Da hun sovnet i går kveld, mistet jeg ansikt. Ansiktet som hadde vist styrke, fryktløshet og masse kjærlighet. Det ble erstattet av en bekymret nyve i pannen, mine to hender la seg beskyttende over og skjulte de blodsprengte øynene som rant over av tårer. Jeg var på randen lenge før hun sovnet, jeg hadde allerede tørket tårer i skjul, men ikke foran henne, ikke så hun så.
Jeg er jo mamma, jeg må være sterk, sterkere enn henne, sterkere enn alle. For det er min rolle, jeg skal være superhelten når alt annet blir skummelt. Jeg skal kunne trøste, jeg skal kunne berolige. Det hadde ikke gått om hun så jeg hadde grått, hun ville blitt bekymret, kanskje redd, mamma skal jo ikke gråte.
Jeg var redd, det rammet mitt barn noe som jeg ikke kunne forstå. Men det er ikke før man oppdager at legene forstår like lite som en selv at bekymringene virkelig tar på. Hun hadde smerter. Det var ingen forklaring, ingen diagnose, kun en gjetning uten beviser.
Hun var ikke syk, men hun kunne verken gå, sitte eller stå. Så derfor lå hun, 44 timer i strekk.
Hun er bedre nå, på sykehuset møtte hun min gode venninne, det fikk henne til å kvikne.
Før vi tok farvel kappløp hun med legen igjennom de fargeløse korridorene, høylytte og med latter.
Jeg kan puste ut, for mitt barn er seg selv igjen..
Da står jeg på farten til å komme meg ut døren! Sommerfuglerene er på plass i magen, for i dag skal vi feire at det er over 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Jeg er arrangøren bak festen, så da blir det fort til at jeg føler litt ekstra på presset om en vellykket feiring.
Jeg har egentlig ikke tid til å sitte her, for nå må jeg reise og møte de over 60 personene som kommer.
Sydd meg kåpe
I går hadde jeg en kveld alene hjemme, og da fikk jeg så lyst til å sy en kåpe jeg har drømt om å sy en stund nå. Jeg fikk tegnet opp mønster, og brukte hele resten av kvelden, pluss litt i dag tidlig på sy den sammen. Jeg ble altså såå fornøyd. Ytterstoffet er av ull, og så har jeg foret den med fleece, nå blir det umulig selv for meg å fryse under vinterkåpa!
Så er det kjolen min da, dette er etterkommeren av den røde jeg sydde og viste fram tidligere denne uken. En litt frekkere modell, og drit kul, om jeg kan få si det selv 😀
Ok, jeg tar selvkritikk på at det plutselig har ramlet inn syinnlegg på syinnlegg på syinnlegg de siste dagene, men noen ganger så blir jeg altså bare så forbasket hektet, at jeg rett og slett henger meg opp bak symaskinene. Jeg har lyst til å sy hele tiden for tiden, og det hjelper nok ikke på at jeg hører på alt for spennende bøker på øra mens jeg syr. Mer underholdene for denne hjernen blir det ikke.
Når sant skal sies da, så er det jo ikke hver dag man blir tante, og det ble jeg for en uke siden. Så en liten velkommen til verden – gave ble jeg nødt til å sy. Jeg måtte jo le litt av det ferdige resultatet, for jeg trodde jeg tegnet mønster og sydde så det nesten ble for lite til en nyfødt. Men jeg innser vel kanskje nå at klærne passer bedre om et halv år eller der om kring.
Det er alt for lenge siden sist jeg sydde i de miste størrelsene <3 Jeg har jo kjøpt nok stoff til å sy 10 bodyer og bukser også, så ja, jeg skjønner at jeg begynner å få store barn !
I går spurte jeg om dere hadde noen gode forslag til hva jeg skulle sy i dag som jeg har sysnappen: visygale
Det var faktisk overraskende mange som mente at jeg skulle sy genseren med hals i voksenstørrelse. Det er egentlig et spørsmål jeg har fått helt siden jeg la ut genseren til barna, og så det var bare en råbra idé.
I dag har jeg jo derfor fått sydd meg verdens deiligste genser. Jeg har sydd den i et stoff som heter: Isoli med fleece bakside(fra stoff&stil) – hvilket betyr at den har det mykeste pusestoffet inni samtidig som hele genseren bare er supermyk og varm.
