Da jeg gikk gravid startet vi det første prosjektet på kjøkkenet vårt. Tapeten var løs flere steder, og hang ikke helt med i nåtiden. Mamma var så snill at hun sa hun ville betale for ny tapet og plater til oss, siden min søster nettopp hadde tatt over gamlehjemmet vårt og fått en del støtte med litt oppfrisking der.
Dette var hvordan det så ut før. (jeg hadde begynt å rive litt i tapeten ved klokka, for å se om den var lett og løsne) Et kjøkken som funket på alle vis, men som ikke var som tatt ut av et interiørmagasin riktig nok.
Jeg dro av all tapeten og tapetserte det hele på nytt. BT skjærte og satte opp plater under benkene. Og med ny komfyr og vifte ble det hele som et helt nytt rom.
Men jeg har i tre år drømt om å male kjøkkeninredningen. Det skulle bare ta sin tid og manne seg opp til det, for jeg viste at det var en god del jobb. Noe jeg må si det har vært. Jeg har grunnet og malt, 4 størk på alt sammen. Jeg kuttet opp gulvlister som jeg satt utenpå den vannskadde bunnen av kjøkkeninnredningen. Jeg kjøpte nye knotter på ebay til en latterlig billig penge sammenlignet med priser her i Norge. Det har vært spakling, pussing, måling og borring, samt glede og banning. Men omsider ble jeg ferdig. Og fyyy fillern så fornøyd jeg er!!!!
Før og Etter
Ingenting er mer gøy enn før og etterbilder når man pusser opp noe. Man blir så fort vandt til det bedre, så det er virkelig morsomt og se tilbake på hvordan det så ut tidligere ^^, Knis og fnis..
Jeg kan se lyset i tunnelen på kjøkkenprosjektet – ENDELIG! Jeg har knekt over to lydbøker på kjøkkenet de siste to ukene, som betyr at jeg har stått og malt i over 40 timer. Med andre ord har jeg ikke gjort så mye annet enn å være mamma og male så fort jeg har hatt mulighet.
Det jeg har lyst til å vise dere i dag er kjøleskapet vårt. Det har påtatt seg en gule sjarm etter x-antall år og noen flekker her og der som ikke er til å vaske av. Med andre ord – det var ikke pent lenger. Men det fungerer som bare det. Og hva får man egentig for et så gammelt og slitt kjøleskap? Ingenting. Men det koster mye og kjøpe nytt. Og som tobarnsforeldre i begynnelsen/midten av tjueårene, så velger vi å prioritere pengene våre på noe annet enn et nytt kjøleskap.
BT kom med den brilliante ideen. “Vi skulle ikke malt kjøleskapet med tavlemaling, så kan vi tegne opp ukesmeny og lignende på den?”
Jeg fartet ned på Montér, og spurte etter hjelp, først og fremst om det var mulig og bruke tavlemaling på et kjøleskap. Det var vist mange som gjorde dette, jeg var bare nødt til å grunne med heftgrunn først. Så ble jeg fortalt at jeg heller kunne bruke Bengalakk fra LADY premium paint & colours – supermatt farge sort. Denne malingen brukes i interiørprogrammer for tavlemaling og er langt billigere enn tavlemaling. PERFEKT 😉
Venstre side: kjøleskap opprinnelig, gulheten og flekkene syntes langt bedre i virkeligheten enn på bilde. Men dere ser av skjermene over og under døren er veldig gule. Jegm malte to strøk med heftgrunning og tre strøk med “tavle”malingen. Høyre side: Døren er ferdig malt, men ikke skjermene over og under. De malte jeg med heftgrunn og hvitmaling.
Så den gøye delen, finne frem kritt og lage noen kruseduller samt ukesmeny ^^,
Jeg kom i stallen en sen høstkveld, en lørdag. Jeg hadde hatt Dronninga i over ett år nå, alt som var igjen av hennes utagerende temperament var gamle minner, denne hesten som jeg var på vei til denne kvelden var den hesten jeg kunne skimte i det fjerne når jeg så henne i øynene halvannet år tidligere. En harmonisk hest, tilfreds med sin egen kropp, en hest som var glad hver dag jeg kom, en hest som lot småjentene i stallen klappe henne selv om hun syntes det kilte verre enn 100 fluer av de forsiktige hendene, huden dirret langs håndtrykket deres, men det var den eneste bevegelsen hun lagde. Ingen ører bakover, ingen klaprende tenner, ingen løfting av bein.
