Vel fremme på hotellet Noas Ark i går var det for sent å stikke nesen innom Kristiansand Dyrepark. Faktisk var det ikke tid til noe mer enn en liten runde rundt det store “skipet” av et hotell vi bor på, før det var tid for middag og legging av tre slitene jenter etter reise.
Entusiasmen var allikvel stor da barna kunne vinke ivrig til Den Sorte Dame som kjørte forbi like utenfor hotellet.
Klokken var halv 7 på kvelden da mine to jenter stirret tom ut i luften med glassaktige blikk, og da klokken slo 8 var alle de tre prinsessende i drømmeland. En viktig faktor for at denne dagen skal kunne stille til forventningene.
Den lille turen innom suvernirbutikken i går fortalte at jentene er klare og forberedt. Med noen hånddukker fra forskjellige karakterer av Thorbjørn Egner, ble tilpassede sanger sunget høylytt i butikken.
Etter jentenes bursdag har det ikke gått en dag til kjedsomhet, litt nye leker og verden blir det lykkeligste sted.
For tiden er jentene her i hus så opptatt av bokstaver at de klarer å finne bokstaver som ikke en gang er virkelige bokstaver. “T- for Tyra mamma, og S for deg. Den som ser ut som en brille er pappa sin, O for MEG, og se E for Ella og A for Ada og Atle, morfar Arild og tante Anette!” Så tar de like etterpå en trall;
“A – B – C, så lett som bare D – E -F, G og H ……”
Ved å se og leke med bokstaver har læringen skyti fart, og som mamma er det ikke annet enn fantastisk å være tilskuer til.
Badelekene fra BR Leker har vi på andre runde nå fordi leker i badekaret må være noe av det mest geniale. Ungene får leke, utfolde seg og lære, jeg på den andre siden, får en god samtale mens jeg rekker å rydde og vaske over badet.
Utenfor badekaret er det også BR leker som går igjen. Den fine serien BR Treleker blir hyppig brukt.
Jentene leker kiosk og selger både is og kaker til en hver kunde som skulle befinne seg i umiddalbar nærhet, det kan like gjerne være Ole Brum som sin søster, mamma eller pappa. Ekstra gøy er det med pengene kunden må betale med, som så skal inn i kassa apparatet.
De spiller på xylofon og synger alt i fra Frost-melodier til barneviser og regler. I kampens hete er det ikke alltid like lett å dele, men når de til slutt skjønner at det å dele fungerer best er det et stolt morshjerte som kan se de to sitte ved siden av hverandre mens de synger til en oppfunnet melodi som enda ikke synkroniseres helt med sangen de synger. Musikk i mine ører er det uansett.
Jeg lurer på hvor mange timer jeg selv har lekt med kuleramme. Kanskje var det derfor mattematikk ble min favoritt fag? Å telle er som regel ingen sak, men å kunne telle mens man peker for å komme til det riktige antallet er ikke enkelt. Denne kuleramma har vært til stor hjelp her, jentene synes det er morsom å telle med den og stadig klarer de å telle en etter en kule uten å hoppe over eller å legge til.
Konkurranse
Om en uke, torsdag 12. mai, skal jeg trekke ut en heldig vinner av et av BR leker produktene som jeg viser frem i dette innlegget.
Alt du trenger å gjøre for å være med i trekningen er:
– legg igjen en kommentar i kommentarfeltet til dette innlegget. Skriv inn om du ønsker BR bokstavklistremerker, BR Lekebutikk, BR Kuleramme eller BR Xylofon.
– Husk å legge fra deg mailadressen i feltet for det, slik at jeg kan kontakte deg om du vinner! (Mailadressen din blir kun synlig for meg)
Jeg deler også konkurransen på Instagram, dobbel sjanse blir det om du er med i trekningen begge steder! 🙂
Jeg og tid er to ord som ikke klinger veldig godt sammen, jeg ender hele livet mitt opp med å være litt sent ute. I skrivende stund sitter vi på toget til Kristiansand for en langhelg i Dyreparken. Klokken var passert midnatt før jeg begynte å pakke i går kveld, med andre ord: typisk meg. Jeg trur alltid jeg har veldig god tid, men det er før jeg innser at jeg begynner å få det skikkelig travelt.
Det kan jo ha noe med at jeg ofte finner ut at jeg skal gjøre noe ekstra i siste liten. I går måtte jeg en rask tur innom Stoff&Stil på grunnlag av et nytt faneprosjekt jeg har påtatt meg. Jeg klarte ikke la være å ta med litt ekstra stoff til jentene og meg, for vårkåpen min har den siden vært langt forbi utslitt.
Så da tenkte jeg like så greit: hvorfor ikke sy tre nye kåper før jentenetur ! Det bestemte jeg meg for midt på dagen i går. Jeg kjøpte også med meg mønster fra Stoff&Stil på en “enkel” kåpe til meg selv, jeg tegnet den om i størrelse tre år slik at vi nå er de tre musketerer i lik frakk.
Litt travelt, men kåpene ble ferdige og toget rakk vi 🙂
Min favoritt sosial plattform er Instagram, jeg elsker muligheten den gir til å følge blandingen av inspirasjon, kjendiser og gode venner. Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg i det siste har begynt å følge flere “wedding”-profiler, og til tider kan jeg helt glemme tid og sted mens jeg blar side opp og side ned, mens øynene hviler på de nydeligste bilder.
Jeg er blitt litt for dårlig på å legge ut nye bilder selv, men jeg trur det er fordi jeg ønsker kvalitet på de bildene som havner der. Jeg må ofte inn å slette et bilde som ikke passer sammen med de andre, eller rett og slett er av for dårlig kvalitet.
Et mål er å bli flinkere til selv og dele, og ikke bare bla igjennom andres profiler 🙂
Min store stolthet på Instagam er uten tvil emneknaggen jeg laget for en tid tilbake: #Skolissykrok.
I dag er det delt 791 bilder med denne taggen, noen av de står jeg for selv, men de resterende, de er jeg stolte av. For de resterende er dere der ute som har tatt i mot min inspirasjon innen søm, og som i tillegg har våget å ta utfordringen med å sy egne unike barneplagg. Dette er min portal til å se at det jeg brenner for; nemlig å dele mønster og oppskrifter på hjemmesydde klær, faktisk betyr noe.
Jeg er stadig innom for å se det fine dere lager, mens jeg legger igjen et liten spor på bildene, og leser de mange hyggelige kommentarene under hvert bilde.
Tusen takk til alle dere 32 700 som følger meg på Instagram! Takk til alle dere som deler syprosjektene inspirert av meg.
Om du ikke allerede følger meg, må du gjerne gjøre det:
Om bare to dager setter vi oss på toget med nesen mot Sørlandet. Mamma har bestilt jentetur til alle jentene sine, det vil si min søster med hennes datter og meg med mine døtre.
Denne langhelgen har jeg gledet meg til i lang tid nå, og jentene er helt i ekstase for denne turen. Til bursdagen sin fikk de cd-spiller og lydboken om kardemommeby, denne cd’en spilles hver dag, hos meg vekker den gamle minner fra jeg hørte historien – den gang på kassett. Jentene synger med og ikke bare på kardemommebylåter med også kaptein Sabeltann og sanger fra Hakkebakkeskogen.
Dagen hadde vært travel nok, men den første morgentimen hadde jeg kviknet til på treningssenteret. Som følge av det tok jeg en rask dusj da jeg var ferdig. Med kun hjemmekontor på dagsplanen slang jeg på meg en joggebukse, dro håret opp i en hestehale og lot sminka stå urørt i skapet.
Da klokken allerede var blitt halv fire kastet jeg meg i bilen for å hente barna i barnehagen. Jeg fant de til slutt ute i en sandkasse, lekende sammen med en rekke andre barn.
– Hei mammaen til Otilie og Olivia, sa ei av de eldre jentene.
Så koselig tenkte jeg, og svarte med et smil og et hei tilbake. Så kom det litt mer uventede, de sentninger som kun kan komme fra en barnemunn i beste mening.
– Er du syk? spurte hun
– Nei, jeg er frisk som en fisk, svarte jeg
– Men du ser syk ut, fortsatte hun.
– Åh, gjør jeg det altså? men jeg er heldigvis ikke syk, sa jeg.
– Hvorfor ser du så annerledes ut da? spurte hun. Øynene var plassert på et hode som sto litt på skrå, og de betraktet meg med en kritisk blikk.
– Nei, si det. Jeg vet ikke, svarte jeg.
– Du ser helt annerledes ut altså, forstatte hun som en gravende etterforsker.
– Hmm, kanskje jeg gjør det ja, svarte jeg.
– Du er helt rød i ansiktet, sa hun
– Uff da, kanskje jeg er litt rød ja, svarte jeg for å blåse av samtalen. Men neida:
– Har du sminket deg?, sa hun med trykk på sminke for å understreke at hun hadde kommet frem til løsningen.
– Nei, jeg har ikke sminket meg, svarte jeg som avsløringen på den store etterforskningssaken.
Tross hennes oppmerksomhet og graving var hun fremdeles for ung med sin 5 års lange livserfaring at svaret som kunne løst mysteriet, lå i mitt siste svar.
Så i stedet spurte hun da vi hadde vendt oss mot utgangen på vei hjem fra barnehagen;
– hmm, men hva er det da da?
Uten sminke og rød i fleisen, men heldigvis langt i fra syk 😉
Det overrasker meg stadig hvor evneveik og illebefindene jeg kan føle meg når jeg løfter et nyfødt barn i armene. Det lille hodet som barnet ikke har det minste kontroll over, og armer og bein som sparker. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal holde de små, så det beste er om jeg kan få satt meg litt godt til rette i sofaen med noen puter rundt meg, for deretter å få det nyfødte barnet levert i fanget. – akkurat som når storesøster på fire år skal få holde sin lillebror for første gang.
– Nå ligger du helt stille, vel? –
– Jeg kan ikke huske at de har vært så små som dette, sier jeg og blir redd for at de små fingrene som holder meg hardt rundt pekefingeren skal brekke om jeg beveger på hånda.
Like etter får jeg beskjed om at den lille kom til verden med sine 4 kg. Større enn mine barn, for jeg fødte 3,7 kg baby. Men de 3,7 kg baby jeg – den gang for tre år siden – fødte var vekten av to barn i en og samme vektskål. Mine to barn til sammen var mindre enn dette nyfødte lille nurket av en baby?
Enda mer klønete blir jeg så fort den lille blir urolig.
– så så da lille deg, ikke sånn grimase vel, sier jeg, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Reiser jeg meg så kan jeg jo snuble i noe, nei, det ville ikke vært et alternativ. De få gangene jeg ikke har sett noen annen løsning enn å gå litt rundt å byss holder jeg med mine to armer så stivt og hardt jeg bare kan for ikke å -under noen omstendigheter – glippe taket.
Har jeg virkelig helt mistet tekket? Eller hvordan var det egentlig igjen?
– sånn var det ja! Jeg så ut som jeg så ut, men to barn kunne jeg da sjonglere –
.. og dørene kunne jeg jo bare åpne med beina når armene var fulle. Jeg trur jeg må ha vært helt hoppende gal, aldri om jeg hadde bært et annet sitt barn på en arm og brukt beina som en blekksprut i mangel på flere armer. Nei jeg får heller sette meg ned under trygge omstendigheter, å suge til meg livets energi fra de små tillitsfulle øynene og de ukontrolerte smilene som blir servert under barnets drømmer.
I går tok jentene og jeg turen til mamma. Det regnet hele dagen, så det var godt å reise litt bort for jentenes del. Alt er jo spennende når vi ikke er hjemme, og med det store fanget til BesteLars var de helt i hundre. Planen om å bare ta en liten tur endte opp med at vi ble til jentenes leggetid, og samtaletemaet, vel, det havner fort på bryllup om dagen! 😀
Så etter å ha vært hos mamma i 7 timer kan jeg vel si at bryllupet er klappet og klart?! Neida, men jeg må si jeg er glad for at de er så engasjerte. Min store drøm om å sy min egen brudekjole blir en realitet, fordi jeg har en mamma som kan guide meg igjennom det. Jeg vet nemlig ikke om kjolen hadde blitt så bra hadde det ikke vært for at mamma har ti ganger så mye erfaring som meg.
I dette øyeblikk skulle jeg ønsker jeg skulle gifte meg om en måned, og selv drømmene mine handler om turer på stoffbutikker og annet. Jeg håper vel det roer seg litt bare vi får fastsatt datoen, og lokalet. For selv om det føles ut som det er en evighet til bryllupet er allerede to av fire helger opptatt i den kirken vi ønsker. Så jeg klarer nok ikke å slappe av før vi har tid og sted klart!
I dag skinner heldigvis solen igjen, så nå skal vi ut og se om vi kan ordne klart til litt flere dyreraser på gården ^^, Vi kan jo ikke bo på gård uten dyr, kan vi vel?
