JEG KOMMER MED BOK!!!

Jeg skjelver på hendene og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal plassere ordene på denne hvite bakgrunnen. Det føles så stort det jeg nå skal si, så det gjør det litt vanskelig å finne de rette ordene.

Januar har vært en spesielt hektisk måned for meg. Jeg har 50 prosent permisjon som jeg prioriterer sammen med den dyrbare datteren min, og de resterende 50 prosentene fordeler jeg på arbeidsoppgavene mine. Så grunnen til at jeg har publisert litt ferre blogginnlegg de siste ukene er rett og slett fordi:

JEG SKRIVER BOK!! 

Oh, shitt. Der fikk jeg ropt det ut!

Jeg er virkelig stolt, men mest av alt utrolig takknemlig. For denne boken jeg nå er i ferd med å lage, den hadde jeg ikke hatt mulighet til å skrive om det ikke var for at jeg har verdens mest fantastiske lesergruppe som så mange ganger har utfordret meg til å hoppe i det og lage:

EN SYBOK!! og Vilde viser fram en smakebit på jentemodellene

Nå er det en virkelighet, og jeg er så glad for at jeg har fått denne muligheten. Konseptet jeg har til syboken egner seg bare i bokform, og det er et konsept jeg er utrolig stolt over fordi jeg selv mener det er helt genialt.

Syboka er ment til deg som skal sy til en gutt eller jente mellom 0 og 6 år, og jeg kan love at med min detaljerte veiledning, er dette en sybok rettet til nybegynneren, men som også den erfarne kommer til å nyte godt av.


Laseringen er til høsten, så frem til da trenger jeg alle de heiarop jeg kan få, for dette er ikke bare gøy, men også ganske skummelt! :O

Sleng igjen en tommel opp da (om dette var en positiv nyhet for deg, vel og merke) ! 😀


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Jeg lar ikke valp og baby være sammen fordi det er søtt

Dette bildet er for noen galskap, for meg er det kjærlighet 

Med en åpen snapchatkonto der jeg deler øyeblikk fra hverdagen med flere titalls tusen seere hver dag, er jeg innforstått med at ikke alle deler mine synspunkter og oppfatninger.

I helgen ble jeg konfrontert med at det å la valp og baby omgås hverandre er galskap. Vi holdt en lengre samtale, der jeg fortalte og forklarte, men fikk vel egentlig bare beskjed om at:

Det er dine barn, og hvis du kan leve med skadene om hunden angriper, så er det jo ditt valg” 

Denne samtalen ble en inspirasjon for meg til å skrive, til å fortelle om barn og hund. Jeg har nemlig full forståelse for at mange er skeptiske. Jeg har også veldig mange som stiller meg spørsmål rundt hvordan man skal introdusere hundene sine den dagen de får en baby i hus.

Jeg lar valpen og den fullvoksne rottweileren legge seg på lekematten sammen med babyen vår, men det er viktig for meg å poengtere at det alltid er under oppsyn.
Uansett hvilket dyr det gjelder så skal et møte mellom barn og dyr være under kontrollerte omgivelser, nettopp for at man skal unngå at de skader hverandre. Det er ikke aggresjon jeg frykter fra hundene mine, men jeg ønsker ikke at barnet mitt skal stikke fingrene inn i øynene på hundene våre eller rive de ørene, og jeg vil ikke at rottweileren skal få tråkket på babyen vår med sine 35 kg fordi noen banker på døren og hun farer opp uten å se seg for, jeg vil heller ikke at valpen skal ta tak i de sprellende føttene til babyen med sine sylskarpe valpetenner, enda det for valpen bare er en hyggelig lek.

Første møte mellom baby og hund

Vår tredje datter var nøyaktig ett døgn gammel da hun hadde sitt første møte med rottweileren vår. Vi var kommet hjem fra sykehuset, og siden hundene våre er et familiemedlem var det ingenting som var mer naturlig enn at hun fikk komme bort og snuse på det nye familiemedlemmet med det samme vi kom hjem.

