Grønne fingre …

er noe jeg ikke har! Men jeg er derimot en veldig god kunde på plantasjen. Haha, i dag var jeg nødt til å ta turen igjen. Jeg kunne sikkert unnskyldt meg med at blomstene mine døde da vi var på ferie denne sommeren, men det blir nok litt for tynt. De var da brune allerede før det. Også jeg som ELSKER blomster da. Skjønner ikke hvorfor jeg må ta livet av de hele tiden. Jeg bare glemmer å vanne litt innimellom, og hvis de de blir litt brune så gir jeg opp og lar de dø. Her må jeg si jeg har et stort forbedringpotensial. Jaja, vi får se hvor lenge de nye blomstene får leve da. Det var salg på pyntestein i dag, så da ble jeg nødt til å ta med det hjem også – det ble riktig så fint synes jeg. Jentene kommer nok til å plukke ut en etter en stein, men det er da alikevel bedre enn at de graver i jorden og blir brune fra topp til tå. (jeg la duk i mellom jorden og steinene)

– Rosene var de eneste gjennlevende blomstene denne gangen ^^, –

Jeg fikk lekt gartner mens jentene tok dagluren og da de våknet kunne vi nyte sommeren som fremdeles er her, på plattingen. Det er ikke mye som slår det. I hvertfall ikke når vi alle tre klatrer opp i hengekøyen og husker med stor fart. Da ler vi til vi har krampe i magen alle tre. Takk Otilie, takk Olivia for at dere får meg til å sette pris på hver eneste dag i livet mitt <3 

 

Tårevått gjensyn

Tenkte bare jeg ville informere dere om hunden vi tok med inn i går kveld. 

I dag klokken 12 hadde jeg satt begge jentene i bilen og hunden i bagasjerommet. I det jeg staret motoren og begynte å rygge kom det en bil opp i gårdsplassen. Det var ingen tvil om at det var eieren til den lille “vov-vov”en som jentene kalte han. Bamse var faktisk navet, hihi. Eier tok til tårer da jeg åpnet bagasjerommet og sa vi var på vei til veterinæren for å lese chipen hans. Bamse hoppet som en liten villmann da han fikk se mammaen sin. Jeg har blitt helt tullete etter jeg fikk barn så jeg klarte ikke holde på tårene jeg heller. Haha 

Det var utrolig godt at eieren og bamse ble gjennforent. Hun hadde vært så redd for den lille hunden sin. Hun hadde fryktet det verste, enten at han var påkjørt eller tatt av en grevling eller rev. Hun hadde ikke trudd han ville bli med til noen mennesker siden han var så skeptisk til fremmede. Og det var jo også det jeg fortalte i forrige innlegg, til BT og meg sto han bare og bjeffet nervøst, så det var Tyra som fikk han med inn, og inne roet han seg og hilset på oss alle. Bamse hadde ikke gått så veldig lang, for han er omtrentlig naboen vår, kun et par hus i mellom – men siden vi ikke akkurat bor i et byggefelt var det for langt til at vi viste at han hørte til der. 

Årsaken til at eier fant ut hvor hunden var, var at hun var ute å lette. Hun møtte på to jenter med barnevogn og spurte de om de hadde sett en liten sort hund. De hadde ikke sett noen liten sort hund, men de hadde sett noen delinger på facebook av denne mulige hunden hun lette etter. Og det stemte jo – så takk til alle dere som hjalp til med å dele den forsvunnede Bamse.  🙂

Hund uten herre.

I går var jeg i et møte i Oslo. Det er mange som har gjettet seg frem til hva møtet dreide seg om, men ingen hadde rett ^^, Jeg var nemlig hos nettavisen.no / Side2.no sine lokaler. Jeg fikk en mail før sommereferien om at de ønsket meg inn i bloggstallen deres som en side2blogger for foreldrespalten. Jeg trur jeg hoppet opp og ned i et minutt da jeg fikk mailen, og etter møte i går var jeg ikke særlig bedre. Dette har nemlig vært min lille drøm lenge, og det beviser at om man ønsker noe og jobber hardt, så kommer premiene. 

Så da vet dere det, bloggen vil jo få litt annet utseende (likt som de andre bloggerene til side2). Men det kommer til å være den samme for det 🙂

Dagen etter møtet gikk så fort. Det tok jo litt over en time å kjøre hjem og da reiset jeg og handlet, samt at jeg dro innom stallen. Dronninga mi har kommet hjem fra sommerbeite, og etterhvert har jeg kjempenyheter på hestefronten også.