På sysnappen: visygale, kan du altså se hvordan jeg både enkelt tegnet mønster til en genser som passer meg selv, og hvordan jeg syr det hele i sammen. Husk at om dere vil få med dere dette, så ligger bare en snapstory ute i 24 timer. Derfor må dere ta dere en titt før ettermiddagen i morgen om dere vil se. Det er bare å legge til “visygale” på snap, så finner dere meg der 🙂
Det er i hvert fall ingen tvil om at denne genseren er like fin til voksne som til barn. Og siden den er unisex, er det jo bare å sy den til hele familien!
I dag finner dere meg på snapkontoen “visygale”, som navnet tilsier så er det en snap for alle sygale kvinner og menn der ute. Hver dag er det en ny som gjestesnaper og deler sine tips og viser fram hvordan man syr det ene og det andre.
I dag er det jeg som skal gjestesnape, så om dere vil få med litt ekstra sysnacks på snap, så får dere legge til brukeren “visygale” og se storyen. Gårsdagens gjestesnaper ligger først på storyen, så kos dere med hva hun syr, eller hopp deg fram til der jeg starter.
Bildene viser fram en sniktitt på hva jeg sydde på i går kveld, (som jeg ikke ble helt ferdig med), og jeg gleder meg til å vise det ferdige resultatet. Jeg tror dette blir festkjolen til helgen, da jeg skal på reunionfest med de fra ungdomsskolen .
Når jeg har prestert å faktisk sy en hel brudekjole, så er det kanskje på tide å innse at jeg også kan sy dameklær og ikke bare barneklær. Det er jo mer avansert å sy dameklær, eller i alle fall å tegne mønster til damer, rett og slett fordi vi har flere former som skal følges enn det barna har. Nå prøver jeg å snu den litt skumle tanken om å begynne å dele tutorials på dameklær med å tenke at det ikke kan være vanskeligere enn å sy festkjoler til to forlovere, brudepikekjoler og min egen brudekjole.
I går var jeg på stoff&stil, og handlet inn altså så mye stoffer at jeg ble litt flau i kassen. Jeg hadde riktignok en plan bak alle stoffene jeg kjøpte, så når jeg har sydd alt jeg skal sy, har vi en ny garderobe til en rimelig penge allikevel.
På kvelden satte jentene og jeg meg ned med tegneblyanten i hånden, mens de tegnet mennesker og hjerter og skrev FAMILIE på tegningene av de to og pappaen og meg, tegnet jeg mønster til denne nye kjolen.
Jeg hadde en liten avstemning på snappchat (stinetuss) om hvilket stoff jeg skulle sy i, og flertallet valgte dette vinrøde stoffet (georgette crepe bordeaux). Resten av kvelden tryllet det seg fram en kjole, og ingenting er mer moro, enn når det man syr blir akkurat som fantasien!
Denne kjolen blir det flere av, det kan jeg love, og kanskje jeg skal være så gal at jeg faktisk deler tutorial og mønster på denne når jeg syr en kjole til?
Jeg har nemlig drevet å forsket litt på akkurat dette, og jeg har kommet fram til at det er noen spesifikke ord, som får hjernen hos barn til reagere på helt forunderlig vis. Hjernene deres fungerer helt fint om man bytter ut de spesifikke ordene i setningene over.
Du kan si: “kan du bøye deg”, og barnets hjerne vil memorere hva å bøye seg betyr,før hodet sender signal ned til hofteleddet og barnet knekker av midt på i en flott bøy. Altså fungerer det helt utmerket.
Du kan også si: “Vi har det veldig gøy, få opp lydnivået”, og barnets hjerne aktiveres i et høygir, sender signaler ut til hele kroppen, så barnet hopper som en gal med armer og bein, og hyler ut sitt høyfrekvente skrik i full entusiasme. Hjernen fungerer altså helt utmerket der også.
Klærne er fra beelino.no
I det du derimot putter inn ordene skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Da er det som om hjernen går altså helt bokstavelig i stå.
Hjernen slutter å virke
Den ene reaksjonen når et barn hører en av de nevnte lydene, kan være at hjernen simpelthent slutter å virke, slik at barnet blir stående med åpen munn og et tom blikk, beina slutter å avlyde, og beveger seg kanskje i en sirkel før barnet spankulerer baklengs i et tempo som en snegle kan ta igjen. Kommer det et distraskjonsmoment forbi, noe som kan være et annet menneske, men også en løvetann i veikanten, så er det som om hjernen aldri har sett på maken. Plutselig står barnet helt stille og kikker med sitt tomme blikk på hva i alle dager det kan være, et menneske? en løvetann?
I det du prøver å få kontakt, kanskje ved å si, hallo, eller barnets navn, så er det ingen hjemme før du hever stemmen eller laget et lite klapp med hendene. Og rekasjonen til barnet blir da: “Hææ?”
Hjernen sender ut feil signaler
Den andre klassiske reaksjonen til et barn som hører et av ordene: skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Er at hjernen begynner å sender ut helt feil signaler til resten av kroppen. Hjernen kan foreksempel sende ut signal til fotsålen, og si nå klør du så infernalsk under foten, at du blir helt rabiat. Eller hjernen kan sende ut signaler til beina om at de skal løpe, men så klart i helt feil retning.
Det mest klassiske feilsignalet hjernen sender ut i det barnet hører skyndte, forte, travelt, tempo eller rekke, er når hjernen sier, akkurat i det barnet er ferdig kledd på og kommet seg ut døren: hei, hei, hei, du må skiikkelig på do altså! Både bimilim og bomelom!
Jeg vet ikke med deg, men jeg tror vi bare blir nødt til å gi opp hele bruken av skyndte, forte, travelt, tempo og rekke. For åpenbart er det ord som paralyserer hjenene til de stakkars barna våre. Det kan jo ikke være bare bare når beina slutter og avlyde, og i stedet fører barnet til bakvendtland.
Jeg kunne føle det, jeg kunne kjenne det, som et støt igjennom kroppen. Så kjente jeg klumpen i halsen, og tårene som presset på like bak øyelokkene. Øynene var hardt sammenpresset, i armene knuget jeg om min lille datters hikstende kropp. Armene hennes var slynget om nakken min, og i halsgropen kjente jeg snørr og tårer renne som små perledråper.
Noen minutter tidligere hadde min andre datter kommet springene inn ytterdøren
“Mamma, Olivia har slått seg!” sa hun, da jeg kom å møtte henne i døren.
“Åh, hvordan da, mener du?” Spurte jeg.
“Hun fikk nesa inni en sånn greier, hun gråter veldig!”
“Hun er vel sammen med pappa? Eller må jeg gå ut til henne!” svarte jeg, for når sant skal sies, så ropes det “ulv, ulv” til tider, og det vi kaller et “mikroskopisk sår” kan til tider virke like ille som om hele hånden hadde falt av.
“Pappa trøster henne” sa hun likegreit og sparket av seg uteskoene.
Nok et skrapesår tenkte jeg, akkurat som det lille skrapemerke jeg, bare en times tid tidligere, hadde satt et gedigent plastremerke over. Da var det epletreet som hadde satt igjen et lite spor i huden hennes.
Yttergangsdøren ble på ny åpnet og inn kom pappaen med Olivia i armene, hun klynget seg fast og begravde de store hulkene mot den store varme genseren hans.
Det var ikke et lite skrapesår denne gangen, den lille jenta vår hadde stupt med nesa først i et gammelt traktorredskap, og det var da det knøt seg i hele kroppen min. Såret på nesa, det gror, men å se sitt lille barn ha så vondt føres direkte over i mammahjertet, som om barnets smerte kan føles igjennom mammaens egen kropp.
Jeg hadde lyst til å gråte sammen med henne, alt inni meg mente at vi skulle gråte sammen, for nå hadde vi det skikkelig vondt. Det var hun som hadde vondt, jeg hadde bare vondt i mammahjertet, så jeg holdt tårene tilbake, selv om jeg vet at øynene mine glinset ekstra mye av for mye fuktighet. Jeg snuste inn duften av henne, trakk henne tettere til meg, og strøk den varme pannen med mine alltid så kalde fingre til hun var så sliten at hun lukket øynene og slappet av for en liten stund.
Så går den verste smerten over, etter kort tid begynner såret å gro, men en ting vet jeg med klinkende klarhet: Det vondeste en mor kan oppleve, er når sitt barn skader seg, og jeg forstår at den følelsen man kjenner i sin egen kropp i det det skjer noe vondt med sitt barn, den følelsen kommer til å være den samme, om 2 år, 10 år og 20 år fram i tid.
Wow! Da svanefamilien på fem seilte mot oss under utflukten vår i går, klarte i hvert fall ikke jeg å gjøre annet enn å bøye meg helt ned mot vannet og ta bilder av de fantastiske skapningene. 3 “stygge andeunger” hadde det voksne svaneparet med seg på slep, og selv om svanenebarna fremdeles var grå, var det utrolig å se hvor store de var på så kloss hold. Beskytteren i familien, freste i mot oss, men allikevel kom de svært nærme, så nært at det fristet å strekke en hånd ut å stryke de over den hvite praktfulle fjærdrakta.
I går tok vi turen til Melsom båthavn, satte i fra oss bilen, og gikk langs vannet på de fine naturstiene som er laget i området. Vi stanset langs stranden et stykke borte og grillet bål, og nøt et perfekt høstvær. Ungene fisket 37 krabber, samlet på de fineste skjell og lekte i sanden.
For alle i Vestfoldområdet, så er Melsom virkelig et sted jeg kan anbefale alle å ta en tur til. Et nydelig sted!
Fredag morgen var ryggsekken ferdig pakket fra kvelden før, og jeg dro jentene ut av sengen en time før soloppgang. Ulltøy, tur klær og varme sko for tre personer sto på rad og rekke, slik at vi bare kunne hoppe inn i klærne og komme oss avgårde. Vi kjørte de knappe to kilometerne til der skogsstien fører opp til toppen av åsen, slang ryggsekken på ryggen, og marsjerte opp den bratte bakken i et høyt tempo for å få med oss de første stråler solskinn på åsen sammen med frokosten som var pakket med i sekken.
Det var rett og slett like fantastisk som jeg hadde forestilt meg det!
Jeg delte en del bilder på Snap- og Instastory under turen vår, og fikk da inn veldig mange spørsmål om skoene og klærne jentene hadde på seg. I dag skal jeg derfor ta for meg skoene til jentene, for de ønsker jeg å fortelle litt om.
Da vi gikk av sted klokken 7 om morgen var det bare 5 grader i luften. Da er riktig klær helt vesentlig for at man skal ha det gøy på tur, og fottøyet intet mindre. Vi tråklet oss igjennom veldig ulendt terreng, med mye kvist og steiner på stien. Andre steder var det bekker og søle som krysset veien vår. Der det er vanskelig nok for en voksen å gå, er det enda verre for et barn. Så å ha sko som virkelig støtter hele foten og ankelen, og holder foten tørr og varm er et av hovedprinsippene for at barna også skal få gode opplevelser av friluftsturer, eller bare timer med lek utendørs i barnehagen.
Fryser man på føttene, fryser man over alt.
Jeg skal fatte meg i korthet så det ikke blir trøttene, men jeg må få lov til å fortelle litt om skoene:
De nye skoene for sesongen er nyheten, ECCO Snow Mountain, som er en komplett høst og vinterstøvel. Skoene har så klart GORE-TEX® som gjør at skoene puster selv om de er helt vanntett. Mønsteret i sålen gjør at skoene har et godt grep, også på underlag av snø og is. Så dette er skoene som gir varme barneføtter igjennom hele vinteren, og som i tillegg er enkle for barn å stramme og løsne fra føttene.
Det er for en grunn at ECCO er verdenskjent for sine gode sko. De leverer i kvalitet, men også i design. Se på alle disse detaljene! Personlig elsker jeg at skoene er i en såpass mørk farge, for selv om lyse sko er lekre på skohylla, er det en veldig kortvarig glede.
En kostnad med stor verdi.
Jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at barna alltid får mye dyrere sko og ytterplagg enn det jeg spanderer på meg selv, det er jo heller ingen hemmelighet at det koster å ha barn. Men jeg tenker at det blir hva en gjør det til. Sko og ytterplagg sammen med sikkerhetsutsyr er de tingene som prioriteres høyest i dette huset, og er derfor nesten det eneste vi bruker litt ekstra med kroner på. Barn som er for dårlig kledd har det rett og slett ikke gøy ute i det hele tatt, og det å skape gode minner ute mener jeg er så utrolig viktig i en verden der alt blir digitalisert og barna sitter mer på rumpa enn de noen gang har gjort.