Da datteren vår var blitt 6 måneder gammel, flyttet den 12 uker gamle valpen, en Staffordshire Bull Terrier, inn til oss. To babyer, som begge trenger mye kjærlighet, stell og søvn – ikke så rent ulike i grunn

Hund og barn side om side – Hvorfor? 

grunnen til at jeg lar baby og valp ligge inntil hverandre, er ikke fordi det er søtt (ok, så er det søtt også), men det er fordi det er den viktigste sosialiseringen jeg gir ovenfor valpen. Vi er en familie med tre barn i hus, derfor er det helt essensielt at hunden ikke bare blir trygg på barn, men også oppriktig glad i barn. Valpen skal tåle å blir tatt på, og håndtert av barnehender, og den eneste måten å få valpen trygg i denne situasjonen er å la den være sosial sammen med barna. Dette må skje under kontrollerte omgivelser slik at det er trygt ovenfor barnet, men også for hunden, slik at den ikke får en negativ opplevelse rundt barn.

Et annen viktig poeng i å la hund møte med baby, er at de da har opparbeidet seg et sterkt sosialt bånd den dagen barnet har blitt halvannet år, en alder som er en langt mer truende ovenfor hunden, enn en babyen som ligger å spreller på gulvet. Ved å gjøre hund og barn trygg i hverandres selskap minsker også den slitsomme interessen de har for hverandre, som igjen skaper et hjem der barn og hund kan omgås i harmoni. La meg ta et eksempel: våre to største jenter som er oppvokst med en voksen rottweiler i hus er glad i henne, men de har aldri vært spesielt opptatt av henne, for hva er egentlig veldig spennende med noe du har sett hver dag hele ditt liv? Ja, de kan sette seg ned og kose henne, de kan ta med en ball og leke med henne, men jevnt over er rottweileren bare en del av livet, hun bare er der.

Jeg øker altså ikke risikoen for at noe negativt skal skje ved å la barn og hund være sammen, jeg reduserer den, og legger opp til at barna våre får vokse opp med fantastiske relasjoner til dyr som virkelig er mennesket beste venn. 

Så mye å si, men ikke i dag

Jeg skulle dele med dere en stor nyhet i helgen, men med 39 i feber og vondt i hver muskel av kroppen utsatte jeg til i dag. Nå har jeg satt meg foran dataen og må bare innse at når svetten pipler fram på pannen etter anstrengelsen av å komme meg fra sofaen til kontorpulten i andre enda av et nokså lite hus, tror jeg at jeg heiser dette skilte og melder om en sykedag til!

Siden jeg har fått inntrykk av at halve Norge ligger rett ut med influensa eller omgangssyken nå, så ønsker en god bedring til alle som en

Slik løser jeg hotellputeproblemet!

De gigantiske hotellputene, helt  fantastiske nydelig og like fantastisk irriterende idet det går opp for deg at de stjeler en halvmeter av sengens lengde slik at du blir liggende med tottene stikkende på utsiden om du ikke kaster ut putene før du legger deg.

Jeg har funnet løsningen på problemet. 
Vi har nemlig så lite soverom at det nærmest er som en liten hule der vi sover. Med sengen til babyen i hus ved siden av vår egen er det ikke mer enn så vidt at vi har litt gulvplass igjen. Hotellputene hadde ikke egentlig plass på hverken gulvet eller i sengen, men med baby og nattamming har det å hotellputene i sengen vært helt prima. Så da ble det bare å tenke ut hvordan det skulle fungere uten at tærne stakk på utsiden av sengekanten.

En oppbygd hylle bak hodeputene er alt som skal til.

Enkel løsning

Jeg har rett og slett laget en hylle basert på verdens ekleste løsning. På hyllen er hotellputene plassert, og på den måten kan de bli stående “i” sengen natt som dag fordi de ikke okkuperer plassen i sengen.

Hyllen er veldig enkelt laget ved at jeg har hatt noen rester av et laminatgulv som jeg har lagt løst oppå noen stablede bærebjelker som jeg tidligere hadde delt opp og brukt som nattbord.

Hyllen kan jo lages mer proft enn dette, men uansett hvordan hylle du lager, fungerer det helt supert!


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Et ord alene som kan fortelle alt: “mamma”

Reklame | SOS-barnebyer

Noen ganger vises kjærlighet fra et barn seg i de merkeligste former, og kanskje det er akkurat da du som mamma innser hvor viktig du er.
 