Så kjørte jeg til mine fantastiske svigerforeldre hvor jentene hadde vært hele dagen. Der ble vi servert middag og vi kom oss ikke hjem før kl 19. Fem minutter etter jeg var kommet hjem kom min beste venninne Janne, og med mye skravling lakket vi også negler som vanlig. Resultatet mitt ble prinsessenegler ^^,

Mens vi drev å lakket kom BT inn og sa det var en fremmed hund på gården. Han forble på gården en god stund, men ville ikke slippe oss innpå seg. Så fort vi nærmet oss sto han å bjeffet dominant og nervøst til oss og hoppet unna om vi tok et steg nærmere. Vi avventet en stund, men han fortsatte å bli på gården, kanskje ikke så rart da han er en ukastret hann og vi har ei tispe. Siden vi ikke kjenner til denne hunden var vi ikke sikre på om vi ville slippe ut Tyra, men siden vi verken fikk tak i han eller det kom noen som lette etter han tenke vi at vi måtte få tak i han før det ble mørk. BT ba Tyra sitte pent i døråpningen og lukket opp døren slik at Mr. Fremmed kunne se henne. Vi tenkte det ville gi en indikasjon på hvordan han var med andre hunder, siden han ikke viste den store interesse slapp vi Tyra ut. De hilset gledelig på hverandre og begynte å leke sammen, og da vi ropte inn Tyra fulgte Mr. Fremmed med inn. Inne slappet han plutselig av og hilset på oss alle. 

Klokken var vel halv 11 på kvelden da jeg ringte politiet for å melde om den fremmede hunden uten herre. Det var en veldig hyggelig og hjelpsom politibetjent som førte han opp i registeret, men det var ingen som enda hadde meldt han savnet. De har også samarbeid med falken som henter løse hunder, og fortalte at de kunne hente han, men at de i hvertfall var opptatt en time til. Jeg sa at det ikke var noe problem for oss å ha han over natten. Jeg trur han også har det bedre her enn i et bur hos falken. 

Vi delte bilde på facebook i går kveld i håp om at noen i nærområdet skulle kjenne han igjen. 131 delinger har han fått, men ingen som har tatt kontakt, verken privatpersoner eller politiet. Jeg synes det er rart at eierene til denne dvergpinscheren ikke har meldt den savnet hos politiet. Han er superherlig og høffelig, det er tydelig at han kommer fra et godt hjem med en god oppdragelse. Han savner nok hjemmet sitt også, for han pep en del i går da vi la oss. I dag har vi vært ute å lekt to ganger allerede og nå ligger de begge og sover ved siden av meg. BT og jeg er store dyreelskere, så vi synes bare det er hyggelig med litt besøk – i hvertfall av en så søt herremann som egentlig er veldig lik vår egen bare veldig mye mindre. 
Om vi ikke hører noe i løpet av formiddagen, tar jeg han med til veterinæren slik at vi kan lese av chippen og finne hjemmet hans.  

NETTMOBBING

I går kveld skrev jeg dette innlegget i hodet mitt før jeg sovnet for natten, og jeg tenkte jeg skulle prøve å rable det ned før jeg glemmer det. 

Den virkelig nye formen for mobbing på 2000-tallet utarter seg på nett, og på nett er det ingenting som holdes tilbake. Vi leser om det og vi hører om det. Før jeg startet å blogge tenke jeg ikke noe større over nettmobbing da dette er noe jeg aldri har drevet med eller blitt utsatt for. Men det er det sannerlig mange som blir. 

Jeg har sett mammaforum der voksene mødre krangler som hormonelle 14-åringer. Jeg leser blogginnlegg som får hatekommentar på hatekommentar. Vi har vel alle sett videoen som florer internett om dagen om tvillingmammaen som prøver å legge guttene sine? Hun har riktignok passert 1 milliom seere, og det er umulig at alle i denne verden har like meninger. Men selv en så herlig, fantastisk og morsom film av en tålmodig mamma som på nytt og på nytt legger sine to små i sengen sin fikk flere hatmeldinger. Som blogger selv har jeg opplevd det samme. Hatmeldingene renner inn ved de mest leste innleggene mine, det er helt forståelig at 34 000 personer ikke kunne være enige med meg i mitt innlegg om brøyterene, de fleste er enige, men det er alltid noen ikke er det, og som ønsker å legge inn en liten meldig som forteller meg hva jeg er.  

