Rutiner?

Før du blir mamma for første gang, før du blir pappa for første gang! Da er du fri, kanskje tenker du ikke så mye over det, du er jo på jobb og du har dine plikter. Etter du har fått barn, forstår du hvordan fri du hadde tidligere. Du kunne reise på butikken uten å tenke noe mer over det, du kunne dra på en fest uten å ordne med noe annet enn deg selv. Kanskje var du en av de med utallige hobbyer og fullstappede dager. Du tror og tenker at den dagen du får barn så vil barna føye seg inn i dagens gjøremål. 

Jeg tenkte at det ikke ville være noe problem å ha hest med småbarn, de kunne jo bare bli med i stallen. Det var også mye annet jeg tenkte ville bli nærmest like lett som tidligere. 

Så slår det deg! RUTINER. Du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi det ville havne midt i mat og sovesituasjon til barnet ditt, du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi du hadde en travel dag dagen før, så det ble uaktuelt å gå bort fra rutinene en dag til. 

Vi vet alle hva det vil si å gå bort fra rutinene over tid, det blir et sant mareritt med svettetokter og nattevåk, sure, slitene barn og stressede foreldre. 

– Bare en kveld, fikk hele leggerutinen ut av kurs!

Jeg husker det så godt, etter å ha jobbet timesvis på kveldene, etter å ha løpt trapper som en intervalløkt, etter alt det arbeidet – forgjeves. Jo, ja så kom heldigvis rutinene tilbake litt raskere enn da de ble innøvd, men allikevel var det lite fristene å prøve det samme igjen. 

“Ingen daglur på jentene mer i hvert fall” sa BT til meg da vi la oss i går kveld. For på vei hjem fra besøk i halv fire tiden sovnet de to engelene i bilen – hvilket førte til en veldig urolig kveld, med lek og gråt om hverandre i stedet for soving. 

Selv om jeg ikke trur jeg har vært løssluppen på rutiner, så forstår jeg i ettertid at det var rutinene som styrte dagen, og at det var de som gjorde barseltid og tiden etter harmonisk og hyggelig. 

Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med andre som sier “Åh, det er så teit med den dagluren fra 12-14, stykker liksom opp HELE dagen” og jeg bare: “Ja, jeg vet!! Blir så vanskelig å legge noen planer, er så glad den nå er over”. 

AMEN, for gode rutiner, men gud så godt det er når barna blir så store at de sakte meg sikkert kan fade litt ut. 😀 

 

Følg Speiltvillingene på Facebook – 

 

Etter oppoverbakken…

Kommer nedoverbakken. Det er jo helt naturlig, og er du på sykletur gjør dette deg glad, men i kurven av livet er nedoverbakken mer dritt enn noe annet. I morgen er planen å bedekke Dronninga! Men gjett hva som har skjedd. Hun lekte litt på beite, fikk et lite kuttsår etter et spark, og vips, tredobbelt så stort bein!! *River meg i håret* Det var jo ikke slik at jeg lot såret være et sår, faktisk er det nesten en uke siden hun fikk det, og jeg har vasket, desinfisert og smurt med sårsalve. Desverre er det minimal funksjon i hva som heter sirkulasjon og drenasje i dette beinet og resultatet ble så ille som det er nå.

Jeg må rådføre meg litt med veterinær igjen i dag, så får vi se hvordan dette tar i vei. Hun har fått sprøyte for å komme i brunst (få eggløsning), så jeg håper dette ordner seg og at Dronninga blir bra igjen slik hun har blitt de andre gangene. 

Det er ikke gøy å ha en hest som blir så fort dårlig i beinet, jeg gjør alt jeg kan for at beinet skal holde seg frisk hver dag. Dronninga stråler, så dere trenger ikke å spørre om hvorfor jeg ikke har avlivet henne. Jeg mener, du ville vel ikke blitt tatt livet av fordi du hadde problemer med det ene beinet  noen ganger i året? I hvert fall ikke når hun er frisk og glad i lange perioder, før det blir ille i en ukes tid igjen. 

Vi trenger god bedring meldinger nok en gang <3 

 

Bedrevitere trenger ikke vite bedre!

Det er ikke slik at jeg noen gang har betvilt min morsrolle, jeg vet at barna mine har stabilitet, trygghet og den beste omsorgen de kan få, de får sunn mat og ny bleie så fort den første er våt, de har klær til en hver anledning og de har langt flere leker enn de trenger. Dette trenger ikke å være en selvfølge for mange barn verden over, heller ikke her i Norge. 

