Slik introduserer jeg mat til mini

 

I det jeg kuttet opp de første grønnsakene, kom jeg på hvor gøy jeg syntes det var med babymat da tvillingene var små for ganske nøyaktig fem år siden. 

Startet fast føde ved seks måneder 
Denne gangen holdt jeg igjen, jeg gledet meg ikke til den vesle jenta skulle begynne med grøt, frukt og grønnsaker, slik jeg gjorde som førstegangsmor da alt nytt var spennende. Alt er annerledes nå, det er siste gang, derfor holder jeg igjen på hvert sekund jeg kan.

Da Vilde var seks måneder gammel ble det allikevel en slags pangstart på måltidene. Jeg fikk omgangsyken og mistet melken. Etter en uke var den kommet tilbake til normalen, men i løpet av disse dagene bestemte jeg meg for å starte med fast føde siden jeg ikke hadde nok mat til henne.

Avstand fra barnemat på glass
De som har fulgt meg siden tvillingene var små vet at jeg har tatt avstand fra barnemat på glass. Jeg mener absolutt ikke noen er noe dårligere om de velger å gi babymat på glass til sine barn, jeg synes bare det er fullstendig meningsløst da jeg mener du lager mer jobb for deg selv i det lange løp.

Alle babyer er nødt til å lære seg å like all mat. Om det er en søt pærepuré, eller om det er ertestuing. Enkelte smaker tar vi raskere enn andre fordi vi er utstyrt slik fra naturens side.  Det er nemlig ikke slik at vi er født til å like alt, men når vi gjentatte ganger smaker en smak og kjenner på en konsistent, så vil vi lære å like det vi spiser.

Teorien er altså enkel: lærer du barnet å spise rene grønnsaker og andre ferske råvarer med en gang, slipper du å lære barnet til å like dette på et senere tidspunkt når barnet  kanskje også har blitt mindre mottagelig for å prøve ut nye smaker. Det å gi babymat på glass blir da å gjøre seg selv en bjørnetjeneste om du tenker at det er mindre jobb. Spør du meg er det beste å lære barnet til å spise den maten dere selv spiser med en gang.
I tillegg er det rimeligere og  lage mat selv,  sunnere og mer miljøvennlig.

Starter i det små, med fargerike smaksprøver
Jeg har troen på at den beste måten å få barn til å like et bredt utvalg av smaker er å la de smake på mye forskjellig, gjerne i rene former først, før man etter hvert setter råvarer sammen. Altså vil jeg at Vilde først skal lære seg til å like smaken på for eks eple, eller på gulrot, og når hun gjør det, slår jeg de to sammen til en kjempe frisk og god puré.

For å gjøre denne smaksprøvetiden enkel, er mitt beste tips å fryse ned pureene  i en isbitbeholder. Isbitene legger jeg så over i bokser, og da kan jeg plukke ut enkeltsmaker, eller sette smaker sammen etter eget ønske.

Lager alltid opp en stor porsjon
Når jeg lager opp mat til mini, lager jeg alltid en stor porsjon som jeg porsjonerer ut i flere beger som jeg fryser ned. På den måten har jeg alltid middagsglassene klare når jeg trenger de.
Disse begrene er fra Philips Avent, og er helt fantastiske

Hvis noen lurer på smakene i de forskjellige begrene så er det: 

Grønn – avokado og banan (blendet sammen rå og fryst ned)

Oransje – søtpotet, gulrot og litt fersk basilikum (dampet og blendet)

Brun – eple, pære og sviske (dampet og blendet)

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

 

Frynsete på legevakten

Dette var kanskje den mest travle uken jeg skulle ha på lenge, men så stoppes verden opp slik verden bare stopper opp for alle foreldre som får syke barn. Det som var så veldig viktig, kan plutselig vente litt allikevel.

Jeg kjente usikkerheten gnage i meg. Det var alt blitt kveld, og ingen legekontor var åpne. Jeg bestilte en legetime på mobilen. Den slappe jenta i armene mine kikket med skeptiske og slappe øyne på legen som viste seg på telefonen. Han likte heller ikke helt sykdomsforløpet, og derfor var vi på vei til legevakta ti minutter senere.

