Det blir baby på oss

Wow! For en merkelig tanke som slo ned i meg; det blir baby på oss! 

Jeg har passert 24 + 0 uker av graviditeten, og først nå tørr jeg å la den setningen få skikkelig rotfestet.

Den tidligste uken liv kan reddes 

Dette er uken hvor sykehus i Norge tidligst kan få til å redde et prematurfødt barn. Enda er det så tidlig at konsekvensene av en prematur fødsel fremdeles kunne vært katastrofalt, men jeg har kommet til det stadiet der en igangsettelse av fødsel ikke lengre kalles en senabort, men en prematur fødsel. Dette er den første uken i svangerskapet der mitt barn hadde hatt en mulighet for å overleve en verden utenfor.

For 10 uker siden kjente jeg på tanken som fortalte meg at jeg aldri ville få det tredje barnet. Jeg var med så stor sikkerhet bestemt på at jeg ikke kom til å makte en graviditet til, der jeg lå på sofaen oppløst i tårer under det vi trodde var en spontanabort. Jeg håper så klart jeg hadde kommet meg over de tankene, og prøvd igjen, men så vondt det gjorde i sjelen var jeg så sikker på at det som skjedde var et tegn på at jeg burde være fornøyd med de to nydelige og friske jentene vi har fått. 

For en berg og dalbane dette svangerskapet har vært, og selv om jeg med hver fiber av kroppen har håpet på at dette kommer til å grå bra, så har jeg ikke med 100% sikkerthet turt å tro på den setningen over. Ikke før nå, ikke før i denne uken. Jeg har nådd mitt første delmål med babyen trygt i magen. 

Mitt neste mål er å komme meg igjennom svangerskapsuke 30 – For jeg bærer med meg en setning jeg fikk fra jordmor under mitt forrige svangerskap: “Hold de inne til uke 30, det er som en magisk grense for når det stort sett går bra“. Jeg vet bedre enn de fleste at det å “holde barna inne i magen” er en umulig oppgave om kroppen bestemmer seg for det motsatte, men å ha en mål føles trygt. Livmorhalsen min begynte å åpne seg i svangskerskapsuke 26 med tvillingene, men de ble inne i 6 veldig verdifulle uker til. 

Hver uke teller, ett mål er nådd, og det blir et tredje barn på oss ♥ ♥ ♥

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 25 (24 + 4), 60,8 % av graviditeten er passert

Formen: Jeg er fremdeles mye sliten. Denne uken fikk jeg en telefon fra legen etter resultater fra blodprøver. Blant annet hadde jernlageret mitt har stupt de siste ukene. Naturlig nok ettersom jeg har blødd i 7 uker, i tillegg var jeg lav på en rekke andre ting, så nå er jeg i gang med tilskudd av det meste og håper at det kan få kroppen tilbake på rett kurs. Jeg har i tillegg hatt dødsfall i familien, så det er nok grunnen til at jeg ikke helt har forstått forskjellen på kroppens måte å takle sorg, og kroppens måte å si at fra at den trenger påfyll av jern, vitaminer og mineraler for å holde det gående. 

Babyen: Jenta vår er ca 30 cm lang, og veier rundt 700 gram. 

Liv i magen: Den største tryggheten jeg har hatt med meg igjennom dette litt trøblete svangerskapet er nettopp livet i magen. Helt i fra uken 17 har jeg kjent tydelige bevegelser som har blitt sterkere for hver dag. Jenta vår er aktiv til alle døgnets tider, men etter at jeg har spist et måltid er det som hun tar en seiersdans der inne. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 10 kg 

Neste kontroll: Fastlegen i uke 28 + Ny kontroll på sykehuset i uke 28, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

En uvanlig morkake gjør meg nesten troende

Ny ultralydkontroll – ny oppdagelse i magen

I går var det tid for en ny ultralydkontroll, og for å gjøre en rask oppsummering for de som kanskje ikke er innom her å leser daglig, så har det seg i korte trekk slik: Jeg har kommet meg til graviditetsuke 24, med ei lita jente i magen. I uke 14 var vi sikre på at fosteret gikk tapt, etter kraftige blødninger og sykehusvisitter.  Blødninger vedvarte til svangerskapsuke 20.  Etter et kort opphold startet nok en ny blødning, som nå har roet seg igjen. 

