Matgalskap #Preggolife

Lyden av gjentatte brekkninger var å høre, etterfulgt av en klagende stemme: 

 “Jeg er såå kvalm, jeg må ha noe mat NÅ!” 

Kvinnen var gravid, så mannen kastet seg rundt etter gode erfaringer på sulten gravid kone: 

 “Hva kan jeg lage? Brødskive? Noen ritzkjeks?” 

Kona braste seg vei, det smalt fra kjeler og panner i det hun dro fram en kjele: 

 “Neei, *brekning* jeg ordner meg” sytet hun oppgitt til mannen. 

Fem minutter senere kom hun inn i stuen med en stor posjon nylaget smørgrøt, med en ekstra stor smørklatt på toppen. 

Mannen kikket på henne med et forundelig blikk, så var det hans tur til å brekke seg. 

 “smørgrøt mot kvalme??!” 

pregnant young woman


Farmoren til BT var begymret da hun hørte jeg var så mye kvalm,

 “men du kaster vel ikke opp?” spurte hun. 

 “Joda, omtrent hver eneste dag” svarte jeg som sant det var. 

 “Åh, nei gud! Uff. Da har du vel nesten gått ned i vekt du da!”

På det tidspunktet, som var lille julaften og i min svangerskapsuke 14,  kunne jeg roe henne ned meg at jeg ikke hadde gått ned i vekt. Jeg hadde nemlig lagt på meg. 1 kg …  OK, så var det 6 kg da. Så kom julen og jeg la på meg to kg til. Synd babyen bare veier 100 gram enda, for jeg vet ikke hvordan jeg kan skylde på babyen når jeg har lagt på meg 8 kg og jeg ikke er kommet lengre enn til svangerskapsuke 17. 

Jeg vet riktignok hvorfor  jeg har lagt på meg 8 kg. For slik så matplanen min ut fra uke 7 til uke 14 der de verste kvalmeukene pågikk.

08:00 – Jeg spiste en yogurt så fort jeg kom meg opp av sengen og ned til kjøkkenet. Mens jeg hev i meg yoghurten, smurte jeg brødskiver. Så løp jeg på toalettet, kastet opp yoghurten, og spiste to brødskiver.  

10:00  – Jeg kom hjem fra barnehagelevering, og smurte meg to skiver brød til som jeg puttet i meg. 

12:00 – Nye kvalmerunde, så jeg mikrovarmet porsjonspizzaer, eller laget meg Kanda-toast, Rett i koppen eller noe i den duren. 

14:00 – Ny matpause, yoghurt med gryn. 

15:00 –  en skål med oppskåret frukt – så klart med vaniljesaus over 

17: 00 – Middag – helst noe “fast” og heller ikke så sunt 

19:30 – En posjon med smørgrøt, eller risgrøt, eller rømmegrøt 

23:00 – Pannekaker, med is, banan og nugatti før tannpuss

Slik gikk nå dagene, eller omtrent slik, for det jeg spiste “i går” var ikke fristene “i dag”. Så det var mange varianter, men ingen ting kunne vel kvalifiseres som sunne matvaner, og grøt var en storfavoritt når kvalmen var på sitt verste. 


Jeg kastet bare opp en gang om dagen, men jeg spiste 8 fullverdige måltider – det går man ikke ned i vekt av. Ikke det at det bryr meg det grann. Det ble en morsom greie, så jeg sendte de elleville posjonene mine med mat til kjente og kjære og lo så tårene sprutet. Det er kanskje ikke smørgrøt folk fyser på når de er på sitt kvalmeste, men er man gravid så er man gravid, og da er det ikke lett å gjøre seg klok på hva som smaker og hva som ikke smaker. 

DET ER VIKTIG Å SPISE SUNT, LEGG GJERNE TIL ET PAR EKSTRA FRUKTMÅLTIDER I DØGNET, MEN DU TRENGER IKKE SPISE VELDIG MYE MER ENN DET DU NORMALT GJORDE FØR DU BLE GRAVID. 

HA HA HA…  Gratulerer med velmenene ord i alle magasiner og artikler, er det overhode noen som klarer å følge de rådene når sunn mat plutselig smaker ugg, og loff blir det eneste man får ned uten brekninger? 

