 3 slike undersøkelser og det er like nervepirrende å vente på resultatet hver gang synes jeg. Jeg har vært heldig så langt, og håper det fortsetter 🙏🏻
Vero: Når du deler informasjon som strider så i mot praksisen som helsemyndighetene opererer med, så er det fint om du kan komme med kilder på det du sier 🙂 Selv har jeg fått barn etter konisering og eneste jeg har fått høre av alle gynekologer jeg har snakket med, er at koniseringen har lite til ingenting å si for en ny graviditet. Det kan være en bitte liten sannsynlighet for å føde litt før tiden fordi livmorhalsen er blitt litt forkortet er den eneste beskjeden jeg har fått.
Jeg har var igjennom en konisering for 14 dager siden. Hadde også cin3. Fikk styrt blødninger påfølgende mandag. Ble innlagt og måtte sy, blør en del fortsatt. .. Ikke noe kjekt. Nå krysser jeg alt for at de fikk fjernet alt og at jeg slipper gjennom dette igjen. Er også begynt på HPV vaksinen.
Jeg tok en tilfeldig sjekk da jeg var 25 og fikk også påvist cin3 – ble operert omgående. Hadde ikke hpv-virus, så man kan ha celleforandringer uten også. Ble sjekket igjen etter et halvt år i tilfelle de ikke hadde tatt nok og jeg måtte opereres på nytt, men det slapp jeg heldigvis. Levde så godt med dette uten noen flere bekymringer, men er blitt fortalt i ettertid at når man får celleforandringer i så ung alder, bør man sjekkes oftere enn hvert 3. år i begynnelsen, og det ble ikke gjort med meg – håper at rutinene har bedret seg siden den gang. Er usikker på om det blir annerledes i de tilfellene der man har funnet hpv som årsak, men jeg fikk iallfall beskjed om at jeg hadde hatt flaks som ikke fikk det igjen. Har levd godt med dette helt til jeg helt intetanende gikk i fødsel etter halvgått svangerskap (livmorhalsen hadde åpnet seg uten rier) og fikk beskjed på Rikshospitalet om at den mest sannsynlige årsaken var at livmorhalsen min var blitt svekket av koniseringen, selv om den fremdeles var lang nok. Det kunne de godt ha opplyst meg om før. Har senere lest i forskningsrapporter at gravide som er konsisert, bør følges rutinemessig ekstra opp, noe det dessverre slurves altfor mye med. Men jeg har aldri hørt noe om at konisering skal gjøre det vanskeligere å bli gravid.