TVbruken tok helt av!

Plutselig satt de foran tv hver kveld, og sutringen ble et forverret bilde på hverdagen. 

Hvor og når det hele startet vet jeg ikke, antagelig har det vært en glidende overgang fra den gangen jeg var så bestemt på at barna mine ikke skulle bli tv-slaver, men det er lenge siden nå. 
På veien feilet jeg, pluselig hadde vi gått i fella. 

Under middagslagingen fant jeg fort ut at barnetv var den ultimate barnevakten for slitene barnehagebarn. TV´n husket jeg skjeldent å slå av i det jeg ropte at maten var klar, og selv om jeg irriterte meg over, jeg er bedre, mye bedre, tusen takk for at du tok bort det som var vo-ondt, syngende fra Disney Junior programmet Doctor McStuffins, så irriterte det meg ikke nok til å forflytte meg til stuen for å skru av TV. 

Før jeg selv var klar over det satt vi igjen som fire dovendyr i sofaen etter middagen,og fortærte hjernedød underholdning for smårollinger. Ikke før jeg begynte å svare på Mikke Mus sine spørsmål ut til barna, skjønte jeg egentlig hva jeg drev med. 

Mikke bare: “Hvor mange fingre viser jeg her? Tell sammen med meg”

Og jeg bare: “EN, TO!” 

Og han bare: “To, ja, ja, helt riktig!”

Men vi var allerede i fella, og plutselig var det som et spor vi hadde kjørt oss fast i. TV om morgen, TV om ettermiddagen, TV om kvelden. Når vi (voksne) til slutt gikk lei av NRKsuper og Disney Junior, var det jo praktisk med mangfoldet av tegnefilmer på TV2 Sumo, Netflix og Viaplay. 

Jeg er ikke sikker på om det var barnehagelæreren eller kommentaren som tikket inn på bloggen som fikk meg til å innse sluket av tid som gikk til TV hos mine barn. Barnehagelæreren fortalte om jentenes dag, og de hadde fortalt henne at de hadde Frost på TV, og Ole Brum, de hadde også Tarzan, Tingeling, Mikke Mus og Løvens Konge … 

Kommentaren som tikket inn var fra Sara og hun hadde bestemt at sitt nyttårsforsett skulle være mer tid med sønnen sin:

– jeg skal bli flinkere til å leke med mini på hans premisser. Han er 2 år, og jeg har merket så veldig i det siste at jeg er sliten på ettermiddagene etter skole og jobb, og har fort for å sette meg i sofaen. Jeg er også fæl til å si “du må ikke gjøre sånn med leka, da blir den øderlagt” om han kaster og vender på alt. Så der skal jeg prøve å skjerpe inn, hvis han vil snu togbanen på hodet, så kan han vel det 😉

Kanskje var det begge disse små påvekkerene som fikk meg til å finne frem skuffa og spa meg ut av gropa.

Mandag, på vei hjem fra barnehagen med jentene i bilen sa jeg: 

“Jenter, nå har jeg bestemt at vi ikke skal se så mye på TV, i stedet skal jeg være flink til å leke med dere. Vi kan faktisk gjøre hva dere vil. Vi kan lage hytte av tepper kanskje? Eller tegne, eller pusle, eller perle eller leke på rommet. Akkurat det dere har lyst til, for det er litt dumt å se på TV hele tiden!” 

Jeg forventet ikke at de egentlig ville forstå så mye ut av det, men vi snakket videre om temaet en liten stund.
Da vi var ferdig avkledd og inne i huset sier min ene datter: 
“Mamma, vi ikke se TV nå! Vi leke sammen i stedet. Det er bedre det!” 

Jeg kan jo ikke skryte på meg all verden, det er bare tre dager siden jeg bestemte meg for å gjøre det samme som Sara – bli flinkere til å leke med mini’ene på deres premisser. 

Men jeg vil fortelle at disse tre ettermiddagene har vært de beste tre ettermiddagene på en veldig lang tid. 
Vi har virkelig lekt sammen, og jentene har lekt sammen alene, vi har laget hytte og vi har tegnet, vi har klipt, vi har lest bøker og vi har spilt spill alle fire. Krangling har det ikke vært rom for, og jeg forstår nå at sutringen er kilden til at min tålmodighet rakner, for uten sutring har jeg mestret konfliktene uten å heve stemmen, uten å kjenne at svetten begynner å piple. Og logisk, men utrolig – leggingen har vært betydelig lettere enn normalt. 