Her er mitt råd da: 

SPIS DET DU KLARER Å FÅ NED! SPIS HELE TIDEN SÅ SLIPPER DU KANSKJE LITT BILLIGERE UNNA KVALMEN! ELLER BARE GJØR SOM DU OG KROPPEN DIN VIL. OG SYNG EN TRALL, FOR DET GJØR DEG I MYE BEDRE HUMØR ENN Å LESE OM HELSEKOSTTIPSENE SOM NOEN GANGER ER UMULIG Å FØLGE. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

Svangerskapsuke 17

Det er en glede å få skrive et av de mer hyggelige innleggene på en stund. For jeg kan ikke si at bloggen har vært helt som planlagt etter at jeg ble gravid. Om tre uker er jeg halvgått i svangerskapet, og her kommer første “gravidoppdatering” – i alle fall slik en gravidoppdatering bør være. 

Termindato: 25. juni 2018 ♥

Formen:  Den er vel ikke bra, men jeg skal ikke klage. Jeg har en heroisk mann om dagen som virkelig flyr mellom å være prosjektleder på jobb, heltidspappa på hjemmefronten og hjelpepleier for kona si. Jeg tilbringer fremdeles størsteparten av døgnet i liggende stilling på grunn av blødninger og smerter ved for mye bevegelse. Kvalmen har avtatt mye, men kommer og går litt, stort sett blir det kun med brekninger, men senest i går kveld hang jeg over toalettskålen. 
Jeg er så mye bedre nå at jeg tidvis vil utfordre meg selv litt med å gjøre både det ene og det andre, jeg har derfor hentet i barnehagen en gang siden nyttår, og levert en gang. En slik tur gir meg litt større blødninger, så Bjørn Tore er litt streng med meg, og ber meg beholde sofaen litt til. 

Babyen: Lille nurk i magen er nå ca 14 centimeter lang fra hodet til føttene. I denne uken vokser det mer og mer hår på babyen, og alle fingre og tær har fått små negler. Babyen kan nå oppfatte og reagere på lyd utenfra. 
Funfacts: Barnets hjerte pumper nå ca 24 liter blond rundt i kroppen per døgn. 

Liv i magen: Jeg har i en uke nå kjent de fantastiske bevegelsene av lille i magen. Antagelig er det kun de kraftigste bevegelsene jeg kjenner enda, men spesielt om kveldene dunker en liten bevegelse stadig mellom navelen og skambeinet mitt. En så ufattelig velkommen lengsel jeg har hatt etter at jeg havnet i dette risikosvangerskapet. 

Kjønn på baby: enda uvisst 

Ukens must have: TV, strikketøy og playstaion (haha, jeg ler når jeg ser meg selv skrive dette). Siden jeg tilbringer dagene med å ligge på sofaen må jeg fylle inn de lange timene med noe. Mat lett tilgjengelig og mye drikke er to andre ting jeg er helt avhengig av. Jeg må spise hele tiden for å unngå den verste kvalmen, og jeg føler meg like tørst nå som da jeg ammet de to jentene mine. 

Ukens cravings: Denne uken har det gått i maiskaker, men det tok en brå vending i går. Så nå orker jeg egentlig ikke tanken på det. 

Nattesøvnen: Jeg sover godt når jeg sover, men er oppe og tisser fra 1 – 5 ganger om natten. Heldigvis får jeg lov til å dra meg litt lenge om morgen da jentene stort sett ikke våkner før åtte – halv ni. 

Graviditetshumøret: Veldig bra, til tross for at dagene kan være litt lange. 

Vektøking: 8 kg (haha) ! 

Neste kontroll: I morgen, på sykehuset. Det er ikke ordinær ultralyd, men en ekstra sjekk på grunn av risikosvangerskapet.

Jeg innser nå at magen min ikke er så stor som jeg trodde. Svangerskapsuke 17 med tvillingene vs svangerskapsuke 17 med én. 


– Følg meg på Facebook – 

De siste dagene

Det er 10 dager siden jeg startet å blø, og den uforklarlige frykten av å mistet babyen i magen grep om meg som en jernhånd. Det er 8 dager siden jeg fikk så kraftige blødninger at gynekolog var sikker på at jeg gjennomgikk en spontanabort, og en sorg bredte seg over meg som en mørk skygge. Det er også 8 dager siden vi fikk kontrabeskjeden da vi kom inn på sykehuset, for etter 7 timer med store blødninger viste det seg at det fremdeles fantes liv, og der det finnes liv, finnes håp. 

