1. Barnehagedag

Uker med ferie tok livet av mange gode rutiner som var innarbeidet i måneder. Du vet du er ute å kjører når det første barna spør om er godis eller is til frokost, og sjokolade til lunsj. Legging skulle også vise deg å bli trøblete. “IKKE natta nååå!! Nei, ikke sove nåå!!” En velkjent strofe når pyjamasen har blitt funnet frem på kvelden i det siste.   

Til vår store fornøyelse sovnet to små frøkner i sengene sine i går kveld uten noe om og men.. 

Skulle vi tørre å juble over vellykket legging? Det har straffet seg tidligere, men jeg ble nødt: 

“Flaks de ville legge seg i dag, så de er uthvilte til barnehagestart i morgen!”

Klokken passerte midnatt før jeg klarte å krype under dynen selv, og jeg satte på klokken allerede 7 for å rekke barnehagen til 9! Ehemm, ok, jeg har falt ut av dette med å gjøre oss klar til et tidspunkt..

Forfjamset våknet jeg til, tregere enn et dåvendyr satte jeg meg opp i sengen for å forstå forskjell på opp og ned, og hva jeg egentlig våknet av, klokken var 04:15.. Barnegråt.. 
Jeg klatrer ut av sengen, inn til jentenes soverom og la Olivia ned i sengen sin, fortalte henne at det var mørkt ute og midt på natten. Hun la seg til å sove på betigelse om at jeg skudde på stjernehimmelen på babycallen. Jeg følte meg tilbake til min egen seng og nøt at dynen fremdeles var god og varm. Ti minutter senere hylte det til fra soverommet på nytt og denne gangen spratt jeg opp. “Mamma, vann” Sa Olivia da hun så meg og jeg sprang ned etter en flaske med vann. Det er ikke uvanlig at ei av jentene våkner en gang i løpet av natten, men denne natten var uvanlig. Olivia sovnet nemlig ikke igjen, og det har aldri skjedd før. 

Da klokken var 5 havnet hun i mellom BT og meg i sengen vår, men det var mer gøy å pirke litt i mammas øyne eller leke frisør med det bustete håret mitt enn å sove. Vi lå i sengen til klokken var 7, trøtt som få, men det ble ikke noe mer søvn.


– trøtt frøken sa du?  –  

Jeg satte meg ned litt i sofaen sammen med Olivia, vi snakket løst om natten og så spurte jeg: “vet du hva vi skal i dag?” svaret kom så direkte at jeg sperret opp øynene, “BAJNEHAGE!”. At hun viste svaret på dette hadde jeg ikke regnet med, kunne det være sant at begeistringen for å dra i barnehagen var årsaken til at hun ikke klarte å sovne igjen? Hva, hvor store har de egentlig blitt?! Men iveren i stemmen fortalte helt klart at “bajnehagen” var noe hun gledet seg til, mer enn noe annet.  

Vel fremme i barnehagen brukte jentene omtrent tre minutter på å være sjenerte før de kastet seg ut i lek. Snakk om å komme til himmelen med et rom fylt av leker, jeg ble også veldig glad for å se at ei av de ansatte er en tidligere arbeidskollega fra jeg selv jobbet i barnehage. Det føles plutselig litt tryggere å kjenne en av de som skal ta ansvar for mine snupper når jeg selv ikke skal gjøre det. 

Jeg kjenner fremdeles på den vemodige følelsen av å skulle la de bli igjen der mens jeg gjør noe annet, men jeg håper og trur det vil gå seg til. Etter to timer på besøk reiste vi hjem.  Vel hjemme igjen var det to små som krøyp opp i sofaen og spurte etter hvert sitt teppe. 

…. og sekunder etter… 


– en Olivia-engel i drømmeland – 

Følg oss på Facebook da vel – 

 

 

 

Tiden er inne…

Det er ikke en gang 12 timer igjen, jeg kjenner en tåre presser på. På tide å innse det uvirkelige. BARNEHAGESTART!! 

