Med 7 varmegrader i skyggen, og 14 i solen, syntes jeg det var på tide å la kaningjengen på 4 få lov til smake på livet med gress under labbene. En første gang for de tre små, og et ubeskrivelig gjensyn for mammaen.
Jeg lukket inne de de to guttene som allerede bor i hagen, så de ikke skulle begynne å sloss med de fire inntrengerne. Kaniner må båndes for å kunne gå sammen, noe som innbærer at de må møtes på et nøytralt sted og bli venner der før de kan settes sammen på et territorielt område, de må i tillegg være kastrert, noe våre er. Men det var ganske så spennende å få hilse på pappaen sin.
Jeg syntes jo det er veldig koselig og ikke minst morsomt å ha innekaniner som hopper rundt i huset, men når jeg ser hvordan kaninene oppfører seg så fort de får gress under labbene, så er det ganske lett å se hva en kanin foretrekker. Det var hurra-meg-rundt og hoppsansa for alt det var verdt.
Haha, for en gjeng! Jeg kan ikke si at jeg angrer for at vi gikk for å skaffe oss kaniner i fjor. Mer trivelige og gøyale dyr skal man lete lenge etter.
Nå gleder jeg meg veldig til været blir så stabilt varmt at innegjengen kan flytte ut med gutta våre.
La meg bare si: jeg startet på et nytt bryllupsprosjekt i dag. Haha. Og det gikk akkurat så bra, at jeg får vente til min kjære mann kommer hjem fra jobb. Jeg er nok mer venn med symaskina enn med dreiebenken, men man kan jo ikke være god i alt.
Jeg fikk dreiebenk av BT i bursdagsgave for to år siden, og selv hvor sykt kult jeg syntes det var, så har jeg ikke fått brukt den så mye som jeg burde hatt gjort. Da jeg dreide den i gang igjen i dag, så ble jeg egentlig litt redd for den store bråkete maskinene som snurret i superfart. Haha.
Jeg prøvde og feilet, så jeg må nok få BT til å vise meg litt igjen.
Inntil da kan du jo prøve å gjette hva dette prosjektet skal bli til
En ting er helt sikkert: Mine barn SKAL få flere plagg i sennepsgult og grønt! Snakk om å kle fargene godt. I dag fikk de prøve ut sine nye hjemmesydde antrekk, og de nærmest ba om å få lov til å beholde klære på hele kvelden, og i barnehagen i morgen – musikk i mine ører!
Jeg har tidligere sydd bukse og genser med oppskrift her inne, men jeg tenker nå at det er på tide å tegne om mønsteret og lage printbart mønster i disse to basic-plaggene. Genseren og buksa er jo unisex og fantastiske barnehageplagg. Jeg synes også det blir vanskeligere å finne myke bomullsbukser til barn over 4 år, så da er det godt å ha muligheten til å sy litt.
Fun fact: En slik bomullsbukse var det aller første plagget jeg sydde! Til sommeren er det 4 år siden jeg for første gang satt bak symaskinen med en plan om å sy mitt første barneplagg. Den er like fin i størrelse 104 år som i størrelse 50 jeg da sydde den i.
Her sitter jeg på kjøkkengulvet hos mamma og tegner opp skjørtene til brudekjolen.
Lørdag og søndag var jeg hos mamma fra formiddagen til sene kvelden. Jeg hadde fått tegnet og sydd om bryststykket til brudekjolen hjemme, så i helgen var alt klart til å begynne på nytt igjen. Denne gangen gikk det som på skinner, det jeg sydde var som skapt for kroppen min (takk gud for det, for det har gått med noen timer bare til tilpassing). Og endelig er vi så godt i gang, at jeg ser at det faktisk kommer til å bli en kjole ut av dette, og ikke bare det, det kommer til å bli den fineste kjolen – det kommer til å bli min drømmekjole.
Mat og stoffer om hverandre, det er kanskje ikke helt gunstig å ha med barna når man skal sy, men sånn er vi. Barna er alltid velkommene, og så lenge det kun er tremat som blander seg med stoffene så går det greit.
I går fikk jentene derimot en hel dag sammen med pappaen sin, det er jo ikke så ofte de tre er helt alene sammen en hel dag. Da gikk det også unna bak symaskinene. Haha. Neida. Skal jeg være ærlig så er det ingenting som går unna når man syr en brudekjole. Men det går framover for hver time vi jobber. Arbeidsfordelingen mellom mamma og meg er ganske så bra, hun er hjernen og lærer meg “finessene” ved søm, så sitter hun og gjør det kjedelige men nødvendige arbeidet som å tråkle sammen stoffer, pelle av perler på blondene og stryke og presse. Jeg får alle syoppgavene, for som mamma sier:”Det er jo du som skal sy brudekjolen din!”