Jeg ligger på sofaen, veksler mellom å se på serie, spille playstasjon og strikke. Tre ting så fjernt fra den hverdagen jeg pleier å leve. Min mamma har fortalt meg: “du hadde aldri tid til å se på TV som barn heller”, det er derfor en uvant hverdag, en nesten uutholdelig kjedelig en. Jeg har i hvertfall jobben min, har jeg tenkt i det stille, men så viser det seg at legene ofte har rett. En sykemelding kan være riktig så nødvening noen ganger. For de siste dagene har ikke vært av de enkleste. 

Det å få bekreftet at årsakene til blødningene i svangerskapet skyldes at morkaken ligger over livmorhalsen var på en måten en veldig god nyhet. Det er så klart vondt og skremmende å få vite at man er inne i et risikosvangerskap, men å få svar når noe virker veldig galt er betydningsfullt. Mange har vært igjennom det samme som meg, og jeg er veldig takknemlig for alle som har delt sine solskinnshistorier med lignende historie som jeg selv nå er igjennom. 

Grunnen til mitt fravær håper jeg er veldig forståelig, men mange blir bekymret når jeg ikke gir lyd (les: tekst) i fra meg. Derfor et innlegg om mine siste dager. 

Jeg blir bedre for hver dag, men smertene har vært det verste. Jeg har hatt følelsen av å ha et åpent sår i magen, og kanskje er det vel akkurat det jeg har. En hver liten beveglse er smertefull, kynnerne har fått det til å knyte seg i hele ansiktet av ubehaget i magen, og det skal ikke mer til enn 10 dråper urin i blæren før jeg må halte meg til toalettet med de hemmende smertene. Om natten har jeg vært på do hver time, dels på grunn av smerter, dels på grunn av blødninger. 

Det blir bedre

Men for hver dag blir jeg bedre, blødningene er ikke lengre som de var, om natten stanser de ofte, så starter de igjen om ettermiddagen fordi jeg har beveget meg litt mer enn om natten. Med blodet kommer smertene, men alt sammen blir svakere og svakere. Og heldigvis er smertene borte så lenge jeg ligger og ikke belaster noe. 

Jeg har mennesker rundt meg som jeg ikke kan få satt stor nok pris på. Mann og familie har stilt opp til det utroligste for å få hverdagen med to små til å gå rundt og venner som har kommet med gleder, og holdt meg med selskap i de lange timene. 

Ultrasound medical device for diagnostics

Til torsdag venter ny kontroll på sykehuset, og fram til da skal jeg nyte de små bevegelsene jeg endelig har begynt å kjenne av den lille som ligger og spreller der inne. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

Jeg bærer et risikosvangerskap

Jeg har smerter, jeg er sliten, jeg er blek, jeg er redd – men jeg er fremdeles gravid i den 16. svangerskapsuke. 

Kroppen min bærer fremdeles merker etter målingene som ble tatt på sykehuset, men de er ingenting sammenliget med merkene som har satt seg i minnene våre. Nyttårsdagen i år skulle vise seg å bli et sant mareritt, en nyttårsaften vi aldri kommer til å glemme. 

Vi hadde rukket å roe oss ned med beskjedene vi fikk på sykehuset dagen før, den 30. desember, etter at jeg hadde hatt en blødning fra underlivet. Babyen hadde det helt fint i magen, blødningen hadde stoppet og antagelig skyldes den bare et blodkar som hadde sprukket.

31. desember:

Jeg våknet, og følte alt var som det skulle. Alt jeg skulle gjøre den dagen var å selle meg til den store dagen, og sette sammen et ostefat og noen småretter. Feiringen skulle skje hos min ene forlover, der de disket opp med middag, et annet vennepar dessert, og vi litt ost og kjeks til kveldskos. 

På formiddagen kom kynnerne, sammentrekningene i magen – mange og ubehagelige. Jeg løp til toalettet i det jeg kjente noe strømme ned mellom beina mine. Frisk blod, og mye av det. Jeg husker bare jeg klynket “nei, nei, nei”.

Det var slik marerittet startet.

Først beholdt vi roen, vi hadde fått beskjedd om at det kunne komme litt mer blod når kroppen renset opp i den lille blødningen jeg hadde hatt natt til 30. desember. Men det er ikke lenge det er mulig å beholde roen når blodet kommer i de mengder som det gjorde denne dagen. Jeg ringte akuttmotaket på ny, forklarte situasjonen så godt det lot seg gjøre mens tårene fosset nedover kinnene. Jeg fikk komme i direkte kontakt med gynekologen som hadde undersøk meg dagen i forkant, og selv om jeg innerst inne forsto alvoret i de kraftige blødningene, var det allikvel så rivende vondt å høre gynekologen si: 

  “Jeg må bare være ærlig med deg, men det du gjennomgår nå er en spontanabort. Det er lov å være lei seg, men det er ingenting vi kan gjøre for deg her, så du må bare prøve å puste med magen og bli hjemme. Blir blødningene så store at du blir svimmel og kvalm, så skal du så klart komme inn.” 

Jeg hadde på dette tidspunktet trekt meg opp på soverommet, for å snakke med legen ettersom barna fremdeles var hjemme. Jeg knakk sammen på gulvet, hylgråt og kjente blodet overfylle bindet og renne videre nedover beina mine. 

Det som skjedde følelesmessig var dette – Frykt i det blødningene startet. Redsel i det blødningene ble store. Sorg i det jeg forsto at alt håp var ute. Sjokk da kroppen ikke lengre klarte å gråte. Totalt følelsesløshet i det jeg forsto at jeg lå å ventet på at min lille baby som er 14 centimer lang skulle komme ut. Ny frykt da jeg kom til å tenke på at babyen faktisk er en helt perfekt baby, bare enda bitteliten – for hva skulle jeg gjøre med den når den kom ut? Sinne i det jeg så for meg den lille babyen min som var helt frisk og fin på ultralyd dagen før – urettferdig.

Klokken 17 var jeg på akuttmottaket med min mann ved min side. Tårene rant, men det var ikke lengre flere krefter til å gråte. Jeg var kommet for å få medisinsk hjelp med aborten. Sykepleieren tok de nødvendige målingene, satte kanylen i armen min slik at jeg var klar til medisiner og innleggelse. Gynekologen utførte det som skulle være den siste ultralyd – bekrefte dødt foster. 

Først kikket jeg bort, jeg visste ikke om jeg orket å se på ultralydskjermen foran meg, men så snudde jeg meg tilbake, og det første som dukket opp på skjermen var de gjennkjennlige bevegelsene av et hjerte som dunket. 

  “Hjerte dunker” sa jeg før noen andre med en stemme som skjalv.  


Vi hadde fått et nytt lys, etter at alt håp var ute.

Etter en grundigere undersøkelse fant gynekologen ut at morkaken ligger plassert over livmorhalsen. Noe som også heter forliggende morkake, eller placenta previa. Jeg dro hjem fra sykehuset med et valg om å bli innlagt, i den viten at det kunne være den forliggende morkaken som var årsaken til de kraftige blødningene, men også at legen ikke kunne fortelle meg om dette kom til å gå bra eller ikke. Det er fremdeles tidlig i svangerskapet, og kraftige blødninger kan sette i gang en fødsel, eller en senabort som det kalles om det skjer i løpet av de første 23 svangerskapsukene. 

Jeg bærer et risikosvangerskap, noe jeg også gjorde i mitt første svangerskap, selv om det var av helt andre grunner og kun fordi jeg bar fram tvillinger da. 

Helten min er mannen min, jeg vet ikke hvordan jeg hadde kommet meg igjennom dette uten han. 

Nå har jeg tilbrangt 4 dager på sofaen, jeg har ikke sengeleie, men restriksjoner om å holde meg i ro. Blødninger, smerter og svimmelhet setter uansett en stopper for noe annet. Jeg har hatt enda en ultralydkontroll etter den 31. desember, og skal til legen igjen i morgen. 

Det at lille spire fremdeles er med meg, er helt surrealistisk, men selv om dette er tøft ser vi lysere på det nå. Tross alt går det veldig bra med de aller fleste som har forliggende morkake. <3 


– Følg meg gjerne på Facebook –