Takk for i dag, vakre Kine.
Jentene og jeg har kost oss verre sammen med deg i deres nyyydelig hjem i dag <3
Du betyr så mye
Takk, kjære …
Takk, ja, tusen takk
Takk for at du ikke bare får meg opp om morgningen, men for at du du gir meg en god start på dagen
Takk for varmen du gir meg
Takk for gleden du gir meg og motivasjonen til å få gjort så mye
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke likte deg særlig godt da jeg ble kjent med deg, jeg synes du var mer sur og bitter enn noe annet
Men så er det nå slik at da jeg forsto din innside begynte jeg å elske deg, jeg måtte riktignok gjøre deg litt mildere før jeg kunne starte å elske deg for akkurat den du er
Nå er du en reddende engel både i hverdagen og på fest
Så igjen, takk for at du bringer oss sammen
Jeg vet at jeg ikke vil leve uten deg mer, du har kommet i mitt liv for å bli til evig tid
Tusen takk for at jeg ble kjent med deg
Tusen takk, kjære kaffe – du er min trofaste og beste venn hver eneste morgen
Og med en liten sjokoladebit ved din side er dere uslåelige
Lik og del innlegget om du er en kaffe-elsker ^^,
Det blir verre før det blir bedre.
En relativt bred overskrift er det ikke? Overskriften min i dag er ikke spesielt dyp, men da jeg skrev den ble jeg sittende å tenke over hvordan de ordene ofte stemmer i det store bilde av livet. Vi møter nedturer, og da sier vi ofte at en nedtur aldri kommer alene, det blir verre, men så en dag så blir det bedre og etter mine livserfaringer så blir det alltid litt bedre enn det noen gang har vært de gangene det går opp igjen. Man kan legge fortiden bak seg og man har blitt sterkere.
Der kan dere se, jeg sporet helt av i tankene mine, for som jeg sa; overskriften min i dag er ikke spesielt dyp. Jeg har gravd meg inn i rotet mitt i stuen, som innlegget i går viste hadde jeg pusset opp en gammel kommode. Den var jo selsagt fylt til randen av alt mulig rart, men for det meste hobbytilbehør. Alt rotet hadde jeg lagt i en krok i stuen mens jeg malte, og i dag ble jeg nødt til å få ryddet. Jeg skulle sortere og få et system.
Haha, dette er meg som rydder, med GOD hjelp av to små.
Men heldigvis så ble det bra til slutt. Det kan ikke finnes noe som er så mye kjedligere enn å sortere og rydde i hyller og skap, noe som egentlig ikke synes når dørene er igjen. Men herlighet så deilig det er når det endelig er gjort.
Et tips helt på tampen om du skal rydde i en kommode eller et skap er å kjøpe noen esker på IKEA, gud så mye bedre det er å ha rot og skrot i dem, det blir lett og finne frem og skapet ser like ryddig ut når man åpner det 🙂
Jeg får kommer meg avgårde til hesten min, dere får ha en strålende kveld alle sammen 🙂
Sosiale medier, stjeler tiden
Jeg fikk en kommentar fra en av mine lesere som ønsket seg et innlegg om mobilbruk og barna, kommentaren lød som følgende: Hvordan sørge for at mobilbruk ikke går utover kvalitetstid med småbarn? Jeg merker fort selv at snaps/instagram kan ta litt av fokuset mitt bort fra jenta mi. Hvordan takler du dette som “må” være aktiv på sosiale medier og samtidig er småbarnsmor til to?
Jeg startet med å tenke, er jeg egentlig den rette å spørre om dette temaet, jeg som antagelig har mobilen fremme langt oftere enn mange av dere. Men jo, jeg har lyst til å fortelle hvordan mobilbruken ikke skal gå ut over kvalitetstiden med barna, hvordan jeg som faktisk lever av sosiale medier klarer å være mamma på samme tid.