Etter at de ulike prøvene var tatt, ble vi sittende å vente på svar og videre undersøkelse på venterommet. Vi kom da det nesten var folketomt i rommet, men en etter en kom det inn menneske etter menneske, alle med nedslåtte og dystre blikk.
Jeg var ikke lengre den eneste med barn i rommet. I løpet av den lille timen var det kommet tre små barn til.

Legen hadde fortalt at det var uvanlig mange syke barn nå, og venterommet bekreftet det.

Minuttene gikk, de riktig nok sneglet seg av gårde, slik de alltid gjør på et legekontor. Øynene mine hvilte på det febersyke ansiktet til jenta mi. Jeg kjente det prikket i øynene, en blanding av triste og rørte følelser var årsaken bak. Den lille jenta som bare ville reise hjem, men som så tappert ventet tålmodig. Den lille jenta så tøff og flink til å ta blodprøvene jeg så gjerne skulle tatt for henne.
Jeg kjente på den vonde følelsen av hjelpeløshet fordi jeg ikke bare kunne ta bort det som gjorde hennes så vondt, men også den gode følelsen av å kjenne hvor mye hun trenger mammaen sin, hennes trygghet i å være inntil og nær meg.

Jeg løftet blikket, så på de andre foreldrene rundt meg som satt med sine barn i armene. Jeg kjente hvor frynsete jeg ble. Jeg fikk klump i halsen, hårene på armene reiste seg og det prikket på ny i øynene. Jeg blunket tårene tilbake. Jeg var ikke trist, bare rørt. Det jeg så foran meg var så vakkert, så ekte og så nært. Det var så tydelig å se hvordan de syke barna hadde skrellet av alle lagene vi alle voksne beskytter oss bak. Alt som var igjen var mødre og fedre som hadde lagt i fra seg tanker og følelser for alt annet, enn barnet foran dem.

Uansett hvor trist det kan være å se en forelder holde rundt sitt syke barn, så finnes det på samme tid ingenting som er vakrere enn å se hvordan vi beskytter det mest dyrebare vi har.
For enda så forskjellig vi alle sammen er, så har vi alle sammen en ting til felles, og det er den overveldende kjærligheten vi har til barna våre som vises i sin sanne form i det øyeblikket vi prøver å beskytte de mot alt som er vondt og alt som er skummelt i denne verden.

Sent på kveld kunne vi reise hjem med tryggheten om at det ikke var noe alvorlig. Takk og lov for det helsevesenet vi har i Norge.

Hva et måltid handler om

Reklame | Synnøve Finden

Frokosten i sofaen, eller samlet rundt bordet? Spiller det egentlig noen rolle?

Synnøve Finden har spurt om jeg vil fortelle om våre frokostrutiner. Det gjør jeg gjerne, og siden julen ikke har sluppet helt taket i meg enda må jeg fortelle at det beste med julen var alle morgningene med den magiske stemningen, alle de levende lysene, og de lange og gode frokostene før juleselskapene.

En av de tingene jeg er takknemlig for fra min oppvekst er den tilnærmingen jeg har fått til mat igjennom mine foreldre. Jeg har både en mamma og en pappa som elsker å lage mat og er svært flinke til det. I vårt hus var det også en del “matregler”, som jeg faktisk synes er så viktige at jeg har tatt de med meg videre til mine egne barn:

Vi samles rundt bordet ved matsituasjoner 
Denne reglen sto sterk i hjemme vårt. Hver lørdag og søndag var det frokost med brødvarer, massevis av pålegg, juice og alltid te. I ukedagene gjaldt den samme reglen, men siden mamma dro tidlig på jobb, og søsteren min er 6 år eldre og gikk på videregående mens jeg enda hadde flere år igjen på barneskolen husker jeg best alle frokostene pappa og jeg hadde før skole og jobb.
Middager hadde sammen regel – alltid sammen rundt matbordet med tid til hverandre

Vi har testet frokost i sofaen med tegnefilm mange ganger også vi, og hver eneste gang ender vi opp med å rope høylytt, for å få barna ut av transe: “NÅ MÅ DERE SPISE!”. Tanken er god med det funker virkelig ikke.