Alle deres primærbehov er dekket, og når de legger seg i sengene sine kl 19 sovner de med et smil om munnen og drømmer til klokken er 9 om morgen, ute blandt andre er de sjenerte, men alikevel så fortrolige. De er rampete også, de griser med mat, og sniker seg inn på badet for å hente vann de kan leke med.
Det mener jeg er to friske barn som er akkurat der de skal være.

I går skrev jeg et innlegg om en artikkel som satte seg på bakbeina for hva jeg kaller “normal barne-oppdragelse” – Du skal ikke omtale deg selv i tredje person, du skal ikke legge egne følelser over på barnet ved å for eksempel si, “gjør du slik, blir mamma lei seg”, denne artikkelen skrev også at straff og belønning kun vil skape avstand mellom barn og voksene og sammenlignet det med hundedressur.  

Det er ikke første gang jeg leser en slik artikkel om hvordan vi som foreldre skal oppdra barna våre, og det var også grunnen til at jeg ønsket å få frem en viktig poeng! Jeg trur ikke disse artikkelene gjør annet enn å skape usikre foreldre, de skaper en konflikt inni oss. – Oppdrar jeg barnet mitt galt? Skaper jeg avstand til barna mine?

For sannheten er at vi alle ønsker å være gode rollemodeller, og gode foreldre til barna våre. Når vi da leser om alt vi gjør “galt” så blir vi sittende igjen med en litt dårligere følelse enn vi hadde før vi leste artikkelen.

I tillegg kommer slike uttalelser ofte fra ekspertkilder, og når vi hører hva en ekspert sier, så må det jo være sant? Vi hører jo på legen når han anbefaler en behandling, det ville vært uansvarlig å ikke gjøre det. 

Verre blir det når det kan virke som at alle har forskjellige meninger. Jeg er ingen ekspert, men jeg har to barn og jeg har jobbet i barnehage i ett år, samt vært på kurser om hvordan snakke og irettesette barn. Teorien kan være enkel, men allikevel må vi tilpasse oss hvert et barn, for de er alle forskjellige. Noen trenger et minutt i en tenkekrok for å roe seg ned. Eksempel: Hvis ei av mine jentener slår seg totalt vrang, som ikke er uvanlig for en toåring som ikke alltid er like lett å forstå, så hører hun ikke på meg før hun har kommet over det verste sinnet. Da hjelper det for henne å sette seg ned til hun har roet seg, for så å snakke om episoden.   

For en annen, kan det være en helt annen metode som fungerer. 

Så hvordan kan en ekspert få tillatelse for å uttale seg så direkte om den generelle barneoppdragelsen? Det er jo ikke slik at en lege kan komme i avisen for å legge frem en behandlingskur mot en generell sykdom, hver og en har forskjellige symptomer, og trenger indivduell behandling! Noen er også allergiske for en rekke legemidler, så dette ville jo vært direkte farlig for enkelte. 

Setter vi det på spissen gjeder det samme for slike barne-oppdragelses metoder som blir beskrevet i kort format i artikler. Det gale blir skrevet med trykk i hver linje, samtidig som det ikke er plass eller tid til å utgreie om hvordan vi skal gjøre ting rett. Og i stedet for å hjelpe, fører det til usikre foreldre, som prøver å følge gode råd fra de 100 forskjellige meningene de leste siden de fikk barn. 

Det viktigste du gjør som forelder er å gi barna dine stabilitet, og omsorg! Vær der for barnet ditt når de trenger deg, gi de omsorg når de trenger det, og irettesett gal oppførsel slik du selv føler er nødvending i den gitte situasjon. Har du en god følelse på hvordan du løste konflikten, så er det vel det som er riktig?! Ikke en bedreviter som ikke har sett handlingforløpet til konflikten! 

 

Følg Speiltvillingene på Facebook –  

Hvorfor omtaler jeg meg selv i tredje person?..