Det som først treffer meg er at verden i dag er VELDIG annerledes enn hva den var for bare 15-20 år siden. Da var det de færreste som hadde mobiltelefon, og om man hadde en så ble den ikke brukt til annet enn å ringe med. Det var først da fargetelefonen og smarttelefonen kom at det virkelig tok helt av. Det har blitt en ny tid på mange måter. En tid der alt skal dokumenteres på nett, en tid der de unge har sluttet å lese papirutgaver av avisene. Vi har på en måte fått et dobbelt liv. Vi lever livet på jobben og i hjemme, og vi har et liv på de sosiale mediene, der vi deler idyllen med livet eller fordyper oss inn i nyheter og annet vi finner av interesse. Dette vil ikke stoppe, men vi må være klar over hvor viktig det er å ikke la sosiale medier ødelegge for det virkelige sosiale. Vel, på mange måter har vi gjort det allerede. Tre generasjoners historie:
Min bestefar, han har vært bonde hele sitt liv, han blir 80 år i år. Han dro i skogen etter tømmer med Brunen og Blakken (som selvfølgelig var hestene hans), hestene var lært opp til å gå hjem igjen når lasset var fullt og han forteller hvordan de intelligente dyrene fant de beste veiene selv. Han forteller om da melkemannen kom på kjærra si og hvordan alt var så mye hyggeligere før da man stoppet langs veien og slo an en prat, selv om man kanskje ikke kjente vedkommende. Det var før alle kjørte rundt i biler. Mor og besse hører fremdeles til den generasjonen som kun har kjennskap til hustelefonen som henger fast i en ledning til veggen.
Min mamma, en karrierekvinne med streke meninger og gode ambisjoner. Ei dame som synes facebook og instagram er totalt unyttig, som begrunner sine svar på hvorfor hun ikke har det med at hun synes det er hyggeligere å ta en telefon om hun ønsker å snakke med noen, til tross for at hennes samboer og venninner har krypet inn til de sosiale mediene.
Meg, en dag uten mobil kunne nok vært meget behagelig, men jeg hadde følt meg naken, jeg hadde følt at jeg manglet noe viktig hele døgnet. For meg er sosiale medier en stor del av min hverdag, det er her jeg har min jobb. Jeg har ikke ferier som alle andre, for forventing om et nytt innlegg er like aktuelt på en søndag som på en onsdag. Jeg sender gjerne en snap i stedet for å ringe fordi det tar kortere tid.
Så på tre generasjoner har det virkelige sosiale gått fra å stoppe langs veien og snakke med fremmende, til å sende en melding over internett. Når jeg er ute med tvillingene på et kjøpesenter eller en dagligvarebutikk blir jeg jevnlig stoppet opp av fremmede. Det er helt klart et stort overtall av eldre som gjør dette. Eldre kvinner og menn, de snakker til meg som om de kjenner meg og samtalen er alltid hyggelig. De unge jeg møter prikker venninnen sin på skulderen og peker, kanskje trur de ikke at jeg ser dem, men sidesynet mitt er faktisk ganske godt, og jeg lurer på om dette er fremtiden. Vil vi som gamle være like sky for fremmede som vi er i dag? Vi sier knapt hei om vi er ute på tur og møter en fremmed på stien…
Så ja, det er helt klart at de sosiale mediene stjeler langt mere tid i dag fra familie og venner enn den gjorde for bare få år siden. Da jeg startet å blogge ble jeg rimelig besatt, hekta rett og slett. Og det fikk jeg høre fra min samboer. Telefonen fikk ikke ligge i fred. Jeg måtte ta meg selv i nakken, jeg fjernet alt av popups så jeg ikke så at det skjedde noe før jeg fysisk gikk inn selv og sjekket, bare dette gjorde at mobilen fikk ligge langt mer i fred enn den gjorde tidligere. Så bestemte jeg meg for at bloggingen skulle skje på dagen når mann i hus er på jobb. Da tenker dere kanskje: “ja, men det er jo når du skal være sammen med barna” Og ja, det stemmer, jeg er sammen med barna hele dagen, men … Jeg står opp kl 7, senest halv 8. Jeg trakter kaffe og starter med jobben min. Mellom 9 og 10 våkner jentene. Jobb pause. Kl 12 legger jentene seg for dagluren, de sover stort sett ca 2 timer. Her jobber jeg igjen – regelrett fordyper meg inn i de sosiale mediene. Men det holder ikke å bare skrive innlegg, jeg skal også besvare kommentarer og mail jeg mottar i løpet av dagen. Så ja, jeg har mobilen fremme oftere enn de fleste.
Mamma sa til meg da jeg startet å blogge: “skal du sitte flere timer på den datamaskinen hver dag, det er nå du har muligheten til å være sammen med barna dine, ikke la den tiden bli slukt av internett” Jeg ble forbanna, rett og slett. Jeg startet bloggingen da jentene var 6 mnd gamle. De sov omtrent hele døgnet, de var kun våkene en halvtime av gangen for mat, skift og litt kos før de på nytt drømte videre i to timer. Jeg hadde aldri på TV, jeg blogget og jeg sydde, jeg ryddet og jeg ordnet. Jeg viste at jeg ikke stjal tiden fra barna mine. Og i dag sitter jeg her og tenker at jeg kunne ikke tatt en riktigere valg. Jeg har fått muligheten til å være hjemme 100 % ett år lengre enn de fleste, etter det skal jeg ut i en 50 % stilling. Så selv om jeg bruker mer tid på internett enn mange andre, så har jeg også langt flere timer med barna mine enn de fleste.