Det som er med hatemelingene, er hvordan de faktisk blir skrevet. Det er ikke snakk om noen konstruktiv kritikk fordi man er uenige. Nei, det er direkte personangrep med de styggeste uttalelser, og mobberen etterlater seg selvsagt som en anonym – åpenpart for feig for å stå for det h*n selv sier, selv om h*n vet at h*n går direkte til angrep på en enkeltperson. Jeg har HELDIGVIS ikke opplevd mange av disse meldingene, og jeg passer meg for å skrive støtende innlegg. For jeg lover dere, noen av de kommentarene kan virkelig sette seg, og det er ikke noe moro, ikke noe moro i det hele tatt.


Så har vi andre, jeg trenger nok ikke legge skjul på hvem, Rannveig Heitmann – hun lever av sine haters. Jeg er stadig innom bloggen hennes og jeg blir virkelig skrekkslagen av å lese hennes kommentarfelt. Hun påstår jo at hun ikke lar seg påvirke av alle de grusomme kommentarene, kanskje hun klarer å trekke det over til at disse haterene faktisk er årsaken til hennes lønn? Ikke vet jeg, men hadde jeg mottatt det hun får slengt i fjestet hver dag hadde jeg gjemt meg under dyna for en god stund og avsluttet blogglivet tvert. 

Og med det jeg prøver å faktisk fortelle her, så forstår jeg virkelig ikke hva som får nettmobberene til å faktisk skrive disse hatmeldingene. Jeg har riktignok vært uenig i veldig mange blogginnlegg jeg har lest i mitt liv, og kanskje ler jeg høyt og viser det til samboeren min om jeg synes det er latterlig det som blir skrevet, men jeg tar meg da ikke tid til å sitte å skrive en hatmelding fordet? Hvis jeg ikke hadde klart å la være å kommentere på et innlegg jeg er sterkt uenig i så ville jeg i hvertfall gitt en konstuktiv og kritisk tilbakemelding om hva jeg syntes var galt og hva jeg mente om saken, jeg hadde da aldri gått til angrep på forfatteren! Og det er dette som irriterer meg så grenseløst. Mødre som står å påstår at andre er dårlige mødre, at de burde vært meldt til barneværnet osv osv. Hva er da egentlig disse mødrene? Synes de det er greit å lære opp sine barn til at det er greit å hetse andre på nett? Er ikke det med på å forsterke den negative nettmobbingen? 

Samtidig som jeg ser all denne grusomme nettmobbingen har jeg erfart den siste tiden at folk har blitt så opptatt av nettmobbing at noe trekker alt til å bli “mobbing”, som at det ikke er lov å stille et spørsmål uten at en annen skal fortelle den spørrende: ” hvis du ikke har noe bedre å si, kan du heller la det være”. Jeg begynte å le i går da jeg oppdatet at det hadde utartet seg en diskusjon under mitt siste bilde på IG.

rUbzQAjxhE

Jeg vet ikke om dere la merke til det, men lillefingeren min blir stadig tatt opp til diskusjon, dette er nemlig ikke første gang. Her er noen kommentarer fra et tidligere bilde:

1. skriver: ” Ikke for å være frekk assa men har du brekt lillefingeren din før? Ikke for å være frekk, sleip, idiot eller noe sånt men den ser litt skjev ut @speiltvillingene ps: jeg er aldri frekk ❤️ for jeg liker ikke at andre er frekk med meg heller❤️😍😘 “

2. skriver: ” virker som om du prøver og overbevise deg selv om at du ikke er frekk, når du egentlig er det ! 😉 å ha selvinnsikt er en fin egenskap, du burde prøve det 😉 😀 “

3. skriver: ” Hvis du ikke har noe posetivt og si så ikke si det eller skriv det” 

Jeg hadde faktisk ikke trudd at fingeren min var så merkbart skjev, men det vel bare fordi jeg har levd med den slik i 13 år nå. For ja, jeg brakk fingeren i 5.klasse da læreren min lukket døren på den. Dette er et av merkene som foreviger livet som 10åring, og merker får man opp igjennom livet. Noen synlige, noen psykiske. Det er med på å definere hvem vi er, på å lage den vi blir. Hver dag blir vi påvirket av verden rundt oss. Vi lager oss meninger om alt og ikke noe. Og vi blir alle forskjellige. Utseende vårt er like forskjellige som tankene våre om livet. Så tenk på dette – selv om du er sterkt uenig om en ting, betyr ikke det at du har rett til å hetse et menneske! Du får ikke gjort noe med at den andre har ulike meninger enn deg selv. Kanskje har begge rett, kanskje har ingen rett. Vær konstruktiv i din tilbakemelding. Om du trenger å være anonym i din kommentar bør du kanskje tenke at kommentaren er feil skrevet. 

