Klistremerkesystem

Jeg har lenge tenkt på at jeg skal innføre klistremerkesystemet ved dogåing for jentene. Vi brukte dette i barnehagen jeg jobbet i, og jeg så hvor godt det fungerte som en oppfordring og belønning for at de små skulle sette seg på toalettet. 

For jentene her i hus har dogåing faktisk vært litt skummelt, jeg forstår godt hvor rart det må være å ikke tisse i bleia som de har gjort siden de så dagens lys, så det at de kan få en belønning har vært til god hjelp for oss. 

Vi har klart å komne oss til det punktet der jentene forstår hvordan de skal få til å tisse når de blir satt på doringen, det i seg selv er jo virkelig en milepæl. Men enda sier de ikke i fra når de må tisse og de nekter å gå uten bleia. Derfor fant jeg ut at jeg ville gjøre klistremerkesystemet litt ekstraordinert, nettopp for å oppmuntre jentene når de er flinke. 

Jeg tenkte først og fremst at jeg skulle kjøpe et rosa ark og et lilla ark slik at de kunne ha hvert sitt ark til å feste klistremerkene på. Men i et hav av lekre papirer falt jeg på to forskjellige jeg synes var helt fantastiske. 

Da jeg begynte å kikke etter noen nydelige klistremerker (da helst i rosa og lilla) var utvalget litt snevert. Og når to pakker med klistremerker kostet 80 kroner så fant jeg heller ut at jeg kunne kjøpe et stempel som klipper ut sommerfugler. Jentene elsker sommerfugler og i det lange løp blir det billigere enn å kjøpe nye klistremerker. I tillegg kommer nok stempelet til å bli godt brukt til kort og annen dekorasjon i mange år fremover i tid. 

Så her er resultetet av klistremerkesystemet som nå er 100% oppe og går. 

En sommerfugl for hvert dobesøk ! Hurra, jeg gleder meg til å vise jentene!

– Flere som bruker klistremerkesystem for avvenning av bleie? 

Følg Speiltvillingene på Facebook – 

 

Image and video hosting by TinyPic

Barndomsminner satt i lys

Hver gang jeg ser en rabarbraplante vekkes barndomsminnene til livet. Jeg husker som om det var i går at pappa og jeg laget rabarbrasaus som vi lot strømme tykt og varmt over den iskalde vaniljeisen om sommeren. Jeg er oppvokst i et byggefelt, men vi hadde i lang tid en stor og flott kjøkkenhage og da kjøkkenhagen ble byttet ut med en dobbel garasje fikk rabarbrabusken nytt hjem i enden av et blomsterbedd. 

I vår laget BT og jeg kjøkkenhage, til og med før den var ferdig hadde jeg vært på plantasjen og handlet inn noe jeg trudde var enorme mengder til den nye hagen. Bær, grønnsaker og urter skulle pryde gården med friskhet. Da jeg var ferdig med å plante lurte jeg på hvor alt jeg hadde handlet var blitt av, det så rett og slett så glissent ut. Jeg vurderte å handle inn like mye en gang til, men godt var det at jeg ikke gjorde det, for hagen har vært sprekkfull og helt magisk etter at den fikk grodd seg litt godt til. 

– mamma, hej er jabajbja – 

I dag fikk jentene smake rabarbra for første gang, de smaker på alt som er, og det er kun ved en skjeldenhet at det de putter inn i munn kommer i retur. Mat er noe som interesserer jentene stort. Noen dager føler jeg at de ikke klarer å tenke på annet, men så vet jeg at jeg har meg selv å takke, for mat er ikke bare viktig for at vi skal bli mette, mat er viktig for alt, så det er godt introdusert! 

Etter middagen, som de hjalp til med å lage hentet vi rababra i hagen for å lage en skikkelig “midt-i-uken-dessert” 

Det å få være med på å lage mat, det å få være med på å plukke den selv, det er noe jeg trur henter frem matglede hos barn. I dette hus jubler i hvert fall jentene når de får delta og de er ivrige til å følge med og gjenta alt jeg sier. 