Jeg tenker tilbake på min oppvekt angående tiden med mine foreldre, og med en mamma som reiste på jobb kl 6 om morgen og kom hjem klokken 18 på kvelden grunnet lang reisevei, fra mandag til fredag, så kan jeg vel ikke si at mobilen min stjeler tiden jeg har med barna mine. Jeg er her, jeg har to barn og de leker sammen, de enser ikke at jeg tar opp mobilen for å besvare noen kommentarer. Og når de ramler så kommer jeg, med en gang. Det er ikke som da jeg var liten og slo meg, da måtte jeg sitte med en annen voksen i lang tid før mamma eller pappa fikk hentet meg. Det var pappa som leverte oss i barnehagen eller på skolen, det var pappa som hentet oss og laget middag til alle 4. Etter middagen leste de alltid avisen, mens vi fikk leke. Jeg føler på ingen måte at jeg hadde for liten tid med mine foreldre som barn, jeg har to fantastiske foreldre som stilte opp på det mest, som tok oss med på turer og var der når vi trengte – noe de fremdeles er.
Så igjen, vår generasjon bruker mer tid på solsiale medier, men tenk dere, for bare få år siden så måtte oppvasken tas for hånd, klesvasken tas for hånd, mine besteforeldre måtte ut i fjøset om morgen og melke kuene, de skulle stelle alle dyrene, og bestefar jobbet på jordene dagen lang. Så at de sosiale mediene stjeler tiden fra barna våre stemmer kanskje ikke. Vi har mye mer tid med barna våre i dag enn man hadde for bare 50 år siden.
Allikevel synes jeg det noen ting som er veldig viktig: mobil hører ikke hjemme ved måltider, når man samler seg rundt et bord for å spise skal mobilen ligge i et annet rom av huset, den skal ikke opp og stjele denne viktige familietiden hvor man faktisk har tid til å snakke sammen. Mobiltelefonen skal heller ikke være med på gulvet når man sitter å leker med barna sine – jeg trur det er viktig å skille lek og voksentid. Hvis man klarer å fokuserer 100 % på barna sine når man leker så er det faktisk lov å sette seg i 5 minutter med en kaffe og si: “nå er det mammatid/pappatid”. Mobil hører ikke hjemme i selskaper – jeg trenger ikke si noe mer om det. Trenger man å sjekke insta eller face i et selskap så ta med telefonen når du må på do 😉 Og for alle dere andre som jobber 100% – La mobilen ligge i fred den korte tiden dere faktisk har med barna i hverdagen, ta den heller frem igjen når barna er lagt for kvelden, men pass på at det blir litt tid til samboeren også.
Frank Walton – Konkurranse
Reklame
(konkurransen er avsluttet)
Min lille brillehistorie denne sommeren er jeg egentlig ganske flau over å fortelle om. Jeg tilga meg selv navnet brillemorderen – og det var ikke uten grunn. Hele 5 par med solbriller har jeg enten mistet eller regelrett klart å ødelegge denne sommmeren. Det eneste positive jeg kan trekke frem ved at en etter en brille tok kvelden var at jeg hadde kjøpt billige solbriller. Verken tålte de stort eller var den største skuffelsen og miste. Men en sommer med så mange forskjellige billige solbriller har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha dette igjen annet enn om jeg trenger å ha med solbriller på en fest for da mister jeg de nok. 😉 Det ene solbrilleparet jeg kjøpte var så latterlig dårlig at jeg holdt på å le meg skakk med venninnene mine. Brilleglasset ble helt grått når solen traff dem så det så ut som jeg gikk i den tetteste tåka i skogen. Når jeg kjørte bil ble jeg nødt til å stjele BT sine solbriller, det var en totalt annen verden enn de shittbrillene jeg hadde skaffet meg. Plutselig kunne jeg SE, brillene skjermet faktisk for solen, den gjorde ikke hele verden mørkere. For det er det billige briller gjør, de setter bare verden i et litt mørkere lys.