For en ting er sikkert, vi har alle følelser og blir såret av å få stygge kommentarer rettet mot seg. 

STOPP NETTMOBBING.

 

( Del gjerne innlegget for å spre budskapet. )

Spennende tider i møte?

Magen står som om jeg var 4 mnd på vei i dag ^^, Jeg har nemlig digget inn på kaker hos søsteren min som har bursdag i dag – HIPP HIPP HURRA! <3

Men det er ikke grunnen til at det føles ut som jeg har ti sommerfugler i magen akkurat nå. Egentlig hadde jeg glemt det litt, men da BT spurte meg om jeg gledet meg til i morgen kjente jeg det kilte helt inn i margen. Wææææ. Slik som jeg gleder meg til i morgen, gruer meg litt og er veldig spent på en og samme tid. 

Jeg har ikke tenkt til å fortelle dere hva jeg skal akkurat nå. Eller en liten smakebit da, jeg skal til Oslo i et møte. Men kanskje det er noen som vil gjette hva jeg skal i møte for? ^^, 

 

Oldemors SolbærSaft

Hele huset lukter himmelsk av nydampet solbærsaft. I går var jentene og jeg ute å lekte gamledager – hehe, nei det er vel ikke akkurat gamledager. Men det å plukke solbær i hagen for så å dampe saft er noe jeg forbinder med sommerferiene mine hos farmor og farfar. 

Solbærbuskene på gården er det en gang oldeforeldrene til tvillingene som har plantet. Og BT har gode minner om den deilige saften han fikk da han var her som liten. I fjord fikk jeg saftkokeren til Grete (jentenes oldemor) og hun hadde skrevet en lapp for å vise meg veien til nydelig saft – noe jeg ble fryktelig glad for. I fjord laget vi hele 12,5 liter med råsaft, i år er det ikke like mye bær, men jeg nærmer meg 5 liter nå. 

Jeg laget om lappen på dataen slik at det blir enkelt for alle å lese.

Når den deilige råsaften har rent over i kjelen ved siden av tilsetter jeg sukker og da må jeg til med litt smaksprøver ^^, 

Flere som skal eller har laget saft i år? 

Gamle tradisjoner

Det mest vanlige spørsmålet som følger spørsmålet om det er slitsomt å ha tvillinger, er “sover de om natten?”, og når jeg svarer at jentene har sovet natten igjennom fra de var 3 mnd, og at de nå legger seg kl 19 og sover helt til 9-10 tiden får de fleste hakeslep, ler litt og forteller meg med fleip i tonen at jeg da egentlig ikke vet hvordan det er å ha barn. Og det har nok disse andre mødrene veldig rett i, for har man fått nattessøvnen sin så klarer man å være supermamma på dagtid. Det er ikke lett å være mamma om man nesten ikke har sovet noe selv, jeg sliter i hvertfall veldig med tålmodigheten og roen om jeg er veldig sliten.

I går kveld la BT og jeg oss etter en søndagsfilm på tv, det var i tolvtiden, men siste gang jeg så på klokken var den allerede passert 2. Jeg slet rett og slett med å sovne i går. 02:20 vræler det til og jeg bråvåkner. Jeg halveis løper inn til jentenes soverom for å se hva som var galt. Olivia sto med store tårer nedover kinnene og strakte armene opp til meg mens hun hikstet. Jeg hoppet opp i sengen hennes og prøve å roe henne. Dere andre mødre har sikkert opplevd det når barnet er så trøtt at det ikke vet hvor det skal gjøre av seg og ikke klarer å slappe av. Slik var hun. Spente seg bakover i sengen, rullet rundt og hylskrek. Hva enn jeg gjorde var det ikke godt nok, når jeg holdt henne skulle hun vekk fra meg, når hun lå på madrassen skulle hun på fanget igjen. Smokken kastet hun veggimellom og likseså vannflaska. Jeg gjorde alt etter kunstens regler, sang, strøk, klappen henne på ryggen, løftet henne opp og gikk rundt mens jeg bysset henne. Jeg følte egentlig ikke at noe som helst hjalp, og etter en halvtime klarte hun å vekke Otilie – kjenner du følelsen av å mangle et sett med armer?

