Blomster og kirkeprogram!
Det er 3 dager igjen, og på denne regntunge dagen har jeg fått vært en runde rundt og kjøpt inn det siste nødvendige. Jeg har handlet alt av blomster, halvparten har jeg tatt med meg hjem, mens den andre halvparten står på kjølerommet i blomsterbutikken. Det er jo noe med at rosene er vakrene når de har sprunget litt ut, så derfor har jeg kjøpt blomster i dag slik at de skal få muligheten til å bli enda litt vakrere.
Jeg har kjøpt en salig blanding av ulike blomster i hvitt og mere hvitt. Dere kjenner jo meg, jeg er jo ikke en akkurat en fargeklatt, men innimellom alt det hvite kommer det lyse rosa pioner, og de er så fantastiske at det nesten er til å svime av!
De siste forberedelser er i sving, og det jeg har igjen før pyntingen kan starte i morgen, er å brette alle kirkeprogrammene. Menyer har jeg også laget, et til hvert bord slik at gjestene kan lese om hva de spiser om de ønsker det.
Som dere kanskje forstår, så er det ganske mye som skjer om dagen. All tid og energi brukes på å få alt klart til den store dagen.
Veldig mye går på skinner, og så er det kommet noen litt større hindringer. Derfor blir jo denne bruden mer enn bare litt stresset, for er det en dag man ønsker å få alt etter planen så er det på en slik dag. Da hjelper det så lite når foreldre sier jeg må puste med magen, og slappe av. Haha.
Sist uke var jeg rolig som skjæra på tunet, med en følelse av å ha kontroll over alt, men det er visst nå nervene har satt seg i sving. Gud a meg! Jeg får nok prøve å få tankene over på litt annet, eller bare dra å hente barn, så jeg rett og slett blir tvunget til å tenke på litt annet.
Jeg trøster meg med at det ikke bare er jeg som den eneste bruden som stresser litt uken før bryllupet!
Det meste er i alle fall klappet og klart, og det er overraskende mye greier man skal ha bare for å få pyntet litt. Det ene rommet vårt er nå fyllt opp med alskens pynt!
Og neida, jeg kommer hverken til å starte med til eller kjære, for å skrive en tale er for meg en fryd. Jeg elsker det, men det vet dere sikkert. Jeg skriver jo hver dag, så å skrive noe til mannen i mitt liv kan ikke bli stor gøyere.
Tale er jo for mange veldig skremmende, jeg blir selv helt skjelven i beina når jeg først skal holde en, og får et vondt sug langt ned i magen. Jeg føler at det synes godt der jeg står, at hendene mine skjelver, at stemmen vibrerer, men slik er det altså ikke. Det er bare en følelse. Jeg har holdt en rekke soliststykker i løpet av de 9 årene jeg har spilt instrument, og følelsen er helt lik. “mamma, så du beina mine skalv?” spurte jeg henne da jeg bare var liten, men alt hun så var jenta si som utførte et perfekt stykke musikk på en alt for stor saxofon.
Den reelle gleden av å få holde tale for mennesker man er glad i – bryllupstale til vår kjære mor og hennes mann
Det er ofte selvfølelsen som knekker oss litt under en tale, men for 5 måneder siden så holdt søster og jeg tale i vår mors bryllupsfest. Og jeg må bare få si, den gleden man kan gi ved å holde en tale overvinner hver minste frykt i kroppen. Det er bare tre ting som er helt avgjørende:
Skriv talen, mens du har god tid
Ikke lag talen for lang, 1 – 3 minutter, holder lenge, og gjerne med litt humor
Øv! Kan du talen uten å måtte lese, så utfører du den også med stil
“Mammas kjole er ferdig! Det ser ut som en prinsesskjole, mamma!” de to små hoppet i takt i det kjolen kom på for aller siste prøving. De ville også være prinsesser, de måtte også prøve sine “brudekjoler”. Så med bustede hoder og usminkede fjes kledde vi oss opp i den fineste stas. Bilder måtte også tas, men jeg får skjule mitt arbeid i enda 8 dager..
Datoen på kalenderen visen 1. juni, et sug tar på samme tid et godt tak i mellomgulvet mitt. Måneden er her, reisen er snart over, dagen er rett rundt hjørnet! Bare 9 små dager igjen..
Forlovet i 1 år og 3 måneder, planlagt bryllup i ett år. En uforglemmelig reise, en drøm i oppfyllelse. Veiens ende er nær.
Jeg gjør ikke annet enn å glede meg til denne store dagen, men samtidig gruer jeg meg. Jeg gruer meg til det hele kommer for en dag, og like raskt er over. 1 år med planlegging, flere 100 timer med arbeid bak, og så bare ferdig. Men det er jo slik det skal være og må være!
Tiden, hele dette året har vært magi. Nyforelsket og med sommerfugler i magen føler jeg at dette året har danset seg forbi, oh boy, det fikk meg til å tenke på bryllupsdansen. Akk ja, det er jo enda noen dager igjen å øve på.
9 dager igjen, la meg si 8 siden det nå er kveld. Jeg teller ned time for time, nå er det ikke lenge igjen.
Hei dere! Mitt navn er Petter Sprett, jeg må bare vaske meg litt, og så er jeg klar for å fortelle dere om meg.
Jeg skulle visst bare vært en “flekk på gresset”, men her er jeg da, minste i flokken, men allikevel stor nok. Jeg fikk en litt dårlig start på livet, men det har jeg helt glemt, for det er ikke lett å huske på det som var ille når jeg nå hopper rundt med grønt gress under føttene hver dag. Jeg bor sammen med 5 andre kaniner, pappa, mamma, en søster, en bror og den store hvite, som heter Biffen, han hadde ikke en god start på livet han heller, så matmor hentet han hos noen som henter kaniner som ikke har det godt.
Det jeg liker best er banan, grønt gress og å kose med vennene mine, så derfor er det bare det jeg gjør, innimellom tar jeg et krumsprang, og det er gøy – særlig om de andre blir med.
Jepp, så det var meg da, Petter Sprett i egen kanin!
Den gale kaninmammaen er tilbake på bloggen! Haha. Det er så mange som ler av meg, og det er egentlig helt greit. Skal man ha dyr, så skal man gå 100 % inn for det også. Å stue noen kaniner i et lite bur er liksom ikke aktuelt, da får man heller la det være.
I dag er en begivenhet, for endelig kan de 6 kaninene gå sammen i samme innhegning, faktisk har de gjort det i ett døgn nå.
For de som ikke kjenner til kaninrasen så godt så er det slik at kaniner ikke er flokkdyr, men kolonidyr. Det betyr at kaniner ofte bor på et stort område, hvor de er sosiale med hverandre, men har sin egen hule å trekke tilbake til. De er veldig territorielle ovenfor sin plass, så det er ikke bare å sette to kaniner sammen og tro at de finner hverandre ved første øyeblikk. Det er kjent at to kaniner ikke går sammen i det hele tatt, da de kun sloss, og kaniner er noen store slosskjempere om man ikke vet hvordan man skal få de “båndet” (til å bli venner).
Den største feilen mange kanineiere gjør er å bare ha en kanin, for de er svært sosiale og alle trenger vel en venn. Den andre feilen som oftest forekommer er at kaninen bor i et lite kaninbur som man fremdeles får kjøpt her og der. En kanin er skapt for å løpe, hoppe og grave – ikke for å stivne i et lite bur, slik som vi trodde var helt innafor bare for 10-15 år siden – Ja, jeg har selv vært der. Mange har også kaninene sine som innedyr, og da går de fritt i deler eller hele huset/leiligheten.
Så det er egentlig bare en ting jeg vil si til alle dere som vurderer å få kaniner: gjør dere kloke på kaninboka.no og gi kaninene et hjem som er verdt å leve.