Espen Kopperud reddet brillehverdagen min, han eier og driver Frank Walton som er et relativt nytt brillmerke som selger optiske briller og solbriller på nett – FrankWalton.no –
Jeg forelsket meg med én gang i BRENT brillene og jeg ble nødt til å ha både solbrille – og optisk versjon – selv om jeg ikke ser dårlig. Haha, jeg har da selsagt ingen styrke i glassene. Det er bare rett og slett trendy med briller og jeg elsker det, så herlig å kunne bruke briller inne som ute.
Ohlalala, er ikke brillene fine?? Har du lyst på et par kanskje? 🙂
Vel da kan jeg fortelle deg at det kan du kanskje få, for nå kjører jeg i gang en liten konkurranse hvor jeg trekker en heldig vinner som kan velge seg et solbrillepar hos Frank Walton. Alt du trenger å gjøre for å bli med i trekningen er å like Frank Walton på facebook HER, og legge igjen en kommentar i kommentarfeltet mitt med mailadressen din i mailboksen (da er den skjult for andre, men synlig for meg slik at jeg kan sende en mail om du er så heldig og vinner) Fortell meg gjerne hvilket solbrillepar du ønsker deg 🙂
Konkurransen er avsluttet: Gratulerer Mona, du ble den heldige vinner av et nytt solbrillebar – du har fått mail 🙂
Dette er historien til denne blogg!
Denne uskrevende bok starter sitt første kapittel for snart to år siden – septemper 2012. Jeg hadde gått en uke over tiden og det eneste som var å kjenne var en slags murring i korsryggen. Jeg fant ut at jeg ble nødt til å kjøpe en graviditetestest da denne oppførselen kroppen min holdt på med var uten om det normale. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte da pinnen foran meg viste to streker – så jeg gjorde like gjerne begge deler. Dette kom brått på, virkelig brått på. Jeg ringte til samboeren min BT, jeg kunne ikke vente med å fortelle det til han kom hjem fra jobb – han tok det penere enn meg, han gjør alltid det, han er roligere enn skjæra på tunet.
Dager ble til uker og magen, ja den kom fort. Egentlig forsto jeg det ikke, jeg er jo så lik på hu mor og hun var 6 mnd på vei før hun var synlig gravid for fremmede – tynn som en strek med et langt liv til å gjemme søster og senere meg i. I tillegg ble jeg dårlig, 8 uker med oppkast hver dag – dette skulle jo heller ikke stemme for verken mamma eller søster hadde fått den beryktede morgenkvalmen. Jeg tenkte at det å være gravid kanskje ikke hadde så mye med arv og gjøre, og jeg leste over alt: hvert et svangeskap er svært ulike.
Første ordinære ultralyd ble satt i uke 18, den måtte vi flytte på da den havnet midt i ferien vår til Tenerife. I uke 20 kom endelig dagen vi hadde ventet på: var det en gutt eller ei jente. Vi gjettet begge på at det måtte være en liten gutt, det var slik det føltes og jeg drømte om denne lille gutten stadig.
Et sjokk, det største sjokket jeg har opplevd, og antageligvis vil oppleve. “Ser dere hva jeg ser?” sa damen med ultralydenkikkerten på magen min. NEI, jeg skjønte virkelig ikke hva det på skjermen skulle forestille, en baby var det i hvertfall ikke! “Det er jammen meg to her inne, de to sirklene på skjermen er to hoder” sa jordmor som om hun akkurat hadde funnet en skattekiste av gull. Verden gikk i oppløsning, jeg ville stikke av, finne meg en krok og gråte i – helt alene. Jeg ville skrike ut den siste dråpe som fantes i meg. Ta deg sammen – tenkte jeg i fossen av stille tårer som jeg bare ikke kunne stanse. Jeg klarte på et vis å ta helt avstand fra tvillingnyheten, mens hun gikk igjennom babyene og så til at alt var som det skulle.
Da vi ventet på heisen slo tanken over hode på meg igjen og tårene begynte nok en gang å trille, nei – renne som en foss. BT oppi alt det her som kanskje egentlig burde vært den av oss som freaket helt ut var igjen rolig som skjæra på tunet, la hendene rundt meg og sa “detta går bra, jenta mi”. Igjen klarte jeg å stoppe fossen av tårer, men det skulle ikke vare lenge. Vi hadde kjørt to biler til sykehuset siden BT jobbet og måtte tilbake på jobb. Så – jeg satt meg i bilen og plukket opp mobilen. Jeg viste jeg hadde mange som ventet på svaret. Jeg tastet nummeret til mamma og mannet meg opp så ikke tårene skulle begynne å trille igjen. “Hallo”, sier mamma med en forventingsfull tone – jeg brast ut i gråt (hva i alle dager er det med den mammastemmen, det er ikke mulig å holde igjen). Uten at jeg fikk sagt noe som helst spurte hun “var det to der inne?” – “Jaaa-a-a”. Tydeligvis så holdt alle en knapp på at jeg skulle få tvillinger uten om meg selv – jeg hadde lest side opp og side ned om sjansen for å få tvillinger siden min samboer har tvillinger i familien, men jeg kunne på ingen måte være arvelig disponert. For dem var det ikke snakk om et sjokk, men en bekreftelse på hva de hadde gjettet. Da jeg sendte melding til ei av mine beste venninner ba jeg hun gjette på hva det ble. En gutt og ei jente? Fikk jeg til svar, som om det mest naturlige i denne verden var å få to barn av gangen.
På dette tidspukt gikk det opp for meg hvor tilpassningsdyktige mennesker er, den kvelden var hode fylt av bekymrende tanker, at jeg som førstegangsmamma skulle bli kastet inn i det hele med to barn var skremmende nok i seg selv, men det var bare en liten brøkdel av alle de bekymringsfulle tankene. Da jeg våknet morgen etter ble jeg liggende i sengen en god stund. ” Jeg, JEG skal bli tvillingmamma” “tenk at jeg skal få den æren av å fa tvillinger” – Noe hadde skjedd den natten, jeg hadde sovet på sjokket og plutselig var alt annet utenkelig. Jeg begynte å glede meg, jeg begynte å føle meg som verdens heldigste menneske på denne jord.
13.04.13 – 32 + 5 uker inn i svangerskapet var jentene brått ute av den trygge magehulen. Født vaginalt med to minutters mellomrom. To jenter som ikke var til å stoppe, de skulle ut å se verden. Otilie først og Olivia hakk i hæl. 3 uker tilbringte vi på sykehuset – et fantastisk opphold med den største tryggheten rundt oss. Jentene var sterke, allerede etter to uker fullammet jeg de uten problemer.
Jeg hadde en fantastisk barseltid. Jentene var like rolige som sin far, de spiste og sov, jeg kunne sitte i timer med mine to små på fanget og bare se på de. Så vakre, som harmoniske, så samstemte. Måndende gikk og jeg begynte å få et høyt følgertall på instagram. Jeg begynte å sy for første gang i mitt liv og klærne jeg sydde ble en hitt på IG-kontoen. Jeg var blitt lei av folk som syntes synd på at vi hadde fått tvillinger og mitt første “rop” ut til folket kom da jeg publiserte et bilde med tekst til på facebook:
Hva gjør dette bildet med deg? Til alle dere som lurer: NEI, vi synes ikke det er tøft å være tvillingforeldre! NEI, vi synes ikke det er slitsomt! NEI, vi skulle aldri ønske at vi bare hadde en av gangen!
Det som er tøft og slitsomt er alle dere som lurer på hvor ille det må være og som selv er så fryktelig glad for at det ikke er dere som ble foreldre til to samtidig!
Nå har vi forsvart oss selv og tvillingene siden graviditeten og vi vil bare fortelle dere: Vi er de HELDIGE! Vi feller dobbelt så mange gledestårer, vi får dobbelt så mange smil, vi får dobbelt så mye lykke og vi får dobbelt så mye kjærlighet i våres liv!
Tenk over det du sier! Vi er lei av at dere skal synes synd på oss, vi er lei av at dere trur det er slitsomt! Vi synes det er FANTASTISK…
Responer var til å ta og føle på da den bikket over 2K likes. Folk begynt å oppfordre meg til å starte en blogg. Først fnyset jeg det av meg – jeg blogge du.. tenkte jeg, som verken hadde lest en blogg eller skjønt noe av det hele. Men så, jeg opprettet en blogg. September 2013. Jeg brukte en evighet, jeg skjønte ikke bæret av html koder og andre koder. Men til slutt var www.stineskoli.blogg.no oppe og gikk. Noe måtte jeg jo finne på der jeg gikk hjemme og hadde to frøkner som for det meste sov i løpet av døgnet.