I godt over en time prøve jeg å ro de begge ned, og i det de begge var rolige og jeg trudde jeg kunne liste meg tilbake i egen seng var dramaet løs igjen. 10 over halv 4 gikk jeg inn til BT og sa at jeg ble nødt til å kjøre bort på Statoil og kjøpe melk. Vi var selvfølgelig tomme for det etter å ha spist pannekaker til lunsj. Statoil ligger heldigvis bare to minutter unna med bil, så jeg var tilbake på 5 minutter. Jeg tenkte med meg selv at det var typisk at de begge hadde sovnet mens jeg var avgårde, men jeg ble møtt med hulkende gråt da jeg åpnet yttergangsdøren. Flasken med melk gjorde heldigvis susen, så kl 4 kunne jeg endelig legge meg ned for å sove.

Jeg hadde vekkeklokken på halv 8 og 8, det eneste jeg husker av den vekkeklokka er en difus drøm, og fortomlet våknet jeg 10:10 av at jentene hadde begynte å skravle i sengene sine. De store planene mine om å få gjort diverse før jentene sto opp var ikke tilstede lenger. Etter frokosten kjente jeg at vi alle tre trenge å komme oss ut i litt frisk luft for å klarne hodene våre litt, så jeg kledde på jentene og sammen gikk vi ned i hagen. Der kunne jentene grave litt i grusen mens jeg ivaretok den gamle tradisjonen her på gården – innhøsting av solbær og stikkelsbær for saftlaging. 

Så til alle dere mammaer som må opp flere ganger på natten – respekt, dere er supermammaer!

I morgen starter hverdagen!

Åh, uff! Disse tre ukene med BT hjemme har gått så utrolig fort. Jentene har blitt så pappadalter at det nesten er litt dårlig gjort. Haha, neida, det er utrolig fantastisk og se samspillet mellom barna og BT. I morgen starter han på jobb igjen, så da er det tilbake til hverdagen. Det kommer til å bli veldig uvant å være alene med jentene på dagen igjen, men det går seg nok fort til. 

I dag bare slapper vi av og koser oss. Vi prøver egentlig å kjede oss litt slik at denne søndagen kan virke litt lenger ^^, Nå sitter jentene på gulvet å bygger med legoen sin, BT spiller litt på Ipaden så jeg tittet innom bloggen. Vi sitter utrolig nok å ser på sjakk på TV. Haha, det hadde jeg aldri trudd at vi skulle gjort, men men, søndagen blir jo ikke noe kortere av sjakktitting, for det er rimelig langtekkelig. Det fine er at man ikke trenger å følge med, så det er masse tid til å leke med jentene. 😀 

 

Rutiner i ferien

Det er flere som har lurt på hvordan våre rutiner er når vi reiser på ferie med tanken på jentene. 

Jeg trur det er veldig viktig å ikke gro frast i eget hjem når man har fått barn. Jeg har fått flere spørsmål spesielt fra tvillingmødre som lurer på hvordan jeg reiser av gårde med tvillingene alene (dagstur). Dette kan være skummelt for mage. Men faktisk så trur jeg at tanken på at det er skummelt er langt verre enn det faktisk er å reise på shopping med små barn. Jeg har i hvertfall aldri opplevd at det har vært skummelt, selvsagt har jeg opplevd at jentene har blitt lei mye fortere enn jeg hadde planlagt og reiser hjem tidligere av den grunn.

Nå har det store spørsmålet vært hvordan vi gjør det med rutiner på ferie. Og som jeg sa over så trur jeg det er veldig lurt å komme seg litt bort fra huset, men det betyr faktisk ikke at man må reise til USA eller Hellas når man har bittesmå barn – bare fordi alle andre gjør det. Barna har i alle fall ingen glede av det, så da gjør du alt kanskje veldig mye enklere ved å låne en hytte i Norden. Komme seg vekk for å få litt avbrekk fra den normale hverdagen, men samtidig gjøre dette på en mist stressende måte. 


Siste utenlandsferie, 18 uker inn i svangerskapet og tatalt uviten på at det lå to der inne. 

Vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være å sove om det er for varmt, det trur jeg de fleste av oss fikk smake på denne sommeren i Norge. Dette gjelder likedan for de små. Så varmt som det har vært denne sommeren har ikke jentene våre fått sove ute i skyggen. Så de har hatt dagluren inne i motsettning til hva de pleier. Om vi hadde dratt til syden i år, ville dette antageligvis ikke vært veldig spennende om vi måtte sitte to timer på hotellrommet for jentenes daglur hver dag, og være tilbake på hotellrommet kl 19-20 for legging av de små. Da må jeg si jeg får langt mer ut av en ferie ved å reise på en hytte ikke så langt fra hjemmet. Der kan jeg i hvertfall slappe av med å være ute selv om jentene sover inne. 

Så våre rutiner har vært tilnærmet like som når vi er hjemme, og på den måten beholder vi balansen i hverdagen. Humøret er på topp og vi har slappet av alle fire – er det ikke det som er ferie? 

Vi tok ferien til Sverige, der laget vi mat selv. Jentene sov dagluren sin inne hver dag, mens vi kunne være ute å spille kubb, sparke ball eller bare ligge rett ut å slappe av. Og om kvelden kunne vi legge jentene kl 19 og ha kveld for oss selv med brettspill og et glass vin. Jeg elsker å reise, og har reist mye i mitt liv. Men jeg vet at vi alle har det så mye bedre om vi tilpasser oss etter vår situasjon. Med tvillinger på et år er det ikke like spennende å reise til sydens varme land. Det å ligge på stranden er de for små til, og det å reise på utflukter for å oppleve kulturen er heller noe jentene vil få glede av akkurat nå. 

Den beste ferien for jentene er alenetid med pappa og mamma <3 

Livet er enda langt, reising blir det tid til. Opplagte barn og foreldre gir flere gode ferieminner enn en stressende tur til det store utland. Vi er alle forskjellige og må finne ut hva som passer oss best. 

Er sommeren over?

VG mener at sommereventyret er ute for denne gang, og at det på tre dager er ventet opp mot 180 mm nedbør på Østlandet. “værskiftet som kommer til helgen ser ut til å markere slutten på årets drømmesommer. Fremover vil det bli mer vekslende vær” (VG.no)

Klokken 09:30 bråvåknet jeg av at det trommet på glasset i vinduet som sto på vidt gap. Fortomlet kikket jeg på klokken og lo for meg selv da jeg skjønte hvor godt det var for hele familien å være tilbake i egne senger, da jeg var førstemann opp av sengen. Jeg løp ned trappen og ut utgangsdøren. I går da vi kom hjem fra ferie pakket vi alt ut av bilen, men mye lå fremdeles på plattingen uten tak. I en halv time løp jeg rundt ute i bare trusa og ryddet og samlet inn det våte. Haha, kjære vene, det er da godt vi bor på landet. 

Kl 10 kom BT ned med jentene og lurte på om jeg tok meg en morgendusj i regnet. 

Selv om jeg synes regnværsdager er kjedelig, kan jeg ikke si annet enn at jeg koset meg i dag da jeg endelig fikk kommet meg inn igjen. Vi tok frokosten i sofaen og satt på en familiefilm. I går da vi tok turen innom Nordbyen hadde jeg et mål, og det var å finne regntøy til jentene slik at vi kan kose oss ute selv om høsten kommer. Jentene har blitt så store nå at det blir for kjedelig å være inne dagen lang, og da blir det fort veldig lange dager som hjemmeværende mamma. 

Jeg fant akkurat hva jeg lette etter, foret regntøy til begge tuppene i hver sin farge. 

Som mange vet elsker jeg å kle jentene mine i like klær. Noen synes det er veldig dumt av meg å gjøre dette fordi det da er lettere å blande jentene. Men selv om jeg synes det er fint å kle opp tvillinger likt, kommer jeg ikke til å gjøre dette når de begynner i barnehage. De kommer nok til å ha mye like klær, men i hver sin farge. Jeg har for lenge siden bestemt fargekodene til jentene, Otilie er rosa eller lysest i klesfargen, mens Olivia er lilla eller mørkere i klærne. Jeg tenker at hvis de har vær sin fargekode blir det lettere for alle å vite forskjell uten å måtte spørre hvem som er hvem. 

Nå må jeg tilbake til ryddingen fra ferien. 

Ha en strålende dag <3