For mange år siden, ganske nøyaktig 20, gjorde mamma en liten forskjell som ikke bare endret livet til en 7 år gammel gutt, men også mitt 7 år gamle jeg. Hun fortalte at jeg var blitt SOS-fadder for en gutt ved navn Chang, som hadde mistet begge sine foreldre og bodde i en SOS-barneby. Jeg husker så godt at vi satte oss ned og leste det aller første brevet fra Chang, den lille gutten med en fotball under armen på bildet. Jeg husker jeg strøk fingrene over tegningen han hadde laget, og følte på mange måter at igjennom tegningen var han mer levende for meg enn på bildet.

Chang og jeg skrev brev til hverandre, og fremdeles kan jeg føle på den første gangen jeg på ekte forsto at det finnes barn som ikke har gode og varme foreldre å søke trygghet hos.

Den følelsen sitter dypt i meg, for det var kanskje da jeg forsto hva mine egne foreldre faktisk betydde. Mamma og pappa var ikke bare de menneskene som ga meg mat og en varm seng å sove i, men de som fikk meg til å føle meg trygg. Det var også de menneskene jeg kunne rope og skrike til i rent raseri fordi de ville ta i mot frustrasjonen min og hjelpe meg med å bearbeide de vonde følelsene.

I voksen alder har jeg opplevd det samme med mine barn, og det er da jeg forstår hvor kompleks en morsrolle er, vi er til for så mye mer enn å passe på at barna våre har klær, mat og trygghet. La meg bare fortelle om en opplevelse jeg hadde her om dagen.

Jeg kom opp i barnehagen for å hente jenta mi. I det sekundet hun så meg falt masken hennes. Hun skrek “MAMMA!” det var ingen gledens rop. I neste sekund lå hun på bakken og kjeftet på enten skoen eller meg  fordi den dumme, dumme skoen ikke ville på. Så sint var hun at et hvert forslag fra min side bare laget saken verre. Nei, hun skulle ikke ha hjelp, nei hun skulle ikke prøve selv. Sinnet over skoen skiftet til et nytt raserianfall, denne gangen med fokus på middagsplanen som ikke samsvarte med hennes middagsønske. “Dumme mamma!” skrek hun enda sintere.

Jeg kjente hvordan hun var på vei til å vippe meg av pinnen fordi det var nyttesløst å nå igjennom til henne. Allikevel var det som om sinnet hennes var så voldsomt at jeg instinktivt forsto at det ikke handlet om skoen, middagen eller for den saks skyld meg. Jeg skjønte ganske tidlig at dette var en av mange måter mitt barn uttrykte det jeg velger å kalle ekte morskjærlighet.

Hun hadde skreket et ord: “Mamma”. Et ord som ikke trenger et eneste sideord for å lage en fullstendig setning. Mimikken i ansiktet og tonefallet i stemmen hadde vært nok til å fortelle alt som ikke ble sagt:

“Mamma, hvorfor kommer du så sent, når jeg trengte deg i stad? Dagen min har ikke vært noe bra, og du kom ikke. Du kom ikke før nå og jeg har holdt alle disse vanskelig følelsene inne meg hele tiden”

Det viste seg ganske riktig at hun hadde hatt en dårlig opplevelse den dagen, og i stedet for å fortelle det til en voksen, hadde hun gått og gjemt seg og vært helt alene i tankene.

Dette øyeblikket var vondt for meg som mamma, men på samme tid beviser det at begrepet “mammasutring” egentlig ikke er noe annet enn en stor tillitserklæring. Jeg er den tryggheten mine barn trenger for å få utløp for alle inntrykk de lagrer seg på minnet, og først når jeg er til stedet klarer de å slippe alt ut.  Og når de gjør det, er jeg der og tar i mot, og hjelper de til å bearbeide alt de selv ikke er store nok til å fordøye.

Igjen ble jeg grepet av tanken på alle de barna som ikke har en trygg voksen å lene seg på, og på Chang som var et av de barna, men som fikk et hjem i SOS-barnebyer, et hjem som ble hans redning i livet. Der fikk han sin nye familie, en ny “mamma”, kjærlighet, rutiner, venner og en utdannelse.

For meg handlet fadderrollen om en ny brevvenn, en ny venn som ga meg innsikt i en verden jeg ikke kjente til. For mamma handlet fadderskapet om et lite beløp som ga datteren nye verdier og omsorg for et fremmed menneske. For Chang handlet fadderskapet om livet og framtiden.