“Kom til mamma, jenter” roper jeg bort til sandkassen der de to skjønnhetene sitter å leker med hver sin bøtte og spade. De kommer og vi spiser litt deilig frukt i hagen sammen. Da vi er ferdige med å spise, går jeg inn med oppvaska og kommer tilbake et par minutter senere. De to blomsterglade jentene har på tiden jeg var inne fått øye på de vakre rosene plantet i potter på plattingen. Det var ikke lengre noen roser igjen på busken, men fire hender var fulle av hvite lekre rosehoder. Det er langt i fra den første gang de har fått tilsnakk for å plukke kjøpeblomster, og i det de får øye på meg sier de: “åneii, blomsten ødelagt”. 

Så klart blir jeg irritert og lei, for jeg vet så godt at de viste det ikke var lov, så jeg prøver å gi en skjenneprek etter beste evne. Jeg er streng i stemmen og forteller, “Det er ikke lov å plukke blomstene til mamma, da blir mamma lei seg”, “Mamma lei seg” sier de sårt og ser ned på blomstene i hendene. “Ja, også får blomsten vondt” sier jeg for å prøve å få de til å forstå. De hadde jo ikke forstått det at blomsten ikke er en “blomst” uten blomstene, og de forstår heller ikke at det tar lang tid før det vil komme nye blomster tilbake – de er jo bare to år. Men de vet godt hvordan det er å bli lei seg om noen tar bort leken dems, og de vet godt hva vondt er. De skjønner poenget mitt og gir meg en kos og sier unnskyld for handlingen sin. Etter det er vi bestevenner igjen. 

– Ikke omtal deg selv i tredje person. Vær konkret og personlig og si jeg. Unngå også å være generell når du omtaler handlingen. Sett heller klare grenser for hva du tolererer. Si for eksempel; jeg vil ikke at du skal slå meg

– “Gjør du slik, blir mamma lei seg”, er en fryktelig ting å si til et barn. Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser. Dette er et umulig ansvar for barnet å følge opp. Resultatet blir deretter, med usunn dårlig samvittighet og lav selvfølelse.

– 

I en annen situasjon kunne jeg kanskje sagt: “hvis ikke du stopper nå, må du sitte i trappa. Jeg teller til tre, en – to – ” Trappa blir da en tenkekrok, og “valget” om straff kommer alltid etter gjenntatte samtaler om å stoppe en gal handling. Som regel stopper de under tellingen og vi slipper skammekrok og mer kjeft. 

– 

– Vi har nå gått over til straff, skammekrok, konsekvens og nulltoleranse. Jeg ser den samme metodikken i hundeprogrammene som dreier seg om dressur.
Straff og belønning som metode, skaper bare avstand mellom barnet og den voksne!

De halvfete linjene kommer fra en artikkel hos barnehage.no. Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg leser. Er jeg en dårlig mor? Skaper jeg avstand mellom meg selv og barna mine hver dag, fordi jeg ikke snakker korrekt til dem? Men hvordan får jeg de til å forstå da? Kan ikke noen lære meg? Hvem skulle lært meg? 

Hvorfor omtaler jeg meg selv egentlig i tredje person til barna mine? Det er jo ikke akkurat slik at jeg sier “kom til kjæresten din” når jeg snakker med min samboer. Jeg trudde det var vanlig å omtale seg selv i tredje person til sine små barn av den grunn at de skal lære seg hvem “mamma” og “pappa” er, og at setningen “kom til, mamma” ville gjøre forbindelsen mellom barn og mor sterkere. Tar jeg så feil? 

Jeg vet at barneoppdragelse ikke er enkelt, at det ikke følger med en bruksanvisning for hvert barn. Men det skal også sies, at jo mer jeg leser, jo vanskligere blir det. Til slutt blir jeg sittende igjen med en tanke om at alt er galt, at alt jeg gjør skyver mine barn fra meg. Det er det teorien forteller meg, men i praksis, så elsker jeg mine barn, jeg gjør så godt jeg kan hver eneste dag, slik at de kan få en trygg oppvekst med rammer og regler for å bli gode voksene en gang i fremtiden. Og heldigvis kommer de alltid løpene til meg om de slår seg, blir sjenerte eller bare føler for litt kos.

Kanskje er jeg ikke så verts allikevel, kanskje det heller er det jeg skal si til meg selv hver dag, i stedet for å lese om alt jeg burde gjort annerledes! 