Daglig ble jeg møtt av kommentarer over hvor herlig hun var, hvor vakker hun var og hvor fin hun så ut på banen der hun begynte å bli sterk i sine gamle kunstner igjen, dressuren.
Men akkurat denne dagen kunne jeg føle at noe ikke var som det skulle allerede før jeg fikk se henne. Som en stikk i magen, jeg løp ut til beite og riktig nok, der sto hun med alle fire beina alt for tett inn til magen, da jeg kom litt nærmere så jeg at bakbeina var hovnet opp, hennes høyre bakbein dobbelt så stort som det andre med en hevelse som stakk seg opp langt forbi hasen. Jeg ante hva det skyltes, en bakteriell infeksjon av søla som hun reagerer på hver høst. Men nå var det ikke den lille hevelsen som pleide og komme, hun var tykk helt fra hoven til knærne. I tillegg hadde hun sterkt nedsatt allmentilstand. Feber og ingen mat- eller drikkelyst.
Jeg hadde lyst til å begynne å gråte, men jeg tok meg i det at det ville vært å overdrive det hele litt ved å la tårene trille, hun var jo ikke dødene akkurat. Jeg ringte veterinæren, helgevakta.
Tok bilde faktisk: tydelig helvelse i begge kodeledd og hasen på høyre bak er omtrent dobbel så stor som venstre.
“Hesten min har bakbein som en elefant, feber og nedsatt allmentilstand, lymfangitt vil jeg gjette etter søle som hun reagerer på hvert år”, fortalte jeg med trist stemme. Veterinæren skulle komme så fort hun kunne. Ventetiden virket lang, så jeg ringte min beste venninne, hun kom ned til meg på 5 minutter og ikke så lenge etter kom veterinæren.
Hun var enig med meg i diagnosen, og ville sette henne på antibiotika og et annet medikament som skulle fordrive væskeansamlingen i beina. Totalt 3 spøyter. Bare lukten av en veterinær fikk Queen til å stresse unormalt mye. Det var helt tydelig at veterinærer ble nervøs av Queen som ikke lenger klarte å stå stille, “jeg er hovedsakelig smådyrsveterinær” beklaget hun i det hun hoppet vekk fra Queen som flyttet på seg brått. SHITT! Denne hesten tåler ikke mennesker som blir redd henne. Og det var som å skru på en bryter, fra det harmoniske og til den utagerende villhesten. Bare lukten av en veterinær tok henne tilbake til traumene fra fortiden. Etter mye kamp fikk veterinæren satt første spøyta. Hun gikk omtrent i stå, og det var ikke snakk om at hun skulle få ta noe mer på henne. Det var ingen alternativ at veterinæren skulle sette livet sitt på spill av den 600 kg tunge hesten som var “over alle hauger”, dog hun var bindt. Det var ingen ting som roet henne ned, hvis veterinæren kom for nært hoppet hun til igjen.
Uten å ane hvorfor spurte jeg: “Er det mulig at jeg setter sprøytene?”
Jeg ble nok like overrasket over svaret som hun ble over at jeg spurte om det spørsmålet. “Jaaa, om du trur det fungerer, så prøver vi det” Jeg fikk en gjennomgang av hvordan det skulle utføres og etter et par testforsøk uten spøyte var jeg klar. Rollene var byttet, veterinæren tok tak i en kost og med latter i stemmen sa hun “jeg later som jeg er stalljente, så er jeg kanskje litt mindre skummel” og kostet i vei foran oss. Kaja (bf) hadde tatt over min rolle, stå ved hodet til Queen og belønne med godbiter, og jeg sto ved hennes hals med spøyte nr to i hånda.
Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut
Alt Queen viste av tegn til bevegelse var en liten sjelving igjennom kroppen, som stoppet like raskt som den startet da full belønning ble gitt av Kaja og meg selv. Jeg gikk over på motsatt side med spøyte nr 3 i hånden.
Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut
Like smertefritt som min første sprøyte var satt. Ikke før jeg satt i bilen på vei hjem fra stallen slo det meg hva jeg egentlig hadde gjort og hva dette hadde av betydning. Ikke bare hadde jeg satt to spøyter på hesten min for første gang i mitt liv, Dronning hadde også vist meg hvor stor tillitt og trygghet hun hadde fått til meg på den tiden vi hadde vært sammen.
Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma!