Sunne matvaner 
Foreldrene mine var opptatt av å gi oss en sunn tilnærming til mat. For eksempel var det kun i helger det var lov å spise sjokoladepålegg, og selv da måtte vi spise en skive med noe annet først. Foreldrene mine har også alltid vært flinke til å legge fram et godt utvalg av både pålegg og grønt på en delikat måte, og det er ingen tvil om at vi spiser med øynene.

Enkel bordskikk 
Dette er også en ting jeg har videreført fra mine foreldre. Det går ut på litt forskjellige småting, men viktigst er regelen om at leker, mobiler og andre forstyrrende elementer ikke er lov å ha med til matbordet, og at vi alle sammen sitter til alle er ferdige med å spise (unntaket er i selskap, der barna må vente til alle barna er ferdige før de alle sammen kan springe i fra og leke).


Du spiser med øynene, det gjør barna også, derfor smaker denne brødskiven mye bedre enn den som ikke har nese og øyne. Har du forresten smakt skrella mozzarella? Det er en hit i dette huset, og så fine å ta med i matpakka da de er pakket en og en.

Gode og enkle vaner i hverdagen
Julefrokostene er ikke som hverdagsfrokostene, med figurbrødskiver og ekstra stas. I hverdagen gjør vi det veldig enkelt, men uten at det går på bekostning av en sunn og innbydende frokost. I kjøleskapet har jeg et brett med alt av pålegg på, slik at jeg bare kan løfte det ut, og tilby et bugnede utvalg som barna kan forsyne seg av. Vi har alltid juice til frokost, og vi har blitt veldig glad i RÅ juicene i eple og appelsin, og når vi skal kose oss ekstra handler vi alltid inn de populære RÅ smoothies på småflasker på Rema1000.

En god frokost gir den beste starten på dagen!

 

Valp og baby under samme tak

Det ser harmonisk ut, og det er det også.. .. i de øyeblikkene de begge sover. 

I neste sekund spretter den lille firbeinte som en makrell på land, øynene lyser ramp og i munnen sitter en smokk, akkurat slik en smokk sitter i en barnemunn. Forskjellen er at Vilde har en tannløs gom, mens Alba har ett bitt som en pirajakjeft.

Nooo! Det var den tiende smokken så langt! 

Den lille rakkeren trenger ikke stort mer enn 60 sekunder alenetid for å rive en dorull i fillebiter, og glemmer du å lufte henne når hun våkner fra en lur, kan du banne på at du like etter setter foten i en gull dam på gulvet.

Det å ha baby og valp i hus er absolutt travelt. 

Verst av alt er valpemunnen. For på samme måte som den tobeinte babyen, skal alt  inn i munnen. Forskjellen er igjen at den ene er tannløs, den andre ikke. At en valp skal forstå forskjellen på babyleker og valpeleker er ikke akkurat noe jeg kan forlange når selv ikke mannen klarer det. Ja, jeg har funnet babyen  med en av Albas nedsiklede bamser som sovekos, men når sant skal sies, så er Vilde sine bamser like nedsiklede de.

Vi er ikke redd for hundebakterier, så en leke som tygges på av valpen verken vaskes eller kokes før den er tilbake i babyens hender. Det er tennene vi igjen må passe på. To sokkekledde tottelitter som husker fram og tilbake i en vippestol – du aner ikke hvor fristende det er å fange de for en rampevalp.
De to barna på fem år liker heller ikke når et dusin sylskarpe valpetenner sitter i leggen, så biting er vi ganske strenge på.

Heldigvis har vi vår private hundenanny. Vår 8 år gamle veldresserte rottweiler. Det er hun som er det største offeret for valpetenner, men også hun som på best måte kan trene opp valpen til å forstå hva som er et lekebitt og når bittet er for hardt. Det skal også nevnes at hun er helt uvurdelig i oppdragelsen ellers også.  Den lille valpen må luftes i ett kjør for at hun skal lære seg å bli husren, og ikke rent sjeldent sender vi rottisen ut for å lufte valpen, om vi selv står med hende fulle, noe vi ofte gjør med enda en baby i hus.