Kort oppsumert: mye bekymringer, blod, smerter, og mange undersøkelser på sykehus på grunn av risikosvangerskap. 

– De sterke innleggene fra graviditeten finner du samlet her

Gårsdagens ultralyd: Jordmor sier noe som setter meg ut av spill

I går la jeg meg på undersøkelsessengen igjen, og legen som undersøkte meg fant ut at: her er det noe rart. Ut på gangen forsvant hun, og tilbake kom hun med en jordmor og en jordmorstudent på slep. 

De studerte, diskuterte, pekte og forklarte. Det er noe som ikke helt stemmer. Morkaken til babyen har et søkk midt på, som gjør at det kan se ut til at morkaken holder på å deler seg i to. Søkket i morkaken har mer enn en gang ført til bekymringer blant overlegene. Ut av søkket kommer navelstrengen. Så sier jordmor noe som setter meg ut av spill, ikke fordi jeg blir skremt, ikke fordi jeg blir usikker, men fordi jeg blir rørt, hun forteller:

“En sjelden gang hender det at morkaken tar form som et hjerte, og det kan hende at dette er et slikt tilfelle, ut i fra det vi klarer å se”  

Hvor vanvittig er det ikke om det stemmer? Jeg har hatt så mye trøbbel forårsaket av morkaken igjennom dette svangerskapet, men allikvel bærer jeg en pike som vokser akkurat slik hun skal – det er nesten så jeg blir troende!! 

  
Illustrasjonsbildet tatt av fødselsfotograf: Melissa Cate  (link til nettsiden hennes) 

Blødningene er borte, magekrampene forsvant samtidig, og under ultralydundersøkelse for tre uker siden hadde morkaken endelig flyttet seg bort fra livmorhalsen. Jeg er ute av faresonen – eller la meg si nesten. På grunn av prematur fødsel som førstegangsgravid, vil de holde et ekstra øye til meg på sykehuset allikevel. 

Jeg føler meg som et nytt menneske: ingen blødninger, ingen smerter – Det er som om jeg endelig fikk hodet over vannet og fikk puste igjen. Plutselig er jeg uredd, plutselig kan jeg kjenne på en ren glede over det jeg har i vente. Kroppen forteller meg; ting har ordnet seg, alt er bra nå. 


– Følg meg på Facebook – 

Klarer meg bedre uten mann

 – Jeg hadde ikke tatt i problemet om han var hjemme! 

Det er vel ingen nå som ikke har fått meg seg vår siste uke? Med frossende vannrør, oppvaskmaskin som tok kvelden etter frosten, og tørketrommelen som ikke ville gå mer etter at jeg fant min manns bokser som et frosset kunstverk inni maskinen. Jeg kan jo legge til at jeg i dag måtte gjøre rent hele søppelskapet under vasken på kjøkkenet etter at en rotte hadde hatt fest der i natt. – Lykken er å bo i villa musekulda! 

Om du så ikke skulle ha fått med deg frost, oppvaskmaskin og tørketrommel, så er det på høy tid at du skroller deg igjennom de siste innleggene her på bloggen, før du fortsetter å lese.

Da alt dette skjedde på en og samme tid, slik ulykker har for vane av å gjøre, så kjente jeg at panikk var ordet som fylte kroppen min da helgen nærmet seg. I utgangspunktet skal det ikke mange timene til før panikk kommer av seg selv om vannet inn til huset fryser til is, eller oppvaskmaskinen ikke fungerer, eller om tørketrommelen takker for seg.

Så da alt dette skjedde samtidig, var det bare snakk om minutter før jeg lurte på hvordan i helsikkes jeg skulle overleve de kommende dagene. 
Vannet fikk mannen tinet opp igjen i løpet av det samme døgnet, og det var så klart etter at vannet var tilbake at vi oppdaget at både oppvaskmaskinen og tørketrommelen hadde takket for seg i kulden.

Dagene dro seg kraftig fort mot helg, og mannen skulle forlate meg og barna for selv å dra til Riga på heisatur. Jeg tror han leste panikken i øynene mine, for han satte inn høygiret for å få ting fikset før avreise. Vannrørene fikk han ordnet med, og jeg tror han brukte en halv dag på å ordne en reparatør til oppvaskmaskinen etter og måtte se seg tapt i forsøket på å få den til å fungere selv. Til og med hang han opp en klesvask, og vasket all oppvask for hånd før jeg ante ordet av det. 

Ungene og jeg hadde fluktplan i tilfelle vannet skulle fryse til på ny, for problemet i seg selv er ikke å få det tinet opp, men å løse problemet om det skulle oppstå en lekkasje under frysingen – der må jeg innrømme at jeg kan komme litt til kort. 

Mannen dro, og igjen ble ungene og jeg… Så hva gjorde jeg da ungene var lagt for kvelden? Jeg vasket ikke opp for hånd, jeg satte heller ikke på noen klesvask slik at jeg skulle bli tvunget til å henge opp klær

– nei, jeg satte i gang med å fikse problemet sjæl.

Etter to kvelder, og en stor dose innputt av “how to fix” youtubefilmer, og en masse ny erfaring på hvordan maskiner ser ut på innsiden, satt jeg med en velfungerende oppvaskmaskin, og en velfungerende tørketrommel! 


#DenFølelsen

GIRLPOWER! Vi blir fader ikke bedre, enn når vi må klare oss selv. 

– For ironisk nok er den eneste grunnen til at jeg fant fram skrutrekker, hodelykt og youtube – det faktum at mannen var borte, med han i hus ville jeg uten tvil overlatt hele problemet til han, og ropt i panikkens tilværelse: DETTE MÅ DU BARE FÅ FIKSET OPP I !! 


 

Våknet av at hun beit meg i øret!

Det skjedde ikke at jeg fikk sove ut, enda mann og barn var ute av hus.. 

Det er litt vemodig at jeg sitter her hjemme i min grusomme rosa morgenkåpe med tøfler på føttene, og en en rykende kaffekopp ved min side. Jeg skulle ha vært i Riga i dette øyeblikk, spist deilig hotellfrokost, og sett byen, shoppet litt kanskje og drukket alkoholfrie drinker. Alle komplikasjonene jeg har hatt i svangerskapet har gjort at legene på sykehuset frarådet meg til å reise, og så klart – min lille baby er mer verdt enn en utenlandstur. 

Mannen der i mot, han har jeg ikke hørt et pipp i fra, så han har nok påtatt seg oppgaven om å nyte Riga litt for meg også. Plaster på såret var at jeg i går var innvitert på Kick Off med Egmont Publishing som jeg blogger innunder, så heldigvis fikk jeg en spennende dag med kollegaer og andre bloggere i går da mannen reiste. 

Kidsa overnattet hos min mamma, så da hodet mitt traff puten ved midnatt i går kveld var det en ting som sto klart for meg: I morgen skal jeg sove så lenge jeg kan! 

  • Klokken 4 måtte jeg opp på do! #graviditetsblære 
     
  • Klokken 05:30 var kattungen ferdig med å sove… #Livet.med.baby.i.hus
video:En plagsom katt

Sove ut? Om 15 år kanskje…  


– Følg meg på Facebook – 

Se hva jeg fant inni tørketrommelen

En dag skal jeg le så høyt at dette, for enda så tragisk det er, så er det fader meg like komisk! 

Det var tirsdag morgen, vi våknet i 7 draget etter nattens dvale og ante fred og ingen fare, siden vi har varmeovn på soverommet med 18 grader, var det ikke før vi trasket over dørkarmen at frosten bokstaveligtalt ga oss en real oppvåkning – hadde vi ikke vært så opptatt av å hutre og klynke, mens vi sprintet ned til badet, kan jeg banne på at det sto frostrøyk ut av munnene våre. 

Som om vi hadde løpt i fra tyven bak oss, fikk vi igjen pusten på badet, og siden vi bare har ett bad, gikk vi tre jentene på do etter tur. Da førstemann var ferdig oppdaget vi det – intet vann i vannklosettet, ei heller i vaskens kran

Klokken 8 om morgen, kom mannen tilbake fra arbe – han hadde ikke mer enn omtrent rukket å snu i døra, men kaffe bragte han med hjem til sin gravide kone. Så dresset han seg opp i sin fineste signaloransje kjeledress, før han satte seg på huk i krypkjelleren til huset for å tine opp de flere vannrørene som var frosset til døde. 

Da kvelden kom, frøys det til på ny. Det sto – 12 på gradene, men i følge yr føltes det som kalde 23, med en vindstyrke som tvang seg tvers i mellom våre punkterte vinduer, og etterlot seg gardiner som blafret i takt med ulingen der ute. 
Jeg tredde på meg dressen til min mann, og kravlet inn en for liten dør med en dress for stor og en mage for svær. Det var min tur til å varme rør – det vil si, at kjerringa alene hjemme var. 

Vi får det jo til, gratis ved har vi jo, av skauen som en gang for lenge siden ble vunnet i et pokerlag. Etter mye fyring i hus og kjeller, kom vannet tilbake med stor jubel… 

… det var bare det, at på onsdagen oppdaget vi at oppvaskmaskinen hadde røket, for litt ekstra trøbbel fortjente vi jo. Ingen grunn til å rive seg i håret, vi er ingen idioter, for vi hadde betalt idiotforsikring på den. 

Så kom denne dagen, og jeg skulle vaske noen klær. Tørketrommelen er mitt fungerende “tørkestativ”, for å henge opp plagg etter plagg, synes jeg er et salig strev. Det skal sies at jeg hadde glemt å trykke på play sist jeg satte den på. Så dårlig med tørke skal jeg vel innrømme at det var. 

Kaldt som rakkeren i rommet jeg satt, fant jeg ut at min manns bokser hadde frøset seg fast! 

video:Se hva jeg fant inni t?rketrommelen

Så nå har det gått åt skogen med den, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le, for der inne på roterommet sitter mannen med hårføneren min å gir den et siste livreddende forsøk. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

Fra det ytre til det indre

Alt har forandret seg, det som var viktig har blitt uvesentlig, for det jeg ikke ante noe om har skyggelagt det uviktige

Mitt andre svangerskap, fem år etter det første 

En liten pike utvikler seg i dette sekund i min mage, blodlegemene blir dannet, luftveiene utvikles og balanseorganet i det indre øret ferdigstilles. Det er bare små bruddstykker av det som skjer der inne hos et foster i uke 23. 

Jeg har ikke glemt hvordan det var å være gravid den første gangen, men nå har alt forandret seg. Timer ble brukt på å lese, på å forstå. Jeg kjøpte blader, jeg var på internett, jeg leide bøker. Jeg “bygde” redet. Allerede fem måneder før termin sto barnevognen til pynt i stuen, ikke lenge etter var det redd opp så vakkert i to sprinkelsenger ved siden av vår egen. Det var ikke en ting vi manglet den dagen de to jentene entret verden, enda de bråbestemte seg for å komme to måneder før termin. 

Mentalt forberedte jeg meg på det vi hadde i vente igjennom å opparbeide meg kunnskap ved å lese, jeg forberede meg ved å handle inn, og gjøre huset klart for barn. 

Nå er alt annerledes

Det kan kanskje se ut til at jeg ikke gleder meg like mye, jeg mangler iveren og nysgjerrigheten. Jeg har ikke handlet en ting, og jeg vet ikke når jeg kommer til å gjøre det. Det handler ikke om at jeg ikke gleder meg like mye, men jeg gleder meg annerledes. Jeg trenger ikke lengre en seng for å forstå at jeg har en baby i vente. Jeg trenger ikke lengre en bekreftelse igjennom ting på at jeg kommer til å fikse livet som mamma. 

Over meg hviler det er ro, en lykksalig ro, for jeg vet hva jeg har i vente. Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som kommer, jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på livet som blir. Men jeg vet at inni meg vokser et barn, og selv om dette barnet er et hvilket som helst annet barn for resten av verden, så er det for meg hele verden, hele meningen med livet. Det å vite at jeg bærer på den gaven jeg allerede har i mine to eldre barn gjør at jeg glemmer sprinkeltseng, og babyshopping – for alt som betyr noe er det lille hjerte som slår der inne, og de små hendene som kan gripe om mine om ikke så alt for lenge. 


– Speiltvillingene på Facebook –