Fortsettelse følger…
“Likes” og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :*
Mor og besse (mormor og morfar) har arvet to sofaer fra barndomshjemmet vårt ettersom mamma og pappa ville oppgradere stuene litt. Begge sofaene er fra sene 80 tallet, en sand (eller i mine øyne litt blek hudfarget) skinnsofa og en rød (mer riktig dyp rosa) velour sofa med frynser i bunn. Ja, dere skjønner kanskje hvorfor de etterhvert ble byttet ut. I følge mor og besse er dette to sofaer i perfekt stand, det har de helt rett i, for det er to dyre sofaer så man kan si de er like pene, men farge og design gikk av moten på slutten av 90 tallet. Den røde sofaen er brukssofaen til mine besteforelde, den sandfargede står mer urørt i en mindre brukt stue. Og det er ganske tydelig at generasjonene har forandret seg veldig, tidligere gikk ting i arv, i dag lever vi i et bruk og kast samfunn. Grunnen til at mor og besse har den hudfargede skinnsofaen er fordi de tenker på oss, barnebarna. Om vi en dag flytter ut og trenger en sofa så kan vi få den. Omtenktsom er det ikke, jeg elsker det ved dem, problemet er bare at den sofaen er så gyselig at den kommer til å stå helt i ro hos gamlingene.
Men jeg synes tankegangen deres er rett, det er helt vanvittig hvor mye vi bare kaster i dag, selv om det er like helt, vi er bare lei av å ha det selv og har råd til å kjøpe noe nytt. Det er jo så mye vi kan gjøre med det vi allerede har, for å gi det en ny verdi i hjemmet vårt.
I går kjøpte jeg en spraylakk på montér og tok med lysestaken som har hengt på veggen i lange tider. Den var sort, men siden den henger på den mørke veggen vår i stuen blir det nesten borte når kvelden kommer. Derfor ville jeg ha den hvit i stedet. Og på to minutter var den forvandlet fra sort til hvit. Så enkelt å skape en forskjell.
En sofa er litt mer omfattene og gjøre en endring på, men tenk over hva du er litt lei av i hjemmet ditt og se om det er noe du kan gjøre for å skape en endring, du kan enkelt fornye interiøret ditt. Eks en glassvase du er lei av? surr litt teip rundt og lakk slik at du får et nytt møster.
Mitt favorittsted fra jeg var 10 år er kanskje ikke det stedet de fleste hadde foretrukket som sitt favorittsted. Plassen lå litt utenfor byggefeltet jeg bodde i, på en gårdsvei som førte fra en gård til en annen. Midt i mellom disse gårdene ligger det en skog som veien går i mellom, det er ikke et eneste lys å se fra et hus eller en gate. Bare stummende mørke i mellom trærne. Det var når mørket hadde kommet jeg likte meg der aller best. Jeg gikk der daglig fordi jeg vanket i stallen som var på gård nummer to. Når jeg kom der midt i skogen uten et lys å se, løftet jeg alltid blikket opp mot himmelen, finest var det når det var stjerneklart, og siden trærne sto tett inntil veien kunne jeg følge veien ved å følge åpningen mellom trærene som stjernene lyste opp. Jeg husker følelsen av å være fri, følelsen av å kunne rope uten at noen så meg eller hørte meg, følelsen av å bare være meg.
De gangene jeg hadde med meg noen igjennom skogen til stallen, klamret de seg fast i armen min. “Hvordan tørr du å gå her alene?” Det sier seg kanskje selv at jeg ikke er mørkeredd. Jeg var alltid den som fulgte venninnene mine hjem etter ett besøk, og selv den dag i dag overrasker jeg venner ved at jeg ikke kjenner på frykten når mørket har kommet. Som i sommer hvor jeg sa “jeg går å tisser på utedoen jeg” Da doen inne på feriehuset var opptatt når vi alle skulle legge oss for kvelden. “UTEDOEN NÅÅ?! Herregud, blir du ikke redd?” “Redd for hva?”
Jeg er ikke redd for å være i mørket på landet, men går jeg i Oslo alene på kvelden går tankene i spinn. Jeg kan se for meg at hver mann i hettegenser er ute etter å ta meg, helt til bevisstheten min klasker meg på kinnet og jeg ber stille om unnskyldning fordi jeg kunne tenke at denne mannen var slem. Han er sikkert en fantastisk familepappa – tvinger jeg meg til å tenke.
Møter jeg på en eldre dame, får jeg en helt annen opplevelse. Jeg føler varme og jeg er ikke sen med å utdele et varmt smil og et “hei”.
Og poenget er.. ?
