Det skjedde ikke at jeg fikk sove ut, enda mann og barn var ute av hus.. 

Det er litt vemodig at jeg sitter her hjemme i min grusomme rosa morgenkåpe med tøfler på føttene, og en en rykende kaffekopp ved min side. Jeg skulle ha vært i Riga i dette øyeblikk, spist deilig hotellfrokost, og sett byen, shoppet litt kanskje og drukket alkoholfrie drinker. Alle komplikasjonene jeg har hatt i svangerskapet har gjort at legene på sykehuset frarådet meg til å reise, og så klart – min lille baby er mer verdt enn en utenlandstur. 

Mannen der i mot, han har jeg ikke hørt et pipp i fra, så han har nok påtatt seg oppgaven om å nyte Riga litt for meg også. Plaster på såret var at jeg i går var innvitert på Kick Off med Egmont Publishing som jeg blogger innunder, så heldigvis fikk jeg en spennende dag med kollegaer og andre bloggere i går da mannen reiste. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kidsa overnattet hos min mamma, så da hodet mitt traff puten ved midnatt i går kveld var det en ting som sto klart for meg: I morgen skal jeg sove så lenge jeg kan! 

• Klokken 4 måtte jeg opp på do! #graviditetsblære 
   
• Klokken 05:30 var kattungen ferdig med å sove… #Livet.med.baby.i.hus

Sove ut? Om 15 år kanskje…  

– Følg meg på Facebook – 

En dag skal jeg le så høyt at dette, for enda så tragisk det er, så er det fader meg like komisk! 

Det var tirsdag morgen, vi våknet i 7 draget etter nattens dvale og ante fred og ingen fare, siden vi har varmeovn på soverommet med 18 grader, var det ikke før vi trasket over dørkarmen at frosten bokstaveligtalt ga oss en real oppvåkning – hadde vi ikke vært så opptatt av å hutre og klynke, mens vi sprintet ned til badet, kan jeg banne på at det sto frostrøyk ut av munnene våre. 

Som om vi hadde løpt i fra tyven bak oss, fikk vi igjen pusten på badet, og siden vi bare har ett bad, gikk vi tre jentene på do etter tur. Da førstemann var ferdig oppdaget vi det – intet vann i vannklosettet, ei heller i vaskens kran

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klokken 8 om morgen, kom mannen tilbake fra arbe – han hadde ikke mer enn omtrent rukket å snu i døra, men kaffe bragte han med hjem til sin gravide kone. Så dresset han seg opp i sin fineste signaloransje kjeledress, før han satte seg på huk i krypkjelleren til huset for å tine opp de flere vannrørene som var frosset til døde. 

Da kvelden kom, frøys det til på ny. Det sto – 12 på gradene, men i følge yr føltes det som kalde 23, med en vindstyrke som tvang seg tvers i mellom våre punkterte vinduer, og etterlot seg gardiner som blafret i takt med ulingen der ute. 
Jeg tredde på meg dressen til min mann, og kravlet inn en for liten dør med en dress for stor og en mage for svær. Det var min tur til å varme rør – det vil si, at kjerringa alene hjemme var. 

Vi får det jo til, gratis ved har vi jo, av skauen som en gang for lenge siden ble vunnet i et pokerlag. Etter mye fyring i hus og kjeller, kom vannet tilbake med stor jubel… 

… det var bare det, at på onsdagen oppdaget vi at oppvaskmaskinen hadde røket, for litt ekstra trøbbel fortjente vi jo. Ingen grunn til å rive seg i håret, vi er ingen idioter, for vi hadde betalt idiotforsikring på den. 

Så kom denne dagen, og jeg skulle vaske noen klær. Tørketrommelen er mitt fungerende “tørkestativ”, for å henge opp plagg etter plagg, synes jeg er et salig strev. Det skal sies at jeg hadde glemt å trykke på play sist jeg satte den på. Så dårlig med tørke skal jeg vel innrømme at det var. 

Kaldt som rakkeren i rommet jeg satt, fant jeg ut at min manns bokser hadde frøset seg fast! 

Så nå har det gått åt skogen med den, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le, for der inne på roterommet sitter mannen med hårføneren min å gir den et siste livreddende forsøk. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Alt har forandret seg, det som var viktig har blitt uvesentlig, for det jeg ikke ante noe om har skyggelagt det uviktige

Mitt andre svangerskap, fem år etter det første 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En liten pike utvikler seg i dette sekund i min mage, blodlegemene blir dannet, luftveiene utvikles og balanseorganet i det indre øret ferdigstilles. Det er bare små bruddstykker av det som skjer der inne hos et foster i uke 23. 

Jeg har ikke glemt hvordan det var å være gravid den første gangen, men nå har alt forandret seg. Timer ble brukt på å lese, på å forstå. Jeg kjøpte blader, jeg var på internett, jeg leide bøker. Jeg “bygde” redet. Allerede fem måneder før termin sto barnevognen til pynt i stuen, ikke lenge etter var det redd opp så vakkert i to sprinkelsenger ved siden av vår egen. Det var ikke en ting vi manglet den dagen de to jentene entret verden, enda de bråbestemte seg for å komme to måneder før termin. 

Mentalt forberedte jeg meg på det vi hadde i vente igjennom å opparbeide meg kunnskap ved å lese, jeg forberede meg ved å handle inn, og gjøre huset klart for barn. 

Nå er alt annerledes

Det kan kanskje se ut til at jeg ikke gleder meg like mye, jeg mangler iveren og nysgjerrigheten. Jeg har ikke handlet en ting, og jeg vet ikke når jeg kommer til å gjøre det. Det handler ikke om at jeg ikke gleder meg like mye, men jeg gleder meg annerledes. Jeg trenger ikke lengre en seng for å forstå at jeg har en baby i vente. Jeg trenger ikke lengre en bekreftelse igjennom ting på at jeg kommer til å fikse livet som mamma. 

Over meg hviler det er ro, en lykksalig ro, for jeg vet hva jeg har i vente. Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som kommer, jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på livet som blir. Men jeg vet at inni meg vokser et barn, og selv om dette barnet er et hvilket som helst annet barn for resten av verden, så er det for meg hele verden, hele meningen med livet. Det å vite at jeg bærer på den gaven jeg allerede har i mine to eldre barn gjør at jeg glemmer sprinkeltseng, og babyshopping – for alt som betyr noe er det lille hjerte som slår der inne, og de små hendene som kan gripe om mine om ikke så alt for lenge. 

– Speiltvillingene på Facebook –