De sier at det kommer til å bli fint, at barna kommer til å elske det. Jeg har hørt at det er meg det er verst for. Jeg har lest at barn som starter sent i barnehage blir hengende etter. Jeg har hørt at det er på tide. Jeg har fått servert: 

“Jeg føler du alltid har en unnskyldning for å ikke sende dem i barnehage. Nå er de såpass gamle, så på høy tid at de får oppleve å være med andre barn, og ikke være sammen med mor 24/7. Barn er veldig tilpasningdyktige, så tror ikke det er noe å bekymre seg over.. Ungene dine trenger å komme seg i barnehage!!”

Jeg har hørt alt som er å høre. Jeg vet innerst inne at det kommer til å bli gøy og lærerikt for jentene, og godt for meg. Selv om jeg vet alt dette, selv om jeg personlig har søkt jentene inn i barnehagen og har hatt all verdens med tid til å bearbeide tanken, til tross for at jeg har hatt jentene hjemme i nesten to og et halv år – så svir det som en glo på avveie. 

Jeg påtar meg gjerne rollen som egoistisk når jeg sier at jeg skulle ønske jeg kunne hatt de for meg selv hele livet. Kanskje har jeg rett og slett vært for lenge sammen med barna mine, men bare tanken på at jeg ikke skal være der å trøste når de faller gjør meg vondt. Tanken på at jeg ikke får sett de mestre en ny oppgave gjør meg enda verre. 

Fra nå av er det slutt på persmisjonstiden, kanskje for evig og alltid. Det knyter seg i magen min. Hvor ble det av tiden?

I et sentimentalt øyeblikk føles det som at verden går i oppløsning i det jeg innser at babyene mine er blitt til barn, som nå skal ut å bli selvstendige. To små piker er på vei til å begynne livet sitt på egenhånd uten en mammahånd å holde i når de trenger det. 

Kjære jentene mine.. 

I morgen er den store dagen kommet, nå skal dere begynne i barnehagen. Det kommer til å bli så gøy, jenter. Det er mange andre barn der, masse flotte leker, dere får være mye ute slik dere liker. Og dere kommer til å lære så mange nye sanger dere må synge for meg. 

Inni meg gråter jeg, men jeg er ikke egentlig lei meg, jeg er bare så ufattelig glad i dere at det blir vanskelig å vinke ha det. 

Når jeg går, kommer jeg igjen om litt, dere kommer til å glemme at jeg er borte, så gøy er det i barnehagen. 

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg må sende dere ditt, det er jo fint hjemme også. Det kan være vanskelig å forstå, men det er slik verden er. Jeg kan ikke blåse bort hver vonde følelse, jeg kan ikke beskytte dere mot livet utenfor huset. Det livet skal dere lære å takle på egenhånd slik at dere en dag blir to fornuftige unge damer. Jeg vet at det er lenge til, at dette bare er begynnelsen, men like fullt starter det nå. 

Ok, jenter, nå blir mamma sentimental igjen. Det er ikke meningen, men om dere blir mamma selv en gang så kommer dere til å forstå. 

Jeg ville gråte den dagen dere fylte ett år også, det er bare slik det er. Det er sårt hver gang en fin fase tar slutt, til tross for at neste del av livet blir like bra om ikke enda bedre. 

Suss, suss! Jeg er så stolt over å være mammaen deres, og er det en ting jeg gleder meg til, så er det å savne dere litt. Ingen ting slår nemlig følelsen av å se dere igjen etter det <3 

 

Følg det nye barnehagelivet på facebook – 

Hverdag som tvilling 0-2 år

Det er mye vi husker, men mere vi glemmer. Minner fra barnedommen har vi, noen husker vi godt, andre husker vi bare fordi de er gjennfortalt i historier og bilder. 
En ting er sikkert, vi husker ingenting av det som skjedde fra da vi lå tullet inn i ull og dyner nede i dypvogna, da vi begynte å krabbe og gå eller da vi startet å skravle som en foss med talefeil her og talefeil der. 

Mitt første minne starter i barnehagen, og da var jeg allerede fyllt tre år. 