Jeg hadde ikke klart dette uten mamma, faktisk må man være to på enkelte områder, som når kjolen må tilpasses mens jeg har det på kroppen. Jeg hadde jo aldri fått dette så fint uten henne heller, men det var som jeg måtte si til mamma i går under siste prøving:”HERREGUD MAMMA! Den blir så fin, at det ikke ser ut som den er håndlagd!”, hvor hun da svarer:” Hva tror du kjøpekjolene er da?”, “Jeg mener hjemmesydd, av en amatør!” hvor hun svarer med en blunk “Vi er proffe, Stine!”. Hvor jeg bare ble stående med en glis som reflekterte skinnet i stofffet.
Det er ingen tilfeldigheter, spiler er på plass, og jeg måtte til og med ofre en bh. Festet har vi montert inn i foret på kjolen, for med en så tung kjole er det greit at den har et godt feste og blir båret rundt livet og ikke på skuldrene.
Jeg kan nesten ikke vente med å fortsette arbeidet, for nå som kjolen begynner å tre fram er det så gøy at jeg blir skjelven.
“DW kommer med ny kolleksjon i mars!”
“hmm??”
“Daniel Wellington kommer med ny kolleksjon i mars!”
“HÆÆ!! DU TULLER!!”
Det var omtrent akkurat slik min første reaksjon var da jeg fikk høre at Daniel Wellington var like ved å slippe sin nyeste kolleskjon. Enda verre, jeg klarte ikke slippe tanken ut av hodet i flere uker! Så mange bilder jeg lagde meg på hvordan de nye klokkene skulle se ut. Og da nyheten omsider kom ble jeg så overrasket at jeg omtrent falt sammen i sofaen “Nei, du tuller!! SEE!” sa jeg med så mye entusiasme i stemmen at den sprakk i en alt for høy oktav.
Jeg får ikke nok! Den lille klokken tar all oppmerksomheten.
Den nye MESH – reimen gir et moderne og sofistikert utseende, sammen med det tidløse og klassike klokkeuret til Daniel Wellington er denne 32 mm store klokken et must-have!
MESH-REIMEN
Dette er DW sin første klokkekolleksjon noen sinne som har “mesh” reim i sølv og rosé gull. Reimen er laget av rustfritt stål, og konstruksjonen er både myk og lett, noe som sikrer at klokken sitter komfortabelt på håndleddet.
Jeg trodde at klokkesamlingen min, med 4 forskjellige modeller fra DW, var komplett. Med to nyheter til i samlingen, så må jeg bare innse at jeg antagelig aldri kommer til å få en komplett samling. I allefall ikke så lenge DW fortsetter med å lage den ene klokken penere enn den andre.
Noen har skodilla, jeg har klokkedilla
For jeg mener! Bare se på disse klokkene med de nye reimene: Jeg får gåsehud, og blir overrasket over hvor forelsket jeg kan bli i materielle ting, men spør du meg, er det sjel i disse klokkene.
Dette må da være DW sin peneste Classic noen sinne?
Med rabattkoden “SPEILTVILLINGENE” får du 15% avslag på alt i nettbutikken, om du ønsker deg en klokke fra den helt nye kolleksjonen, eller om du bare trenger en ny reim til en gammel DW klokke!
– Gratis frakt verden over. MVA og Toll kommer i tillegg
MVA og Toll:
Når du handler på DW, trekkes mva. fra prisen når du betaler i nettbutikken. Dvs. kjøper du en klokke til 1499,- så betaler du 1199,- for klokken. Mva. kostaden betaler du når klokken kommer til Norge + et lite tollgebyr.
Jeg spurte dere om syinspirasjon for noen dager siden, og det kom så mange herlige forslag. Jeg bestemte meg for å sy en blanding av gamle modeller og noe nytt.
Så da jeg satte meg bak symaskinene sydde jeg først hverdagskjolen, men denne gangen i bomullstoff og med flere strikk i halsen og rundt håndleddene.
Da ser man godt hvor annerledes en lik kjole kan bli, kun ved å vege et annet type stoff.
Jeg sydde også en jakke, for ofte kan det være greit å ha noe over en kjole, men samtidig er det jo fint når kjolen synes bak jakka. Derfor laget jeg denne jakken med bare en knapp, og som har buede linjer i bunn slik at kjolen blir mer synlig.