Valp og baby under samme tak, eller ikke?
Fordelen med å få valp mens man er hjemme med baby, er all tiden man kan investere i valpen. De første månedene av en valps liv er avgjørende for hvordan den vil oppføre seg senere. Jo mer man sosialiserer og trener valpen helt i fra starten, jo mindre frustrasjon og problemer vil du møte på senere.

Over 200 raser å velge i mellom. Det skal også nevnes at de ulike rasene gir ulike fordeler og ulike ulemper. En liten rase som min tibetanske spaniel brukte ca 3 måneder på spise opp en tyggestang, mens staffen vår bruker fem minutter. Valpetenner på en liten rase er ikke i nærheten av like ødeleggende som valpetenner på en rase med et kraftig kjeveparti.

Det viktigste om man velger å skaffe seg hund er å tenke nøye igjennom hvilke rase som passer til ditt liv. Ikke velg den som er kul eller søt, velg den som passer til dine forventninger.
Vi valgte Staffordshire bull terrier fordi rasen er ekstremt glad i barn og mennesker, fordi vi elsker balansen mellom det store energinivået deres, og deres evnen til å være verdens største sofagriser. Vi valgte staff fordi de ikke har et jaktinstinkt, og fordi det er en rase som sjeldent bjeffer. Vi valgte staff fordi vi ønsket en mellomstor rase med et voksent sinn. Vi valgte staff fordi vi har erfaring med rasen, og fordi vi vet vi kan håndtere at de er en håndfull. Vi valgte valp samtidig som baby fordi vi har en åtte år gammel hund fra før som gjør “oppdragelsen” av en ny hund enklere. Vi valgte valp nå fordi vi har muligheten, og bor på en måte som gjør at vi bare kan åpne døren for å lufte hundene.

Det viktigste av alt er at er å ha tid, og masse kjærlighet, så vil en hund berike livet ditt mer enn du noen gang kunne forestille deg.

 

Du venter tvillinger

Hvordan ville du reagert dersom noen sa til deg: du venter tvillinger? Du tror kanskje du har et svar, men egentlig aner du ikke hvordan du ville reagert. Akkurat som at du ikke aner hvordan du ville reagert dersom du var første ute til en ulykke, eller dersom mannen din gikk ned på kne i dette sekund. Det er ikke før etterpå at du faktisk vet hvordan du ville reagert.

På denne dagen for 6 år siden, fikk jeg den største nyheten i mitt liv. Vil du gjette hva den var? Det var et retorisk spørsmål. Vi fikk vite at vi ventet tvillinger, og hele illusjonen om den lille gutten jeg hadde sett for meg snuble med ustødige bein i gårdsplassen vår raste fullstendig. Det var verken gutt, eller én, det var jente, og to av dem.

Sjokk og forferdelse 
Jeg var halvgått i svangerskapet, og vi var til vår første ultralydundersøkelse. Det jeg så på skjermen foran meg lignet definitivt ikke på noen baby jeg hadde sett tidligere.  Alt som var å se var to sirkler og en masse grums. Mannen min så like spørrende ut som meg selv da jordmor spurte: “Ser dere hva jeg ser?”. Noe vi definitivt ikke gjorde.

Det kunne både se ut som og høres ut som jordmor nettopp hadde skrapet seg fram til en gevinst på et flaxlodd da hu jublet: “Det er jammen meg to her!”
Jeg svarte på hennes entusiasme med å umiddelbart begynne å gråte. Den rasjonelle delen av hjernen min presset så fram et smil og en kvalt latter i mellom alle tårene og hikstene. Jeg skulle jo være glad ikke sant. Tross alt finnes det kvinner som ikke kan bli gravid.

Alt som skjedde inni meg var det bare jeg som så. Jeg så meg selv springe ut av rommet, løpe til jeg fant et sted der ingen kunne se meg. Der falt jeg sammen og gråt slik barn gråter, uten skam, uten frykt for at noen kunne høre meg. Det var ikke slik det skulle gå, og alt jeg ville var å komme meg vekk, og sørge over nyheten.