Du lurer kanskje på hvor jeg vil i dette øyeblikk, og det skal jeg fortelle deg nå. Dette er et innlegg til mine tvillingjenter Otilie & Olivia, på to år:

 

Om ikke lenge vil dere skape minner som vil vare livet ut, mange av dem vil være gode minner, de husker vi lettest, andre vil være litt vondere. Uansett vil inntrykk sette spor i oss. Men alt hva dere har opplevd frem til nå vil blåses bort som løv en sen høstkveld med sterk vind. Dere vil vite best hvordan det er å være tvilling, mye bedre enn meg. Jeg håper dere vil sette pris på det tvillinglivet dere ble født til, men jeg vet at det vil komme dager der dere skulle ønsker dere bare var en. Konkurranse og sammenligning vil være deres utfordinger og styrker opp igjennom livet. 

Siden dere vil glemme dette, ønsker jeg å fortelle om gleden ved å være tvilling de første to leveårene. 

13.04.13 

Dette var dagen vi fikk møte dere og holde dere. Hele 8 uker for tidlig kom dere til verden. Olivia, du forsvant fra oss, men kom tilbake med livreddene hjelp, dette viste jeg ikke før jeg reiste hjem med dere tre uker senere og fikk lese journalen. Hjertet mitt stoppet opp og jeg klemte deg inntil meg. Det var en følelsesladd start på det nye livet, og da sykepleieren fortalte at vi skulle forlate rommet da dere sov i kuvøsen freset det på innsiden min og morsinnstinket traff meg som et lynnedslag! Det er mine barn! 

Vi hørte på hva de profesjonelle sa, men det stakk vondt i meg å forlate dere der “helt alene”. Det var allikevel kanskje bare denne første gangen det gjorde så vondt å slippet synet fra dere. Jeg forsto at dere var langt i fra alene, dere var sammen med hverandre slik dere hadde vært fra de små hjertene deres slo sitt første hjerteslag. Dere var sammen med tryggheten og dere søkte til hverandre. Hver gang vi kom tilbake etter søvnen deres lå dere klistrer sammen, holdt hender, brukte den andre sin hånd som smokk eller lå nese mot nese og pustet i takt. Det var ikke bare synet som bekreftet nærheten deres, det var også måleutstyret dere var festet til. Pulsen gikk ned og synkronisertes med hverandre.  

Det å ha en tvillingsøster var deres trygghet, på lik linje som en mamma er et spedbarns trygghet. I de neste seks månedene lå dere siden om side i sengen, på sofaen, i lekegrinden og i vogna. Jeg som trudde jeg ikke ville få tid til å gå på do etter dere ble født fant ut at jeg både kunne dusje og spise mat uten noen forstyrrelser, for dere sov, side om side. 

Allikevel var dere ikke beviste på hverandre, helt uaffisert om den andre begynte å sparke og dytte, våkne og gråte. Dere startet jo livet med å krangle om plassen så dette var ikke noe nytt. 

Ved 6 måneders alder oppdaget dere tvillingen deres. Fra hver ende av sofaen stirret dere hverandre i senk, smilte og pludret i lystinge toner. Dette øyeblikk vil jeg for alltid huske, det var magisk, vi lo trollbundet til deres fascinasjon. 


Fra den dagen ble dere mer og mer opptatt av hverandre som en lekevenn og som en konkurrent. Dere begynte tidlig å krangle om plassen, om leker og oppmerksomhet. Otilie, du hadde det ikke travelt og var veldig tålmodig av deg. Olivia, du hadde ikke tid til å bli liggende, du skulle utforske og ble sint om du ikke fikk til. Dette er enda en positiv ting med å være tvilling, med så ulike personligheter og egenskaper har dere hjulpet hverandre opp og frem fra første krabbetak. 

Tiden fra ett år til to år var en egoistisk tid, det viktigste var å ha det gøy selv, og det har mang en gang ført til stjeling av dens andre leke, klangling om mammas fang, dytting og skriking. Men selv om dere har sloss om plassen, så har dere alltid vært sammen som to dråper vann. Aldri har den ene gått uten at den andre har fulgt etter, der en var fantes den andre, og når dagens leking satte spor i to slitne kropper så har dere alltid funnet sammen for å roe ned. Side om side i sofaen med et pledd på deling. 

 

I dag er dere to år og snart fire måneder gamle, tiden er inne for samlek og rollespill. Hvor ofte er det ikke jeg sniktitter på dere om dere setter i gang lek sammen, dere må ikke se meg, for da avbryter dere. Så jeg gjemmer meg, og titter frem fra alle steder dere ikke ser, noen ganger må jeg holde meg for munn for ikke å starte å le. Dere er min sanne kopi, og bruker mine ord til hverandre.
Og det skal jeg si dere, ingen ting i verden slår synet av dere to i harmonisk samspill.