Så bestemte jeg meg for å lage et antrekk til, og siden jeg ofte får spørsmål om å lage unisex-modeller så valgte jeg å lage en nå. Jeg har sydd den gamle ballongbuksa – en bukse jeg sydde ekstremt mye av før, men som jeg hadde glemt litt – og en basic genser, som jeg også har laget tidligere – men denne gangen med hals til en forskjell.
Det var veldig deilig å sy med litt nye farger til en forskjell, og da Olivia fikk prøve antrekket med bukse og genser ble jeg helt overrasket over hvor fantastisk godt hun kledde de fargene. Med sine klare grønne øyne var det kanskje ikke uventet, men allikvel veldig gøy å se.
Til bursdagen min fikk jeg den fineste KitchenAid maskinen av de tre fine jeg deler hus med. I går måtte jeg få testet den ut, og siden det var fredag bestemte jeg meg for å lagen noen cupcakes. De ble laget i en fei før jeg hentet i barnehagen, men for en glede barna fikk da de kom hjem. Vi fikk midddagbesøk i går av et vennepar, og hva kan jeg si, de tok med og laget middag til alle. Jeg fikk verken lov til å dekke på eller rydde av bordet! For noen fantastisk mennenesker!
Så da ble det reker til middag, og cupcakes til dessert! For en deilig matfredag.
I dag våknet jeg med migrene, men er heldigvis på bedringens vei, så nå går turen til mamma for å sy brudekjole 🙂 Kan det være selve brudekjolen som er utløseren av migrenen? Haha.. Uff.
“STINE! KANINENE ER LØSE!” var ordrett min vekkerklokke i dag morges, og om det ikke var den beste meldingen å få klokken 7 om morgen, så dugde den i alle fall godt som vekkerklokke. Jeg hoppet omtrent ut av sengen mens jeg stunnet et “Åneeii!”, så grabbet jeg tak i den uberstygge rosa morgenkåpen min fra 2009 (!), før jeg sprang ned trappen, tredde de nakne tærne rett i gummistøvlene og sprang ut.
Dere kan jo bare tenke dere hvilket syn det var å se meg luske rundt i mellom trærne og på hestebeite så tidlig om morgen iført rosa morgenkåpe og gummistøvler. Jeg bør ha gitt mange bilister en humoristisk start på dagen, for veien ligger like ved siden av og antagelig var kaninene for små til å ses fra veien, så ja..
Biffen og Kløver er heldigvis i god behold, og innfor gjerdene igjen. Kaniner er dyr som ikke stikker langt unna hjemmet sitt, så de gresset bare litt på plenen ved siden av. De hadde klart å rømme ut da porten til kaningården hadde blåst opp i natt, antagelig sikret jeg den ikke godt nok i går etter mating. Så de to guttene fikk sjekket nærmiljøet, og er i trygge tilværelser igjen, uten større fare for nye rømmesituasjoner.
Det er fortryllende å ha dype samtaler med to snart fire år gamle barn. De har nådd en alder der de er genuint interesserte i det som skjer, ikke bare med dem selv, men også livet og verden utenfor. Store spørsmål skal besvares, den siste uken har jeg fått spørsmål som: “Hvorfor er han brun i huden?”, “Hva er egentlig stjerner?” og “hva betyr et liv?”
Noen spørsmål er enklere enn andre, og noen ganger hviler det utfordringer i å skulle forklare hvorfor og hvordan; som da jeg skulle forklare hva et liv er. Jeg fortalte: “alt som lever har et liv, mennesker, dyr og planter, og den tiden fra vi er født og til vi dør, kaller vi et liv”. Datteren min kikket forundret på meg, så sa hun mens hun grep begge hendene sine rundt livet sitt og sa: “men er ikke dette et liv?”.
Med to veldig sultne mager før middagen, ble mage et sentralt tema denne kvelden, og er det en ting mine barn kan snakke lenge om, så er det nettopp mager. De vet av bak huden finnes tarmer, og magesekk. De vet at når man blir sulten så får man vondt i magen, og at den dessuten kan rumle, eller “rope på mat” som de sier. Og midt på magen finnes det nok et spennende samtaleemne, der finner man nemlig navlen:
De vet at alle mennesker og alle dyr har en navel, vi har lett den fram på hunden, kattene og kaninene, og de vet at mamma sin navel ble “litt stygg” da de to lå inni den, for da de to lå inni magen til mammaen sin, så ble magen sååå stor av navlen sprakk litt. Da har vi plutselig gått over til enda et langvarig samtaleemne, nemlig barn i magen:
Barn i magen og navelstreng henger også sammen, for da de ble født klipte jo pappa av navelstrengen. De kan riktignok ikke huske om det var vondt, men de tror det gjore litt vondt.
Samtalene er uendelige, og da de i dag spurte om babyer kommer ut av navelen, så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne fortelle de den brutale sannheten. Jeg forsatte derfor samtalen: “Nei, babyer kommer ikke ut av navelen. Dere vet jo at babyene vokser seg store inni magen, så hvor tror dere at de kommer ut?”. Det var like før leggetid, så da jeg spurte vandret vi opp trappen til soverommet, og forslagene kom løpende: “ut magen?”, det virker naturlig nok, og stemmer jo i mange tilfeller. “Ut her?” var neste forsøk, hun spurte mens hun holdt seg over puppene. Også en god gjetning tenkte jeg, for de vet at pupper er sentralt sammen med babyer, det er der de får maten sin i fra. “Ut halsen?” var neste forsøk, da fant jeg ut at jeg fikk fortelle det hele:
Jeg startet med å fortelle at noen faktisk får babyene ut av magen, men at det da er når mammaen ikke kan få babyen på vanlig vis; “.. så da må doktoren hjelpe til, skjære opp magen og løfte babyen ut” sa jeg og brettet dyna rundt kroppen på den ene datteren min da jeg fortsatte: “men egentlig som kommer babyene ut av tissen”…
… Ansiktsuttrykket endret seg fra ivrig lyttende, til total forvirring i brøkdelen av et sekund, øynene fikk en automatisk dragning ned til underlivet mitt før det fløy like fort tilbake til øyne mine mens hun sa: “Meg?” “Ja” svarte jeg, og så brøyt hun ut i en krampelatter som smittet like over på meg. En stemme i andre enda av rommet lo med da hun sa: “fortell det til meg også!” Jeg flyttet meg til andre siden av rommet, og gjentok mine ord.
Vi lo så tårene trillet: Jentene – fordi de nettopp hadde fått vite den brutale sannheten av hvordan et barn blir født. Jeg – fordi deres respons, deres uttrykk da dette sank inn, et er uttrykk jeg kommer til å ta med meg i grava.
“Sjekk ut detta a BT!” sa jeg i går da jeg bladde meg igjennom syinnleggene mine for å finne litt syinspirasjon og kom over en topp jeg sydde til meg selv i mai 2015. “Jeg var jo bare skinn og bein!”
Og siden jeg sjeldent kaster noe fra klesskapet ble jeg jo nesten nødt til å sjekke ut forskjellen..
– Når skulderen plytselig fyller ut armen
Forskjell er det.. jeg har jo fått et mye bedre kamera! Haha.
Det var ikke bare bare å gjennskape de samme positurene, men jeg tror det ble passe bra og jeg skjønner hvorfor jeg har måtte bytte ut alle buksene mine de siste to åra. Mehehe!
Bildene fra 2015 tok jeg 3 måneder før jeg begynt å trene som en del av hverdagen, jeg var tynn som jeg alltid har vært, og det var vel egentlig det, skinn og bein. Jeg husker at jeg ofte ble oppgitt om folk ga komplimenter om kroppen min, for som jeg da svarte dem:”Jeg er egentlig bare tynn, det er ikke akkurat en kropp jeg har jobber for!” Jeg syntes med andre ord den ikke trengte noen komplimenter for å være som den var. Folk ble så klart overrasket over hvor liten jeg var etter å ha båret fram tvillinger, men jeg hadde ikke lagt inn en tanke for å få tilbake kroppen min etter svangerskapet. Jeg ammet av meg det jeg gikk opp, og sånn var det.
Jeg føler at kroppen min i dag ser friskere ut, selv om jeg var lykkelig og frisk i 2015 også. Nå har jeg i tillegg en kropp jeg har svettet noen liten for, og det føles så mye bedre. Det som allikvel betyr mest for meg i dag, er styrken som gjør hverdagen lettere, det er ingen myte bak det. Jeg kjenner at jeg er sterkere, at det er enklere å løfte tyngre ting, at jeg ikke synes det er tungt å bære barna osv osv.
Jeg sier hurra for mine + 5 kg siden 2015! Og gleder meg til ukens tredje treningsøkt i morgen.