I dag er det deilig å vite at reaksjonen og den umiddelbare frykten som fylte hver fiber av kroppen min ikke betydde noe annet enn at kroppen fikk sjokk i det sekundet alle mine forestillinger og  forventing om det framtidige barnet ble revet i stykker.

For hvis du i morgen, eller til neste år får beskjed om at du venter tvillinger og kjenner på en stor fortvilelse, så har jeg noen trøstende ord: Livet med tvillinger har vært en reise mer spennende enn noe annet jeg har vært med på, det å få oppleve tvillinger så nært har vært det mest lærerike og interessante i mitt liv, og er det en gave et barn kan få som overgår alt annet så er det å være født med en tvilling ved sin side.


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Omgangssyken og fullamming

Slik gikk det til da jeg fikk omgangsyken mens jeg fullammet mini. 

To uker før jul invaderte et av de vederstyggelige og hjerteløse virusene som forårsaker omgangsyke hjemmet vårt. Førstemann ut i ilden, var meg. Jeg visste jeg kom til å overleve tragedien, men på ett tidspunkt trudde jeg selv at jeg kanskje hadde det bitte litt verre enn fangene i fangeleir under andre verdenskrig.

Da jeg begynte å kaste opp og det gikk opp for meg at det var omgangssyken jeg hadde brygget på, og ikke bare ett tilfelle av “nå nærmer det seg leggetid for barna – sliten syndromet”, så startet jeg umiddelbart å google varianter av: Omgangsyken og amme baby

Det som overrasket meg var hvor lite informasjon jeg klarte å finne. Det skal nevnes at jeg kanskje ikke var den beste på research i mellom slagene med hode ned i spybøtta, men jeg fant altså ingenting annet enn forum som tok opp tema. WTF! Står ikke alt på internettet?? 

Jeg vurderte å ringe eyr (lege på mobilen), men jeg var i så elendig forfatning at jeg ikke orket i det jeg tok fram mobilen for å bestille time. Klokken var godt passert leggetid for de to største, og med en stor kraftanstrengelse hadde jeg fått de på badet for tannpuss og fått de i seng, men jeg orket ikke å gå opp trappen for å be de legge seg da jeg hørte at de i stedet for å sove, lekte der ovenpå. Mannen var på julebord med guttegjengen, og jeg ønsket så inderlig at han skulle få være der, men halv ti om kvelden krøyp jeg til korset og sendte en melding om at tre av tre barn var våkne mens kona lå med hode i spybøtta. Han kom som den reddende prinsen han er.

Den vesle babyen vår, som var rett under 6 måneder, ble sulten, og jeg fant at at jeg fikk la det stå til. Magefølelsen sa at amming var best. Smitten ville uansett være rundt i hele huset i løpet av kort tid, så å holde henne utenfor smittefare ville være nærmest umulig. Nei, amming fikk være det beste alternative, i følge mine beregninger ville det gi henne best beskyttelse uansett igjennom antistoffene i melken.

Noen timer etter det hele startet, meldte alle signaler om at kroppen trengte væske og mye av det. Jeg drakk, gjorde et forsøk på små slurker ofte, men vesken i munnen var som heroin i åra, jeg lot grådigheten ta over og slukte glasset på sekunder. Ikke før det traff bunnen av magesekken var det på vei opp igjen som et eksploderende vulkanutbrudd.

Jeg stilte meg spørsmålet, er det egentlig mulig å produsere melk til babyen når man blir fullstendig dehydrert selv? 

Svaret fikk jeg ganske snart. Det var heldigvis natt og til tross for at jeg sov minimalt, sov det lille vakre barnet som om alt var normalt. Tidlig morgen kom omsider og mini var sulten. Det var ikke mye mat og hente.

Hun hadde i en uke fått smake på litt grøt, så dette ble første løsning. Ekstra mating med grøt, langt mer en hun noen gang hadde fått i sitt liv. Jeg ammet så ofte jeg kunne, og for hver gang ble hun mer og mer fornærmet over hvor lenge hun måtte jobbe for melken hun ikke en gang ble mett av. Da kvelden kom var hun så sulten og frustrert at det ikke nyttet å amme. Jeg pumpet ut det jeg hadde – 40 stusselige ml totalt. Hun slukte det i seg, og mannen måtte ut etter morsmelkserstatning. En hel flaske gikk ned på styrten som om hun ikke hadde fått mat på en uke.

Og slik gikk det til at Vilde begynte med fast føde i rekordfart. Heldigvis tålte hun den store omveltningen godt. Ikke ble hun syk heller enda resten av huset ble det i tur og orden.
De inntørkede rosinpuppene kom tilbake til normalen etter ca en uke, med hyppigere amming og ekstra pumping om natten.

Så konklusjonen av egen erfaring av omgangsyke og amming ble denne: amming kan i beste fall beskytte babyen helt mot smitte, så igjen grunn til å stoppe det, men ha nå litt erstatning på lur i tilfelle omgangsyken tar seg en tur.

Byggekontrakt under juletreet i år

Bryllup i 2017, baby I 2018 og hus i 2019! 
– For noen år det har vært og for et år vi har i vente

20.desember skrev vi under på byggekontrakten med Mesterhus. La oss bare kalle det tidenes (dyreste) julegave.

Jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang. Vi har det siste året planlagt det nye huset i uendelig mange timer, og i april settes spaden i jorden i følge tidsplanen. Da skal grunnmuren på plass slik at snekkeren kan sette i gang på forsommeren.

Vi skal gjøre alt innvendig (som vi har lov til å gjøre) i huset selv, noe som til tider føles helt overveldede, men samtidig ekstremt spennende, og jeg kan nesten ikke vente med å ta dere med på reisen. Som dere vet elsker jeg å spikre, snekre, sage, lime, sparkle, klippe, tegne, sy..    .. ja alt innen kreativitetens verden, med unntak av strikking – det går for smått.  Sammen med min handy mann skal vi nok få det til!

Snakk om tidenes Do It Yourself prosjekt!

Og som i alle mine andre DIY prosjekter, skal jeg ta dere med på dette også. Mitt mål er å inspirere andre til å tørre å prøve og gjøre ting selv. For tørr man å prøve er det mye gøy man kan gjøre, og til en rimeligere penge enn om man setter inn håndverkere til all jobben

Fra rottehus til drømmehus

Vi flytter ikke langt, ikke lengre enn et par meter. Det nye huset skal bygges i hagen her på gården hvor vi bor, før det gamle huset skal rives ned. Men selv om det ikke er langt, vil det føles som om vi flytter til en ny verden. For et liv med varme i gulvet, et liv der rottene ikke kryper på kjøkkenet, og et liv med mer enn et toalett i huset, det kommer til å bli en helt ny verden for oss.

Vi holder ut, men er det noen som kommer til å sette pris på et nytt hus, så tror jeg det må være oss.


Jeg er nominert som semifinalist “Årets influencer: livsstil” og “Folkets favoritt” i Vixen Influencer Awards 2018! 
Stem på meg her om du synes jeg fortjener å bli blant finalistene 
Muligheten til å stemme avsluttes i morgen, 3.januar 🙂


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

 

Forberedelser til det nye året!

Reklame | Askeladden Navnelapper

 

Første dag i helt nytt år –  jeg får vel starte med å ønske et riktig godt nytt år ! 

Jeg synes alltid denne dagen er litt trist, nå er hele den magiske juletiden og nyttårsfeiringen over, men sammenligner jeg denne dagen med samme dag i fjor så er denne dagen så rik og så betydningsfull. Tenk at vi trodde jeg hadde en spontanabort for ett år siden, men så i dag så ligger det lille mirakelet smørblid sammen med meg. Ikke bare det, livet vårt har blitt beriket med enda et familiemedlem,  den nå 10 uker gamle valpen vår Alba.

Enda så magisk julen er, er det alltid godt å starte med “blanke ark” 1. januar, og siden hverdagen sniker seg brått innpå oss igjen har jeg startet litt forberedelser. I dag er det merking av alt det nye som de to barnehagebarna har fått i julen.  Jeg bestilte nye Askeladden Navnelapper like før jul, og de skal komme godt med nå.