Jeg lurer på hvorfor menn med hette er så skummelt, sammenlignet med en eldre dame. Svaret mitt før hadde nok vært noe slik som: “Det er jo slik vi får fremstilt overgrepspersoner” – eller noe lignende. Men nå som jeg har to små barn som ikke vet hva en overgrepsperson er har tankegangen endret seg litt. Jeg trur ikke mine jenter er de eneste som har reagert på menn, spesielt de som er høye og har skjegg, hodeplagg eller mørk stemme. En slik mann er skummel for dem, en slik mann får dem til å krype opp på fanget mitt og gjemme ansiktet inn i brystet mitt. Det må gå litt tid før de forstår at vedkommene er like hyggelig som en hver annen vi tilbringer tid med.
For noen uker siden var jeg på butikken med jentene. Da vi gikk fra bilen til butikken sto det to eldre damer og solgte lodd og vafler på utsiden. De ble fort fascinert av jentene og på et blunk hadde Otilie gått rett bort til den ene damen og strakt opp armene i tegn på å bli løftet opp. Damen løftet henne nesten tårevåt og Otilie omfavnet henne som sin egen bestemor.
Det er jo helt tydelig at frykt er et medfødt instinkt, jeg undres bare på hvorfor en mann er så mye skumlere enn en gammel dame for et barn som ikke vet hva ondt er. Åpenbart bygger det på mer enn bare nyhetsinnslag og skrekkfilmer.
Du vet du er småbarnsmamma når står opp til vekkeklokka, selv om du ikke egentlig er i stand til det på grunn av søvnen i øynene etter en natt med mye oppvåkning, for å spise frokost alene. Her går det nemlig ikke ann å ha noe i fred om dagen. Og en frokost uten mas var akkurat det jeg trengte for å bli klar for dagen. En frokost hvor jeg kunne bruke så lang tid jeg ville uten at 4 dådyrøyne skulle sette seg i min mat. Jentene trur åpenbart at maten min smaker bedre enn deres, selv om vi har det samme på tallerknen. Noe vi alltid har, for har jeg noe annet skal de i hvertfall ha det i stedet for sin egen mat. Har de drukket opp og ser jeg har mer drikke i glasset mitt, synes de at jeg kan dele selv om jeg mener de må spise litt før de drikker seg mette. Jeg husker da jeg kunne spise hva jeg ville uten at de skjønte noe som helst av det og var fornøyde med det de fikk, det var tider det! Litt cola midt på dagen er plutselig ikke så lurt lenger, eller en sjokoladebit til kaffen.
Mitt aller beste tips for å holde husfreden med barn er å alltid ligge litt i forkant. Jeg kan ikke påstå at det alltid er like enkelt, noen ganger er det faktisk ikke mulig. Men at frokosten allerede er klar til servering før jentene står opp er et stort bonus for morgendagens humør og stressfaktor.
Det er jammen meg godt å være med de to små igjen etter en helg på hyttetur. Ny energi og en ny uke som jeg kan nyte her hjemme med gulla mine. Det begynner å gå opp for meg at denne unike mammatiden snart er over, at jeg snart må ut fra bobla jeg har levd i siden før jentene ble født. En ekkel følelse i magen har vært pressentert alt for ofte den siste måneden. Tiden hjemme som skulle være så ufattelig lang, har gått så alt for fort, og om 2 mnd er den redusert til 50 %.
Fredag ettermiddag kom Stine Sol, Stine Sko, Lena og Synne opp på hytta, med Anette hakk i hæl. Vi var alle sultene, så Stine Sko var rask med å starte på middagen, mens Lena dekket border og sjenket rødvin i alle glass. Det var god stemning rundt bordet, og vi var alle klare for en avslappende helg på Blefjell. Etter mat var det klart for Alias, med Anette og Stine Sol på lag mot oss andre. Søstrene tok en overlegen seier.. Med spill og godt selskap (+ en del rødvin), ble det lang på natt før alle jentene kom seg i seng.
Lørdag bød på en god og lang frokost, etterfulgt av avslapping i sofaen med strikking, boklesing og spørsmålsrunde/besvarelse fra Stine Sko’s blogglesere. Utpå dagen bestemte vi oss for å hente vann og ta oss en god gåtur, men med mye tåke og litt slitene jenter holdt det med den friske luften vi fikk fra å åpne vinduene på bilen på turen til vannet 🙂 Senere fikk vi servert god middag laget av Lena, og fortsatte kvelden med mer spill og rødvin.
Hytteturen har inneholdt mye latter og kos, og vi er veldig fornøyde med det lille avbrekket vi har fått med å dra til fjells.