En lite glimt fra denne onsdagen etter barnehagen

Klipping av ark på kjøkkenbordet, mens jeg laget middag. 

Tegning rett etter middag. På to dager har jentene lært å tegne ansikter som faktisk ligner på ansikter (sjekk snapschat: stinetuss), og de har lært og tegne bokstaven T for Tyra (hunden vår). Det er ikke det at de ikke har tegnet tidligere, men nå har jeg faktisk satt meg ned med de, vist og forklart. Mestringsfølesen deres da ansiktet ble synelig for dem og da T satt som et skudd i hånda var ikke annet enn å juble og klappe i hendene for. 

Spilltid med Lotto for fire. Lykken i ansiktene deres har gjort det klart for meg: TV skal forbli avslått på ettermiddagene i tiden fremover. Dette gir meg så mye mer latter, energi og glede sammen med barna. 

Før tannpussen ble deg også høytlesning i sofaen med en på hver arm! 

Tenk at det måtte så mye til for at jeg klarte å innse at tv-tittingen egentlig ikke har gjort annet enn å trøtte hverdagen… Også jeg som ikke ser på TV selv ! 

 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Vinteridyllen

Til tross for bitende kulde og glatte veier, er det ikke mye som slår synet av en god norsk vinter. 
I dag måtte jeg ta med kamera ut, mens jeg luftet hunden. 

Jeg skal innrømme at jeg forbanner meg litt over kulden når den første setningen til jentene hver morgen er: “Mamma, jeg fryser, kan du fyre litt i ovnen?”, fordi husets temperatur har sunket betydelig i løpet av nattestimene, like mye når jeg skal kle opp to små for den lille turen til barnehagen, ikke vil jeg kle på de for mye med tanken på sikkerhet i bilsetet, men ikke vil jeg at de skal fryse heller, og med nesten tjue blå er det neimen ikke lett. Jeg kan heller ikke si jeg jublet over kulden da vannrørene til huset vår frøs til is. 

Men når huset er varmet opp av en rekke utbrente vedkubber og vi går ut med godt på klær på, så er det fader meg lekkert. “Mamma, see, mamma! Det er glitter i snøen!” 

Er du alltid ajour?

Jeg håper det er flere enn meg som til tider kan kjenne på den tomme følelsen uten og egentlig vite hva som er galt. Kanskje er det den seks-sifrede skattesmellen jeg har i vente som gnager meg, kanskje er det skoleregningen på over tjue tusen som irriterer hjernebarken, eller kanskje det faktum at jeg har kikket igjennom pensum og innleveringer for dette semesteret, mens det vrengte seg i magen min. Kanskje er det kulden som får meg til å slite med å stå opp om morgen, kanskje er det følelsen av å ikke vite hvor jeg er i livet akkurat nå. Kanskje er det en etterdønning av en lat juleferie, eller kanskje er det tanken på at det jeg ønsker å bruke mye tid på, som familie, venner, søm og do it yourself prosjekter, jeg innser at det ikke helt er tid til?

TIME… 

I går satte jeg meg ned som en tung potettsekk med studiebøkene stablet oppå hverandre foran meg, jeg åpnet første side og begynte å lese. Da en og en halv side var lest klappet jeg sammen boka, sa til min samboer: “Jeg klarer ikke alt jeg, og jeg vil ikke være student!” før jeg slang meg ned i sofaen med han og spiste julemarsipan og potetgull som var gått ut på dato for lengst. 

Vi så filmen The Theory of Everything om Stephen Hawking (anbefaler på det sterkeste). Den filmen fortalte meg ganske klart: Stine, når Stephen Hawking klarer det han har klart, så klarer du det latterlige du skal igjennom. 

Men til tross for at filmen ga meg motivasjon, så leter jeg fremdeles etter tiden. Hvor ble den av? Det var en gang dager som var så lange at jeg kunne gå tidligere i seng i påvente av en ny dag. Nå renner dagene som sand mellom fingrene, jeg får en følelse av at vi mennesker sleper etter som en henger festet til en bil. En ny dag kommer, det kan vi ikke stoppe, vi gjør så godt vi kan, men vi rekker aldri å bli helt ajour før neste dag tilbyr nye oppgaver. 