Otilie trudde hun kunne bruke rabarbraene som stokker så da jeg fortalte at hun måtte løfte maten opp fra bakken siden vi skulle spise den tok hun det bokstavelig 🙂

Rabarbrasaus og vaniljeis

Om du ikke har smakt dette, så er det virkelig på tide. Det iskalde mot det varme, det søte mot det friske og litt syrlige = det bare smelter seg vei igjennom munnen og det er ikke mulig å holde igjen et “MMMMmmmm”.

Også så utrolig enkelt som det er. Du trenger noen stilker fra rabarbra, sukker, vann og potetmel/maisena. 

Rabarbraen kuttes opp i biter, før du legger bitene i en kjele og fyller vann så det dekker til kanten av rabarbraen, mens rabarbraen koker seg myk heller du oppi en slant med sukker (smak til). Så er det bare å røre rundt til rabarbraen løser seg opp i vannet, og du kan tilsette litt potetmel eller maisene som du har løst opp i litt kaldt vann for å få sausen til ønsket tykkelse. 

Så er det bare å servere rykende varm rabarbrasaus med iskald vaniljeis ! 


– Godt, sa du? –

 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

 

Image and video hosting by TinyPic

En som var to

“Jeg fikk sjokk da en baby viste seg å være to, men i dag kunne jeg ikke overlevd om dere to ble til en”

Noen ganger føler jeg skam for at jeg lot meg selv oppleve nyheten om tvillinger som noe negativt. Jeg husker den grusomme følelsen som spredte seg inni meg da det gikk opp for jordmor at rotet av de mange armer og bein var to små fostere. Det kunne virke som at hun nettopp hadde funnet en skattekiste, og da hun sa ordene; “ser dere hva jeg ser?” mens hun pekte mot skjermen med den ledige hånden sin, og fortsatte etter noen uforståelige blikk fra meg og faren: “Det er jammen meg to her inne!” 

Alt på innsiden av meg raste, jeg begynte umiddelbart å gråte, samtidig følte jeg der og da hvor dum jeg var som gråt, og prøvde halvhjertet å le i mellom hikstene. Det eneste jeg tenkte var at jeg ville løpe og finne meg en krok ingen kunne høre meg, jeg ville gråte som et barn, med store hulk, snørr og tårer. 

Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke skulle få oppleve følelsen av å holde mitt første barn, og fokusere ene og alene på barnet mitt. Jeg klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle klare å håndtere to stykker, ikke ante jeg noe som helst om tvillinger heller, annet enn det forutsigbare. 

Jeg er sikker på at jeg gråt nok tårer til å fylle opp et literspann den dagen, jeg var redd for hva som ventet. 

Hadde noen bare kunnet fortelle meg.. Det var mange som prøvde, men det var ingen som var i nærheten av å kunne fortelle meg sannheten. Det ville ikke vært mulig, ingen viste da hvordan mine barn kom til å bli og ingen viste hvordan jeg ville være som mor. 

Jeg hørte på historier fra kollagaen min med tvillinger, som kunne tro at strømmen i huset var gått fordi hun glemte å lukke opp øynene i utmattelse. Jeg hørte på hva alle uten tvillinger hadde å fortelle meg om hvordan livet kom til bli. Det sved på alle steder det kunne svi å være en hormonell usikker førstegangsmamma da jeg hørte om hvor slitsomt jeg ville få det. Og medlidenheten jeg fikk, hjalp ikke et fnugg. 

Det var kanskje ikke før min første trilletur at jeg skjønte hvor heldig jeg var. En mann så voksen at han antagelig ikke hadde mange årene igjen stoppet meg rett utenfor sykehuset. Han kikket ned i vognen og sa med bestefarstemme. 

“To mirakler, vet du hvor heldig du er? Selv fikk jeg trillinger, og det er en sann gave fra Gud!” 

Jeg kunne kysset han, men i stedet ble jeg stående å smile med tårer i øynene mens blikket flakket frem og tilbake mellom de to miraklene foran meg. For de er det,  to  mirakler  jeg  aldri  kunne  klart  meg  uten. 

♥ ♥

Følg speiltvillingene på facebook – 

 

Image and video hosting by TinyPic

Glimt fra dagen #2

God kveld! 

Jeg er litt forsinket med dette innlegget, planen var i hvert fall å få det ut for en god stund siden, men i dag brukte vi relativt lang tid på å få jentene i seng. Det verste må være barn som er overtrøtte, for da er alt bare galt og det siste de trur de trenger er søvn. Ettermiddagen har allikevel vært super bra. Vi fikk besøk av kusinen og fetteren til jentene i 16 tiden da søster og samboeren skulle i et møte.

Det var utrolig kos å ha de litt på besøk, men jeg må bøye meg i støvet for firebarnsmødre. En på ett, to på to og ei på snart fire, det er nok å passe på. Alle fire var englebarn, men jeg røp allikevel rundt, passet på minsten, avbrøyt noen diskusjoner, og løp frem og tilbake fra stue, soverom og kjøkken for å lage mat og passe på alle fire. Så da BT kom hjem fra jobb samtidig som middagen var klar satte jeg meg litt svett ned i stolen. 

De fire små koste seg ufattelig mye i hverandres selskap, og det var full fres til de reiste igjen halv sju, da var jentene nødt til å ta et bad, så det er ikke rart de bikket over til overtrøtt etter en så travel og gøyal dag. 

Og for min del, ingenting slår terapien av å sette seg ned når barna har sovnet foran symaskinene. 

Så nå er jeg enda et steg nærmere å få litt endring i stuen! 

Gleder meg til å se det ferdig resultatet av planene jeg har foran meg. 

Glimt fra dagen

Mandag, kanskje min favorittdag i uken! Det er noe med det å våkne klokken 7 om morgen for så å sette i gang med dagens gjøremål, rutiner og plikter. Jeg synes det er godt, selv om helgene er fantastiske! 

BT kikket oppgitt på meg for en tid tilbake da jeg kom hjem med en liter heftgrunn til disposisjon. “Hvorfor kjøper du ikke bare en tre-liter, du vet at du kommer til å få brukt den opp!” sa han, og ikke lenge etter var en tre-liter kjøpt inn etter at literen ble brukt opp alt for raskt. 
Han hadde jo rett, for han vet at jeg til stadigheten finner på ett og annet å male. I dag orket jeg ikke lengre å ha IKEA stolene til jentene i trefarge, de passer ikke inn med resten av stuens møbler. 

Men disse stolene er jentenes favoritter, det er ikke snakk om at de skal ut fra stuen. Heldigvis er det så enkelt å gjøre små endringer for å fornye det hele. 

Med litt heftgrunn og maling på lager, føles det nesten gratis å få et nytt møbel til stuen! 

Nå er det tørketid, passer ypperlig siden det også er tid for å hente to små i barnehagen. I kveld kommer jeg tilbake med en nytt glimt fra dagen, og snart kan jeg vise dere hvor enkelt det er å gjøre noen små forandringer for friske opp i hjemmet. 

Ha en strålende dag!

Bloggere – Sammen for å hjelpe!

Enkelte dager skrur jeg av tv og radio i det nyhetssendingen starer, for noen dager klarer jeg ikke å forholde meg til alt det grufulle som skjer der ute. Det kan virke som at det er enklere å være utenforstående.
Det fungerer ikke slik, jeg er blant annet journaliststudent så dette med nyheter er naturlig nok en del av hverdagen min. Jeg ønsker å lukke øynene og late som at verden er slik jeg har levd den, for alle barn, kvinner og menn, men i det jeg åpner øynene ser jeg den groteske sannhet, jeg ser menneskehetens verste fiende – mennesket! 

Mine to barn vet ikke hvordan det er å være sultne, deres største smerte kom fra et skrubbsår på kneet, de vet ikke hva det vil si å være redde og det mest urettferdige de har måtte oppleve er å dele fanget til mammaen eller pappaen sin. Det burde vært en menneskerett å få en trygg oppvekst, det vet vi ikke er tilfelle. 

Jeg kan ikke gi noen andre enn mine barn retten på en trygg oppvekst, men jeg kan være med på å hjelpe de som trenger hjelp for å komme seg i trygghet. 

Forente Bloggere – Sammen for å hjelpe! 

PappahjerteIda WullfStyleconnectionCasa KaosMarthe BorgeKristina Andersen og jeg har gått sammen i håpet om å kunne gjøre en forskjell, i håpet om å kunne hjelpe de som trenger det som mest! 

