Jeg vekker babyene mine!

Jeg turte nesten ikke å si det høyt, i så fall kun til de aller nærmeste.. 

Det var liksom ikke greit det, å vekke et spedbarn. Nei, det skulle man jo bare ikke gjøre, kunne kan tukle med hjernens tid til å utvikle seg? Nei, jeg husker ikke en gang hvorfor, og jeg vet ikke om det fremdeles er en uskreven regel. På samme tid kom jeg over det nå igjen. Denne setningen: En gyllen regel er at man aldri skal vekke en baby for å gi den mat

Du skal ikke vekke en sovende baby. Med mindre du har premature barn eller et barn som sover så mye at det ikke går nok opp i vekt. Babyen skal bestemme søvnen sin selv, men også når det er tid for mat, og mor, ja hun skal bare nikke med, for det nye lille medlemmet er husets nye sjef. Det kan fort hende at du hverken får lov til å dusje mer eller spise mat. 

Det var kanskje å dra den litt langt, men det er tross alt noe sant i at det lille medlemmet blir husets nye sjef. Trenger den kos, så blir det sånn, er den sulten så skulle den hatt mat helst i stad og vil den ikke sove, så vil den ikke det. Sånn er det bare. 

Det sprøe er hvor ofte jeg lot denne tanken fare over meg i form av at jeg gjorde noe galt. Det kunne være opp mot 8-10 ganger, hver eneste dag. For så ofte kunne det faktisk hende at jeg vekket en baby i løpet av dagen, og det i hele 6 måneder. 

Det var nemlig en ting som var viktigere for meg enn å la babyene få en selvregulert søvn- og matrytme, og det var å ha overskudd. Jeg vekket derfor alltid en baby om den andre babyen var sulten. Det var viktigere å få samkjørt tvillingene enn å la de få den søvnen de selv ønsket. 

Flask for oss, så har vi ikke opplevd at de har tatt noen skade av det, faktisk har jeg ikke tenkt over det på fem år. Ikke før nå, når nummer tre har kommet til verden, like praktfull og nydelig som sine storesøstre. 

Det var da det slo meg hvor mye unødvendig negativ energi jeg brukte. Bare fordi jeg trodde jeg gjorde noe galt hver gang jeg “rev” barna mine ut av søvnen.
Tross alt er det jo nettopp slik alle småsøsken vil oppleve det igjennom hele sitt første leveår. Det finnes ikke noe sov så lenge du vil, og spis når det passer for deg lille skatt!   Livet   må   gå   videre!

Hvor ofte har ikke den vesle frøkna vår sovnet fem minutter før vi må reise å levere og hente i barnehagen. Hvor ofte har ikke jeg dyttet inn puppen for å gi en liten påfyll for å slippe det under et foreldremøte, en aktivitetskveld for de store barna eller rett og slett fordi jeg selv har hatt lyst til å reise en tur ut.

Er man småsøsken, da må man bare henge på.
Man blir kanskje revet ut av søvnen litt oftere enn anbefalt, og man må kanskje finne seg i noen halve pupper på farten, men ekstra heldig er de allikevel, for de har tross alt søsken å se opp til i tillegg til sine foreldre. 


 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

3 kommentarer
    1. Takk for at du deler disse tankene ❤️ Det hjelper på samvittigheten å lese når man selv får dumme tanker om at kun selvregulering er bra nok 😊 Klem fra tvillingmamma til småtroll på 5 mnd.

    2. Var ikke klar over at det var uglesett å vekke babyer… I alle fall ikke med tvillinger, trodde det var anbefalt for å overleve? Og baby nr 2 osv må nesten bare henge med.

    3. Jeg kunne ikke vært mer enig i det du skriver, man kan ikke alltid følge “normene” som folk liksom har satt.. Det skjer jo alltid noe hele tiden og da kan man ikke bare vente på att mini’n våkner og slik… da gjorde isåfall jeg galt i å vekke mini’n her for att vi skulle på helsestasjonen 😛

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg