Inni meg er alle varsellamper tent!

Det var gått 15 minutter siden han sa han skulle være hjemme. Han skulle pile tilbake til jobben så fort han hadde fått i seg litt middag. Denne dagen hadde han egentlig ikke tid til den middagen, det var derfor klokkeslettet var så presist. Han ville hjemom, og mat måtte han ha, så om jeg kunne ha middagen klar kl 16:00 da kunne han rekke et kvarter hjemom alle jentene sine. 

Jeg tok fram mobilen og så det ubesvarte anropet lagt igjen for fem minutter siden. 

17 minutter over fire nå. Jeg ringte tilbake. Ingen svar. Jeg ringte igjen. Ingen svar. Han svarer alltid! 

I det fjerne hørte jeg sirener, de kom nærmere og nærmere. En indre uro bredte seg ut i hele meg.. I løpet av de neste to sekundene så jeg livet foran meg, med tre unger, en alt for stor gård og ingen mann.. Hva hvis han ringte meg som det siste han gjorde, også tok jeg den ikke.. Hva hvis jeg aldri hører stemmen hans igjen.. Skjerp deg, Stine, det er en naturlig forklaring.. 19 minutter passert..

Sirenene hadde passert, det var to brannbiler. Jeg søkte opp den lokale nettavisa på mobilen med et hamrende hjerte. Med det samme nettsiden søkte seg inn skiftet bildet fra de siste nyheter til det vakre velkjente smilet til mannen min, foreviget i et bilde tatt for 7 år siden – “Kjæresten ringer”. 
… 

Etter at jeg fikk barn, så har dette blitt livet mitt. Utenfor virker jeg som en rolig og uredd kvinne, inni meg skjelver jeg til en hver tid. Livredd for å miste mannen min, og enda verre, livredd for at noe skal skje med barna. I hodet mitt krisemaksimeres en hver situasjon. Jeg kan ta meg selv i å kjefte på en lastebilsjåfør jeg møter langs veien. ENDA han kjører pent og pyntelig, allikevel kjeftes det inni mitt hodet. For hvis han hadde sovnet og kjørt på oss, ja det orker jeg bare ikke.. 

Jeg kan hetta av å la femåringene gå alene til vår nærmeste nabo 150 meter unna. I vinter sa jeg det var greit så lenge de gikk over jordet og ikke veien. Det var 1 meter med snø på jordet.. Den alternative veien var ikke en trafikkert motorvei, men et brøytet gangfelt på utsiden av en vei med 40-sone.. Nevnte jeg at jeg krisemaksimerer? Hva hvis det kjørte en kidnapper forbi? 

Det å ha baby igjen gjør virkelig ikke saken enklere. Hver eneste gang jeg kjører ut av gårdsplassen så får jeg et lite stikk av panikk: hvor er ungen, glemte jeg ungen!? Hun har ikke ved et eneste tilfelle vært glemt, men hver gang slår den tanken ned i meg, og hver gang sitter det lille vidundere godt fastspent i bilstolen bak meg, med luen trekt godt nedover ørene. 

Så hver gang du ser meg titte rolig og smilende bort på babyen min som ligger og sover, om det er i vognen, nestet, krybben eller sengen sin, så skal du vite det at inni meg skriker en liten stemme: “Herregud! PUSTER HUN??”


 Foto: Ada Marlene Vrolijk

/ Kall meg bare hønemamma! 


 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

16 kommentarer
    1. Vet hvordan du har det! Har og søkt opp på lokalaviser om jeg ikke får tak i gubben.. og tenker ALLTID på om barna puster.. Har to jenter på 21 mnd og 6 mnd..
      Men sånn er det vell og være mor tenker jeg 🙂

    2. Du er nok ikke den eneste som krisemaksimerer. Hver gang samboeren min kommer sent hjem, sjekker jeg alt av lokale nettaviser for å sjekke om det har vært en ulykke.. Så godt det ikke bare er meg 🙂

    3. Kjenner meg så godt igjen. Får høre av andre slapp av ingenting vil skje. Men hode mitt jobber og sjekker henne ganske ofte. Er førstegangsmor i tillegg ❤️ Jeg kjenner meg godt igjen. Er vel morsinstinktet ❤️

    4. Du er ikke alene!! Gikk på fjelltur med mannen og barna våre i helgen, tok meg selv i å rope å hoie for den minste fjellskrent de skulle opp/ned. Haha, mannen kjenner meg godt da, “det går da så bra så”.. 😉

    5. Det innlegget der traff meg så til de grader! En hverdag som mamma er tøff på så mange måter, mer enn det øyet kan se! I mitt tilfelle toppet frykten seg etter jeg fikk andre mann:-(

    6. Generalisert angstlidelse kan ramme mange! hvis du føler det blir slik ar det går utover livskvaliteten kan det være GAD. Da er det viktig med hjelp!
      Jeg holdt på slik i mange år, før det begynte å gå på helsa. Oppsøkte psykolog til slutt. Visste ikke at GAD fantes engang!

    7. Eller når ungene endelig sover lenge og i stedet for å nyyyyte sprer panikken seg og jeg bare MÅ sjekke og ender opp med at begge våkner. Årets mor.
      Er også livredd for mannen. Han har et enormt farlig yrke der alt for mange dør i året, så det er enormt stressende når han er på jobb.

    8. Herregud som jeg kjenner meg igjen. Jeg har ikke barn, men har opplevd at noen jeg ringer ikke svarer og at det faktisk har skjedd en alvorlig bilulykke. Har også opplevd å se ett av mine dyr ta sitt siste pustetrekk mens jeg holdt den i armene mine. Så er kanskje ikke så rart at jeg tenker det verste med engang, når jeg faktisk har opplevd det tidligere..

    9. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, både i forhold til mann og barn. Da jeg selv var ca 14 år å hadde en trang til å pushe grenser med foreldre hengende over meg, så tenkte jeg for meg selv «mine barn skal aldri få en mor som er masete og må ha kontroll på alt, de skal få være i fred». Men, nå har jeg to barn på 5 og 2 år og jeg vet at jeg kommer til å bli akkurat lik, på en prikk:) det er vel bare sånn mødre er:)

    10. Du er ikke alene! Mannen min jobber på havet 4 uker på og 4 uker av. Blir helt tom om jeg ikke får kontakt med han til avtalt tid! Så kommer tårene da, når han endelig kommer igjennom på dekning til meg!
      Eldste jenta sov sammen med oss til hun var 2, for jeg skulle høre hu puste! Minsten er på eget rom fra han var 1.
      Den følelsen du sitter med, sitter du ikke alene med💕
      PS. Du skriver så gjenkjennelig og bra!
      Stå på, har fulgt bloggen din fra du gikk gravid med tvillingene. (Vi gikk gravid samtidig.)

    11. Der traff du virkeli!!!
      Så godt å høyre at de ikje berre e meg🙄
      Får panikk om mannen ikkje kjem heim når han seier, sjekka alt av aviser og tenker de verste.. KVER gang:/

    12. Tar du migrenepiercing på en medisinsk plass eller kan du ta det til en vanlig frisør eller piercingshappe?

    13. Herre, så godt å lese det ikke bare er meg. Kronisk panikkangst for hva om, hvis, tenk om… Slitsomt. <3 Gleder meg IKKE til neste år, når mini på da 5,5år må gå til skolen på smal traffikert ettfeltsvei, hvor det er 50-sone mesteparten av veien, tungtransport, mc, firhjulinger og biler som suser forbi i en helsikens fart... Heldig for oss er at han har 2 storesøstre han kan gå med. Har gitt beskjed til både politi, kommune, skole og tatt opp i foreldremøter i bhg, skole og fau, uten at noe skjer. Er det rart foreldre blir utslitt psykisk 😖🤢😰
      Hadde vært værre om vi ikke følte det sånn da, det viser jo bare at vi elsker dem mer enn livet😍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg