Elsker stoffet!

I går kveld koste vi oss bare hjemme i hverandres selskap, og jeg fikk litt tid til å sitte ved symaskinene igjen. Det går lenge mellom hver gang, alt for lenge, for jeg vil gjerne sy hver dag. Dere har vel sett dette stoffet tidligere? Haha, jeg bare elsker stoffet! For det første synes jeg det er vanvittig fint og for det andre er det utrolig mykt, bløtt og varmt. Stoffet er fra Stoff & Stil. 

Siden dette stoffet bare finnes i denne fargesammensetningen og siden jeg hadde lyst til å sy noe ut av stoffet til begge jentene, valgte jeg å bruke ribb i rosa og lilla for å gjøre litt forskjell på de. Allerede med bare stoffbiter i hendene kom Otilie bort til meg og sa: “mamma, du lage meg?” det stemte så klart for jeg satt med den rosa ribben i hendene. 

Like etter kunne Olivia fortelle det samme ettersom jeg sydde med den lilla ribben. 

Heldressene jeg har sydd denne gangen er også tatt ut i fra mønsteret jeg har laget de andre heldressene av, men i stedet for trykknapper har jeg sydd i glidelås. Jeg kjenner jeg misunner de små som kan gå i slike klær, jeg skulle gjerne tredd meg selv i en, men jeg vet ikke helt om det hadde vært like søtt. 

Nå er BT og jeg på vei til Hamar for å hente hesten hjem! Det er veldig leit at hun mistet fosteret, men det skal bli godt å se henne igjen. 

Ha en helt nydelig søndag. 

Fritid!

I går gjorde jeg siste gjennomlesing av innlevering 5 av 6, og fikk den levert klokken halv 9 om morgen. Jeg jobbet på spreng dagen i forkant i håp om å kunne få en dag med fritid i går. Det fikk jeg, og gud for en terapi. Jeg brukte lang tid med jentene om morgen, vakset bilen og shoppet litt til jentene. Så dukket jeg uanmeldt opp på døren til min fantastiske svigermor og ba meg selv på lunsj. Jeg fikk skrevet ut bilag til regnskapsfører før jeg dro hjem og la meg på sofaen uten å gjøre noe. 

Jeg lå en halvtime under teppet og gjorde ingenting før jeg ble fristet til å dra frem symaskinene. Så sydde jeg litt før jeg hentet jentene i barnehagen og plukket opp BT på veien til et vennepar. Vi var tre familier til middag og ungene storkoste seg. Vel hjemme til leggetid for barna inntok jeg på nytt sofaen og nøt en dag uten forpliktelser! 

Jeg kikkret raskt innom nettstudiet for å se om den super raske læreren min hadde rettet oppgaven, og det hadde han. Nok en godkjent med gode tilbakemeldinger! JIPPI, nå ser jeg lyset i tunnelen på denne ekstremmåneden med bare en innlevering igjen før eksamen. 

 

Jentene ønsker alle en GOD HELG!

Helt naturlig bruk av en sofa for to toåringer! 

Nå er helgen ringt inn, og med det ønsker jeg å spre litt glede igjennom de fortryllende bildene Kamilla Weiglin tok for noen uker siden. Jentenes glede og latter smitter igjennom bildene, og treffer meg rett i hjerte. 

Shitt, hvor heldig jeg er som er mamma til disse to jentene som sprer glede og latter inn i livet mitt hver dag. 

/ Følg speiltvillingene på Facebook 

En kreativ hverdag..

.. er min beste hverdag! 

Dette innlegge skulle egentlig vente, men som et pust i den ellers alt for triste pensumhverdagen min – måtte jeg få inn litt inspirasjones på bloggus. 

Samtidig som jeg kjøpte materialer for å snekre senger til jentene kjøpte jeg også 48mm x 48mm planker. Jeg har i lang tid nå kommet over enkle trehus som er satt inn på barnerommet, og jeg har elsket ideen siden første gang jeg så den på pinterest. 

Derfor satte jeg inspirasjonen ut i livet ved å lage trehus selv. 

Dere ser helt sikkert hvor enkelt huset er laget, men allikevel så synes jeg det er vanvittig stilig. Nå er huset på langt nær ferdig, for det skal både sparklet og males, men jeg ikke har 15 minutter til overs om dagen så det er et prosjekt satt på vent. Det er også bare Olivia som har fått hus, da jeg mangler litt planker for å bli ferdig med Otilie sitt. Olivia er stolt som en hane av sitt eget hus, og Otilie må for tiden ta til takke med å “være på besøk”. Heldigvis er hun ikke av den misunnelige typen, så det går helt greit å vente på sitt eget. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å få litt fritid igjen, slik at jeg får satt alle ideene til barnerommet ut i livet. Jeg hater å ikke bli ferdig med en ting, for jeg er av den typen som: hvis jeg begynner på noe skal det også være ferdig så fort som mulig slik at jeg kan se resultatet. 

Jeg aner ikke hvor man kjøper slike hus, eller om det er mulig. Kanskje er de jeg har sett også hjemmelaget, men uansett; det som er så fint med å lage selv er at størrelse og form kan bestemmes, eller beregnes ut i fra den plassen du har til disposisjon. Det vanskeligste her var å komme på regnemåten for å finne gradene jeg måtte beskjære vinklene til taket, så det forteller hvor enkelt det var å lage. Fint å få rustet opp i litt matematikk også 😉

Nå, hva synes dere om dette prosjektet? Som nevnt har jeg ikke laget hus nummer to, så om det er ønskelig kan jeg lage steg for steg innlegg med oppskrift og mål mens jeg snekrer sammen neste hus.  

Trykk på likerknappen om det er av interesse og send meg gjerne en kommentar, det gjør alltid dagen min lysere 🙂 

/Følg fillesnekkeren på Facebook da vel! 

 

Verdens Prematurdag

17.11.2015

Verdens prematurdag er en dag hvor jeg minnes tilbake til min første tid som mamma. Våre to jenter ble født nesten åtte uker før termindatoen. Selv om jeg var klar over at tvillinger kan komme før termin, og at jeg hadde spesielt stor fare for fortidlig fødsel på grunn av åpning av livmorhals fra svangerskapsuke 26, så var det både uventet og skummelt da det hele gikk opp for meg. 

Jeg ble lagt inn på sykehuset under ett døgn før jentene var ute av magehulen, uten noen tanker om at fødsel ville inntreffe i løpet av den samme natten. 

Det å føde premature barn gir en anneredes fødselsopplevelse, eller skal jeg heller si; en annerledes tid etter fødselen. Fødselen min startet av seg selv samme natt som jeg ble innlagt. Jeg ble den dagen lagt inn fordi livmorhalsen min var helt åpen. Til tross for at jeg i løpet av natten ble satt på riestoppende medisiner etter å ha voknet av hyppige og smertefulle kynnere, så lot ikke fødselen seg stoppe. 

Sjokket kom da vi fikk omvisning på føden og nyfødt intensiv – etter at barna var født. Vi ble fortalt at vi måtte regne med å bo på sykehuset frem til termindato for det var som oftest da premature barn var sterke nok til å reise hjem. 

Det var en ekstremt følelsesladd opplevelse og en kritisk start på livet for to små jenter. Jeg skulle så gjerne beholdt barna mine noen flere uker i magehulen, for som førstegangsfødende var det utrolig tøft å se sine barn ligge med sonder i nesen, med måleutstyr rundt om på kroppen og det faktum at de mesteparten av tiden måtte ligge å få ro i åpen kuvøse. Jeg skulle ønske de slapp å starte livet med blodprøver hver dag og mat igjennom nesen. Men uansett hvor mye jeg skulle ønske at de slapp å starte livet på denne måten så kan jeg ikke få takket nok for hjelpen og støtten sykehuset ga. 

Jeg vet at hadde det ikke vært for de fagkyndige ved sykehuser så hadde vi i alle fall mistet ett barn, “hun forsvant fra oss, så hun fikk litt ekstra hjelp” sa de, men det var ikke før jeg satt med helsejournalen dems i ettertid at jeg faktisk forsto at hun hadde fått gjenopplivende hjelp etter fødselen. 

Jeg ble rørt av det minste som nybakt mor, og det at jentene fikk hjemmesydde ulltepper og ulluer fra frivillige gjorde at jeg tok til tårer. Også det at jentene hadde mulighet til å få morsmelk før jeg selv klarte å produsere betydde mye, for det at noen tar seg tid og tenker på medmennesker er stort. 

Vi tilbragte kun tre uker på sykehuset før jentene var sterke nok til å reise hjem med oss. 

I dag er jeg glad for opplevelse, kanskje mest fordi det gikk så bra som det kunne ha gått, men også fordi den tiden var ekstremt lærerik. Vi var trygge i rollen som nybakte foreldre etter tre uker med eksperthjelp rundt oss til alle døgnets tider. Vi fikk kjenne på den største takknemlighet over å ha fått to friske barn, for på nyfødt intensiv er det mange barn som er født i en urettferdig verden. 

Og jeg er glad for at jeg kan fortelle om den fantastiske jobben sykehus gjør, for som vi alle vet hører vi ofte om feiliene som blir begjort. Det er trist for i sannhetens navn så gjør de ved sykehus alt de kan for oss som trenger hjelp. 

Tre uker gamle mirakler ♥

ei litta dorull…

.. er alt jeg har igjen. 

Desember nærmer seg med stormskritt, måneden der Do It Yourself prosjekter står i kø! Hva er vel ikke bedre enn å kunne lage noe av gjenbruk? Noe vi ellers bare ville kastet? – Som   ei   litta   dorull!

Så jeg begynte å spare, i begynnelsen av måneden. Sparte og sparte, det er jo ikke akkurat slik at det blir veldig mange av dem på få dager – så mye går vi ikke på do.

Men det var blitt noen, og jeg stablet de på ei hylle på badet.

 

I går skulle jeg stable en til sammen med vennene sine da jeg oppdaget at vennene var forsvunnet, så slo det meg at mann i hus hadde vasket badet før helgen… Kan du forstå at han trodde tomme doruller var søppel?.. 

Alternativ løsning ble satt i verk: 

Så et tips til dere som skal følge DIY julekalenderen min i desember! Spar på dorullene!!! 

 

– Følg Speiltvillingene på Facebook – 

  

For ett år siden…

Det som nå er ett år siden føles ikke slik ut! Jeg ble sittende å kikke igjennom gamle bilder, i disse tider i fjor var jeg allerede godt i gang med juleforberedelser og DIY innlegg til julekalenderen. Jeg føler at det bare er et par måneder siden jeg laget de forskjellige tingene, men et blikk tilbake på jentene forteller meg at tiden har flydd. 

For på ett har har de virkelig blitt to store jenter. De er som to roseknopper som springer ut litt etter litt for hver dag de lever – de blir bare mer og mer fantastiske. Selv om alderen mellom to og tre år byr på mange utfordringer, så er det også en helt vanvittig fin og lærerik tid. I dag kan de gjenfortelle dagene sine i barnehagen og ikke rent sjeldent synger de sanger for meg etter å ha bedt meg om å være stille. 

Jeg har nok elsket alle fasene like mye, men gud og gøy vi kan ha det sammen i dag. For nå er tiden der de virkelig forstår omverden, husker ting som har skjedd og har begynt å leke rollespill så jeg må holde pusten for ikke å le av de snertene jentene som” leker mamma” (som så klart er kopiert rett i fra deres egen mams).

Jeg har på følelsen at jeg kommer til å være litt senere ute med julen i år enn jeg var i fjord! *kremt*

Ha en fin kveld 🙂 

Ny UKE!

I dag kjenner jeg at motivasjonen igjen er tilbake! Det er så ufattelig godt. Nå er huset helt strøkent etter en stor ryddejobb på fredagen før vi ventet gjester til pinnekjøtt. Jeg er halvveis igjennom pensum-målene jeg satte for november, og med tanken på at vi er halvveis i måneden er det helt utmerket! 

Med det er helt tydelig at det å ha det ryddig rundt seg er en nøkkel til å slappe bedre av. Jeg skal forsette med skole nå, emne 5 av 6. Så jeg begynner å se lyset i enden av tunellen, samtidig som jeg gruer meg vanvittig mye til eksamen om under en måned. 

Nå ser jeg mest frem til å begynne som smått med DIY julekalenderen til desember, det skal bli et godt avbrekk fra pensumbøker! 

Dyrene jeg alltid savnet…

Hvorfor kunne ikke jeg få det som alle mine venner hadde? Jeg ønsket meg så sårt en liten katt, og koste med de som strøk forbi. Jeg foldet hendene og bad om en valp. Jeg spurte og jeg gråt. For hvorfor kunne ikke jeg få et kjæledyr? 

Den ønskede pusen var min mamma allergisk for, og hunden jeg så inderlig ville ha ble det heller ikke noe av. Min pappa mente det til slutt hadde blitt hans oppgave å gå tur med den tre ganger til dagen, for etter noen måneder ville interessen dabbe av. 

Jeg fikk en kanin, en liten trøstepreime. Noen ganger snek jeg den med meg under genseren og inn i huset. På rommet mitt stelte jeg den, men etter en liten stund med teppe på gulvet luktet det fort sterkt av ubehag.

Så indelig som jeg ønsket meg et kjæledyr. Jeg fikk meg fisk, og endte med flere hundre og en vegg dekket av akvarier. Men selv om jeg på et tidpunkt trudde fiskene kjente meg igjen, så innså jeg at en fisk eller hundre aldri ville erstatte hva jeg ønsket så høyt, en liten pus eller en liten valp.

Hester ble den beste erstatningen for kjæledyret jeg ønsket, mine foreldre viste så godt hva dyr betydde for meg. Jeg var nok litt alene om det, min mamma var jo allergisk og min pappa mente dyr tilhørte livet utendørs. Men til tross for at mamma var livredd hest, og min pappa mente det ville bli for dyrt – så hadde de kanskje ikke hjerte til å igjen fortelle meg nei. Året jeg fylte 14, var lykken komplett for i min hånd eide jeg en hest. 

Maundy foran barndomshjemmet mitt i et byggefelt. Hun lærte mine foreldre at hester er mer enn bare et dyr. 

I dag – snart 12 år etter – har jeg fremdeles hest, i tillegg fikk jeg tilslutt hunden jeg hadde drømt om og to puser til å stryke meg god natt. Det blir både møkkete, støvete og huset fylles med hår, men hva betyr det – når du til igjengjeld får selskap av noen som aldri går deg lei?  

9_2skVjxmy

De tre dyrene som bor sammen med oss i vårt hjem, er våre barns beste venner. Hunden er vår beskytter, hun er vår koseklum som gir oss latter. Pusene gir en god-natts-klem til barna, så de faller i søvn. Og hver kveld kan jeg varme mine bare tær mot den mykeste pels, mens jeg selv sovner inn i den berolige lyden av maling som får hele madrassen til å dirre svakt.

2BCBeqjxnF

Det var aldri synd på meg, men jeg vet i dag hva jeg trudde som barn; Et liv med dyrvenner er et rikere liv, enn et liv uten dem. 

Speiltvillingene på Facebook – 

Trygghet….

Jeg ville skrive om trygghet.. Jeg ville fortelle om det store ordet, men hva kunne jeg skrive om et ord som er så stort? For hva er trygghet?


Jeg kunne spurt: hva er trygghet for deg? Da ville du kunnet svare. Hadde jeg i tillegg spurt en til ville jeg fått to svar, men hadde jeg da fått svaret? Jeg kunne spurt ti, eller tjue, men allikevel er jeg sikker på at intet ett svar ville vært det samme. 

Trygghet er ikke noe som kan beskrives med en linje. For et barn kan den største tryggheten være mors eller fars favn. En voksen ville kanskje dratt inn økonomi og sikkerhet i det samme ordet på åtte bokstaver. 

Ordet Trygghet, har stått skrevet på et blankt ark i notatblokken min i over en uke. I dag ble dagen hvor ordet måtte få en sterkere mening – enn et enslig ord – bortgjemt i mine notater. 

Trygghet ble revet bort fra oss i timene etter terrorangrepene i Paris i går kveld, og fred ble tydligere definisjonen på trygghet.

Hadde du spurt meg: “hva er trygghet?” ville jeg svart: 

Trygghet er som en ryggsekk vi fikk tildelt i møte med livet, dagen vi ble født var sekken helt full, men allerede da jordmor dro oss ut i kulden og til det sterke lyset rant litt av tryggheten vår ut.  

For hver dag vi lever, blir trygghet revet bort. Redsler er antonymer til trygghet, og igjennom livet vil de mangedobles og samtidig kaste skygger over hva vi en gang trudde var trygt.

Som barn var vi kanskje redd for spøkelset i skapet. Etterhvert som vi ser hva verden ER, oppdager vi redsler vi ikke ante vi kunne dra kjennskap til. Dagen vi blir foreldre kan det virke som at alt er utrygt. Vi blir redde for alt i sikkerhet for våre barn. 

Trygghet er som sand i mellom fingrene, som tårer på ditt kinn, snur du deg vil det renne sin vei. Tryggheten vi ble født med vil omsider svinne hen, og vi vil savne den verden vi som barn trudde var reel…

 

Mitt hjerte blør for alle de som opplevde alt annet enn trygghet i går! 

Men frykten kan ikke knekke det gode, det gode må styrkes og bare på den måten kan vi bygge opp tryggheten på nytt i våre sinn.

♥ 

 

Speiltvillingene på Facebook –