Jeg sitter i dype tanker, akkurat på hjørnet av sofaen som befinner seg omtrent midt i stuen. Det ene beinet har jeg krysset over det andre, og den ene hånden sklir over haken, egentlig uten at jeg selv er klar over det. Barna har nettopp sovnet, og de første ti minuttene med total stillhet virker alltid like magisk. Ikke fordi det var verken bråkete eller slitsomt da de våkne, men fordi stillheten er et tegn på at barna var slitne etter en fantastisk dag og sovnet med smil om munnene.
Øynene mine er ute av fokus, rettet mot vinduet og lyset fra solen der ute. Jeg ser egentlig ikke, jeg bare tenker. Tankene skifter fra det ene til det andre, det er ikke noe spesielt, jeg har bare en liten “time out” for meg selv.
Noe i synsfeltet mitt stjeler oppmerksomheten, en skygge som beveget seg forbi, det er bare en fulg. Blikket mitt fokuserer ut igjennom vinduet, og jeg svetter til.
Noe skittent opptar oppmerksomheten min, så en skrekk, jeg innser at den gode utsikten vår har forsvunnet, og jeg blir livredd for at svigermor plutselig skal ta seg en spontantur innom før solen har forsvunnet bak fjellene der borte i horisonten, bak det skitne som har opptatt oppmerksomheten min.
Denne dagen her startet jeg med å redigere film, og mens jeg har gjort iherdige forsøk på å få lastet opp den nye filmen har jeg rukket å klippe ut 18 plagg som nå bare ligger henslengt over sofaryggen og venter på å bli sydd sammen. Filmen har jeg ikke fått til å laste opp, så jeg får gi dere et lite innblikk i hva jeg har bedrevet tiden med i mellomtiden.
I går kveld fikk jeg tegnet opp alle de nye mønsterene som jeg har tenkt til å dele med dere. Så langt ser det ut til at det blir:
– en genser
– en joggebukse
– en selebukse
– to kjoler
– en tights
I tillegg er planen å vise hvordan ulike stoffer gir inntrykk av helt forskjellige plagg, selv om mønsteret er det samme.
Dette har jeg skikkelig troen på, så nå må jeg bare sy alt sammen, og se om klærne blir slik jeg håper på. Det er jo alltid litt spennende når man tegner mønster selv.
“Mine barn skal aldri få lov til å få slike “stygge” klær med Disneymerker på, og heller ikke slike glorete prinsessekjoler. Det er jo ikke vanskeligere enn å la være å kjøpe det!” sa jeg til søsteren min da barna mine var to år gamle.
Vi ble spontant bedt i bursdagen til søsteren min, samme dag faktisk. Jentene hadde sovet natten over, fra lørdag til søndag, hos mamma. Jeg hadde levert de i fra meg iført hver sin mindre lekre prinsessekjole, men jeg tenkte som så var at noe annet var helt unødvendig, hadde jeg kledd de opp i “normale klær” ville de i løpet av 2 minutter hos mormoren skiftet til en av kjolene i hennes utkledningskasse.
Kofferten var riktig nok pakket, og der lå det klær av skikkelig standar. Men som jeg allerede visste da jeg pakket kofferten den lørdagen, ble ingen av klærne rørt den helgen.
Søndagen kom og vi reiste alle sammen til søster for bursdag, kake og vafler. Solen skinte varmt og vi satt ute i nøt hver stråle. De fire barna mellom 3-5 år sprang rundt, ute og inne, i en vrimlende fart. Så satte søsteren min blikket i meg og sa: “Jeg mener helt klart å huske at det var ei ung dame som hevdet, meget hardnakket også, at hennes barn aldri skulle gå med slike “stygge” kjoler.”
Jeg knakk sammen i latter, mens jeg så på mine to barn som kom løpende og slengte skjørtet på de glitrende, tyllbelagt prinsessekjolene sine fra side til side.
Mine barn skulle aldri få lov til å få slike “stygge” klær med Disneymerker på nei.
/Flere som har måtte bøye seg under for prinsessekjoler, og klær med Elsa og Anna på?
De siste dagene har jeg kjent at syfoten har begynt å krible, eller så har det kanskje like mye med at jentenes garderobe begynner å bli litt for liten. De trenger noen nye høstklær til barnehagebruk.
Så nå sitter jeg å tegner opp noen modeller som jeg har lyst til å dele med dere. Så langt er planen å lage 4 ulike modeller, med tilbehør, som jeg vil lage mønster og oppskrift på. Disse plaggene er ment for å være brukervennlige og behagelige når barna våre er i barnehagen. Det blir to modeller som kan brukes av begge kjønn, og to kjoler som er laget av den samme modellen, men med litt forskjellige detaljer.