Alle som har barnehagebarn, og helt sikkert også skolebarn vet at navnelapper er en nødvendighet. I alle fall er det ikke rent sjeldent mine barn suser bort det ene og det andre, for ikke å snakke om hvor mange som har like votter, lue osv.

Tvillingene på fem år fikk designe sine lapper selv og dette var så utrolig stas. De brukte lang tid, for det er virkelig et stort utvalg å velge i  blant Askeladden Navnelapper.  Alt i fra egenkomponerte varianter med farger og figurer til fargerike temapakker fra Disney, Marvel, Peppa Gris, Hello Kitty, Mummi og Elias.

Jeg bestilte også minilapper, som jeg aldri har sett før. Dette er en nyhet fra 2018, og som navnet tilsier er lappene ekstra små slik at de kan festes på alt i fra hårspenner til blyanter og andre duppeditter.  Jeg bestilte til og med minilapper til Vilde, for på barseltreffene vi har ukentlig, så svever det alltid mange like leker fra baby til baby, så jeg har savnet merking selv på hennes ting.

– Visste du forresten at navnelapper skal festes på vaskeanvisningen eller de innsydde merkelapper i tøyet? Da sitter de aller best, vask etter vask..

Til slutt vil jeg bare si: husk å merke alt det nye fra julen før det går i glemmeboken og du mangler en litt for dyr vott (ja, for steike så dyre de er😅) og innimellom forberedelsene  til ett nytt år er det bare å nyte siste rest før hverdagen braker løs! Det gjør i alle fall vi  🐶🖤

Klikk her for å bestille Askeladden Merkelapper 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

2018 ga oss Vilde

Tårene sitter løst. Året 2018 ga oss Vilde. Det hadde vi aldri trodd for ett år siden.

Som de fleste gravide senket jeg skuldrene og jublet den dagen jeg hadde passert den 12 svangerskapsuken. Sannsynligheten for at en abort forkommer etter den uken faller til bare et par prosent. Vi hadde vært på tidlig ultralyd i den 11. svangerskapsuken og alt så bra ut med det lille barnet som sprellet rundt inne i mørket.

Tre uker senere i svangerskapuke 15/16. startet vårt mareritt, dagen var nyttårsaften for ett år siden

Utdrag fra teksten jeg skrev for ett år siden:
På formiddagen kom kynnerne, sammentrekningene i magen – mange og ubehagelige. Jeg løp til toalettet i det jeg kjente noe strømme ned mellom beina mine. Frisk blod, og mye av det. Jeg husker bare jeg klynket “nei, nei, nei”.

Selv om jeg innerst inne forsto alvoret i de kraftige blødningene, var det allikvel så rivende vondt å høre gynekologen si: 

  “Jeg må bare være ærlig med deg, men det du gjennomgår nå er en spontanabort. Det er lov å være lei seg”

Det var slik marerittet startet

De følgende timene etter denne beskjeden var elendige. Jeg var oppløst i en tåreflom, samtidig som frykten kom over meg,  jeg ventet på at det 14 cm lange fosteret skulle komme ut sammen med blodet og var livredd. Jeg gråt til det ikke var tårer igjen, kun et hovent ansikt.

Det var ingenting sykehuset kunne gjøre fra eller til, så jeg ble hjemme med mannen min ved min siden.
Syv timer senere ville gynekolog allikevel ha meg inn ettersom fosteret ikke var kommet ut til tross for de store blødningene.

Ord kan ikke beskrive den følelsen som rommet meg i det jeg så det lille hjerte banke sterkt og rytmisk på ultralydskjermen foran meg da gynekologen skulle bekrefte dødt foster.

Jeg hadde bare ett ønske da rakkene skøy opp kl: 00:00, 01.01.2018:

– La dette gå bra!

Jeg fikk ønsket mitt oppfylt, og takknemligheten for at vi fikk oppleve å få Vilde i 2018 kunne ikke vært større. Jenta som bringer lykke til hele familien, jenta som kan få det tristeste menneske til å smile, jenta som fortryller en hver dårlig dag til en god en. Vår lille solstråle!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –