Hvilket mirakel er du ?

Fra du bare var noen timer gammel, det ene lille øye lukket, det andre på gløtt 
“Hei mamma, jeg holder et øye med deg. Går du, skriker jeg”

Du lille venn, jeg mener ikke å gå, jeg glemmer bare at du er alene i denne verden om jeg går. Takk for at du lærer meg hvem du er, for alt du allerede har gitt meg, jeg forstår det knapt selv. Jeg trodde jeg hadde opplevde det utroligste da det viste seg at barnet jeg bar i magen for seks år siden delte seg til å bli to enestående, helt unike jenter, så like, allikevel så ulike. 

Nå er jeg ikke sikker mer, for historien du forteller meg bare ved å være deg gir meg ofte gåsehud, og jeg spør meg selv: Hvilket utrolig mirakel er du? 

 

Så ofte prøver jeg å forstå meningen med det hele, og en dag er jeg sikker på at historien er komplett. 

Du var så høyt ønsket, så da du ble et faktum gråt jeg av glede. 
Så var vi sikre på at vi mistet deg, du var for liten til å overleve om du skulle komme ut, og blødningene var for store til at du kunne ha det bra. Men da du skulle bli bekreftet død av lege med et ultralydsaparat, var det første som kom opp på skjermen et hjertet som banket, ditt hjerte som banket. 

De neste ukene ble tøffe, jeg måtte gi slipp på gleden over å bære deg, jeg var for redd for å miste deg. 

Livets kilde, nemlig morkaken var det store mysteriet igjennom hele svangerskapet. Årsaken til de kraftige blødningene, men også formen på morkaken ga lege etter lege hodebry, fram til den dagen en jordmor sa: Morkaken holder ikke på å revne, det ser ut som om du har en hjerteformet morkake. Det finnes, men er sjeldent.

Storesøster kom med et navnforslag en dag vi kjørte til barnehagen. “Hva med Vilde, mamma?” 
Vi kjenner ingen som heter Vilde, så hvor hun fikk det i fra, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at navnet traff meg med det samme. Akkurat på samme måte som det gjorde for pappa også. Det måtte bli Vilde. 

Flere uker etter at du ble født var det som om navnet ditt fortalte meg betydningen “Vilde – Vil de – Vil det!” Vi ville det, du ville det, det ble livet, det ble deg. 

Den dagen du ble født, ble det bekreftet: morkaken du var knyttet til var hjerteformet. 

Du kom opp på brystet mitt, og jeg studerte deg for aller første gang, det første jeg la merke til var et mørke brunt merke. Et fødselsmerke plassert like over ditt bankende hjerte.. 

Så du lille venn, når jeg går fem skritt i fra deg, så blir jeg ikke borte. Aldri. Du kan lukke begge øynene dine, for jeg er her. Alltid. 

Tilfeldigheter? Neppe.. 

14 kommentarer

Siste innlegg