Jeg ville skrive en blogg for å fortelle hvordan et liv med tvillinger var, jeg ville skrive om alt og ingenting og før jeg rakk og tenke over det hadde jeg havnet på topplistene til blogg og lesertallet steg for hver dag. Noe jeg trudde ville bli en flau hobby viste seg og bli en del av mitt liv bare måneder etter jeg startet. Hobbyen gikk mer og mer over til å bli min jobb. En vei for å kommunisere med andre voksene, noe som er svært viktig for meg da jeg stort sett går alene med babysnakk fra morgen til kveld. Bloggen har gitt meg så mye. Jeg har fantastiske lesere og jeg elsker det lille avbrekke i dagen hvor jeg kan sette meg ned med en kaffe og fordype meg inn i bloggbobla mi. Bloggen har åpnet muligheter og jeg har funnet veier å følge i livet som jeg ikke viste om.
12.august 2014 havnet bloggen over i et nytt kapittel. I dag er jeg samarbeidsblogger med Side2/Foreldre og jeg, jeg føler meg beæret som har fått denne unike sjansen.
Takk til alle dere som følger meg hver dag, som legger igjen likes og comments. For ja, vi bloggere blir hekta på dette; likes, comments og statistikker. Jeg håper jeg kan gi dere en inspirasjon i hverdagen, for dere, dere inspirerer meg hver dag!
– Speiltvillingmammaen –
Side2/Foreldre blogger!
Er det noen som la merke til en stor forskjell på bloggen ? Kanskje ikke så vanskelig når hele designet er endret, litt vemodig å miste det fine designet som var laget bare til meg, meeen – Herreguuud så gøy da! Jeg har jo hatt en liten (les; stor) drøm om å komme med i lagspillet til side2/nettavisen siden bloggen begynte å bli ganske mye større enn jeg hadde planlagt.
Og for et par mnd siden tikket det inn en mail fra prosjektleder/bloggansvarlig hos nettavisen om et samarbeid med side2/foreldre. Sist uke var jeg i Oslo og snakket litt samt hilset på noen av mine nye samarbeidspartnere. Dette gir virkelig inspirsajon til bloggingen fremover, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg for hver dag, gleder meg til nye utfordinger og kreative innlegg.
Dere får unnskylde om alt ikke er helt som det skal de første dagene 🙂
Fin tirsdag til alle dere :*
I hvilken verden lever vi i #2 ?
Dette innlegget er en følger av mitt tidligere innlegg I hvilken verden lever vi i? Som blogger får jeg mange kommentarer i løpet av en dag. Det er folk som sitter på en fantastisk personligeht som deler ut ros og gode ord til jeg rødmer i kinnene, og det er folk som prøver å finne feil i min hverdag. Som skal passe på at ting er på stell, advare meg mot de store farer som finnes der ute, eller her inne. Tja, selv er jeg jo bare 23 år gammel så jeg kan ikke skryte på meg den lengste livserfaringen. Men jeg har forstått en ting, jeg skiller meg rett og slett ut fra en rekke nymoderne mennesker, menneskene jeg kaller … hysteriske
– et bilde av mine jenters soveværelse under oppussing –
Dette bilde delte jeg på bloggen tidligere sammen med en rekke andre, vi var ferdige med oppussingen av det gamle rommet. Veggene hadde fått ny kledning, gulvet hadde blitt slipt, oljet og lakket, lister var byttet ut og taket var malt hvitt. Innredingen var i full sving, og jeg elsker å lage kreasjoner selv – noe dette bildet pærer preg av, for selv om jeg ikke har snekret sengene er det meste andre på bildet selvlaget. Det gjelder også kosehjøret, en himmel som jeg laget ut av gardiner og en grillrist. Ganske harmløs og søt – er den ikke ? Vel ikke for alle. Dette kosehjørnet kan nemlig være svært så skummelt. Jeg gjenntar:
anonym skriver: Kjempe fint og kreativt! Kanskje jeg selv er litt hønemor, men pass nu på så ikke gullklumpene dine tvinner seg inn i det der og skader seg, kan fort skje hvis man ikke er obs selv :/ 🙂
ppd skriver: Veldig fint, men vil det ikke støve i teltet der? med tanke på du har brukt dyne på gulvet så må det nok vaskes ofte ? 🙂 men nydelig ble rommet
Min samboer som og er far til barna på dette soverommet leste kommentarene og lurte på om anonym ikke hadde gardiner i eget hus, eller tepper eller hva med dyne i sengen? Vi lo litt og så for oss hva som kunne skjedd om de faktisk hadde fått surret seg inn i blondegardinene. Vi kom frem til at det skulle godt gjøres, men om det skjedde så ville det i hvertfall ikke vært så vanskelig å få pustet igjennom alle hullene som definerer en blondegardin, det er jo ikke heller slik at jeg reiser på butikken med jentene alene hjemme. Vel kanskje er vi i underkant av avslappet som foreldre, og for noen er det kanskje avskrekkende. Men himmelen henger fremdeles på samme plassen og jentene elsker den – det teller for meg.