Gud hvor heldige dere er som har en tvilling å dele hverdagen med!  

 

Følg tvillinglivet på facebook – 

 

“I dag trenger mamma, MANGE koser”

Mon tro hva vi skal bruke denne dagen til, skal vi ha en dag med tonnevis av planer? Skal jeg putte inn litt læring denne dagen for mine to små. Nei, jeg trur ikke det. Jeg trur vi skal se på film i sofaen med teppe på, jeg trur vi skal kosemose og spise en is. 

Det er to små som ikke skjønner stort, men jeg vet. Jeg kjenner den lille kilingen i magen, en liten klump i halsen, kall det en skrekk blandet fryd om du vil. Det er bare to dager igjen av livet vi har levd i godt over to år. Selv om de to årene har gått fortere enn jeg trudde var mulig, så er det allikevel en lang tid. Om to dager starter en ny fase, mine babyer som ikke er babyer mer, blir barnehagebarn.

“Skal dere begynne i barnehagen” spør jeg med et smil om munnen.

“Ja” svarer de i kor.

“Blir det gøy å begynne i barnehagen?” Stiller jeg retorisk ved at jeg ser oppstemt ut.

“Jaaaa” fniser de tilbake.

Det gjør godt å høre at de vil starte i barnehagen og at de har en positiv innstilling, men jeg vet også at de svarer uten å vite hva de svarer på. For hva vet vel de om barnehage og det livet som venter dem der? 
Jeg er helt sikker på at de kommer til å kose seg glugg i barnehagen, de er veldig sosiale og elsker å leke med andre barn. I tillegg trenger de å bli utfordret for jeg ser at de er mer forsiktige sammenlignet med barnehagebarn på deres alder. 

Det kribler fordi jeg gleder meg til å se hvordan de kommer til å like seg, men det er også litt vondt å se de bli så store, jeg ser hvordan de blir mer selvstendig for hver dag, jeg ser at de trenger meg mindre og mindre. På en måte er det godt, men allikevel trur jeg det er sårt for en hver mamma å se sine små barn bli så store at de skal ut å startet livet sitt “alene”. 

De siste to dagene før jeg får barnehagebarn skal nytes til det fulle. 

<3

Følg speiltvillingene på facebook – 

Livet..

Gårsdagen må ha vært en av de morsomste dagene på lenge, og gud som den dagen var lang! 

Jeg hadde vekkeklokken på halv 8 og klokken ni var jeg hos ei venninne klar for å hjelpe til med hår og kjole til bryllup. Kjolen var jo bare helt fantastisk nydelig, og Christine ønsket en enkelt oppsats av håret. Hun har skulderlangt hår som ikke er så veldig tykt, men ved tupere litt og løsne litt etter hvert som jeg flettet kunne vi lage en pen og enkel oppsats ved å kun flette håret og snurre enden av fletten i en sirkel og feste den i nakken. 

Da Christine og resten skulle reise i kirka dro jeg en tur til byen, ordnet med gave til storesøster, og etter å ha levert jentene til tanta si kl 17 dro vi i 30 års lag til søster. Feiret henne litt hjemme i gamle barndomshjemmet mitt og reiste på minifestivalen som er årlig i kommunen vi bor i. 

Jeg kan ikke huske sist jeg har ledd så mye, skravlet så mye og danset så mye som vi gjorde i går. Ikke før klokken var nærmere 6 på morgen lukket jeg øynene i sengen. Det ble derfor en sen start på dagen i dag, heldigvis kuttet jeg alkoholen og gikk over til vann og kaffe i natt, så jeg våknet med et klart hode og reiste til Tønsberg med min fantastiske venninne Kaja i dag, der spiste vi en deilig middag og fikk med oss Tønsberg båtrace før vi hentet jentene. 

I morgen starter normal hverdag igjen, og jeg må bare si at jeg gleder meg veldig til å komme inn i normale rutiner. 

Håper dere har hatt en nydelig helg, så ønsker jeg dere en god start i en ny uke.