Når man kommer over et gammelt bildet, som er så fordømt bra, så fortjener det å bli løftet på ny
Jeg skulle lete meg litt tilbake i bildearkivet for å finne et gammelt bilde, og valget havnet tilfeldigvis på april 2015. Jeg skrollet meg nedover, før jeg stoppet på nettopp dette bildet under. Datoen viser at jeg tok bildet dagen etter jentenes 2 års dag. Dagen etter de hadde fått rosa trehjulsykkel og sykkelhjelm.
Med gårsdagens bursdagskrone rundt halsen hadde hun etter frokost tatt på seg den nye sykkelhjelmen og sko, sko i størrelse 38. Helt klar for en sykkeltur.
Jo mer jeg så på bildet, jo mer lo jeg – hvordan har jeg glemt dette bildet.. Det er et stykk dyrbart bilde, med et blikk som forklarer hele situasjonen:
Det har snart gått enda ett år siden jeg oppdaterte bruken av SKINREPAIR, så det er faktisk på tide å fortelle litt. Sist jeg skrev innlegg om SKINREPAIR var tre måneder etter jeg hadde avsluttet behandlingen hos hudlegen min, med isotretinoin. Jeg trodde ikke lengre på at noe kunne stabilisere huden min, med god grunn, etter å ha vært utsatt for “alt” av salver, antibiotika og p-pille for å få bukt med acne i et tiår.
Det er for meg ganske utenkelig at det bare er halvannet år siden jeg tok bilde under til venstre av ryggen min. På samme tid er det slik ryggen min har sett ut siden jeg var 14 år. For halvannet år siden, eller to, eller seks år siden, var det helt uaktuelt for meg å kjøpe klær med åpen rygg – nå har det blitt min lille hobby.
Det er viktig for meg å videreformidle det faktum at jeg har fått profesjonell hjelp til et reelt problem hos hudlege. Men etter å ha hatt trøbbel med huden i et tiår så kan jeg bare fortelle dere at jeg vet å sette pris på den huden jeg har i dag. Det er en av de største grunnene til at jeg fremdeles tar SKINREPAIR her dag. SKINREPAIR er et kosttilskudd som inneholder ulike virkestoffer som huden trenger for å fornye seg og holde seg ved like.
I ett år nå har jeg kjent på den gleden av å kunne føle meg komfortabel i egen kropp. Sammenlignet med den selvforakten jeg hadde tidligere da jeg hadde acne over hele ryggen, på brystet og i ansiktet. Det verste var ikke smertene det førte med seg, men den psykiske delen av det, de destruktive tankene jeg hadde om meg selv.
Close up
Da jeg for ett år siden var ferdig med behandlingen av acne var huden min så tørr at det var vondt. SKINREPAIR har uten tvil hjulpet meg til å komme ditt jeg er nå. Helt fri for sminke, kan man se alle de tusener av små fregner jeg har, man kan også se en hud i balanse. Fri for urenheter, den er verken tørr, eller fet mer.
Jeg ville ikke anbefalt SKINREPAIR om igjen om jeg ikke hadde hatt troen på det selv. Jeg har to veldig gode venninner som også tar dette kosttilskuddet daglig, og tilbakemeldingene har vært enestående gode.
For meg som har slitt med acne i så mange år, er det nesten en selvfølge at jeg vil legge opp til et optimalt næringsinntak for hudens byggeklosser. Særlig A-vitamin, som SKINREPAIR inneholder, er viktig i sammenheng med å bidra til normal hud.
Jeg må også påpeke at det er viktig å gå på dette produktet over tid for å opprettholde en fin og normal hud.
Da kokken var 16:30 ankom vi bryllupslokalet etter å ha vært avgårde å tatt noen forloverbilder sammen med fotografen. Der ventet alle gjestene på oss, og vi ble tatt i mot med et glass sprudlende. Søsteren min hadde fått i oppgave om å sette opp kameraet mitt, og ta bilder av alle gjestene. Jeg fikk sneket meg en liten tur bak kamera selv, en kjent posisjon. Bildet av søster med hennes forlovede, forteller bare lykken som var i luften den dagen.
Otilie og Olivia var sammen med oss fram til klokken ar 18, da vi satte oss til bords.
To energibomber fylt til randen av glede og kjærlighet. På en dag som dette så kjenner man på takknemligheten over alle som er i livene våre med forsterket styrke, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for de to barna vi er så herlige å ha fått sammen
Dette blinkskuddet av mine forlovere som ser på at pappa og jeg danser ute på plenen er også bare helt nydelig <3 Ikke bare fordi bildet i seg selv er vakkert, men for oss som var der, så bringes følelsene og stemningen tilbake til minnet.
Middagen var rene treningsøkten, det ble trampet og klirret i ett kjør, og BT og jeg var over og under bordet for å kysse flere ganger jeg kan huske.
Det var til sammen 11 som holdt tale og en sang som ble holdt under middagen, i tillegg til toastmasterens ord. Og hver tale var så fordømt bra, at tårer rant, og lattekulene fylte rommet. Bjørn Tore som kanskje hadde gruet seg mest til å holde tale, gjorde hver og en av oss helt målløse. Talen hans må ha vært den beste talen som har blitt utført i et bryllup, og det var egentlig det alle gjestene snakket om resten av kvelden. Han hadde fått med de viktige detaljene fra hele vår tid sammen, i tillegg hadde han en så humoristisk vri på talen, at vi fant ut at han like gjerne kunne legge opp karrieren, og starte i show bransjen.
Jeg som ikke gruer meg til å snakke foran folk, fikk presentasjonsangst så det holdt, etter talen til Bjørn Tore. Men jeg kom meg igjennom jeg også selv om tårene mine satt relativt løst.
I det man skulle tro at det ikke var mulig at talene kunne fortsette med den høye standaren de hadde, var det mine forloveres tur. La meg bare si at de nailet nok en fantastisk tale da de etter å ha sagt sine ord begynte å synge av full hals en sang de hadde diktet til oss med melodien fra Løvenes Konge.
Denne dagen var som en drøm, fra vi sto opp klokken 7 om morgen den lørdagen, til vi la oss kl 7 om morgen på søndagen. Ja, for klokken rakk faktisk å bli halv 7 da taxien kom å hentet oss. Det var 24 timer med latter, glede og tårer. Helt nydelig mat, masse god drikke. Og vi danset, alle sammen danset til kjolene var støvete i bunn og mennenes skjorter falt ut av buksekanten.
Det var magi over hele den store dagen i vårt liv.
Vi er kommet ditt i historien at vi har blitt mann og kone!
Etter vielsen ble vi kjørt av sted i en eldgammel chervolet, med fotograf og forlovere på slep.
Og det er kanskje i dette innlegget jeg vil si noen ord om de to fantastiske venninne som står ved min side. Da det ble bestemt at vi skulle gifte oss, så var det aldri et spørsmål fra min side om hvem jeg skulle velge. Jeg har to venninner som jeg har et like nært vennskap til i dag, som jeg hadde på barneskolen, faktisk helt tilbake til de første krabbetak med hun ene.
Flere har spurt meg om hvorfor jeg hadde to forlovere, og det var rett og slett fordi jeg hadde to venninner det ikke var mulig å velge i mellom. Selv har de fortalt meg at de syntes det var veldig gøy og veldig deilig å være to, for det er jo faktisk en god del jobb å være forlovere.
Det er jo de som må arrangere utdrikkningslag, hvilket ikke er bare bare. Så skal de være brudens hjelpere, og jeg tror ikke jeg hadde fikset det hele uten den hjelpen jeg har fått. Vi har vært sammen i mange timer, under planleggingen, under laging av invitasjoner og stempling av servietter. Og da det virkelig nærmet seg, stilte de opp med rigging av lokalet, musikk, og blomster. Det virker nesten umulig uten dem, men det beste av alt er all tiden man får sammen.
Så må jeg jo ikke glemme at forloverne også holder tale i bryllupet, og det er jo heller ikke bare bare.
Stine og Kaja hadde en uforglemmelig tale, som helt plutselig ble til den herligste sang som de selv hadde diktet. Det var rett og slett jubel da de avsluttet.
Det er to helt fantastiske mennesker jeg har ved min side, og slik skal det alltid være <3
Som barn skulle jeg bli dyrlege, som ungdom skulle jeg bli hestehvisker, som ung voksen studerte jeg 4 år med anatomi, sykdomslære og naturmedisin på dyr. I dag er jeg hverken veterinær, hestehvisker eller naturmedisinsk behandler på dyr. Det er kanskje rart at jeg ikke jobber med noen av delene, men jeg lever den beste versjonen av mitt liv, og på min vei har jeg lært så utrolig mye.
Jeg ble født med et bankende hjerte for dyrene. Det var i all fall ikke mine foreldre som oppfordret meg til å redde små kattunger i syden, eller dele ut vannet fra vannflasken min til varme hunder på ekspedisjoner i varme strøk. “Dyrene her kan ha sykdommer, så ikke ta på de!” sa de, og de hadde nok helt rett, men har man et hjerte som banker for dyrene så har man det, og da hører man ikke alltid etter.
Min mann ler av meg, for han mener jeg er mer opptatt av rensligheten hos kaninene enn i mitt eget hus. Min mor sa en gang: “Om du hadde vært halvparten så nøye med å rydde rommet ditt, som du er med å møkke hesteboksen, så hadde du hatt et fint rom.” Men det kunne vel være det samme med rommet, det var jo ute hos hesten min jeg ville være, ikke inne på rommet hvor det eneste dyret jeg fikk lov til å ha, var fisker som verken var tamme eller kosete.
Mine foreldre skjønte kanskje ikke hva jeg så i dyrene, men jeg vet at jeg skjønner hva mine barn ser i dem.
Jeg kan se det i øynene deres, hvordan blikkene blir mykere med en gang de ser et dyr foran seg. Jeg kan se det i smilet, som oser av kjærlighet og glede. Jeg kan se det i bevegelsene, den trygge måte de beveger seg på, og forsiktig strekker fram sine hender for å virke vennlige og snille.
Men mest av alt kan jeg høre det. De snakker aldri om dyrene som mange andre barn, de snakker med dyrene, akkurat som mammaen sin.
Jeg glemmer aldri min bestefars, jentenes oldefars, blikk da han var vitne til at mine barn sang hele alfabetet for han, allerede før de hadde fylt sine tre år. “Kan de hele alfabetet?” Sa han sjokkert.
Det var jo ikke slik at de forsto alfabetet slik vi forstår det, men ja, de kunne to sanger om alfabetet, og derfor kunne de si alle bokstavene i riktig rekkefølge – fra A til Å. Som alle barn lærte de først de bokstavene som hadde en betydning for dem. O – var deres bokstav. B – var pappa sin bokstav i Bjørn Tore. T – var hunden vår Tyra sin. S – var min i Stine. E – var Ella sin. A – var Ada sin.
3 år og 4 måneder gamle var da de for første gang skrev navnene sine. De kunne så klart ikke stave eller lese, så jeg stavet og de tegnet. På den tiden visste de hvordan bokstavene så ut, og ved å høre hvilke bokstav de skulle skrive, kunne de også skrive den fra hukommelsen “O er rund” “E er en rett strek neover, med tre streker bortover”. Bokstavene sammen dannet egentlig ikke ord i deres hoder, så i navnet til Otilie, skrev hun i sitt hode: O for Otilie, T for Tyra, I for is, L for tante Line, I for Is og E for Ella.
Interessen deres for bokstaver har alltid vær stor og den siste tiden har de begynt å finne bokstavene i forskjellige ord. De kan si: “Nå kjører vi bil, B-b-biiil, mamma, bil begynner på B!”. Og da jeg forsto at de hadde begynt å skjønne hvordan et ord kan deles opp til å bli flere bokstaver, kunne jeg spørre dem: “Hvilken bokstav kommer etter b i ordet bil da?”. “Eem, B-b-il, il mamma?!” “Nei, du må nok dele det opp enda litt til, for det er ingen bokstav som heter il. Si bil enda saktere.” “B – b – b – i – i.. i mamma!”
Og plutselig var vi der at begge jentene med enkelhet kunne stave små ord med to og tre bokstaver i seg. Under middagsbordet i går, hadde vi en liten opptreden for pappaen deres. Jeg fortalte han hvor flink jentene hadde blitt på å stave ord. Så fikk jeg en glimrende idé: “Dere kan jo faktisk prøve å stave og skrive dem helt selv”. Vi ble sittene ved kjøkkenbordet, mens jentene fikk kritt i hendene. Jeg tipset om ord de kunne skrive, ord med to eller tre bokstaver i seg, og så stavet og skrev de sine første ord helt på egenhånd. Som om en kode som var løst, kom det ord for ord fram på tavlen.
Jeg – stum av beundring, for hva skjedde der!
“Kan du skrive båt? sa jeg
“Båt! BBBå – B! Båt begynner på b’.” svarte hun og en B formet seg på tavlen
“Helt korrekt!” gliste jeg.
“Båå. Å mamma, hvordan var Å igjen?”
“Som en A med runding over!” svarte jeg.
“Jaa!. Bååååt, t’. T mamma?”
“Perfekt!”