Jeg kjente det, helt inn i sjelen. Tiden var inne. Nå var det min tur til å bli SOS-fadder igjennom mine barn. Otilie og Olivia har blitt faddere, og vi gleder oss over å kunne hjelp et barn som mangler det de har.

For er det en ting jeg skal være med å støtte så er det barnas sak. Jeg håper så inderlig at du vil gjøre det samme.

Med mat, vann og medisiner overlever kroppen lenge, men uten en klem og en støttende hånd forsvinner gleden, tryggheten og meningen med livet. SOS-barnebyer sørger for at barn har en trygg voksen som tar vare på dem. Enten ved å hjelpe
den familien barnet allerede har eller ved å gi barnet en ny familie i en SOS-barneby med en SOS-forelder.

Bli SOS- fadder du også nå !

Eller du kan sende kodeordet «mamma» til 07570 for å bli fadder

Så stor at hun satt

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg denne gangen har holdt igjen. Min siste baby, jeg orker ikke tanken på at det snart er over. For når slutter de egentlig å være babyer? Får jeg lov å si baby til hun er to år?

Så plutselig her en dag, så satt hun på rompa og lekte med lekene sine. Hun satt. Og selv om hun ikke hadde vokst noe drastisk siden sekundet før, da hun lå på magen, fikk jeg et lite illebefinnende, eller jeg hylt i alle fall til:

“Wææææ!!Åh, neeei, nå ble hun alt for stor” 

Fire babyretter

Det er på tide å komme med fire nye babyretter, da mitt forrige innlegg med fire andre babyretter falt i så god jord hos flere.

Jeg er sikker på at du gir de best forutsetninger for å få barn som er mindre kresne ved å lage hjemmelaget babymat, og ved å la barna få smake så mange ulike smaker som mulig fra de er helt små og åpne for alt nytt.

Samtidig er det viktig å huske at en baby ikke nødvendigvis liker det du tilbyr første eller andre gang. Kanskje må barnet smake en ting opp mot femten ganger før det faktisk liker enkelte smaker.
Et tips her, er å fryse ned ny mat i en isbitformer, slik at du ikke trenger å ta opp så mye av gangen.  De første gangene vil kanskje babyen bare ha et par skjeer fordi det er nye smaker og andre konsistenser enn hva det er vandt med. Så gjentar du heller introduksjonen av den ny matvaren ofte over en liten tidsperiode.

Skrell og kutt opp potet og kålrot i terninger, og damp grønnsakene sammen med aprikosene til grønnsakene er møre. Bruk en stavmikser for å lage en deilig mos, hvor lenge du bruker stavmikseren avgjør om du skal ha en helt jevn puré eller en blanding med litt mer klumper.
Fordel i 3-4 former og frys ned det du ikke skal bruke med det samme

TIPS Dampe grønnsaker: Her kan du bruke en dampmaskin om du har, eller dampe i kjele slik:
Du fyller litt vann i en kjele, og setter en rist nedi. Legg grønnsakene på risten, og kok opp vannet med lokk på. Det bør være et par-tre cm mellom grønnsakene og vannet. La grønnsakene dampes i dampen fra det kokende vannet til de oppnår ønsket konsistens.

Du kan også koke grønnsakene, men da går en del av næringsstoffene ut.

Skrell og kutt opp søtpotet i terninger og brokkoli i små buketter, og damp grønnsakene sammen med basilikumbladene til grønnsakene er møre. Bruk en stavmikser for å lage en deilig mos, hvor lenge du bruker stavmikseren avgjør om du skal ha en helt jevn puré eller en blanding med litt mer klumper.
Fordel i 3-4 former og frys ned det du ikke skal bruke med det samme

Skrell en stor avokado og to modne bananer, ha det over i en form og få den kremede konsistensen ved å bruke en stavmikser. Fordel i 3-4 former og frys ned det du ikke skal bruke med det samme. Avokadoen holder seg grønn og fin ved frysing.

 

Skrell og del opp eplene i terninger. Damp eplene sammen med sviskene til eplene er møre. Bruk en stavmikser for å lage en fin puré.  Fordel i 3-4 former og frys ned det du ikke skal bruke med det samme.

Tips: denne blandingen er veldig god å ha over grøten for å lage litt variasjoner på den.

Velbekomme !


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

B-mennesket på sitt verste

Med hodelykt og headsett på snørte jeg på meg vinterskoa, tok meg med snøskuffa og gikk for å måke kaningården. En snapp poppet inn på mobilen, og jeg stoppet opp for å sjekke hva det var. En beskjed fra “kjæresten”.
Jeg åpnet opp, og så en vidoesnutt av meg selv, jeg sto og kastet den ene snøskuffen etter den andre full med snø over skulderen. På videoen hadde han lagt på klokkeslettet, og det varr ikke før da jeg innså at det muligens ikke er helt normalt å kle på seg uteklærne for å gå å måke en kaningård når klokken nærmer seg halv 1, natt til en ny hverdag.
Jeg smilte skjevt opp mot soveromsvinduet mens jeg hevet begge skuldrene som i et unnskyld for at jeg er den jeg er, uten å vite om han fremdeles kikket på meg.
Jeg tastet tilbake: “b-mennesket på sitt verste!”

Jeg giftet meg med et a-menneske, og la meg presentere det beste med akkurat det: mannen min liker å stå opp tidlig og står derfor alltid opp med ungene i helgene, som en ekstra bonus fordi han er fantastisk kommer han opp med nytraktet kaffe og en sjokoladebit når han vekker meg litt senere.

I følge min mann er det tiden fram til lunsj som uten tvil er den mest effektive tiden, der han virkelig rekker å gjøre langt mer enn planlagt.
I følge meg er tiden fram til lunsj som en grå tåke, jeg klarer nesten ikke å se klart, og alt hjernen klarer å fokusere på er kaffe, kaffe og litt mer kaffe, men i det klokken bikker 21:00 om kvelden skrur hjernen seg på, og jeg går inn i et modus der tid og sted ikke lengre eksisterer. Plutselig er jeg kreativ og like plutselig er klokken langt ut på natt.

Når klokken er 01:00 tvinger jeg meg i seng, bare fordi jeg vet jeg må, bare fordi jeg vet jeg har tre barn der den ene gjerne vil puppe et par ganger i løpet av natten, mens de to store er klare for å starte dagen når klokken er 7 og mannen allerede er på plass på jobben.

Jeg later alltid som om vekkerklokka skal få meg opp, men jeg har visst lagt meg til en vane. I det klokken ringen griper jeg mobilen og så legger jeg meg på den. Det er som om jeg klokken 7 om morgen ikke er bevisst i mine valg. Jeg klarer ikke å skru av alarmen, men jeg forstår ikke hvorfor det bråker, så derfor legger jeg meg på bråket. Det er bare det at jeg aldri husker at jeg gjør det, ikke før ungene hopper på meg og den lave lyden av en sørgelig iphone klemt mot mageskinnet synger sin melodi på det hundrede forsøk.

Så slik har det seg til at denne mammaen innimellom sovner som en prinsesse (!?Haha) på sofaen med ammepuppene halvveis ute, mens mini tar seg en formiddagslur.

Seperasjonsangst fra minstejenta

I går var en slik dag. Et vennepar spurte om vi ville være med ut å spise, vi hadde jo barnefri. Eller vi hadde nesten barnefri, for det er slik det føles når bare ett av tre barn er hjemme, og det barnet som er hjemme fremdeles er i kategorien baby. 

Min første umiddelbare tanke var et det gikk jo ikke. Vilde har jo begynt å legge seg kl 19. Jeg klasket meg lett i ansiktet, tenkte: skjerp deg! Vilde sover like herlig i en vogn som i en seng, og er hun våken gjør hun ikke stort mye mer ut av seg enn å stjele oppmerksomheten til de rundt med sitt sjarmerende smil. Vi kunne jo bare ta henne med i vogna.

Jeg bestemte meg for det, for det skal sies at det var ingenting jeg hadde mer lyst til enn å reise ut å spise fantastisk mat med enda mer fantastiske folk. Allikevel var den lille stemmen i bakhodet som sa: neida, du vil bare være hjemme og kose med denne lille babyen din.

Jeg hørte ordene mannen min har sagt til meg opptil flere ganger siden Vilde entret livene våre: Stine, gå ut å ha det litt gøy! Du må jo unne deg litt alenetid uten baby også. Vilde har det helt fint selv om du tar den en tur ut.

Det merkelige er at jeg ikke er redd for at hun ikke har det bra, jeg er ikke det miste bekymret for det en gang. Vilde er ikke bare min lille solskinnsbolle, hun er alles lille solskinnsbolle, like fornøyd om det er onkel hun ikke har sett på flere uker som plukker henne opp av vogna som om det er jeg som gjør det.

Neida, det er bare jeg som er fullstendig ute å kjøre. Det er en stemme inni meg som forteller at jeg ikke kommer til å ha det noe gøy om jeg forlater solskinnsbolla. En stemme inni meg som sier at alt jeg vil er å være sammen med henne, hele tiden og alltid.
Det er ikke for ingen grunn at min mann faktisk har måtte fortelle meg at jeg må kunne dra ut å ha det gøy. Antagelig kjenner han ikke igjen den oversosiale kona si, hun som spretter opp og ned når en venninne skal feires. Han har omtret måtte dytte meg ut døra for å få meg i et selskap uten solskinnsbolla mi, og enda jeg har klart å kose meg avgårde har jeg under hele oppholdet gledet meg til jeg kan sette meg i bilen og kjøre hjem til bolla. For ja, jeg har jo selvsagt vært kjørbar, slik at jeg ved første mulighet har kunne rømme hjem til babyen min. Babyen  som ikke en gang har lagt merke til at mammaen har vært bort, babyen som uansett har sovet hele kvelden jeg har vært avgårde.

Jeg vet dette, og venninne mine vet dette. Det er ingen hemmelighet at alt jeg vil i denne verden er å være med solskinnsbolla mi, jeg har til og med fortalt de: jeg vet ikke hva som har skjedd med meg, men det har klikket oppi hodet mitt.

Men så, i går svarte jeg den lille stemmen i hodet mitt. Jeg sa: kutt ut!!..

Så ringte jeg min fantastiske nabo og spurte om de ville kose med Vilde i noen timer mens jeg og mannen reiste ut og spiste middag med ett vennepar.
Naboene ble i ekstase, mannen min ble imponert, og jeg koste meg mer enn jeg har gjort på aldri så lenge, kanskje med vissheten om at vi om ikke så lenge skulle hjem og hente vår lille solskinnsbolle

Midnattsmailene som frarøvet nattessøven

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å legge hode ned på puta, før jeg hørte det plinget i mobilen. Først en gang, så en gang til rett etter den første. Jeg hørte på lyden at det var mail, så jeg snudde meg rundt og tenkte å vente med å sjekke mobilen til nesten morgen. Jeg ble liggende i et par minutter, mens jeg ventet på at søvnen skulle innhente meg, men så var det allikvel noe som fikk meg til å åpne øynene igjen og strekke meg etter mobilen. Antagelig det faktum at ikke har for vane å motta to mailer med et så kort mellomrom klokken 00:05 om natten.

Jeg løftet mobilen til meg, og displayet begynte å lyse. Jeg trengte ikke en gang å åpne de to mailene som lå synlig på skjermen over nylige beskjeder, det var mer enn nok å lese emneteksten. Det var som å få et slag i magen, det var som om noen tok pusten ut av meg. Jeg var ikke forbredt. Jeg var ikke klar. Det jeg fikk se på skjermen foran meg var definitivt ikke hva jeg hadde ventet å få mail om 00:05 på en vanlig hverdag.

Kanskje sluttet jeg å puste, kanskje begynte hjerte å dunke så høyt at mannen ved siden av kunne høre de slå mot madrassen. Jeg vet ikke, men noe måtte det være, for enda han var sekunder fra drømmeland slapp han ut et søvnig:

“Hmm?”

Jeg stirret på mobilen en siste gang, mest for å bekrefte at det jeg leste stemte. Så svarte jeg han.

“Jeg fikk mail nå om at jentene er innskrevet i grunnskolen!” 

Hvem sa du, våre barn? Hva skjedde nå?? Hvor? Sier du SKOLEN? Når ble de så store?!

Tiden er inne, jeg var bare ikke helt forberedt klokken 00:05 natt til tirsdag. Derfor ble jeg liggende å oppsummere de første (snart) seks årene av mine to eldste barns liv resten av den natten.


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –