Tre år og en dag som mamma!

Det tikket inn en bursdagmelding etter den andre, med rørt hjerte leste jeg igjennom hver enkelt, og kjente på gleden av hvor mange som ville ønske akkurat mine barn gratulasjoner på dagen sin. Noen var familie, noen var venner og andre var ukjente. 

Innimellom de mange bursdagsmeldingene lå det i blant en meldig til meg også: Gratulerer med treårdagen som mamma. 

I dag har jeg vært mamma i tre år og en dag, og det fikk meg til å tenke på mitt liv de siste tre årene. 

De siste tre årene har opptatt så store deler av hjernebarken min at jeg knapt kan huske livet før jeg fikk barn, men på samme tid virker det som om jeg gikk gravid for bare noen måneder siden. 

Tiden som mamma har ikke bare lært meg om barn og deres utvikling, med i tiden som mamma har jeg også lært meg selv å kjenne mye bedre enn før jeg ble mamma. Da jeg bare hadde meg selv å tenke på, tenkte jeg kanskje minst på meg selv, i hvert fall i ekte forstand. Selv om de verste ungdomsårene var over, befant jeg meg i en tid der jeg var mest opptatt av å passe inn, følge trender og gjøre som alle andre, være som alle andre for ikke å være annerledes. Klærne jeg gikk med var ikke egentlig valgt ut av meg, men et motebilde i det øyeblikket. Prislappen hadde ikke så mye å si, så lenge det var det rette merket. 

Som mamma ble jeg på nytt kjent med meg selv, den virkelige meg, hun som egentlig ikke trengte de dyre klærne, men som allikvel kjøpte i frykt for å ikke være som andre. Gjennom barna mine så jeg mitt eget speilbilde, jeg husket hvor sint jeg kunne bli som barn men også som voksen, og hvor lite jeg kunne føle meg forstått. Fra den dagen jeg ble mamma kunne jeg gi slipp på så mye, for det viktige var barna mine, og ved å gi slipp på det uviktige kom den virkelig meg frem. 

Tiden som mamma har i all grad vært en stigende kurve av positive hendelser og lykkefølelser. Jeg mestret det jeg fryktet som verst da jeg gikk gravid – jeg klarte det til tross for at de var to! Jeg klarte å amme, jeg klarte å bære de, jeg fikk det til, og lettere enn jeg kunne drømme om. 

Men til tross for den stigende kurven har jeg også møtt den tøffe siden, den vanskelige, frustrerende og triste siden. Jeg har mange ganger blitt så sint at jeg har ropt, selv om jeg vet at roping bare forverrer situasjonen og at jeg da blir møtt med rop eller gråt tilbake. 

Jeg har forstått at kombinasjonen med dårlig søvn og sulten mage er som en ladet kanon, ikke bare for barna, men også for meg som mamma. Selv om jeg har et mål for hver dag om å sette meg ned og snakke barna til fornuft, så er det helt og holdent umulig å være tro til den regelen når det ene barnet dunker en pinne i hodet på det andre barnet som hyler og skriker, eller når barnet for 10. gang, to timer etter leggetid, går ut av sengen uten å ha noen bedre grunn enn: “jeg vil ned å leke” 

Jeg skulle så mange ganger ønske det fantes en bruksanvisning og en volumknapp. Jeg skulle ønske at løsningen jeg fikk fra en annen mamma også fungerte på mine barn, men igjen har jeg lært.. Alle barn er forskjellige, det er bare et sted man finner svaret og det er å følge mammahjerte. 

Jeg er lykkeligst når jeg er sammen med mine barn, samtidig som det er mine barn som kan gå meg mest på nervene. Alle grenser skal til en hver tid testes ut, og strekkes litt lenger. Og selv om det i enkelte øyeblikk føles helt umulig å få til å være en god mamma, så klarer jeg å forstå at selv om jeg ikke er perfekt så er jeg bra nok. Jeg ser hvor trygge barn jeg har, men som allikevel søker trygghet hos oss når de blir usikre. 

Samtidig er jeg evig takknemlig for at jeg hver kveld kan krype inn i armene på pappen deres, eller ringe han midt i arbeidstiden bare for å lufte på frustrasjonen som til tider kan treffe meg som mamma. 

Hurra for meg, jeg har lagt mine tre beste år bak meg, og nå gleder meg til fortsettelsen.

Å være mamma er for meg; meningen med livet..


Speiltvillingene på Facebook – 

Barnas bursdagskaker

I går var det nesten ikke mulig å få med jentene inn etter to timer med lek på det nye paradiset med huskestativ og trampoline, men en favorittrett ble servert, og etterpå ventet kake.

Otilie sitt største ønske var å få en rosa kake, Olivia sitt største ønske var å få en lilla kake. Faktisk så var kake det de ønsket seg til bursdagen, da jeg i forkant spurte hva de ønsket seg, gaver var forbeholdt jul – trudde de.

Selv om jeg lager kaker tre ganger i året så synes jeg er så gøy de gangene jeg gjør det at jeg gjerne kan sitte i flere timer når jeg først bretter opp ermene og strør mel utover kjøkkenbordet.  

Siden jentenes største ønske for bursdagen var kake, måtte de selvsagt få det, men siden vi ikke skulle ha gjester kunne jeg ikke lage en stor rosa og en stor lilla kake. 

Så da laget jeg like godt en kake som jeg skjærte ut to mindre sirkeler i, og laget hver del som en kake for seg, med fondant-lokk i hver sin farge. 

Under fondant-lokkene befinner det en kake som i hvert fall får meg til å glemme tid og sted: Brownie- og ostekake med bringebærkrem. !!! Aiaiaia, den er så hinsides god. Oppskriften er fra boken: “the Hummingbird Bakery – kakeboken”, men Trinesmatblogg deler den i linken over. 


 

Yummi!


– Speiltvillingene på Facebook – 

Kutt i TVtid for barna

– Plutselig satt de foran TV hver kveld, og sutringen ble et forverret bilde på hverdagen.

Nå har det snart gått 3 måneder siden jeg skrev innlegget: TVbruken tok helt av. Det var ikke før jeg begynte å svare på Mikke Mus sine spørsmål ut til barna at jeg forsto omfanget av hvor mye hjernedød underholdning for smårollinger vi fortærte i løpet av en dag – til frokost, så fort barna kom fra barnahagen mens middagen ble laget, og på kvelden. 

Jeg måtte stille meg spørsmålet om hvordan vi havnet der. Selv er jeg den som ser så sjeldent på TV at min samboer må spørre om jeg vil se en film med han for at jeg skal få satt meg ned. Jeg husker omtrent ikke barnetvfigurer og serier fra jeg selv var barn, men i følge min mor hadde jeg ikke tid til å se på TV da heller.

Allikevel klarte jeg å få barna mine til å bli TV-slaver allerede i en alder av to år, og da dette gikk opp for meg ble jeg nødt til å ta noen grep. 

Jeg bestemte meg for at all tv-bruk etter barnehage skulle utlukkes i ukens hverdager. TV kunne kun skrus på om morgen om det var nødvendig mens jeg ordnet klart til barnehage og jobb. 

Jeg tenkte først at en så brå overgang ville skape konflikt mellom oss og barna, men den konflikten kom aldri. For på de tre månedene har verken den ene eller den andre spurt om vi kan skru på TV. Ikke en eneste gang! Og kun ved så få tilfeller at jeg kan telle på en hånd har jeg gått bort i fra min usynlige skrevene regel om tvbruk, da ved sykdom eller totalt nødvendighet for avledning. 

At det skulle være så enkelt å begrense tvbruken til helgene er en ting, men at jeg heller aldri har savnet den firkantede barnevakten er bare helt fantastisk.

 

Vi fjernet hjernedød tv med lek, med latter, med læring, med samarbeid, med utfoldelse, med nærhet og glede. 

Sutringen avtok allerede etter første dagen uten TV. Og fra de apastiske blikkene festet på firkanten med farger, figurer og skrallende musikk har jentene i stedet interessert seg for å lære bokstaver. Alfabetet kan de nå synge helt alene, og for hver dag fester de nye navn til boksavene de kjenner best. 

I stedet for å glane til øynene rullet, ble de med under matlagingen og elsket det.

Ved å kutte tvbruken gikk jentene fra å tegne kruseduller til godt synlige ansikter med to øyne, to ører, en litt merkelig nese og en munn som varierer med smil eller furteleppe – det på bare tre uker. 

Ved å kutte tvbruken gikk jentene fra å gå i hælene på meg til å klare og leke rollespill sammen. På bare kort tid var sutringen som skjærte meg i ørene gått over til latterfull lek på rommet deres med alle lekene. 

Ved å kutte tvbruken kom jeg og pappaen deres så mye nærmere, selv om vi i cm kanskje var enda nærmere dem før. 

Ved å kutte tvbruken fant barna våre lettere roen når de skulle sove, for med enda noen timer lek etter barnehage var kroppene så slitene og øyelokkene så tunge at de falt sammen av seg selv. 

Nå, etter tre måneder har de nesten ikke tid til å se film i helgene heller, for de har lært seg kunsten ved å leke. Så etter en halvtime begynner det å klø i tærne og før jeg vet ordet av det er sofaen tom og dukkevognene trilles over gulvet. 

Bare ved å skru av TV, fikk vi barn som blomstret! 


– Speiltvillingene på Facebook –  

 

Stemmer telles opp


På lørdagen la jeg ut et innlegg med fargekombinasjoner på stoffer til den nye kolleksjonen jeg jobber med. Målet var å få dere til å stemme frem deres favoritter, og nå har jeg talt opp stemmene som har kommet til nå. Fortsett gjerne å stemme om du ikke har gjort det, jeg vil at så mange som mulig skal være med på å bestemme hvordan høstens kolleksjon skal bli seende ut. 

– Stem frem dine favoritter –

For selv om jeg kan sy, så betyr ikke det at jeg ville klart å lage en unik kolleksjon hadde det ikke vært for at jeg har dere som kan designe sammen med meg. Jeg føler at det er helt avgjørende at jeg har dere med på laget, på den måten betyr kolleksjonen mer for meg.

Å kunne designe klær for produksjon er helt uvurdelig for meg. Det at denne kolleksjonen er så annerledes fra det store markedet av billigkjeder og at visjonen vår er å lage klær som er spesialsydd til kunden, gjør at det blir min lille hjertesak. 

Dere som fulgte meg  igjennom forige kolleksjon vet kanskje hvordan det foregår, men jeg vil allikevel fortelle litt om hjertesaken min. 

Visjonen med min kolleksjon er å bremse overproduksjon, arbeidskraft på plagg som blir kastet skal vi unngå, det skal ikke sløses med materialer og transport. Hver dag kastet så store mengder overproduserte varer, som ikke er annet enn negativt for miljøet. 

Lise og jeg står i spissen for å ta opp den gamle måten å lage klære på. Før gikk de til skredderen, bestilte sine plagg og ventet til klærne var ferdig sydd. Det er akkurat det vi gjør. Dere er med på å skredderbestemme plaggene, og er interessen stor, så går kolleksjonen i produksjon. 

På den måten lager vi en unik kolleksjon til de utvalgte kundene, noe som er med på å bidra til et grønt skifte i tekstil.  

– Stem, Stem, Stem!! Så jeg får sendt kolleksjonen for produksjon av prøvemodellene i riktige farger – 

 

 

Oppussing juniorseng og hus

Da var jeg omsider ferdig med å pusse og male husene jeg tidligere har laget til jentene. Fra sin naturlige trefarge, har husene blitt hvite på tredje strøket. Siden jeg også har to jenter som er glad i litt ekstra pynt har jeg hengt opp gardiner i deres favorittfarger: rosa og lilla. Gardinene er tyllstoff. 

Det å få sitt eget hus har vært super kult for de to små, når jeg endelig har fått malt, satt opp lys og gardiner regner jeg med at de flytter inn rimelig kjapt. 

Sengene har jeg laget, og delt i et tidligere innlegg

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

Fargevalg av høstens kolleksjon


Da er det på tide å stemme over fargesammensetningene for høstens kolleksjon! Jeg har valgt ut noen forslag, og trenger nå hjelp fra ALLE dere til å plukke ut deres favoritter. Jeg har valgt å velge frem mye grått da jeg fikk mange tilbakemeldinger på at det var ønskelig, men jeg har også funnet frem noen andre farger jeg synes passer godt til det kalde halvåret. 

 
Jeg gikk ikke for de sterkeste fargene, da jeg fra tidligere erfaring har sett at det er et fåtall som faktisk ønsker det. Jeg har også tenkt at stoffene skal gå om hverandre, og matche fra datter til sønn til mor. 

Jeg forstår at det kan være vanskelig å danne seg et bilde på hvordan klærne blir kun ved små fargeprøver, men jeg utfordrer dere uansett til å fortelle meg hvilke fargerkombinasjoner og stoffer dere liker best.

 

Det jeg trenger nå er at ALLE skriver inn sine 3 favoritter i kommentarfeltet under. De er nummerrert, så det er bare å legge igjen en kommentar med tallene. 

 

Ekte vennskap

Det nærmer seg allerede fire måneder siden jentene tok farvel med sin gamle barnehage. Jeg kan si “allerede”, for dagene, ukene og månedene forsvinner i et tempo jeg så vidt klarer å holde meg fast i, men jeg vet at “allerede” er et misvisende ord for mine døtre. Som (snart) treåringer er ikke fire måneder unnagjort i en fei. Fire måneder er en tredjedel av et år, en evighet.. 

Allikevel går det ikke én dag uten at de to snakker om sin gamle barnehage. Hver dag vi har kjørt til barnehagen har de spurt om vi kan reise på besøk til den gamle, og hver dag lovet jeg og unnskyldte meg for at jeg skulle spørre den gamle barnehagen, men at jeg hadde glemt det igjen. 

Til syvende og sist husket jeg å sende den etterspurte mailen, og i morgen er dagen de to små har ventet på i 107 dager. I hundre og syv dager, ikke rart det har virket som en evighet.

Gleden i ansiktene deres da jeg fortalte at vi skulle reise på besøk, har aldri vært større. Et jubelrop klirret i ørene mine og det brede smilet var til å ta og føle på. 

Jeg tenkte at jentene ville være så små at det å bytte barnehage ikke ville påvirke de så mye, men savnet har enda ikke sluppet taket, da deres verden ble snudd opp ned. De har fått mange nye relasjoner, voksene og barn de har blitt glade i, men allikevel så er det noe som mangler. Ei helt spesiell jente, en bestevenn som kan måle seg med venneskapet de har for hverandre som nære tvillingsøstre. 

Det er ingen som er som Marie, ingen som en gang kan måle seg. De var en trio i sin gamle barnehage, og hadde det ikke vært for at jeg var innom barnehagen hver dag og så barna rundt dem, kunne det virke som at det bare var Marie og dem i barnehagen. For hun var alt de snakket om. 

Jeg visste på det tidspunktet jentene skulle bytte barnehage, at vi ikke kunne bryte det vennskapet de hadde fått. Det gikk allikevel en god tid før de tre jevnaldrene jentene møttes igjen, og siden har de møttes nesten en gang i uken på turn. Etter at Marie ble med på turn har pappaen til jentene og jeg blitt som to usynelige figurer på gulvet. Gjenforeningen av de tre er overveldende. 

Med et nytt sår på leppen etter en liten krasj i barnehagen i dag sa Otilie med trist stemme: “Jeg skal vise såret mitt til Marie!” 

Jeg var tre år da jeg startet i barnehage, det tok ikke lang tid før Stine mørk og Stine lys, eller Stine Sko og Stine Sol var to uadskillelige venninner. Vi fulgte hverandre gjennom tykt og tynt i barnehage, og så de første 10 skoleårene. I dag er hun min beste venn, min andre søster, mine barns tante, min blods-søsters reservesøster, og mine foreldres reservedatter. 

Det er helt klart noe som heter, ekte vennskap! 

 

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

Kaotisk barnerom

I gang med pussing og maling på jentenes soverom! 

Det er mye jeg har lært meg etter at jeg flyttet inn på denne gården for snart fem år siden, og mye av det handler om oppussing. Jeg har forstått at jeg klarer det meste, bare jeg tørr å prøve. Jeg har lært meg om forskjellige verktøy og teknikker, og jeg har en stor tro på at den beste læringen kommer ved å prøve. Kanskje feiler man en gang, men så er det feil vi lærer av. 

En annen viktig ting jeg har lært meg er at alt trenger ikke å være hundre prosent perfekt på samme tid. Hverken rot eller slitasjer i huset løper i fra deg. Vi startet  for fem år siden å ta for oss det verste, og gradvis utvidet vi opppussingsprosjektene. Vi tok rom for rom, gjorde ferdig et prosjet før vi startet på neste. Vi hadde ikke dårlig tid, og pusset opp etter lommeboken. Det tok over fire år før alle rommene i huset og fasaden av huset var fornyet, men på den måten har vi heller aldri gått lei av oppussing eller gitt opp på veien. 

Nå er på en måte igang med runde nummer to på jentenes barnerom. Det er på tide at rommet går fra det babypregede, til et barnerom. Det er lenge siden jeg begynte denne fornyingen, men jeg gjør litt når tiden strekker til, og en dag kommer det til å bli ferdig. 

Så lenge barna har alt de trenger, vet de heller ikke hva de savner, og det er god grunn nok til ikke å haste seg igjennom det ene prosjektet etter det andre. 

Men til slutt, blir det bra! Knallbra! 

 

Lakenskrekk!

– Du må sove innimellom du også, var det siste BT sa før han gikk å la seg i går kveld. 

Med malingskosten i hånden, svarte jeg et kort “Japp!”, men fortsatte å male, samtidig som jeg viste at jeg senere skulle gjøre en korrrektur av en tidligere skrevet artikkelen for avisen, og få besvart kommentarene på bloggen, så skulle jeg ta meg en dusj og etterpå føne det alt for mye håret. 

Klokken var halv to da jeg omsider kom meg i seng, og jeg vet godt at det ikke er en gunstig tid å legge seg på som småbarnsforelder. 

Jeg prøver hele tiden å late som jeg er et A-menneske, men vet så inderlig godt at jeg er et B-menneske av natur. Om jeg er litt opptatt i det mannen legger seg i 23-tiden, kommer jeg meg ikke i seng. Like herlig stiller jeg klokka til 06:45 neste morgen i håpet om å stå opp før barna dagen etter, i den evige troen på at jeg er et A- menneske som elsker å stå opp tidlig.

Jeg har så seks vekkeklokker som ringer hvert femte minutt etter den første. Og i det alarmene uler i rommet fra 06:45 om morgen er det som om djevelen finnes i meg, den drar meg tilbake til søvnen og jeg forteller meg selv helt motstridene tanker enn hva jeg ellers mener i løpet av dagen. Jeg kan ikke fordra å sove over klokkene, og hver kveld sier jeg stille til meg selv – i morgen SKAL du stå opp til første alarm!!, men i det alarmen går forteller den sammen stemmen, – du må ikke stå opp nå, du må ikke finne på å stå opp nå!! Vent til neste alarm, det er bare fem minutter til. 

Almanakken har vært proppet den siste tiden, kolleksjonen skulle gå fra tegninger til ferdigsydde modeller, det har vært møter her og der, og jeg har presset inn litt mer jobb i avisen. 

I kveld kan endelig roen senke seg, for i kveld er det ikke et jag som henger over meg. Ikke før i morgen. Så i kveld kan jeg endelig få tid til å være på jentenes soverom og pusse opp til deres glede. 

Og kanskje klarer jeg å komme meg i seng før klokken har passert midnatt?! 

 

 

Matchende jakke, tights og bluse

Mitt nyeste syprosjekt 

Stolt som en stor hane fikk Otilie såpebobler etter en sjekk på sykehuset i dag. Såpeboblene måtte så klart testes så fort vi kom hjem.

Otilie har fått en kul ved håndleddet som er under utredning, og da hun fikk valget om å dra på sykehuset alene med meg, eller å ha med Olivia, trengte hun ikke å tenke seg om to ganger. Olivia var med som en støttende krykke, og skapte en trygghet for sin søsters møte med den fremmede mannlige doktoren. 

Etter sykehusbesøk reiste vi på restaurant og tok en sen rekelunsj, før vi handlet og reiste hjem. Dagen har vært helt utenom det vanlige, og det merker jeg er veldig godt. Med barna i barnehage blir det ikke like mange av de spesielle dagene mer. 

Jeg benyttet også anledningen til å ta noen bilder av jentene i ført mitt nyeste syprosjekt. Det er faktisk første gang jeg har sydd en jakkegenser, og jeg ble utrolig fornøyd med resultatene på antrekkene. 

Jakke og tights er sydd i ribb stretch. Blusen inni er sydd av to bumullstoffer med samme print, men i forskjellige farger. Disse bomullsstoffene har jeg i tillegg tatt opp som detaljer i genseren, som gjør at de forskjellige plaggene passer perfekt sammen. 


 

– Se mer av mine syprosjekter – 

– Sy selv – 


– Speiltvillingene på Facebook –