Det er begrenset med internettsignaler her på hytta til Sol, men her har vi fått laget et innlegg til dere. Venninnene mine har svart på spørsmålene. Håper det er litt nytt om meg som dere kanskje ikke viste fra før av. Dere får kose dere med svarene, så snakkes vi igjen i morgen :-*
Lena, Synne, Stine Sol og Stine Sko
Er Stine virkelig den superkvinnen som vi lesere får inntrykk av? Er det noe hun IKKE kan? ;-) Hun er veldig flink til veldig mye, men å holde det ryddig har hun forbedringpotensiale. Støv på hjernen er noe hun ikke har.
Kan dere fortelle oss noe om Stine som vi lesere ikke vet fra før? Stine spilte saxofon I skolekorps til hun var 19 år. Hun drev også med fiskeoppdrett på rommet sitt, og kikket I akvariet med dykkebriller J.
Hva er deres beste minne med Stine? Og det pinligste? Jeg(Stine) har kjent Stine hele livet, og har opplevd utrolig masse sammen. Det er vanskelig å trekke frem noen spesielle hendelser.
Kan du gå i spagaten? Ja, og vi måtte ta en sjekk nå.
Hva er hennes beste egenskaper? Stine er positiv, omsorgsfull, morsom, lattermild, inkluderende og sta
Hva er hennes verste uvaner? Hun er født ti minutter for sent, og har aldri kommet ajour
Hva var den første tanken dere fikk når dere fikk vite at Stine skulle få tvillinger? Vi synes alle det var veldig spennende. Stine ringte til meg(stine) etter at hun hadde vært på ultralyd. Jeg: Hvordan gikk det? (full av forventning i stemmen) Stine: ?ehh, braaa? Jeg: ?ble det to?? stine: ?jaaaa? (med over middels forvirret toneleie) Jeg som allerede var gravid synes det var superstas og så allerede for meg trilleturer og babykos i barseltiden. Vi har alltid fulgt hverandre som knoll og tott, så det var veldig koselig at vi også skulle få barn sammen.
Synne: Jeg kan vel egentlig ikke huske min ?første tanke?, men jeg husker at jeg syntes det var kjempe stas, og syntes det var veldig spennende! Jeg har selv foreldre som har hver sin tvilling, der pappa er enegget, så jeg har hørt mange morsomme historier fra han og onkelen min gjennom oppveksten med ting de har funnet på og hvor knyttet de var. Derfor har jeg ofte tenkt at jeg kunne ønsket meg tvillinger selv, og syntes Stine og BT var veldig heldige som skulle få detJ
Lena: Jeg husker at det var veldig spennende når vi fikk vite at det var to. Det var jo flere som hadde en teori om at Stine bar på tvillinger i forkant av ultralyden, da magen vokste veldig fort. Begge Stinene var jo gravid samtidig, og alt sammen var så nytt og gledelig. Alt fra den nyeste shoppingen til de små til bilder fra ultralyd var veldig stas å høre om. På den tiden bodde flere av jentene hjemme i Re, og vi møttes oftere i strikkeklubben og fikk hyppige oppdateringer.
Hvordan ble dere kjent med Stine? Vi kommer fra samme sted, og har gått på samme barnehage og skole. Det har vært perioder hvor vi ikke har vært like mye sammen, men vi finner alltid tilbake til hverandre.
Ble Stine kjeftet mye på av læreren? Stine har alltid vært en skravlebøtte både i og utenfor skolen, noe som ofte førte til en skjennepreken fra lærerene. Sånn utenom det var Stine veldig pliktoppfyllende på skolen.
Hva er det flaueste Stine har gjort? Stine Sol husker veldig godt at de var på sykkeltur for mange år siden hvor Stine Sko skulle vise hvor flink hun var til å sykle med bena oppå styret. Dette fikk hun ikke lov til av foreldrene, som skjønte hvordan det kom til å gå. De satte fart, og Stine Sko slang beina oppå styret. Hun havna i grøfta og endte med forstua ankel.
Var hun flink på skolen? Ja, hun har vært opptatt av å prestere godt på skolen, ut av ungdomsskolen hadde hun et snitt på fem. Hun har alltid siktet mot en sekser. Hun er sterkest I realfag og svakest I språk.
Hadde hun mange flørter i ungdomstiden? Helt fra barnehage- og barneskolealder har kysseleken vært en favoritt, og siden har Stine så og si aldri vært uten en flørt 😉
Er hun religiøs? Ikke mer enn at hun er medlem av statskirken
