Det er nesten jeg kan si; endelig litt regn ute! Selv om jeg helt klart fortrekker skyfri himmel og en varmende stor sol, men i dag var det godt å ha en unnskyldning for å kunne være inne og ikke stå ute og snekre kaninparadis som jeg har gjort store deler av de siste tre ukene.
Jentene var bare to timer i barnehagen i dag, ettersom samvittigheten min ikke var på det rene. Dagen i går endte i raseriutbrudd fra hun ene av jentene. Tålmodig satt BT sammen med henne i en time til hun omsider falt om av utmattelse. Èn time med øredøvende hyl og rop.. Det er virkelig noen prøvelser foreldre blir satt på. Jeg kjente jeg bare ble sint da vi ikke kom igjennom og fikk snakket med henne, så jeg takket flere ganger opp igjennom taket til BT som tok fighten.
Da en ny krangel oppsto på morgen på grunn av en dør, så leverte jeg i barnehagen med vondt i magen. Jeg hater å ende dagen med en krangel, og det er ikke noe bedre å levere i barnehagen. Jeg dro derfor å trente, fikk ut litt frustrasjon og på vei tilbake kjørte jeg innom barnehagen og spurte om de ville være med på den kreative dagen jeg hadde planlagt.
Jeg kjenner at jeg tok det helt rette valget med å hente tidlig i dag.
Nå er det tid for å pynte opp jentenes soverom 🙂 Jeg gleder meg til å vise det frem!
Så utrolig mange har etterspurt Dronninga i det siste, så i dag fikk jeg ta med meg kamera de 200 meterne til nabogården. Jeg har Dronninga enda, selv om hun ikke har stukket hodet innom her på en stund. Nå er det ikke lenge før vi kan feire fem år sammen, eller 6 om jeg tar med det året jeg jobbet med henne, men ikke eide. Tenkt at hun alt er 13 år! Jeg som fremdeles trur hun er 7!
Det året Dronningen var dårlig var tøft for min del, og mye forandret seg. Jeg har siden 11 års alder vært en hesteinteressert jente, som har brukt så mye tid i stallen som mulig. En syk hest dro hestegleden ut av meg, for jeg visste aldri hva jeg kunne vente meg, og så fort jeg trudde vi var på bedringens vei var det en ny runde med daglig veterinærbesøk, smerter og sterke medisiner..
Da jeg var 16 år avlivet jeg min føste hest som følge av sykdom, og selv den dag i dag kan jeg angre på det valget jeg overlot til andre voksene. Hvilken rett hadde jeg til å bestemme over hennes liv? Kanskje ville hun fungert om jeg bare hadde behandlet henne en gang til.. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og hadde jeg fortsatt å kjempe for en hest jeg fikk gratis fordi hun ikke var frisk så hadde jeg nok mistet interessen enda tidligere.
Jeg føler jeg gjorde alt jeg kunne for å få Dronninga på beina igjen, og få henne frisk, uten at noe ga et positivt utslag. Da Dronninga i tillegg slapp fosteret som til slutt ble vår løsning på å gi henne en pause, var det som om siste håp debbet ut av meg. Skulle jeg fortsette å betale i dyre dommer for en hest jeg ikke hadde glede av, en hest jeg ikke fikk trent med? Salg ville vært utelukkende med den historien hun har på seg, kanskje kunne det finnes et annet hjem jeg kunne gitt henne til.. Eller avliving?
I stedet satte jeg henne på beite med de andre avelshoppene, hvor hun dag ut og dag inn gikk på store uteområder sammen med flere andre hestevenner. Det var ikke lengre unna enn at jeg kunne se henne fra stuevinduet, og stadig gikk jentene og jeg ned med en gulerot i hånda.
Å “glemme” henne på beite hvor hun fikk 24 timer stimulig på det syke beinet var det som skulle til for at Dronninga fikk tilbake det beinet hun hadde før den første infeksjonen blåste det opp til trippel størrelse.
Jeg har til tider hatt dårlig samvittighet for at hun bare har stått på beite, men tenker jeg to ganger så er det ikke hesten det er synd på. Hun har fått leve det siste året som en fri hest, i flokk, med vann, mat og trygge omgivelser rundt seg.
Nå er henne frisk, og denne sommeren starter opptreningen. Ambisjonene er ikke der de var, jeg drømmer ikke lengre om konkurranser, og jeg stoler ikke på at hun vil holde seg frisk livet ut. Men jeg kan håpe at vi en dag kan bli det paret vi var, og at hun en dag kan bære mine barn på ryggen. For da er hun igjen en del av meg, selv om planene har endret retning.
Det går ikke an å gi opp denne hesten, som kommer i lett trav mot meg når hun får øye på meg. <3
For en helg!
På lørdag formiddag leverte vi barna hos besteforeldre, og reiste ut til møteplassen med de andre vennene før vi med tunge sekker gikk innover i skogen til verken dekning eller internettsignaler var å finne. Vi brukte så mye som tre timer på de 4 km det var å gå, så dere kan bare tenke dere hvor gøy den gåturen var. Bursdagsbarn og arragør for denne helgen var fineste Lena, og hun overlater ingenting til tilfeldighetene.
Det var konkurranser og oppgaver å gjøre langs stien vi gikk for å komme til seteren, og vel fremme ble vi møtt med deilig hjemmelaget lapskaus.
Ut over kvelden ble humøret om mulig enda bedre, og latterkulene satt løst under leker og quiz blant gode gamle og nye venner.
Nå begynner det å bli riktig så koselig i kaninparadiset. Gresset kommer sakte, men sikkert, og jeg har kommet et godt stykke på vei med det lille huset.
Skallet til huset sto der fra før, men jeg har blitt overrasket over hvor mye arbeid det har vært for det. Huset har vært mitt prosjekt som jeg har jobbet med når BT har vært på jobb, så selv om en snekker har ett og annet å pirke på, må jeg si at mestringsfølelsen er stor når jeg ser det koselige lille huset på tunet.
Den ene veggen med dør måtte jeg lage på nytt, jeg har også snekret dør og nye vindulemmer, pluss at jeg måtte lage nye vindskier. I tillegg har jeg lagt tynnere planker over alle sprekker rundt huset. Så har jeg isolert gulv, vegger og tak, før jeg har kledd hele innsiden med planker og malt det hele.
Innredning er noe av det jeg synes er mest gøy, og siden vi bor på en gård med en låve med mange rare skatter, tok jeg meg en tur med trillebåra og fant flere morsomme ting til å innrede med. Da BT kom hjem fra jobb en dag og jeg hadde båret steiner og annet rart inn i kaninhuset, sa han – jøss, jeg hadde ikke sett for meg at du skulle innrede det slik.
Det hadde ikke jeg heller, men det er det som er gøy med å lete etter gamle skatter, da kommer ideene av seg selv, og resultatet ble deretter.
Jeg fant en gammel hoggestubbe til ved, som ikke er i bruk mer, og de samme rørene som vi har satt blomster i ute i kaninheiningen tok jeg opp igjen inne som platåstøtter. Varmelamper har vi mange av, og det passer perfekt i kaninhuset på vinterstid slik at kaninene har et krypinn de kan varme seg i.
Jeg har snekret et lite hus over hoggestubben, og laget en trapp av brostein og planker som vi også hadde liggende.
Jeg har fremdeles en del igjen inne, som do og matstasjon, men det begynner å ligne et skikkelig hjem som jeg trur Miffi og Kløver kommer til å kose seg i.
Ute har vi fremdeles en del igjen, så enn så lenge får de to kaninene våre være innekaniner og bli enda bedre kjent med oss.
Nå skal BT og jeg på telttur, mens jentene skal til morfar, så da blir jeg litt borte fra bloggen, men følg med på snap om du ønsker det: Stinetuss.
Cheerios har blitt vår nye frokostfavoritt i huset. Mine barn er alt for like på sin pappa, noe som innebærer at de ikke er frokostmennesker, til min skuffelse. Eller vent, det er ikke så farlig når det finnes andre alternativer enn tørre brødskiver.
Cheerios Havre er en frokostblanding med nøkkelhullsmerke som gjør det enkelt å velge sunnere. Produktet oppfyller kravede om lavt sukkerinnhold, fett og salt, samtidig som det er et høyt innhold av fiber og fullkorn. Derfor er denne frokostblandingen perfekt å starte dagen med. Barna elsker frokostblandingen alene sammen med melk, eller med litt frukt og bær oppi for å variere på smaken.
Denne morgen våknet hele huset klokken seks om morgen, da alarmen ringte for oss voksene. Det tilhører sjeldenheten, da vi har to sysovere til barn.
Jeg misliker å ha dårlig tid om morgen, og siden jeg ikke hadde pakket klar matpakker og funnet frem klær kvelden i forkant sa jeg til min kjære forlovede at jeg skulle stå opp sammen med han. Siden jentene også våknet betydde det at vi fikk en lang morgen, hvor vi kunne spise frokosten på kjøkkenet og skravle som vi jenter gjør. Hverdagsluksus, når det som regel er litt for travelt i hverdagen.
Hver dag kommer det så mange spørsmål om hvordan verden fungerer at jeg må vri hjernen trill rundt for å forklare på et nivå de selv kan forstå. Stort sett går det greit, men til morges støtte jeg på et lite forklaringsproblem.
– Mamma! Se det er et hoppetau i lufa! sa hun og pekte ut av vinduet.
– Åh, vennen, det er ikke et hoppetau, men en strømledning til huset vårt, svarte jeg.
– Hæ?
– En ledning, nesten som et tau som det går strøm i, og i den ledningen så går det .. eeh. Altså det er strømmen som gjør at vi får lys i denne kjøkkenlampa. Så når vi trykker på bryteren der borte, så blir det lys i denne (dunker på lampa over bordet)..
– Hvorfor det?
– Hmm, fordi at inni den ledningen så er det strøm, og bryteren gjør at strømmen går til lampa så det blir lys i den.
– Hvorfor det da?
– Vel altså.. Bare derfor.. Men nå trur jeg det er på tide å spise litt flere havreringer!! (Det er nemlig ikke alt mamma kan forstå heller, men noen ting trenger vi ikke vite, vel? Det var noe med elektroner og ladninger. Shitt, det får vi ta opp igjen når barna får det i pensum.)
Enn så lenge kan vi vel nyte en god frokost, for jeg kan gjerne fortelle hvor havre, frukt, bær og melk kommer fra! Eller forklare at vi spiser Cheerios Havre som frokostblanding fordi den består av 93 % fullkorn, siden fiber er viktig for kroppen vår.
Et annet tips til matboksen er Cheerios Havre og en youghurt – enklere blir det ikke!
– En god start på dagen!
– Speiltvillingene på Facebook / Instagram / Snapchat: Stinetuss –
Jeg er nødt til å gå ut med en felles takk til alle som har har brydd seg om de to siste innleggene rundt taushetsbrudd fra barnehageansatt, og kleskoding på barna mine.
Jeg har ikke ord, men jeg prøver allikevel å finne dem. At så mange så alvoret i dette, og at så mange viser et brennende engasjement er rørende. Det har rett og slett rent over av kommentarer, meldinger og telefoner de siste dagene.
Vedkommende som har ytret påstander over nett, har skrevet at h*n jobber med mine barn. Dette må ikke være et tilfelle, det kan også være en måte å uttrykke seg på som gir troverdighet og makt. Allikvel så handlet ikke denne tråden om meg og mine barn, som igjen gjør at det virker merkelig å skrive en slik kommentar ut fra fantasien.
Det er mange som har ytret at jeg må gå videre til ledelsen med dette, og jeg kan fortelle at alle ledelser for barn i barnehage er innvolvert i denne saken. Dette har blitt tatt så på alvort at jeg sitter med en følelse at hele kommunen jobber med det i dette øyeblikk.
Det var kjedelig å møte på en slik situasjon, og siden taushetsplikt er et så alvorlig tema, og kanskje viktigere i dag enn noen gang siden internett og virkelighet har smeltet over i hverandre, så ble jeg nødt til å ta opp diskusjonen. Selv om vi ikke vet om vedkommende faktisk er en ansatt som jobber med mine barn, eller en person som søkte oppmerksomhet, så vil uansett det viktige elemente nå fram og blir frisket opp. TAUSHETSPLIKT..
Fra å føle meg blottet, selv om anklagen ikke var verre enn at jeg kunne takle den alene, så føler jeg meg enda mer beskyttet nå. Det å høre hvor alvorlig ledelsen ser på dette, og høre hvordan de nå jobber med saken, viser hvor seriøse og pliktoppfyllende de som jobber med barna mine faktisk er.
Det viser viktigheten av å snakke ut når urett skjer, og ikke gjemme seg i det. Det viser også samhold, engasjemet og funksjonen de noske reglene har.
Å være en person som er litt mer synlig enn den vanlige “mannen på gata” fører med seg gode og dårlige hendelser. I går opplevde jeg en dårlig, men igjen var det også på grunn av min synlighet i samfunnet, at problemet ble fanget opp og sendt tilbake til meg.
Jeg fikk tips om en kommentar, og siden nettstedet også var nevnt, var det ikke så vanskelig å søke meg frem til hele diskusjonen der en som hevder å jobbe med mine barn, utleverte oss på nett.
I det jeg leste, fra anonym bruker på forumet til foreldre.no..
“Jeg jobber med disse berømte speiltvillingene fra den bloggen og hun kler barna sine likt hver bidige dag. Vi ser kun forskjell på dem pga det speilvendt hårfestet. Veldig irriterende egentlig og like kledde tvillinger vil jo vokse opp uten en egen identitet og bli super avhengig av hverandre!”
.. så gikk jeg rett i forsvarsposisjon. Klar for fight! Vel, ikke helt, men det bruset i kroppen min, jeg følte et svik og lysten til å hente barna mine med det samme i frykt for at noen jeg skal stole på at tar var på mine barn, utleverer dem på nettet senere.
Jeg ble nødt til å skaffe meg en bruker selv, slik at jeg kunne svare på kommentaren:
“Hei,
Siden jeg nettopp fikk opplyst denne kommentaren, synes jeg det er ok å svare også – siden det er mine barn og meg selv du faktisk snakker åpent om.
Først og fremst skulle jeg gjerne likt å vite hvem som jobber med mine barn, og som bryter tausetsplikter rundt om på nettet. Det er jo ikke så hyggelig.
Så hadde det vært interessant å vite hvor nærme du er jentene, siden jeg hver eneste dag klær jentene i fargekoder når de er i barnehagen, likt ja, men fargene forteller deg hvem de er.
Hadde du visst hvem som var hvem om ei kom i olabuksa og ei i kjole en dag? Dagen etter kunne det jo vært motsatt, så hadde det vært enklere?
Siden barnehagen er så stor som den er, vet jeg ikke om de som er på jentenes avdeling har fortalt om fargekodene til alle de andre ansatte, men kan man fargekodene er det ikke så vanskelig å vite hvem som er hvem, uten at man trenger å spørre hvem som har på bukse den ene dagen, og hvem som har kjole.
Mvh Stine Skoli – en mamma som gjør så godt hun kan for sine barn og andre som er rundt dem.”
Jeg roet meg litt ned etter dette, men samtidig fikk jeg en trang til å skrive innlegget jeg skrev i går. Jeg begynte å lure på om jeg overdrev, at jeg nesten burde forventet dette. Og prøvde å dysse ned brudd på tausetsplikt ovenfor meg selv, og heller skrive ett innlegg om hvordan tvillingmødre kler sine barn, og hvorfor.
Jeg ville ha en mulighet til å forklare, og tenkte at det ligger mye baksnakk på grunnlag av uvisshet. Vi lager egne konklusjoner på det vi ser, som bare er bruddstykker av den virkelige sannhet. For hvor mange ganger har jeg ikke jeg gått igjennom tankene om klær på mine barn. Likt, ulikt? Hva fader er egentlig best?!?
“Like kledde tvillinger vil jo vokse opp uten en egen identitet og bli super avhengig av hverandre”
Hvem er det som egentlig sier dette? Jeg kler mine barn med fargekoder av den enkle grunn at jeg ikke ønsker at mennesker rundt må spørre hvem de er, hver dag! Jeg kler mine barn i like antrekk med forskjellige farger fordi jeg ikke takler kommentarer om at hun ene alltid har finere klær enn hun andre. Selv når det kommer til farger, har jeg måtte forsvare at den ene fargen ikke er finere enn den andre – men at dét er det øye som ser.
Jeg kler mine barn likt med forskjellige fargekoder fordi verden faller til grus om jeg finner to ulike antrekk, mine barn har også sine favoritter, og ut av to antrekk er det ett de begge liker best. Jeg kler mine barn likt for selv ikke føle at den ene har høyere verdi på klærne enn den andre.
For hva er det egentlig klær gjør? Det setter oss i bås! Vi blir dømt ut i fra hvordan klær vi går med, hele livet, av alle vi møter. Har vi en oppdatert og dyr klesstil, så blir vi jaggø sett på som kule og velstående. Har vi en klesstil som faller utenfor normen havner i bås med de ukule, der fordommene sprenger seg fram bak hjernebarken.
Aldri før har flere hatt forbruksgjeld, og da jeg ringte en ekspert på området i forbindelse med en eksamensoppgave før jul, fikk jeg til svar:
– Vi ser at foreldre tar opp lån for å kjøpe vesker til 5000,- til sine barn! Da er det ikke rart flere og flere sliter med økonomien.
At mine barn har like klær gjør ikke at de mister sin identitet, det gjør at vi som er rundt dem klarer å se hvem de er, for den de er – og ikke på grunn av klærne.
Akkesom blir man dømt, opp og ned! Ikke rart ungdommen i dag trenger jakker og sko til prisen av kvalme og fortvilelse.
Tusen hjertelig takk, for alle støttende, hyggelig og gode kommentarer som har tikket inn det siste døgnet. Det betyr stort!
Et oppbrukt ordtak, men allikevel “tatt på kornet” ! Ok, nok ordtak for denne bloggposten..
Sutringen startet allerede i bilen på vei hjem fra barnehagen. Klokken var ikke mer enn kvart over 3, så veldig slitne burde de ikke ha vært. Jeg gjorde som en hver mamma ville gjort i en bilstund, prøvde å snakke for å finne en årsak og en løsning. Det er jo ikke mye annet en får gjort med henda på rattet og øynene på veien.
Det var jo ikke slik at mine muntre ord var til stor nytte. Når jeg sier muntre, så var det bare de første minuttene av kjøreturen. Da jeg hadde brukt opp alle fraser, om forståelse og spørsmål om jeg kunne hjelpe, uten at noen spørsmål ble svart av annet en vræl, gikk toneleiet mitt over i morsk, på kanten til sint da ørene syntes de hadde fått nok støy for en kjøretur.
Det hjalp ikke stort da vi kom oss ut av bilen, og den nytteløse følelsen slo over meg samtidig som irritasjonsnivået steg i rekordfart.
– Lav på blodsukker, jeg må ha en bit sjokolade for å takle denne situasjonen…
Jeg fant frem matboksene, og skulle til å sette de i oppvaskmaskinen. Der lå det åpenbare svaret foran meg! Matboksene var omtrent like fulle som da jeg leverte de om morgen! 14.00-maten var bare pirket i.
– Flere med lavt blodsukker! Ikke rart livet plutselig ble veldig surt!
/ annonse /
Sultne barn er virkelig noe av det verre. Sulten mamma gjør det ikke særlig bedre.
Vi reddet hele resten av dagen med et lite mellommåltid før middagen, og når jeg er inne på mellommåltider må jeg få skryte av Fjordlands nye barnegrøt produkter. Faktisk var det Fjordlands Havregrøt med blåbær og eple som ble dagens redning.
– Litt påfyll gjør godt for en liten skrott –
Jeg er alltid påpasselig med å ha klare og lett tilgjengelige mellommåltider i kjøleskapet, og ble så glad da jeg fant Kald Havregrøt med blåbær- og eplepuré i meierihyllene på matbutikken.
Jentene (og jeg) bare elsker den! Samtidig som det er et mettende påfyll for sultne mager.
Et annet alternativ er Risgrøt med jordbær, eple og mango puré! Så godt at jeg får vann i munn bare ved å nevne den!
Disse og de andre Havrelunsjene og Byggrynslunsjene vil jeg virkelig anbefale alle til å smake! Perfekt mellommåltid og super gode!
Den ene graviditeten, som endte med to barn, to barn skapt fra det samme egget.
De forteller meg daglig at mine to barn er som to dråper vann, umulig å skille, som kopier av hverandre. Helt kliss like!
Ser de ikke det jeg ser? To helt forskjellige jenter, med ulike stemmer, bevegelser og smil? Nei, de gjør ikke det. Bare når de tar en grundigere kikk, som et studie av de to ansiktene, med flakkende øyne fra den ene til den andre, for å klare å sette fingeren på den lille forskjellen.
Ser du forskjell, spør de. Og jeg er fristet til å svare, nei. Men jeg ser forskjell i blinde. Jeg trenger ikke øyne eller hørsel for å vite hvem mine barn er.
De som kjenner mine barn vet kodene for å treffe med rett navn, de små huskereglene som hårskill og fargekoder på klær, men selv ikke de vet når de to er splitter nakende, med håret bakover.
Min pappa viste lettelse i øynene da de to kunne svare for seg, fortelle når han tok feil, eller si hvem de var ved første møte. Slik at han kunne huske hvem som hadde flette og hvem som hadde hestehale for dagen.
Med strengt blikk retter de opp navnet når det gale blir brukt!
– Jeg er ikke Tile, jeg er Viva!
– Jeg er ikke Viva, jeg er Tile!
Sier jeg feil, ikke fordi jeg ser feil, men av samme grunn som at jeg kan kalle min samboer ved vår hunds navn, eller gå igjennom hele rekka før hjernen treffer – Da lyser det skuffelse i ansiktene, og de forteller.
– Mamma, du tok feil! Jeg er ikke Viva / Tile. Du tok feil, mamma!
Så glad jeg blir når de blir strenge på feil navn. For selv om de ligner, så er de ikke én, de er ikke like, de er to forskjellige og unike jenter på tre år, som ble skapt av de samme cellene. De bare ligner, men mer enn de fleste.
Allikevel må jeg så alt for ofte fortelle; du må rette opp navnet når noen sier feil. Du må hjelpe de andre når de ikke selv kan se. Fortell hva du heter. Ikke godkjenn at du ikke er deg!
For når barn roper, så har de ingen idé! Alle barn tar en sjanse, og den er 50/50 treffsikker, som vil si at halvparten av gangene tar de feil. Det er som om mine barn har gitt opp, som om de ikke lengre orker å rette det gale navnet. Som om de ikke selv lengre vet hvem de er, bare at de er Otilie og Olivia.
Jeg forteller de igjen; – ikke glem hvem du er, hjelp de andre til å vite! Fortell hvem du er, når de prater til deg med galt navn!
På Haugan Gård nytes nok en solfylt sommerdag, og i dag er vi så heldige å få låne Solveig og Anton, min søsters barn. De bygger hus, og er travelt opptatt med det, så jeg synes det er helt ok å være til hjelp som “barnevakt”. Det betyr egentlig at så lenge jeg passer på at de fire små får mat, drikke og solkrem, så kan jeg for resten ligge rett ut og nyte solen.
Pluss to, gir enda bedre rollelek, for selv om O og O er gode venner, krangler de en hel masse, så da letter det litt på trykket å være flere i leken.
Solveig hadde også med ansiktsmaling i dag, så jeg fikk virkelig bryne meg med malekosten på små ansikt som synes det er litt vanskelig å sitte stille.
Men søte ble de. Ikke rart, det er de jo uansett om de er seg selv, med ansiktsmaling eller søle i ansiktet.