Jeg lurer også på hvordan en dyne på gulvet gjør det mer støvete enn en dyne i sengen? Det praktiske er i hvertfall at det er veldig enkelt å vaske både dynetrekk og dyne, så er vi heldige så slipper vi unna støvallergi og astma også.
– Den ferdige plattingen vår –
Da plattingen vår var ferdig la jeg ut bilder av den, stolt som en hane etter å ha jobbet iherdisk i mange timer og uker. Men dette bilde virket avskrekkende for Frida:
Oi, så fint! Men hadde vært litt nervøs for å sette meg i de ytterste stolene i sittegruppen på hjørnet av plattingen der.. Vips så ligger man nede på grusen med hjernerystelse.. Bør sette hele gruppen lenger inn, eller bygge rekkverk 😉
Jeg kan være veldig enig i at stolen på hjøret står litt vel langt ut på kanten. Sittegruppen er jo plasser der slik at den skal oppta så lite plass som mulig når den ikke er i bruk. Så på et punkt er jeg enig med Frida, når vi skal sette oss der over en middag, så ja da trekker vi hele sittegruppen litt inn på plattingen. Rekkverk er hun ikke den eneste som har nevnt, samboer og meg selv har aldri tatt opp rekkverk som et tema en gang. Det ca 30 cm ned til grusen og jentene klatrer opp og ned uten å ha falt en gang, og etter hva jeg har lagt merke til på de snart 16 månedene jeg har vært mamma så blir ikke jentene noe mindre med tiden heller. Det som kanskje fikk meg til å stoppe opp og rope på BT da kommentaren lå i innboksen, var nok heller den: vips så ligger man nede på grusen med hjenerystelse. Jeg vet ikke med dere andre, kanskje jeg har et meget solid ytre skall rundt hjernen min, men jeg har bare fått hjernerystelse en gang i mitt liv. Jeg husker det soleklart, vi var en gjeng barn som lekte i et klatrestativ med nett, vi hadde bunnet opp nettet for ligge i det i stede for å klatre i det og vips så løsnet knuten vår og alle ramlet i bakken med et smell og der lå jeg i bunn. Det var ikke snakk om 30 cm altså. Jeg har ikke lengre tall på hvor mange ganger jeg er blitt kastet av en hesterygg, og gjerne rett inn i hinder, men hjernerystelse? nei, det går som regel bra er min erfaring.
Hysterien dras inn i mediene
Jeg kom over er nyhetsoppslag som noen hadde delt på facebook i fortvilelse av hvor hysterisk verden har blitt. Overskriften lød som følgende Jente skadet seg på Sirkus Shopping – Ei jente på ett og et halvt år ripet opp ryggen etter lek på Sirkus Shoppings lekeland.
Innlegget starter med: hendelsen fant sted … Dette virker ganske så dramatisk hittil gjør det ikke? Så forstetter det i samme avsnitt: Da familien avsluttet leken for å ta en matbit, oppdaget de at hun var skadet. – Vi skulle kjøpe middag, og så oppdaget vi at hun blødde på ryggen – sier faren. Skaden, det vil si skrapemerket er avbildet på artikelen, og jeg kunne ikke annet enn å si lavt for meg selv: “ja, så vondt hadde hun fått”. Har foreldrene gått til avisen for en skade datteren påførte seg uten av hun selv merket det en gang? At et barn får skubbet seg er vel ikke noe en trenger å rope hjelp for, eller var det et stykk pr-kåte foreldre som endelig fant en anleding til å gå til avisen? Familien fikk hjelp til å få renset såret og de ansatte gikk på nytt over hele anlegget for å se til at det ikke var noen flere løse strips barn kunne skade seg på, alikevel er far overrasket over at de ansatte ikke følger opp sikkerheten. (du kan lese nyheten her)
Hva er vel en barndom uten et titalls skrubbsår på knær og albuer etter møte med asfalten eller barken på treet? Hvordan blir vår generasjon barn som ikke lengre får lov til å kjede seg, som ikke får leke uten tilsyn i tilfelle skader? Hvordan skal disse barna bli selvstendige om de i hele sin oppvekst er passet på av mamma og pappa som om det ikke finnes større smerte i denne verden enn å bli litt sulten? Kanskje er jeg gammeldags, men jeg har tru på den samme oppveksten min foreldre ga meg. En god del klarer regler om vei og ikke bli med fremmede, men frie tøyler til å løpe så fort jeg kunne på asfalten eller klatre i trær. Jeg fikk til og med lov til å begynne å ri fast da jeg var 11 år, til tross for at mamma aldri tørte å se på når jeg hoppet fordi hun selv var livredd hest og sin egen datter som satt oppå. Jeg prøver ikke å fortelle at jeg er noe bedre enn de barna som vokser opp i dag, men jeg er i hvertfall ikke redd for å møte verden slik den er!