Å få alle oppgaver til å gå opp er et puslespill jeg enda ikke har klart å løse, enda så god jeg er med puslebrikker. 

frustration, 3d human and one missing puzzle piece

 

I dobbel betydning…

… bokstavelig talt. 

En morgenkåpe er slengt i fra seg der ja.. og der er en til.. 
En og to matbokser klare til barnehagen. En og to ryggsekker ferdig pakket. En og to barn opp i en og to ytterdresser. En og to luer tredd godt over ørene. Et og to par sko på tærne. 

En og to, ut i bilen! 

En og to ganger døren opp og igjen… 

Dobbeltsyn er kanskje ikke det mest heldige man kan ha, men det finnes et unntak, tvillinger i hus.
Så lenge jeg ser dobbelt er alt som det skal være, så lenge synet bare finner en, så er det fare på fære.

Dobbeltsynet viser seg i alle kriker og kroker, dobbelt barn, dobbelt med leker, dobbelt med klær og dobbelt med tær. Men her i hus ser vi ikke bare dobbelt, vi utfører dobbelt og vi hører dobbelt. 

Ah, der står de begge på hodet med rompa i været, ut av munn på det doble barnet høres et dobbelt rop: MAMMA, SE PÅ MEG! 

Lua slenges av seg i en fei, ja – se der ja, jeg synes jeg kan se dobbelt!

– På med luene igjen, ellers fryser ørene av. 

De misfornøyde tonene lyder dobbelt opp, sinnet får du dobbelt opp – ingen tvil om at kroppstempereturen øker når du står ute med dobbelt opp hylende barn. En på hver arm, men i overkant for tunge til å bære, speiselt når du har dobbelt opp med sprellende slanger som skir ut av to svake armer. 

Å gå ut av en dør er ikke så lett. 

– Jeg vil åpne! Hyles det, og like etter lyder det – Jeg vil åpne! 

Synet kan bløffe, det ser ut til at et barn dytter på seg selv i speilet, men det er bare tvillinger som krangler om en dør. 

– Det er bare en dør!! Dere kommer til å åpne tusentalls av dem gjennom livet…. 

De doble skrikene gir meg ett oppgitt blikk og jeg sier. 

– Først går du ut, og så går du ut etterpå! 

Døren går opp, ett barn går ut, døren går igjen. Døren går opp, ett barn går ut og til slutt er vi ute hele gjengen før døren på ny går igjen med et smell. 

I dobbel betydning kan være få svetten til å piple, i dobbelt betydning kan få sinnet til å briste. Men heldige er vi allikvel, for i dobbelt betydning får vi også dobbelt med klem, dobbelt med kyss, dobbelt med latter og dobbelt med lykke, i ett stykke! 

Speiltvillingene på Facebook – 

Den gode samtalen!

– Men har du begynt å kjenne på gleden av at de er to? spurte legen meg etter å ha sagt;
– jeg blir litt svett på dine vegne. 

Hun hadde pålegg for si akkurat de ordene med den vennlige tonen, etter at jeg omsider hadde fått plassert meg selv med to litt småredde frøknene på hvert bein, i en stol på legekontoret, for som sant var så var jeg litt svett selv. Det er nok flere ganger at de på sidelinjen kan tenke på de slitsomme sidene ved å ha tvillinger, og mange ganger har de nok kanskje rettt. 

Jeg derimot aner ikke hva det vil si å ha ett barn, eller to barn med aldersforskjell. På den måten ser jeg ikke med de samme øynene på hva som er slitsom og ikke. Jeg vet om mye som er slitsomt med å ha barn, men jeg ser på det som slitsomt fordi jeg er mamma og ikke fordi jeg har tvillinger. For jeg vet, og du vet, at det er til tider er fryktelig slitsomt å være mamma. 

Jeg forklarte til legens beundring at jeg alltid hadde dratt nytte av at de er to. Allikevel er det er spesielt en ting jeg “savner” med å ha ett barn, og det er én til én samtalene. 

Venner og familie ler hver gang jentene svarer på et spørsmål i kor, når de fullfører hverandres setninger eller når svarene deres er som ekko i veggene. Slik er det å ha tvillinger. Snakker jeg til en, svarer alltid to. For meg er det en naturlig del av hverdagen, for andre er det et facinerende tvillingtrekk.

Men så er det kanskje en kveld hvor ei av jentene ikke får sove, og den kvelden legger jeg meg i sengen hennes og jeg innser hva jeg som tvillingmamma går glipp av: 

Den gode samtalen 

En samtale fri for avbrytelser, en samtale der jeg kan se inn i to små øyne og få med meg den miste lille detalj. En samtale der jeg kan få svar upåvirket av hva søsteren mener og synes. I de øyeblikkene skjønner jeg at jeg går glipp av viktig informasjon i hverdagen, jeg forstår at tvillinger går glipp av muligheten til å fortelle om sine spesielle hendelser. For som tvilling opplever de ganske nøyaktig, presis det samme som den andre. 

Alenetid er et så og si ikke-eksisterende begrep for meg som tvillingmamma. Det er ikke nødvendig å kommentere på hvor lett det kan løses, for det er så mye vanskeligere enn dere tror. Det ligger en avhengighet til hverandre for de fleste tvillingpar, spesielt som barn. De ønsker å være sammen, de roer seg ikke ned når de er alene, de kjemper om plassen og de krangler om hvem som skal være først. 

Jeg vet at det blir lettere en dag, jeg vet at om en stund så vil de selv ønske å være i fra hverandre, og ha kvalitetstid med en av foreldrene sine. Men for et tvillingpar på snart tre år, så er det ikke lett å gå glipp av noe, og ved å gjøre forskjell blir livet fryktelig urettferdig. 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Dåp


All about you 

Hvordan kan noe så naturlig som nok et menneskebarn til denne verden, være som det største mirakelet på denne jord?
Kanskje er det fordi et menneskebarn er det største mirakel vi kan få oppleve?

Når mine øyne møter dine krystallblå er det som om verden stopper opp. Du lurer kanskje på hvorfor jeg stirrer slik på deg, men jeg kan ikke la være, for bak mine grumsete øyne, og innenfor alt du kan se, er det som en eksplosjon av lykke og kjærlighet som vokser i meg. 
Tårene i øynekroken er bare et tegn på hvor nydelig du er, og når jeg snuser deg inn så er det fordi ingenting lukter bedre enn et lite menneskebarn som deg selv. 

Lille Ada <3 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg blir babysyk av å være med den nydlige datteren til min beste venninne. Ingenting er større enn å få være moren til et nytt liv, og det er ikke vanskelig å se på bildet over, at Ada kommuniserer med sin egen mamma. 
Vi glemmer så fort, og det er ved å snuse inn den delige babylukten at vi minnes hvordan tiden var. For før vi vet ordet av det er babyene våre  barn. 

Og det er ved å se de små babyene at vi forstår hvor store våre egne har blitt på tiden som gikk så alt for fort. 

I går feiret vi Ada sin dåp, og selv om hun ikke vil huske denne dagen, så er det andre av oss som vil. For minnene setter dype spor på en dag som skiller seg ut fra de andre, og i går husket jeg spesielt godt dåpen til Ada sin storesøster, Ella. Ella er bare to måneder eldre enn mine egene, så jentene var bare en måned gammel i hennes dåp. For å være mer presis, så var de ikke større enn to babyer født i uke 36, da det var enda en måned til deres termindato.

At de i dag snart fyller tre år, gjør at jeg på ny må stoppe opp og beundre hvilke store og nydelige jenter de har blitt. 

Dessverre Ada, du gikk glipp av kakebordet denne gangen 🙂 

Girl power!

Mannen har forlatt gårdstunet, og igjen er vi seks jenter i hus, + en elegant dame utendørs som jeg sitter og ser ut på fra stuevinduet. 

Det kan ikke være annet enn girl power!

Om du lurte på om vi er en storfamilie til gards, så er skal det sies at fire av oss til sammen syv jentene er firbeinte. Tyra (hunden) og de to pusene synes det beste er å ligge inne foran ovnen om dagen, hesten står med tykt vinterdekken sammen med avelshoppene til naboen og koser seg stort sett ved høyballen på det kjempestore beitet de går på. 

Jentene har en kort dag i barnehagen i dag før vi skal begi oss ut på en minnerik helg. 
I kveld blir det sleep over hos søster, fordi jeg er bedt i en jentenemiddag like ved. Tyra tar seg en tur til naboene som er hennes andre familie og pusene har nok en plan om å ligge rett ut i senga vår i natt. 

I morgen blir det kosedag med jentene, før det på ny braker løs på søndag med barnedåp og det hele 🙂 

Jeg er ikke så god på tid, og pleier å skylde på at jeg er født 15 minutter over termin (som faktisk er et faktum), og at jeg aldri har klart å ta igjen tiden. BT har derimot aldri vært for sen til noe (i hvert fall ikke før han ble sammen med meg), så jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan jeg skal rekke å kle opp og jenter og meg selv slik at vi rekker kirken før klokkene ringer, når BT ikke er hjemme for å pushe på. 
Vi må jo så klart klare det, men samme om jeg beregner en eller tre timer på å gjøre meg klar, så rekker jeg liksom ikke å være ferdig i tidet alikevel. 

BT er på guttetur denne helgen, så jeg regner med at det kommer hjem en over snittet sliten mann en gang på søndagen. 

Nå skal jeg hive meg rundt for å rekke dagens gjøremål, så jeg ville bare ønske dere alle en riktig GOD HELG!! 

 

“Jeg har en ball i armen”

Like før jeg skulle si farvel til jentene i barnehagen i dag snur Otilie seg mot meg og sier, 

“Mamma, jeg har en ball i armen min”

Siden hun verken sto med en basketball, en fotball, en håndball, en tennisball eller så mye som en liten sprettball i armene, måtte jeg spørre hvor ballen var. 

“Jeg har en ball der,” svarte hun og viste frem håndleddet sitt. 

“men i alle dager, det er jo en stor kul der!” utbrøyt jeg litt forskrekket, for den kulen var ikke en hevelse etter å ha dunket borti noe. 

“Nei, mamma, det er en ball. Nå vil jeg ikke at du skal se mer, jeg vil være i fred, mamma!” Svarte hun tilbake, og jeg skjønte at rekasjonen min var litt mer skremmende enn tanken på at hun hadde en ball i armen. 

“Du trenger ikke vise meg den mer, men kan du fortelle meg om den gjør vondt?” spurte jeg forsiktig, og det gjorde den ikke. 

“Mamma, mamma, Tile har en ball i armen. Tile, du vise meg?” Spør Olivia med omsorg i stemmen. 

“Nei, jeg vil ikke, jeg vil være i fred!” svarte Otilie og gjemte hånden sin i ermet på kjolen. 

“Det er helt greit Otilie, men det kan hende du må vise den frem til doktoren litt senere, slik at vi kan finne ut av hva kulen er!” 

“Mamma, det er en ball!” 

“Ja, ballen, mente jeg.” 

Jeg ringte legekontoret da jeg kom hjem får å høre hva de mente jeg skulle gjøre med den mystiske kulen, og jeg kjente det var litt godt å få time kort tid etter jeg måtte gå fra jentene i barnehagen med brist i hjertet. Det var ikke bare en god grunn for å komme tilbake to timer etter å ha tatt farvel, det var også en gyldig en. 

Det å vise frem en mystisk ball til en fremmed dame var ikke akkurat noe bedre enn å vise den frem til mammaen sin, og det er i enkelte situasjoner vi alle og en hver kan misunne det å ha en tvillingsøster/bror ved sin side. Olivia hadde ingen skumle baller på hånden sin og viste frem den ene hånden etter den andre og tok en liten kartfremvisning av sine nykommede føflekker i samme slengen til legen. Så så hun på legen vår med alvor i blikket og sa: “føflekk, det er ikke farlig det,” som en opplysning i tilfelle doktoren ikke skulle være klar over det. 

Mismodig måtte til slutt ballen vises frem. Alt er bare bra med Otilie, men kulen skal utredet vidre med ultlralyd og røntgen. Undersøkelsen var over nesten før den var begynt, og prøv bare å se for dere to ganske så like jenter som nettopp hadde mottatt en ring hver av doktoren. Den ene ringen med rosa stein, og den andre ringen med lilla stein. Jentenes første doktorbesøk har vært samtaleemnet gjennom resten av dagen. 

“Doktoren var så snill, jeg fikk ring fordi jeg viste armen min”
“Ja, Ja, jeg også!!” 

Legeskrekken trenger jeg ikke bekymre meg for i denne omgang. 

 

Helt på ordentlig vondt

Jeg svarte et molefonkent “hallo” da samboer ringte meg opp igjen etter at jeg prøvde å få tak i han fem minutter tidligere. 

“det var da sørgmodig, har du rygget ut i grøfta nå da eller?” sa han og avsluttet med en liten latter. Den siste om at jeg hadde rygget ut i grøfta var intern og det fikk meg til å smile litt. Jeg hadde nemlig fortalt han dagen før at han måtte brøyte slik at det ble fine brøytekanter ut fra låven, slik at jeg kunne ha en ryggekant å sikte meg ut i fra. Da jeg sa dette veivet han det av og svarte at jeg bare kunne sette opp en brøytepinne så jeg så kanten og ikke kjørt ut i den myke snøen og ned i grøfta. Jeg måtte le da, for han vet like god som meg at jeg ikke hadde sett en brøytepinne når jeg for fire år siden ikke så et helt bjørketre da jeg rygget ut fra låven og tok hele siden på bilen. 

“Nei, jeg har ikke det.” svarte jeg, forsatt litt molefonken i stemmen. 

“Ringer du for å fortelle meg hvor vondt du har i kroppen da?” spurte han, og igjen lo ha litt. Dette fikk meg også til å smile tilbake i telefonen, for han kunne hatt rett. Jeg vet nesten ikke å sitte i dag, etter at jeg var på min første CrossFit time etter juleferien i går. 

“Nei, jeg, jeg bare synes ikke det er noe gøy å levere jentene i barnehagen.” og i det øyeblikket jeg sa denne setningen så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg klarte ikke å si noe mer, og begynte å snufse i vei.

“Du da, det går nok bra Stine. De har det nok kjempe fint der nå!”

Jeg prøvde å svare, men i stedet kom det bare et hikst ut av meg. 

“Stine, det går helt fint med de.” Sa han trøstende.

“De var så lei seg, og ei jentene dyttet Olivia i pannen så hun gikk ned for telling! Det er ikke noe gøy i det hele tatt.” sa jeg i mellom hikst, snørr og tårer. 

“Kasta du jenta over gjerdet da eller?” Sa han med ironi i stemmen og la til “de klarer seg fint, Stine, det er nok deg det er vest for!” 

“Jeg vet.. Men det er helt på ordentlig vondt. Uff, nei, åh, Takk kjære. Det var egentlig bare det jeg trengte å høre.”

Ingenting er som å få noen trøstende ord fra samboer. Han vet ikke egentlig hva jeg snakker om, siden han starter klokken 7 på jobb er det alltid jeg som leverer, men allikevel så skjønner han det innerst inne. For da han selv var barn var situasjonen veldig lik den vi har i dag. Moren hans hadde hjemmekontor og faren jobbet med det samme som han. En gang skulle faren levere barna i barnehagen, min samboer hadde grått sine sørgmodigste tårer da pappaen skulle dra. 

“Det va’kke no’ gøy i det hele tatt!” har svigerfar fortalt meg, og det ble ikke noen barnehagedag på BT den dagen, han fikk i stedet være med pappa på arbeid. 

At jeg en gang ble oppgitt over foreldre som ikke klarte å reise fra barna sine i barnehagen tar jeg tilbake av hele mitt hjerte. 
Finnes det egentlig noe som er verre for et morshjerte, enn å rive seg løs fra armene deres og høre såre rop etter “maamma” i det du lukker døren for å dra, tom og alene tilbake til bilen?

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

Samsoving? Nei, jeg tror ikke det!

Det er enkelt å være etterpåklok, men det hjalp lite da to jenter kom tassende over gulvet og krøyp opp i sengen til mammaen og pappaen sin. Min strukturerte plan om å finne frem klær til morgendagen, var ikke så nøye planlagt. Jeg burde tross alt funnet frem de klærne før jeg la barna og ikke før jeg selv skulle krype til køys. “Mamma?” hørte jeg fra den ene enden av barnerommet. “Mamma?” hørte jeg fra den andre enden av rommet. 

Jeg gjorde et forsøk på å få de tilbake i drømmeland og da jeg trudde jeg hadde mestret oppgaven listet jeg meg stille tilbake til vårt soverom. 
Noen sekunder etter hørte jeg tassing av fire barneføtter mot tregulvet. 

Jeg kjente på den elskverdige følelsen av å ha mine to små piker i mellom meg og pappaen deres. En følelese bare en forelder kan få, når egne barn kryper inntil kroppen din og søker trygghet og kjærlighet. Jeg begynte å lure på om vi skulle begynne å samsove hele gjengen, da min datter som lå meg nærmest størk den vesle hånden sin langs kinnet mitt, og klemte armene sine rundt halsen min. 

Closeup of family feet in bed

I hele fem minutter nøt jeg øyeblikket med alle fire i en 150 cm bred seng, ikke et minutt lengre…

Den så elskverdige barnehånden mot kinnet ble fort nysgjerring … på hvordan nesebor og øreganger fungerer.

Jeg lå så klart på siden, da det ikke var plass til å ligge på mage eller rygg. Armen mot madrassen som egentlig ikke hadde plass noen sted, lå i en krøkket vinkel under to barnekropper, og det tar vist omtrent fem minutter før en arm begynner å sovne inn med en følelse av at 50 maur begynner å krype fra hånleddet til skulder.

Hodeputa var for lengst okkupert, og dyna halveis dratt av. Jeg lå så klart helt stille, til tross for at halve kroppen min begynte å skjelve av kulde. Håpet om at de to snart sovnet var fremdels stort.

– KABANG, etterfulgt at et stjernesyn fortalte meg at jeg nettopp fikk en albue klasket midt i ansiktet, og en gretten lyd kom ubevist ut av meg. 

Jeg bet så klart tennene sammen, for nå kunne det ikke være lenge før de små kroppene sov. 

Men å ligge ved siden av to treåringer er som å ligge ved siden av to slanger med harde utvekster. Albuer og hæler smalt i meg så jeg hoppet i sengen og hveste ut gjennom sammenbittte tenner: 
“om dere ikke ligger stille nå, så er det rett i storjenteseng!”

Den dype pusten avslørte at de to endelig hadde sovnet, og jeg dro forsiktig dynen litt tilbake så den dekket nogelunde hele kroppen min. Nå verket nakken av mangel på en pute, men det fikk så bare være i noen minutter til. 

En skulle kanskje tro at når søvnen omsider treffer aktive barnekropper, så flater de helt ut for å kunne lade opp til det samme aktivitetsnivået dagen etter. Det er ikke tilfellet. Barn, i hvert fall mine barn, sover ikke stille for en femmer. I det ene øyeblikker lå jeg nese mot nese til den ene datteren min, før jeg viste ordet av det traff en hæl meg så knallhardt i nesebeinet at jeg ble nødt til å sjekke om blodet rant. 

Da jeg rettet opp de to barnekroppene som nå lå som to potetsekker på kryss og tvers i sengen ga de fra seg noen misfornøyde lyder, så jeg prøvde meg: 

“vil dere sove i sengene deres nå, så vi alle sover litt bedre?” 

Det var vist det teiteste forslaget jeg kunne komme med, og på nytt innså jeg at det bare var å bite tenne sammen til søvnen traff oss, i alle fall de to små. 

“Ikke, sjsjsfsånn” hørte jeg i det fjerne da jeg selv var på vei til å sovne. 
“Tile, ikke gjør sånn” kom det hviskende fra Olivia og denne gangen fikk jeg det med meg og gløttet på øynene. 

“Otilie, ikke stjel smokken til Olivia, det er da ikke noe pent gjort!” 

Dèt var bare starten på søskenkjærligheten som skulle havne i full blomst..

“Viva, ikke legg beinet på meg!” 
“Mamma, Tile dytter meg!”
“Mamma, Viva slår meg!”
“ÆÆÆh, ikke ha beinet ditt der!”

“DERE!! Hvis dere skal ligge i senga til mamma og pappa, så blir det veldig trangt, og da må dere være venner, hvis ikke må dere sove i storjenteseng!” 

“Men Viva … 

“Men Tile .. 

Jepp, tålmodigheten, og det moderlige var brukt opp for denne gang. 

“Mars i storjenteseng, jenter! Detta går ikke!” 

Det mest utrolige er kanskje at mann i hus, snorket seg igjennom det hele …

Og samsoving, nei, jeg tror ikke det! 

 


 

Noen som kjenner seg igjen? Lik og del da vel. 

 – Følg Speiltvillingene på Facebook –