– Lik og del om du kjenner deg igjen – 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

Når sommeren kommer…

Blir livet automatisk godt å leve 😀 

Alt blir kos, maten blir bedre, kveldene lengre, latter sitter løsere og stemningen er god! Denne helgen her må være/bli blant en av de bedre. I går hadde vi middagsgjester, med reker og vin til “langt på natt” (ja, så er vi småbarnsforeldre, og synes kl to er riktig så sent), og i dag har vi koset oss med flere gode venner. Jeg trur ikke jeg har hørt jentene komme med en lei tone før vi kom hjem og de var slitene som aldri før. 

Livet bare smiiiler, og selv om jeg nå har jobbet så svetten har rent og hodet har vridd seg i måleskjemaer og mail, så føles alt bare helt perfekt! Jeg har hatt en hel dag sammen med de tre menneskene som betyr mest i hele verden, og jeg har i tillegg hatt en helg med gode venner, og i morgen venter nok en utedag med grilling og barnelek. 


Gøy for barna? Dan og BT koser seg i hvert fall like mye som barn på en vippe 😀 

Håper det er flere som koser seg denne nydelige helgen <3 

Nå venter Dronninga på meg, så jeg får gå å stelle litt med jenta <3

Ultralyd og baby i vente <3

I dag har jentene vært med på noe veldig spennende, nemlig ultralydtime. De er for små til å forstå så veldig mye, men de var nødt til å være med da jeg ikke hadde så mange andre valg enn å ta de med meg. Jentene er heldigvis veldig greie å ha med, så det gikk superfint. 

Det er kanskje noen som lurte på om det er jeg som er gravid, men det er jeg ikke 🙂 

Jeg har som dere vet en hest som ikke lenger fungere som en frisk hest, hun har et kronisk problem i det ene bakbeinet som hindrer henne i å være en aktiv ridehest. Jeg har vridd hodet ti-tusen ganger over hva jeg skal gjøre, for jeg er så alt for glad i denne hesten. Skal hun avlives, har hun det vondt, skal jeg gjør ditt eller datt. Etter høyere dyrlegeregninger enn hva selve hesten har kostet har jeg forstått at hun ikke blir helt seg selv igjen, men hun trives godt alikevel. Hun stråler, tar seg gjerne en lekerunde med hestevennene sine, og jeg kan ri på turer og vi kan kose oss. Hun har ikke lengere smerter, men hun har et kronisk stort bakbein fordi lymfedrenasjonen er helt gåen etter en kraftig infeksjon. 

Så fikk jeg et spontant tilbud, og nå skal drømmen settes til live. Jeg skal få bli “mamma” til et lite føll! 😀 Håper jeg da! Det er jo ikke sikkert hun blir drektig, men vi skal prøve, og i dag har veterinæren sjekket når hun har eggløsning, og satt en sprøyte som fremmer eggløsningen før hun skal få møte en flott hingst til neste uke. 

“Skal du bli mamma, Dronning?” <3 

Jeg trur jeg er nesten like begeistret for dette som å få egne barn, neida, men jo, nesten! Tenk å få være med på denne prosessen, og få et føll som jeg og jeg alene kan forme til å bli den beste hesten for meg og jentene om de har et ønske om å drive med hest når de blir litt større. 

Tidmessig passer det helt perfekt, jentene elsker å være med i stallen, men jeg får ikke trent hest når de er med. Så i stallen blir det børsting, møkking og kos, og tenk hvor gøy dette blir med en liten baby å komme til også 😀 

“BABY EEEEST!” hylte jentene i begeistring da jeg spurte dem for første gang om vi skulle få en babyhest. De trudde nok helt sikkert jeg mente at vi skulle gå ned og hilse på baby-hestene til naboen, for at vi skal få en babyhest om et år blir litt for langt frem i tid for at de kan forstå noe av det 🙂 

følg babyprosessen på facebook – 

 

DIY – Personlig Preg!

Da jeg pusset opp gangen, trengte jeg også noen nye møbler, jeg trengte et skap som måtte være 50 cm bredt, og jeg ønsket å finne et fint skoskap. Jeg var en rundt rundt i diverse møbelbutikker uten hell, og begynte så å kikke på nett. Jeg fant ut at 50 cm brede skap ikke var standarmål! Jeg kunne velge 40cm eller 60 cm, men med 40 cm hadde jeg ikke fått utnyttet plassen mellom vegg og trapp og et skap på 60 cm bredde hadde jeg ikke fått plass til. 

Utvalget ble dermed veldig snevert og jeg måtte gå for det enkleste og kjedligste skapet jeg fant. Det positive var at dette skapet fra skeidar var et rimelig skap til under 1000 kronasjer. Skoskap var litt enklere, det var mange fine og mange som hadde passet i størrelse, men jeg ble ikke enig med fargevalget som var å få tak i. Det skulle tross alt stå i stil til resten av rommet. Så derfor endte jeg opp med et enkelt skoskap som sto i stil til skapet, også fra skeidar. 

Jeg tenkte slik: hvis jeg ikke finner det jeg vil ha så får jeg vel bare lage mitt personlige preg på det! 

Derfor tok jeg også turen innom montér, (ikke le, jeg vet jeg er MYE på montér) og fant en tapet jeg digget. Den var så klart ikke på lager, så det tok litt tid før jeg fikk den, men da tok det ca en time å friske opp skap og skohylle. Jeg bare digget det. Mønsteret i tapetet tar opp alle farger og ga liv til rommet sammenlignet med de rene hvite flatene. Det lysegrå tar opp gulvet, det mørkegrå tar opp trappa, de hvite tar opp dører, lister, tak og detaljer og de beige sirklene tar opp innsiden av hyllene og håndtaket på rekkverket.

TRAPPA: 

Det er veldig mange som har spurt hva jeg har gjort med trappa, så her er oppskriften, jeg tok også bilder underveis: 

Jeg kjøpte gulvteppe (altså slike teppe man legger i hele rom) på fix, så klippet jeg ut et og et trappetrinn og limte de på med tapetlim etter jeg hadde malt trappa. Jeg festet hver trinn med spiker til det hadde tørket, siden dette teppe er ganske stivt og da jeg dro den rundt trinnene måtte jeg ha litt “holde-støtte” til limet hadde tørket. Nå er det faktisk tre og et halvt år siden jeg gjorde dette, så resultatet har vært fantastisk. 😀 

Følg handyStine på facebook – 

 

De som roser deg får et <3

Det er en ting som plager meg, og i dag følte jeg for å skrive noen ord om det.  

Det har seg jo slik at siden jeg har et kommentarfelt, kan de som ønsker legge igjen en kommentar. Stort sett er dette utrolig hyggelig, og de fleste kommentarene som kommer inn gjør virkelig dagen min ti ganger lysere. Men så er det noen som bare skal lage dårlig stemning, noen er direkte onde i kommentarfeltet, og så kan det virke som at noen er ute etter å finne den miste lille feil og kritisere meg for det. 

Jeg er et følelsesmenneske av dimensjoner, så jeg blir oppriktig glad for gode kommentarer, jeg bryr meg svært mye om kommentarene som kommer inn, hvis ikke hadde jeg ikke svart som best jeg kan på de aller fleste av dem. På samme tid blir jeg lei meg når det kommer inn en sårende kommentar, og jeg blir sint når noen er slemme uten å ha en grunn for det. Jeg blir irritert når vedkommende som skal være uhøflig legger seg bak anonymitet, når de kan snakke direkte til meg som deler full identitet, jeg synes det er feigt.

Det som irriterer meg nå er at enkelt skal hevde at jeg er frekk eller sur, om det enten er igjennom et blogginnlegg eller når jeg svarer på enkelte kommentarer. Grunnen til at enkelte kan oppfatte det slik må være på grunn av måten de selv tolker mine ord skrevet i svart på hvitt, kanskje har de en dårlig dag og leser med et negativt utgangspunkt. Jeg vet ikke, men jeg prøver aldri å være bedre enn noen andre, jeg er ikke frekk, jeg er heller ikke sur om jeg ikke legger igjen et smil avsluttende i en kommentar. 

Når det kommer inn en kritiserende kommentar fra en anonym som ikke tørr å stå for kommentaren, må jeg da svare med hjerter og smil? Jeg svarer, og oppklarer som best jeg kan, jeg er ikke sur, men jeg svarer med “samme mynt”, altså uten hjerter, smil og “ha en fin dag”. 

Gjør det meg til et dårligere menneske? 

Ofte, hvis det er spørsmål du ikke liker, kommer det et “ovenfra og ned” svar. Alle de som roser deg får et <3” 

Betyr dette at om jeg ikke ender en kommentar med hjerte så er jeg frekk, ovenpå og høy på pæra? For da skjønner jeg virkelig ikke hvor hårsåre enkelte er.

Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg svarer på så mye jeg klarer. Det er fordi jeg bryr meg. Ja, jo, noen ganger kan jeg være kortere enn jeg pleier i svarene mine, kanskje er det fordi jeg sitter og er opptatt med noe mens jeg prøver å svare, kanskje er det fordi jeg har en litt dårlig dag, kanskje er det fordi jeg synes spørsmålet ble for personlig og dumt. Det kan være flere grunner, men sint er jeg ikke, og frekk prøver jeg i hvert fall ikke å være. 

Så jeg stiller meg spørsmålet: Er det slik vi jenter er? Må vi alltid være ute etter å finne andres feil for så å hakke på de som høner? Jeg er ikke perfekt på noen som helst måte jeg, men jeg synes heller ikke jeg fortjener pepper fra noen som ikke tørr å stå for hvem de er. 

Dagens lille utblåsning 🙂

I morgen skal jeg dele en super gøy nyhet med dere! Jeg kan nesten ikke vente, og jeg trur dette kan bli spennende å følge 😀  

 

Topp ti tvillingspørsmål

Som en liten fortsettelse på mitt forrige innlegg, har jeg lyst til å dele topp ti tvillingspørsmål jeg har mottatt. Dette er altså de ti spørsmålen jeg husker aller best, og jeg trur dere forstår grunnen til det 😀 Haha.. 

Topp 10 Tvillingspørsmål

10: “Hva gjør du når begge er sultene?” “Da gir jeg de mat” – hvilke svar kunne vært forventet? 

9. “Hvordan fikk DU plass til to?” “nei, asså, vel, jeg vet ikke jeg, men de er jo her, så da fikk de jo plass” – dette spørsmålet er kanskje ment som et kompliment, men jeg vet ikke helt om det føles slik de gangene jeg har blitt spurt. 

8. “Fikk du de med keisersnitt?“, “Nei, jeg fødte”, “Fødte du to stykker?” – Et spørsmål som jeg trur hører tvillingmødre til, før det kan da ikke være vanlig å starte en samtale om fødselen ved mindre man ligger på barselavdelingen og en sykepleier kommer inn. 

7. “Ammet du?“, “ja, jeg ammet”, “BEGGE SAMTIDIG?“, “begge samtidig, ja” – Det er egentlig et spørsmål jeg skjønner godt at stilleren lurer på, men jeg har samtidig tenkt over om det er vanlig å spørre ei fremmed mamma om hun brystmatet barna sine – helt ut av det blå! Haha. Jeg trur sannlig ikke det er så veldig vanlig, så det hører kanskje tvillingmødre til. 

6. “Hvem er eldst?” – Denne kommentaren var startkommentaren til en mann, og jeg digget at den var litt annerledes, han så åpenbart at jentene var twins, og ei av de er jo tross alt “eldst”, i hvert fall født to minutter før søsteren. 

5. “Er det slitsomt?” – Hvorfor kan ikke vedkommende heller spørre: hvordan er det å være tvillingmamma? Det er vel ikke vanlig å gå bort til en tobarnsmamma og stille dette spørsmålet innledende til en samtale? 

4. “Er de tvillinger?“, “ja, det er de”, “åh, er de født samtidig?” – Jeg er litt usikker på hvordan man skal tolke det siste spørmålet, hva mener de med samtidig? De kom ikke likt ut av den hellige portal i hvert fall, og godt er det! 

3. “Er de dine?“, “De er mine, ja”, “Har du født dem?” – En ting er vel at vedkommende kan spørre om de er mine, det kunne jo vært at jeg passet barna til min søster eller noe, det er det påfølgende spørsmålet jeg undrer over, er det bare en gjenntagelse eller bekreftelse for at det er mine barn? For det er vel ikke så vanlig med surrogatmor i Norge, og jeg er nok for ung for adoptivbarn. 

2. “To gutter?” “to jenter, i rosa kjole” “åja, det burde jeg kanskje sett” – Jeg vet ikke hvor mange som har lurt på om jeg har gutter, eller om jeg har en av hvert kjønn. Derfor har jeg til slutt kommet frem til den konkulsjonen at den eldre generasjon ikke hadde fargekoder på sine barn, så at jentene er i ført rosa, lilla og blonder trenger ikke å ha noen betydning for hvilket kjønn de er. 