– Speiltvillingmammaen –
GRATULERER med PERLEBRYLLUP’sDag
Kjære svigers! 30 år som mann og kone – jeg kjenner jeg beundrer dere, og alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for at jeg en dag kan oppleve den samme dagen^^,
– min kjære svigerfamilie og tvillingene i magehulen –
Det å skulle finne på en gave til noen som egentlig har alt de trenger er ikke lett. Så vi tre jentene (søsteren til BT, forloveden til broen til BT og meg) gikk sammen for å spekulere ut en passende gave. Vi endte opp med å kjøpe et lite tre som symboliserer 30 år gifteskap og skal vokse med kjærligheten fremover i tid og som kan være et minne i mange mange år, om ikke generasjoner. Og siden 30 års bryllupsdagen også kalles perlebryllup laget jeg en liten kreasjon som vil minne de om denne dagen.
Jeg hadde to fersvannsperler som jeg fikk da jeg var i Kina noen år tilbake. Vi var å kikket et sted hvor noen av verdens dyreste perlesmykker blir laget og solgt. Og de viste oss hvordan de plukket ut perlene, disse perlene vi fant kunne vi ta med oss hjem. De har støvet ned i smykkeskrinet mitt så det var hyggelig å kunne gi de bort som en verdifull gave. Jeg tenkte å dele denne gaven med dere som inspirasjon til andre som feirer lengre giftemål. Man kan jo bruke andre ting en perler i dekorasjonen, eks: ved et sølvbryllup kan man pynte med noe i sølv, osv. Du kan se hva de forskjellige bryllupsdagene heter HER, og da er det ingen grenser for gaver man kan lage.
– varer fra plantasjen –
– varer fra nille –
Det hele er veldig enkelt. Som du ser på bildet under har jeg lagt de lyse stråene i betongdekrasjonen, så helte jeg sanden fra Nille over. Silkebåndet festet jeg rundt, jeg limte endene fant til beotongsirkelen. Så knøt jeg er slufse som jeg limte på over skøten på båndet under. Dere kan se hvordan man knyter en slik slufse på youtube-filmen min HER
Jeg hadde noen papirblomster liggende fra panduro, disse limet jeg på betonghjertene med perlene på toppen.
Til slutt pyntet jeg med litt flere blomster og pellet av perlene på en dekorasjonsteip fra nille til å sette i midten av hver blomst.
Dette er i hvertfall et forslag til en enkel men anneredes gave til noen som allerede har alt 🙂
Ettermiddagen brukte vi på god mat og feiring
Nytt hjemmesydd antrekk
Men ikke av meg denne gangen. I går var søsteren min, meg og tre av barna våre på besøk hos tante og onkel. Tante ringte meg og sa at de hadde vært en tur på stoff og stil og da hadde det blitt med så mye stoff at hun hadde sydd litt til jentene.
Jeg har jo sydd de samme buksekjolen til jentene tidligere, men de begynner å bli for små nå for ikke å snakke om at de er VELDIG slitt. Jeg er helt sikker på at dette plagget er det mest brukte plagget jeg har hatt til jentene. Jeg synes buksekjolene er så utrolig søte på, og så behagelige de må være å bruke. Så jeg ble veldig glad da vi fikk disse i nytt mønster og større størrelse. Det som også var litt moro var at mamma har sydd kyser til jentene tidligere i samme stoffet, så da hadde jeg plutselig et lite sett ^^, (mønsteret på buksekjolene finner dere på stoff og stil)
Siden været fremdeles er veldig deilig, tok vi frokosten ute i dag også. Vi tok turen innom mor og besse som bor ti minutter unna tante og onkel i går, og gjett om min søster og meg følte oss heldige da vi kom til den deilige lukten av mors hjemmebakte brød. Så godt og så mange barndomsminner. Lykke og få med seg et hjem <3
Nå skal jeg sette sammen en liten gave som jeg gleder meg til å vise dere i morgen, senere i dag skal vi feire svigers som har vært gift i 30 år i morgen.
Ha en strålende helg!