Vi har startet en innsamlingsaksjon for Flyktninghjelpens arbeid i Middelhavet, med et mål om å klare og samle inn fantastiske 100 000 kroner. 

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt! 

Bli med oss! Vær så snill og bidra med noen kroner du også. Det er bare et valgfritt engangsbeløp for å hjelpe noen som i dette øyeblikk er på flukt og kjemper om trygghet. 

→ Støtt aksjonen her ←

Skriver du også en blogg, så setter vi vanvittig stor pris på om du og vil være med på å dele aksjonen! 
Og til dere andre, del gjerne saken til venner og familie! 

 

– Forente Bloggere – Sammen for å hjelpe – 

 

Gamledager

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har drømt om å leve livet i gamledager. Jeg føler alt hadde en større sjarm før, alle jobbet mye mer for resultatene, og satte større pris på det som ble gjort. Vi har sett på hvordan lin blir sådd til det ferdige resultatet av en nydelig duk. Vi har sett på hvordan kornet ble tresket, hvordan dyrene ble stelt, hvordan hestene var nåtidens traktorer, hvordan klær ble vasket og strøket, og hvordan boller og kopper ble dreid. 

Dette faller i god jord hos meg, jeg synes det er spennende og lærerikt å se hvordan det var før. Det er ikke en gang lenge siden. Jentene syntes alle dyrene var det mest interessante, spesielt spennende var det jo da sauene ble klipt. 

Selv om jeg trur jeg hadde passet godt inn i “gamledager” så kan det allikevel hende jeg ikke hadde holdt ut lenger enn en ukes tid. For jeg skal si at det er godt å slenge seg ned på sofaen etter å ha trasket en hel dag, og det skal bli godt å finne frem litt smågodt og en film til kvelden 😀 

Håper dere har hatt en nydelig helg!  

 

“Identiske” tvillinger

Jeg synes det er vanskelig å kunne se hvem mine barn ligner på utseendemessig, jeg synes egentlig ikke de ligner på hverken pappaen eller meg. De ligner på seg selv, og på hverandre. Det er mitt syn, de fleste andre kan le av hvor like de er på pappaen sin, og en og annen gang har jeg fått høre at de ligner på meg. 

Jeg trur det er slik for de fleste, i hvert fall så opplever jeg det slik med de jeg kjenner. Foreldrene klarer ikke å fortelle hvem sine barn ligner mest på, mens de som er litt på siden bryter det ut gjerne som det første de sier. 

Jeg er nesten sikker på at grunnen til at vi synes det er vaskelig å se slike likheter på våre barn er fordi vi kjenner de så godt at vi ser alle de bittesmå detaljer som tilhører de alene, vi ser alt som er unikt for akkurat det barnet og derfor synes vi at det ligner mest på seg selv. Siden jeg har fått gleden av å få eneggede tvillinger kommer dette sterkt frem hver dag. 

Senest i går hadde jeg en lengre samtale med en venninne. Hun står oss så nært at jentene kaller henne tante. “Det irriterer meg litt at jeg ikke ser forskjell på Otilie og Olivia for de små detaljene som gjør de forskjellig, jeg må innrømme at det er skillen jeg lener meg på” sa hun da vi var innom dette “ligne på” temaet. Jeg trur i meg selv at alle som står oss svært nære klarer å skille jentene like godt som meg selv, nesten like godt i hvert fall. 

Slik er det ikke, alle forteller de at de har laget seg en huskeregel på grunn av hårskillen deres. Mens jeg som mammaen faktisk må tenke etter for å huske hvem som har skillen på høyre-  og hvem som har skiller på venstre side. 

“I dag kom jeg på noe skikkelig lurt for å klare og se forskjell på jentene, jeg begynte å studere ørene deres, siden alle har ulike ører!” Sa en av de barnehageansatte. “Åhja?” Sa jeg nygjerrig på om hun hadde klart å finne sin egen huskeregel på grunn av ørene. “Vet du, de har faktisk KLIN  like  ører  også!” Jeg måtte le av det morsomme påfunnet, for er det noe som gjennkjenner eneggere så er det at slike trekk ofte er så og si identiske. 

Jeg har flere ganger tenkt at jentene mine ikke er så tvillinglike som eneggere ofte er. Så sier de i barnehagen: “jeg trur aldri at jeg har sett et tvillingpar som er så identisk like” 

Og jeg forsår at jeg er tilbake på det jeg begynte å snakke om, jeg ser de bittesmå nyansene som skiller de i fra hverandre. Det er tusner av bittesmå detaljer, de er usynlig for det blottede øye, men for meg er de så krystallklare at jeg ikke forstår hvordan det er mulig å ikke se forskjell. Allikevel klarer jeg ikke å beskrive hva jeg ser som gjør de forskjellige, for det er samlingen av de bitte små detaljene – mimikken i ansiktet, måten de beveger seg på, måten de snakker på, stemmene – alt dette synes jeg er helt ulikt, mens alle andre synes dette er helt likt. Det er nok bare jeg i hele denne verden som faktisk kan fortelle hvem som er hvem uten å kunne se de. Mens andre sperrer opp øynene når de hører dem snakke, for de har eksakt samme ordforråd, og talefeilene er også helt de samme. 

Dette kan du kalle en ekte enegget tvillingmammas tankestorm. Jeg vet så klart at de ligner på hverandre, jeg har tatt feil av de selv. Allikevel blir jeg like forundret når min søster eller et annet menneske som står jentene nært forteller meg at de egentlig ikke hadde klart å skille de hadde det ikke vært for håret. 

I barnehagen kler jeg de gjerne likt, men andre identisk. De har på seg samme antrekket, men med forskjellige farger. Jeg ønsker ikke at alle skal ta feil av dem, og til tross for at de ansatte i barnahagen jobber i herdisk med å finne forskjellene deres, så skal de ha stor skryt for at de hver gang sier deres rette navn. Jeg vet at det er fordi de har lært seg fargekodene, eller frisyrenes kjennetegn, men allikevel så er de så flinke og opptatt av å si navnet deres, og ikke en gang har jeg hørt dem bomme. 

Det er kanskje ikke så spennende å høre for deg, men for en tvillingmamma av to “identiske” jenter betyr det alt! 

De blir sett.. 

 

 

Supermamma!

Det er ikke så lenge siden jeg postet innlegget “dagens mislykkede mamma”.
Da jeg begynte å skrive kjente jeg at jeg kviet meg litt for å fortelle historien om datteren min som ble så rasende sint og lei seg fordi jeg dro henne med meg hjem i fra barnehagen. En mørk tanke om at datteren min hadde det bedre i barnehagen enn hjemme hos meg selv ga meg klump i halsen lenge etter jeg hadde sluttet å gråte der jeg satt for meg selv og gjennfortalte dagen med ord skrevet i sort her inne. 

Jeg ble et øyeblikk redd for hva andre kunne tenke om meg, redd for at utenforstående kunne tenke på meg som en dårlig mamma. Allikevel følte jeg en lettelse over å skrible ned hendelen. Det er vel dette som gjør meg til en blogger, jeg får utløp for tanker og ved å gjennfortelle en historie får jeg bedre perspektiv på livet mitt. 

Etter hvert som historien nærmet seg slutten hadde jeg innsett at det å fortelle om de dagene som er litt tøffere, at det å skrive om de dagene jeg blir så sint, frustrert eller trist at jeg tyr til tårer, faktisk kan gjøre godt for en annen. Jeg håpet i hvert fall på at det var flere som kunne trekke relasjoner til innlegget og kjenne seg igjen, kanskje puste litt lettet ut etter å ha lest om andre som har stått i samme vanskelige situasjon som seg selv. 

Slik var det, jeg ble takket for å dele et slik innlegg. Verden er ikke ren lykke fra morgen til kveld, 356 dager i året. Og siden jeg delte et øyeblikk fra den nakene sannhet denne dagen føler jeg retten til å kunne fortelle om denne. For denne dagen har vært den dagens rene motsetning. 

 

Jeg hadde ingenting å rekke i dag da jeg sto opp klokken 7, så jeg gikk på badet og traktet meg kaffe. Jeg sminket meg og satte meg på datene for å sjekke noen mail, mens jeg drakk kaffe. Kvart over 8 vekte jeg to trøtte, men blide jenter. Vi spiste frokost sammen og jeg gjorde de klare for barnehagen. I barnehagen glemte jeg tid og sted, jeg fant meg plutselig i den situasjonen at jentene for lengst hadde forlatt fanget mitt der jeg satt på gulvet, at de var utenfor synvidde og lekte, mens jeg satt og skravlet med et par ansatte. Litt etter dro jeg vel vitende om at barna mine var i de beste hender. 

Hjemme fikk jeg gjort unna dagens jobb og litt før halv fire var jeg tilbake i barnehagen. I dag ville de begge være med mammaen sin hjem, og det nesten før jeg fikk spurt. Jeg hadde tidenes tålmodighet da jeg byttet om litt klær på Otilie for at hun ikke skulle reise på butikken i bare strømpebukse og Olivia fant ut at hun også ble nødt til å skifte. Hun kunne så klart ikke ha på de klærne hun hadde når søsteren fikk på seg en kjole med traktor på. Så etter at begge var iført traktorkjole, en rosa og en lilla så reiste vi. 

På butikken hadde jeg to lykkelige barn, de spurte for hver halvmeter hva de forskjellige varene i butikken var, og da vi gikk i mellom de fristende hyllende av godteri og sjokolade, så godtok de svaret mitt “vi kan ikke kjøpe godis i dag, det er ikke lørdag” selv om øynene hang igjen på reolene. 

De ventet på tur, hørte på beskjeder, skravlet og sang i lystige toner. Vel hjemme spurte de om de kunne sykle, så de syklet og syklet på plattingen utenfor huset, mens jeg ryddet inn varer og begynte med middagen. 

Jeg lo, jeg lo så jeg gråt av mine to barn fordi de gjorde alt for å få meg til å le. Alle spiste mer enn magen egentlig orket ved middagen, og før tannpussen leste vi i den store Ole Brum boka, tegnet og skrev bokstaver. Selv tannpussen ble utført uten en sur mine, og da vi la jentene i sengene sine ba de kun om å få dynen pakket rundt kroppen, en klem og et kyss før de vinket meg ut av rommet. 

Og siden har det ikke vært en lyd.
BT reiste på trening og jeg innså at denne dagen hadde gitt meg overskudd nok til at jeg like gjerne ryddet huset, gikk med søppel, satte på en vaskemaskin, brettet et klesstativ, støvsuget og vasket vinduer til det ble mørkt ute. 

Jeg har gått en hel dag uten å heve stemmen for å få slutt på en søskenkrangel, jeg har ikke måtte ta en eneste kamp om legging eller tannpuss. Og de barnehageansatte ble nødt til å fortelle meg at de brukte jentene som gode eksempler der de spiste grønnsakssuppe som den beste retten de kunne fått da de andre barna rynket på nesen. I dag har jeg følt meg som en supermamma. 

 – Følg speiltvillingene på Facebook – 

Image and video hosting by TinyPic

Forvrengt syn!

I går kveld fikk jeg inn en kommentar til et innlegg jeg publiserte tidligere denne uken. Dette er faktisk noe jeg selv har tenkt på opp til flere ganger, og poenget var så godt at jeg vil dele det med dere: 

Litt ironisk at du skriver at du ikke vil betale 1000kr for at jentene dine skal få nye kjoler, når det er det man havner på dersom man skal handle to stk av kjolene fra virre V 🙂

For i innlegget denne kommentaren tilhører skrev jeg at jeg fant en nydelig enkel hverdagskjole, men da prisen var 499,- som jeg måtte ganget med to, for å kjøpe et plagg til hvert av mine barn, så gikk jeg heller tomhendt ut av butikken. 

1000,- for to kjoler til to, to år gamle barn, jeg kjøper ikke så dyre plagg til meg selv en gang, ikke hverdagsplagg som da dette var.. Jeg kan til og med synes en pris til 299,- på et enkelt plagg er for mye å gi på kreative dager. Dette er en tankegangen som har endret seg over tid, den har endret seg samtidig som mine syevner har økt. Jeg vet nemlig at jeg ofte kan sy et tilsvarende plagg til en brøkdel av prisen, jeg vet at jeg da også kan få plagget i to forskjellige farger slik at de barnehageansatte ser forskjell på jentene mine uten å måtte konsentrere seg. 