1. “Ser du forskjell?” – Her svarer jeg kort og greit, “ja, jeg ser forskjell”. Jeg forstår godt at de er like i utseende for fremmende, og mange stiller spørsmålet, “Hvordan ser du forskjell?”, et spørsmål som er svært ofte stilt og som jeg har god forståelse for. Men “Ser du forskjell?“.? Lurer på hvordan de hadde reagert om jeg hadde svart: “nei, så derfor fikk de også samme navn” – Haha! Kanskje det jeg skal prøve ut ved neste anledning. 

Ingen spørsmål er dumme, og ingen over har vært ufyselige, men noen ganger kommer et spørsmål litt galt ut, eller så er de bare veldig merkelige tatt ut av den store sammenheng 😀


Lik gjerne innlegget, og del hvis du kjenner noen tvillingmødre som kan kjenne seg igjen 😀 

Følg speiltvillingene på facebook – 

“Sykehuset hadde “Ta TO, betal for EN” tilbud”

En handletur ble ikke helt den samme fra dagen tvillingene var ute av mammahula. Den store tvillingmagen ga varme smil fra ukjente, jeg var mektig stolt over kula, så den plutselige oppmerksomheten falt i god jord. Lite viste jeg om hva jeg hadde i vente den dagen tvillingene skulle befinne seg på utsiden, synlig for en hver vi møtte på vår vei. 

Jeg gjenntar fra en annen tvillingmamma, med navn Gøril:

Med tvillingene på slep er du, center of attention. Med ett barn på slep – not so much! Går du ut alene derimot… Jeeeses… Nobody! 

Den setningen kunne ikke korrigeres, for den sammenfattet i korthet den reelle sannhet. Det å gå på bytur uten tvillingene er det rareste som er, som en usylig skygge kan jeg smyge med inn i butikk etter butikk, det er ingen andre som åpner munnen for å snakke annet enn ekspeditøren.  

Tvillingene tiltrekker seg en rekke mennesker, så det å skulle ta en kjapp handletur med jentene finnes ikke lengre i min verden, og det er ikke fordi jentene er to år og i trassalder, det er fordi det ikke er uvanlige at vi stopper opp og snakker med et halvt dusin mennesker på en handletur. Det plager meg ikke, tvert om, det er veldig hyggelig at fremmede kommer med smil og begynner å snakke. Vi er ikke akkurat veldig flinke til dette i Norges land. 

Med de mange samtalene følger det også en rekke spørsmål som var opphavet til en samtaletråd på tvillingsiden som jeg i dag lot meg inspirere av. Jeg lo så godt av gjennkjennelser, at jeg ble nødt til å dele med dere. Kanskje er det mere tvilling(mamma)-humor, men allikevel.

Jeg har stor forståelse for at folk stiller spørsmål rundt tvillingene, og det starter gjerne med spørsmålet: “Er de tvillinger?”. Jeg er alltid hyggelig og i møtekommenede til de som spør, og svarer, “ja, det er de!”. Det er kanskje et spørsmål som stilleren egentlig ikke trenger å høre svaret på, men det er en fin innledning til en samtale. For tvillingmammaen er dette det spørsmålet hun får desidert flest ganger og selv om vi ikke gjør det, kan det være veldig fristene og gi et litt mer alternativt svar etter å ha blitt spurt for den tusenede gang: 

 Hvordan svare på spørsmålet:

“Er de tvillinger?” 

“Sykehuset hadde “Ta TO, betal for EN” tilbud”

“Sånn går det når du gjør det to ganger på en kveld” 

“Jeg vet ikke, jeg fant de slik”

“Vel, de har to forskjellige fedre”

“En av de er bare en veldig god kopi”

“Tvillinger? Da jeg dro hjemme i fra hadde jeg bare én!”  

“Nei, det er ti måneder i mellom de”

“Synes jeg hadde så søtt barn at jeg fikk henne klonet” 

“Jeg viste ikke hvilket barn som var mitt, så jeg tok med to hjem fra sykehuset” 

“Hva mener du? Ser du dobbelt?” 

Kanskje jeg skulle hoppet i det, og svart litt alternativt neste gang. Det kan jo bli en god story ut av det!

Så kan jo du i mellomtiden trykke på liker-knappen eller dele-knappen i bunn av innlegget. 😀  

Ha en uberfantastisk dag!