For en tid tilbake spurte søster om vi ville ha en sodastreamer da de hadde fått to. Sodastreameren ble tatt godt i mot, og fikk en hedersplass på kjøkkenet da den har vært godt i bruk.
Den knallrøde sodastreameren var ikke helt for meg. Jeg er liksom litt mer kjedelig av meg, så jeg foretrekker bedre nyanser innen det sorte og hvite felt. Hah. Det tenkte jeg at jeg kunne gjøre noe med i går.
Jeg kjøpte med meg en sprayboks med fargen matt sort på Montér. Tok sodastreameren ifra hverandre, teipet deler som ikke skulle lakkes, pusset lett over med et fint sandpapir for å få en bedre heft, og sprayet streameren to runder.
Så god som ny, og perfekt for mitt blikk, som er litt for dårlig på farger. Spraymaling altså, det kan virkelig brukes på så mangt!
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Kanindrømmen gikk i oppfyllelse for to jenter som nylig hadde fylt tre år. Hver sin lille vakre, en hvit og en brun. I lang tid hadde vi stått på utendørs, mannen kjørte med gravemaskin, satte opp gjerde og sådde gress. Jeg snekret, isolerte og bygde om et skur til et drømmehus for kaniner. Barna de hjalp til på sin måte, som muligens ikke var til så mye hjelp, men heller mye til selskap.
De to håpefulle kaninene flyttet ut i kaninparadiset som vi mente vi hadde bygget. Så skjedde det som ikke skulle skje. Vi hadde en kanin på tjukka. Et kaninkull ble født. Hele 7 hårløse små ynket seg og skalv der de lå slengt rundt om.
Dessverre var mor ung og derfor manglet hun morsinstinktet som skulle fått henne til å lage et varmt og trygt rede, og gi mat til sine små.
I to døgn overvåket vi med videokamera for å se om hun matet babyene sine, da dette bare skjer i noen få minuttet bare to ganger i døgnet. Men hun viste dem ingen interesse over hodet, og vi ble nødt til å starte nødhjelp.
En uerfaren kaninmamma måtte holdes i ro slik at kaninbabyene kunne krype inn og die den dyrbare melken. I tillegg ble de matet med vikingmelk på små sprøyter.
Dagene gikk, de små fikk stadig mer pels, og vokste i størrelse. Men hver dag de fikk var en seier, for kaninmagen er skjør og det er så alt for lite som skal til før det ikke går bra.
Den minste i flokken, halvparten av størrelsen til de andre, var den første som en morgen lå urørlig i sengen sin. Lille Hero, som vi hadde kjempet om livet til flere enn en gang. Livet sto ikke til å redde, og enda så liten han var, etterlot han seg et stort savn da han ikke lengre var.
Brått mistet vi også tre til på relativt kort tid. Det var ingen sykdomsbilde før de over natten bare sovnet inn. Jeg var på nippet til å gå fra sans og samling, men forklaringen lå i at de ikke fikk i seg kaninmammaens myke avføring som kaninmor skal servere sine små når de når en viss alder. Denne avføringen må til for at kaninbabyene skal få i seg de bakteriene de trenger for at tarmfloraen skal bli korrekt. Kaninmagen er svært ømfintlig, og selv hvor hardt jeg prøvde på å være en god “kaninmor” så kan det aldri slå en ekte kaninmamma.
Vår kaninfamilie gikk fra å være to, til plutselig å bli ni. Så ble de ti, ettersom jeg adopterte en kaninvenn til pappaen, Kløver, som var blitt igjen alene ute da kaninkullet ble født. Jeg, barna og Kløver ønsket Biffen hjertelig velkommer til oss, mannen min lo, ristet på hodet og lurte på om jeg var blitt fullstendig gal. – en kanin til liksom?!
De sterkeste overlevde, livet kan være brutalt. Vi fant 7 frosne kaninunger en kald høstmorgen, 4 fikk aldri oppleve å få gress under labbene, men tre gjorde det. 30. september, altså for drøye to uker siden var det bursdag i kaningården. Tre små rakkefanter fylte hele to år!
Da de tre kaninbabyene var blitt ett halvt år gamle, og vårens solstråler varmet opp det lille landet vårt, så flyttet de ut sammen med mammaen sin, til de to gutta som hadde bodd ute igjennom vinteren.
I dag har vi en gjeng på seks lykkelige kaniner, Kløver og Miffi som var våre opprinnelige to, Biffen, vår adopterte venn fra dyrebeskyttelsen, og de tre kaninene som er født her, TjukkeMann, Bell og Petter Sprett. De er alle kastrert, ikke bare for at vi skal slippe flere uplanlagte kaninkull, men også fordi det er en forutsetning for å klare å få så mange kaniner til å bo sammen uten å sloss.
Lite slår en kaningjeng i balanse, knyttet sammen til en flokk.
Still meg gjerne spørsmål om alt du lurer på rundt kaniner og kaninhold – så kan jeg lage et innlegg med alt dere trenger å få svar på
Den som tror det er enkelt å bygge hus, eller la meg si: planlegge hvordan et hus skal se ut, den må tro om igjen..
Det sies at man må bygge tre hus før man blir fornøyd, passe teit når vi bare har denne ene sjansen! Derfor overlater jeg ikke noe til tilfeldighetene.
Utallige mange timer er brukt på plantegningen som er sendt til arkitekt og snekker for prisvurdering. Da er det jo bare å kysse fingrene for at vi er innenfor budsjett, men jeg har mine store tvil på det! Hah.
Nå som romfordelingen er gjort kan vi begynne å gå mer i dybden. Hvordan stil skal vi egentlig ha? Skal vi ha hvitt kjøkken, eller skal vi gå helt i andre enden og gå for et sort kjøkken. Og som om det er vanskelig nok å velge kjøkken og farger, så skal alt ned til minste lille detalj bestemmes. Hvem skulle vel tro at det fantes hundre forskjellige stikkontakter?
I dag har jeg vært en tur på Montér og tatt med meg en god bunke med inspirasjonsmagasiner og produktmagasiner med meg hjem. Så har jeg satt meg ned og klippet ut farger, gulv og annet gull som jeg har limt på sorte ark for å lage fargepaletter og inspirasjonsplakater til rommene i huset.
Jeg ønsker at vi får en slags helhet igjennom hele huset, og da synes jeg det er veldig gøy å kunne klippe og lime for å se hvordan farger og stiler passer sammen med hverandre.
Noen andre som har gjort dette på en helt annen måte?
Tips og triks mottas med takk 😀
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Til tider lurer jeg på om jeg har begynt med en ny hobby uten å merke det. Jeg kan falle helt i fra, midt i en samtale der det er barn og voksne til stedet. For personen som snakker, ser det ut til at jeg følger godt med, men det inni hodet så hører jeg kun min engen tanke: “Ja, den nesen der er helt den samme som datterens. Så stilig. Hmm, jo og den bevegelsen der! Oii.. Woow!”
Jeg lar meg så til de grader imponere over likheter som dras fra foreldre til barna. Noe som egentlig er ganske sært, da det er en selvfølge at barna har likheter med sine foreldre.
Da tvillingene ble født, var det ingen tvil. De har fått pappaens vakre karaktertrekk, det blonde håret, men de helt sorte øyevippene, de kraftige brynene og de grønne øyne. De har alle øyne som gløder, de har alle tre øyne jeg kan gå meg helt vill i tankemessig.
Så ble Vilde født og alle lurer: hvem ligner hun på da?
Det er mange som forteller meg at hun er tvillingenes trilling, så lik hun er på dem. Og ja, til en viss grad er hun lik. Hun er støpt i den samme formen og har likhetstrekk både utseendemessig og på innsiden. Men på det tidspunktet hun var rykende fersk og det enda var litt uvant å si “Hei Vilde” så var det nesten litt fremmed for meg, for denne jenta foran meg.. …het ikke hun egentlig Stine?
Jeg hadde i hvert fall sett denne jenta før. Riktignok bare på bilder da hun var helt nyfødt, men senere har jeg sett den samme jenta hver gang jeg har sett inn i et hvilket som helst speil. Det var fremmed å si Vilde, jeg ville kalle henne Stine, mitt eget navn. Og da det første bildet ble sendt fra min mobil til min mamma og til min seks år eldre storesøster, så kom den samme beskjeden i retur. “Den jenta der har jeg sett før”
Hun har kanskje ørene etter sin pappa, men i øynene hennes kan jeg speile meg.
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Fra tid til annen blir jeg nødt til å svare på det unngåelige spørsmålet: hva mener du om å eksponere dine barn på sosiale medier?
Det er ikke slik at jeg lukker øynene for problemstillingen, tvert i mot. Det er ingen menneske som stiller det spørsmålet oftere enn meg selv. Hver dag spør jeg meg selv: Hva mener jeg? Ødelegger jeg barna mine? Eller gir jeg de verdens fineste oppvekst? Kommer de til å hate meg en dag? Kommer de til å forstå? Vil de kanskje elske det hele?
Alle disse spørsmålene er spørsmål jeg daglig kan stille meg, men det er ikke før barna mine blir voksne at jeg kan få et godt svar. Derfor er jeg på dette tidspunktet nødt til å ta vurderinger ut i fra hva jeg mener er riktig, og stole på egen dømmekraft.
Jeg vet ikke hvordan jeg med korthet skal klare å gi deg alle svarene på hvorfor, men det er uendelig mange faktorer som ligger til begrunnelse.
Jeg har et ønske om å formidle. Det å skrive er en del av den jeg er. Jeg har en formidlingsevne, hvis ikke hadde jeg aldri sittet her på det femte året å skrevet. Det kunne like gjerne vært make up og mote som var min store lidenskap her i verden, men det er det ikke. Det jeg brenner for er familien min, ved siden av familien min brenner jeg for kreativitet. Derfor skriver jeg en familieblogg med en god dose kreativitet.
For å kunne skrive ektefølte innlegg som får deg til å smile eller kanskje felle en tåre, så er jeg nødt til å bruke hendelser og følelser fra eget liv. Det betyr at jeg deler historier fra livet til mine barn. For noen er dette helt galt, for meg er det viktig.
Vi har aldri snakket mer om hvor viktig det er med åpenhet og ærlighet, som det vi gjør nå i 2018. Hvis jeg ser litt tilbake i tid så skjønner jeg at åpenhet, det å tørre å tale i det offentlige rom, det har vært helt avgjørende og revolusjonerende de siste tiårene. Vi skal faktisk ikke lengre tilbake enn til bestemor på 80 for å forstå at mensen er noe man på død og liv ikke snakket om!
Ingen turte tidligere å snakke høyt om psykiske lidelser som tvang og angst, du ble sett på som sinnsyk. Helt fram til mange nok mennesker står opp og tørr å snakke om det. I det denne ærligheten finner sted er det som en hel hær reiser seg fra de døde. Det ikke på grunn av åpenhet at flere får angst, tvert i mot. Det er på grunn av åpenhet av flere tørr å si det høyt for å få hjelp til å få det bedre.
Hvis det finnes et gigantisk tema som virkelig inneholder alt i fra skambelagte hendelser til usikkerhet og glede – så er det foreldrerollen.
Hvordan blir det da om ingen tørr å skrive om hvor helvetes slitsomt det til tider kan være? Men også setter ord på hva som faktisk gjør foreldreskap til noe av det vakreste på denne jord? Dette er jo noe vi trenger å høre. Vi trenger å lese om tips til hvordan å få barnet til å sove om kvelden, like mye som vi trenger å høre at ingenting fungerer, fordi barn er helt umulig å forstå.
Jeg velger å være ærlig, jeg velger å dele, fordi jeg selv ønsker andres ærlighet. Først når vi tørr å dele, fjerner vi usikkerhet og skam. Først når vi tørr å dele, finner vi inspirasjon og mot.
Tar du denne begrunnelser og legger til, fleksibel arbeidstid, korte barnehagedager, ekstremt mye mer tid med familien, en mindre stressfull hverdag, inntekt og masse overskudd så har du en del av mine begrunnelser til hvorfor jeg hver dag setter meg ned og skriver ett nytt innlegg som får deg som medforelder til å kjenne deg igjen i hverdagøyeblikk på godt og vondt.
Jeg er sikker på at valget jeg har tatt gir mine barn langt mer enn hva jeg frarøver dem, hvis ikke hadde jeg aldri kunne stå for det jeg gjør.
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Hvordan er det mulig at jeg hvert år glemmer hvor fantastisk vakker høsten er! Ikke bare skifter landskapet farger, men det er også noe helt magisk med kveldene som blir mørke, stearinlysene som tennes igjen og kreativiteten som får tid til å utnyttes på grunn av mørke og regnfulle høstdager.
Fleece er og forblir blant mine favorittstoffer. Det er virkelig stoffet som har alt; det er mykt, det er varmt uten å klø, det en takknemlig å jobbe med og det er et super rimelig stoff.
Dette fleecesettet har jeg sydd i en tynn fleece fra Stoff & Stil. Kantene på armer og i bunn av genseren er ribb/jersey. Trykknapper er kjøpt på eBay
MØNSTER:
Mønsteret på Fleecegenser med variabel hals går fra størrelse 86 – 128 (1 – 8 år).
Når du har kjøpt et mønster fra meg, vil jeg sende mønsteret til din mailadresse (Husk å sjekke søppelpost om mønsteret ikke dukker opp i løpet av et par dager). Skriv ut mønsteret i full størrelse med A4 ark. Teip mønsterarkene sammen uten overlapping.
Mønster til Fleecegenser med variabel hals str 86 – 128:
Det er ikke til å legge skjul på at hormonene bruser om dagen. Noen skulle kanskje tro at det verste var over tre og en halv måned etter at mini ble født. Tro om igjen.
Denne helgen tok jeg meg fri fra pliktene mine. Vi tok med oss en nydelig familie på fem til hytta i Sverige, for jeg kom til å tenkte på en ting: Jeg er jo søkkrik, så det skal jeg utnytte!
Det er viktig for meg at du ikke forveksler min rikdom med penger akkurat nå. Riktignok har vi et millionbeløp på konto, men som de fleste andre står millionbeløpet med et minustall foran, så det gjør oss ikke akkurat søkkrike på den norske kronen.
Det lille nurket som henger i bæreselen på bilde under har liksom gjort noe med oss alle. Vi går rundt som noen tussete troll hele gjengen, med lyse stemmer og de merkeligste grimaser. Det er som om vår største oppgave her i livet er å få dette lille vesenet til å smile til en her tid.
Mannen som en gang måtte kjempe om å få meg på kroken, plundrer til tider med å få meg litt på avstand. Jeg liker å holde han fast mens jeg trykker nesen inn i halsgropen hans, og jeg vet han er “the one and only”, for aldri om jeg kan få nok av den lukten han skiller ut. Det er som det rene kjærlighetsdop, og jeg er totalt hekta.
Så har du de to på fem år, jeg skal ikke lyve, de kan virkelig være usmakelig til tider, men når de underholder lillesøstra si med skuespill, sangkonsert og danseshow time etter time, ja da gråter jeg av lykke.
Så uansett hvor klisjeaktig det høres ut, så kan ikke rikdom måles i penger. I alle fall føler jeg meg søkkrik med flere penger på minussiden enn på plussiden. For så heldig er jeg at familie og venner gjør meg til den lykkeligste utgaven av meg selv!
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Bilen er ferdig pakket, og jeg er klar. Klar for å ta helgen fri. Vi reiser til hytta i Sverige, med planen for dyreparken, Nordens Ark i morgen. Denne sommeren fikk vi ikke tatt den tradisjonelle ferieuken på feriestedet grunnet varmen og en brønn som var skrapa tom.
Vi er så glad i denne plassen, og dyreparken som ligger en times tid unna. Ingenting slår den opplevelsen vi fikk for halvannet år siden da vi fikk være med inn og mate den gigantiske tigerhannen og de helt nydelige røde pandaene.
Det store gliset titter innom, før vi skal farte videre på lunsj. Tross alt er jeg i 50 % mammapermisjon, så jeg må huske å stoppe tiden litt og stikke av fra forpliktelsene og bare være tilstedet for dette lille mirakelet
I går fikk jeg hele kvelden for meg selv, og da tilbragte jeg det så klart på det nye syrommet mitt. Mini var ikke lengre unna enn at hun sov i stuen sammen med pappaen sin, men det betyr like mye at mine hender var helt fri.
Jeg har tegnet ferdig mønster på fleecegenserne som kommer med syoppskrift så snart jeg er ferdig med å redigere film. Etter jeg var ferdig med det, koste jeg meg med å redesigne mitt gamle tightsmønster. Det gamle tightsmønsteret er helt enkelt, så på denne nye modellen ville jeg prøve å lage en stilig detalj over knærne.
Aldri før har det tatt meg så lang tid å tenke ut et mønster og sy en så liten bukse. I mål kom jeg, men det spør som jeg noen gang får laget en oppskrift på denne. Jeg får prøve den ut et par ganger til, så får jeg se 🙂
Uansett er det veldig morsomt å høre hva dere synes?
Jeg har lært det utroligste, nemlig hvordan å skape magi i barneøyne.. Hemmeligheten er alt for enkel; sku av tv og pakk tursekken, legg gjerne noen smakfulle overraskelser oppi. Du trenger ikke en gang å dra langt. Pass på at du selv og barna er riktig kledd, og så er det bare å nyte – for kikker du nøye etter svømmer det små fisk i vannet, maur kryper langs stien og løvet daler fra trærne i et nydelig fargespekter.
Hvis du tørr å hente fram fantasien din vil du oppdage at barna dine også kan se hvordan steiner blir til en borg, hvordan en stubbe blir til en hest og hvordan et vann tryller seg til å bli magisk med alle verdens hemmeligheter inni seg.
Hver sommer begynner jeg å grue meg til høsten, den kaldere tiden er jeg aldri helt klar for, men i det høsten treffer meg elsker jeg den. Jeg tror ikke jeg vet om noe som er koseligere enn å være ute i naturen når høstfargene sprer seg, når frosten legger seg over oransjekledde blader. Det er så vakkert, og det er aldri kaldt så lenge man kler seg godt nok.
Sist uke kom de splitter nye ECCO Snow Mountain skoene jeg hadde bestilt til jentene. Som navnet tilsier er dette vintersko, men jentene var klare i sin tale da vi skulle ut på tur. De nye skoene skulle på selv om snøen ikke legger seg på lenge enda.
Dette er tredje året på rad at jeg sverger til ECCO sko for ungene. Hadde det ikke vært for at de vokser ut av høst og vinterskoene fra år til år kunne jeg brukt de første ECCOskoene til jenten enda. De har en kvalitet som slår alt. De har farger som er varige, og stoff som tåler det de skal tåle: nemlig barn i lek – hver eneste dag, fra knirkende frostdager, til slapsete sørpedager.
Er skoen god, så fungerer de nemlig like godt på våte høstdager, som på kalde vinterdager, og derfor var det så klart helt greit at jentene valgte de nye skoene til tur.
Dette er en sko som er 100 % vanntett, en sko sko sitter fantastisk godt på foten, en sko som er lett i vekt for et liten barnefot og en sko som tåler hering. Er det en ting utenom fargene som mine jentene digget så er det Boa – smart lukkesystem. Så utrolig enkelt å få støvelen av og på, og så er det jo akkurat sånn pappa har på sine sko – og da blir det kult da!