Jeg har nesten sluttet å handle klær til mine barn av den enkle grunn at jeg hver gang tar meg i å tenke: “men dette kan jeg jo sy”! Det eneste jeg handler er et dusin strømpebukser, ullklær og strikk. Finner jeg et strikket plagg er jeg nesten på gråten om de ikke har to igjen i samme størrelse, for akkurat dette klarer jeg ikke å lage selv. Jeg bare misunner alle de som kan la strikkepinnene gå til et nydelig resultat står foran dem. 

Plaggene fra kolleksjonen min har jo nettopp denne stive prisen jeg selv forlot for bare noen dager siden. Egentlig skulle jeg ønsker de kunne kostet slikk og ingenting, jeg har alltid elsket å gi, og det at jeg vet at mange kjøper klær på avbetaling gir meg rett og slett dårlig samvittighet til tider. 

Samtidig ser jeg den andre siden, produksjonssiden. Jeg sitter i timer med modeller, jeg sitter i timer med datajobb i etterkant, jeg får stadig mail av Lise i Virre Vapp langt etter jeg selv har lagt meg, jeg vet hvor mange mennesker som er i sving i et annet land for å sy dag inn og dag ut, jeg vet kostnadene på hva et ferdig produkt er – stoffer, arbeidstid og frakt. Plutselig forstår jeg ikke hvordan et plagg kan koste så lite som 499,- For i sannheten er det ikke mange kronene som går i overskudd, som igjen skal gi lønn til de som jobber det frem.
Verre av alt undres jeg, hvordan i svartens navn klarer billigkjedene å gå rundt, men så vet vi også om arbeidstilstandene til flere. Barnearbeid, underbetaling og arbeidsdager så lange at vi her i Norge får det til å vrenge seg i magen. 

Jeg har selv vært i Kina, gjennomsnittslønnen der nede er på litt over 30 000 i året. Skillet mellom rik og fattig er enorm. Jeg tok taxi en dag vi hadde vært ute og spist, det var ikke lange turen, men de mange bygningene og det fremmede stedet gjore meg usikker på retningen til hotellet. Prisen havnet på seks kroner. Jeg ga mannen ti kroner og takket for turen, noen han ikke forsto en tøddel av. Han viftet etter meg med vekslepengene men jeg trengte dem ikke, og ristet på hodet. For meg var det fire kroner, for han var det nesten dobbel betaling av prisen turen koset. 

Det å se ting i perspektiv gjør en klokere, det å ha valgmuligheter gjør en rikere. Noen kan ikke velge ut det de ønsker, noen må ta det de får.
Da jeg fikk to barn i en alder av 22 år hadde jeg ikke mer penger enn at jeg fikk det til å gå rundt, jeg kunne ikke kjøpe meg en ny jeans fordi jeg hadde lyst på det, eller spise ute på restaurant når jeg ønsket det. Det gikk rundt, men det var ikke plass til noe ekstra.

Det var da jeg begynte å sy, jeg hadde symaskin, så alt jeg trengte var å kjøpe en remse med stoff. Det var der jeg startet, og husker jeg rett var det til og med min mor som betalte for mine første stoffer, for hun var med og viste meg hva bombullstoff og jersey var. Jeg trudde ikke syevnen fantes i meg, men jeg turte å prøve.

I dag, to år senere, kan jeg finne ut en kveld at jeg har lyst til å kle opp barna mine i et nytt plagg dagen etter, sekunder senere sitter jeg i drømmeverden bak symaskinene mine. I dag, to år etter jeg sydde mitt aller første babyplagg, som ble til to bukser som til sammen hadde kostet meg 40 kroner, kan jeg kalle meg en gjestedesigner. Allikevel deler jeg mer enn gjerne ut oppskrifter av nye plagg her på bloggen. Etter hva jeg vet, er jeg nesten alene om å dele gratisoppskrifter på barneplagg her til lands, og jeg gjør det nettopp for å kunne gi andre  muligheten  til  å  velge. 

– Stine 🙂

Følg Speiltvillingene på Facebook – 

 

Image and video hosting by TinyPic