100 tegn – ingen fødsel

Om jeg bare kunne få sove litt.. 

Jeg sitter med den store varme dynen rundt meg i sofaen, klokken er 6 om morgen. Hodet hviler mot den ene hånden og blikket er rettet ut av vinduet. Øynene hviler på det etterlengtede regnet som trommer ned der ute. 

Det er nok nå – sier jeg inni meg, jeg snakker ikke om regnet. Den andre hånden min stryker jeg lett over magen, det er til magen jeg snakker. Til jenta som gjemmer seg der inne, for sjenert til å komme ut. 

Det gjenstår 10 dager til termin, jeg vet jeg holder det ut, for jeg har ingen andre valg, men jeg sliter nå. Jeg er så fordømt sliten.. 

Nettene er tøffe og søvnløse. Denne natten fikk jeg ikke mer enn 3,5 time med søvn, stykket opp i to soveperioder. Jeg sovnet omsider i halv 2 tiden, men klokken 3 haltet jeg meg ned trappen til toalettet med en mage som sto i spenn. Halv fire fikk jeg sove igjen, men da klokken var halv 6 ble jeg på ny vekket av magesmertene. Videre kunne jeg bare glemme å få sove igjen.

Jeg har konstante murringer. Sammentrekningene i magen er mange, og ofte er de vonde nok til at jeg må stoppe opp og puste for å komme igjennom de. Det er som et belte av smerte helt nederst i magen og rundt til korsryggen. Men de nekter å komme regelmessig, eller bygge seg opp i styrke. Så de defineres bare som maserier, eller som jeg vil kalle de slitsomme lure”rier”.  

Slimproppen gikk for halvannen uke siden. Livmorhalsen er både moden og med åpning. Det siste døgnet har jeg hatt tegningsblødninger og vært løs i magen.

Kan jeg egentlig få flere tegn på at fødsel er nært forestående? Jeg har rett og slett mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har tenkt 

“Nå skjer det virkelig..”

Men så skjer det ingen ting, og så innser jeg at ingen av de daglige tegnene trenger å være av annen betydning enn at kroppen er i ferd med å forberede seg til fødsel. Som fleregangsfødene betyr det nemlig ikke noe at slimproppen går, og at man har åpning på et par cm, for det kan man gå med i flere uker før fødsel.. 

Ventetiden gjør meg ingenting, så klart er jeg spent på å møte henne, men det spiller ingen rolle om jeg gjør det om to dager eller tjue. Alt jeg ønsker meg er bare en liten pause, en pause fra smerte og mulighet til å hvile..           


 – Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –                                 

13 dager igjen til termindatoen


Foto: Ada Marlene Vrolijk

Termindato: 27. juni 2018 ♥ 13 DAGER IGJEN !! 

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 39 (38 + 4), 95,4 % av graviditeten er passert

Hvor skal jeg begynne!? Jeg nærmer meg slutten av det svangerskapet jeg så inderlig hadde ønsket meg – det svangerskapet som skulle være problemfritt og koselig. Det var i alle fall det jeg sa til min mann før jeg ble gravid – han var ikke særlig overbevist om at jeg kom til å si det samme som  gravid etter erfaring fra første svangerskap, og nå er han i alle fall overbevist om dette ikke ble et særlig mye bedre svangerskap enn det første som også var et risikosvangerskap å regne.

Det siste trimesteret har vært de beste ukene for meg. Endelig kunne jeg få nyte magen som vokste uten andre bekymringer, og endelig kunne jeg begynne å slappe av med at det kom til å gå bra. At jeg skulle komme til denne uken var det allikevel ingen som hadde trodd. 

Utålmodig men også veldig glad 
Det er rett og slett en seier at jeg har fått gå gravid så lenge som jeg har gjort til nå, men siden alle har trodd at hun ville komme før tiden, skal jeg fortelle deg at hodet mitt har innfunnet seg med det samme. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på fødsel, eller prøver å kjenne etter tegn på at den er i gang. Slimproppen har gått og flere netter har jeg så murringer i nedre del av magen og korsryggen, og kraftige tak at jeg våkner og går våken store deler av natten. Så er det som en bryter slår seg av i det resten av huset begynner å våkne til liv, og alt blir rolig i magen igjen. 

For en ukes tid siden hadde jeg så mange “fødetegn” at jeg var sikker på å få møte vesla hver natt jeg gikk å la meg. Nå har alt roet seg helt, og det finnes ikke et tegn på at hun har tenkt til å komme med det første. Er det rart man blir litt forvirret og utålmodig disse siste ukene? 

Jeg vet det er tidlig å bli utålmodig, for i teorien er det 24 dager til jeg regnes som “på overtid”, men nå gledes det så vanvittig til å få møte henne. Og ja, det begynner å bli både tungt og vondt å ha henne på innsiden. 

Liv i magen:Det er trangt om plassen nå, men hun vrir og vender på seg til alle døgnets tiden, og det hikkes en hel del. 

Kjønn på baby:Jente

Ukens must have:Lucky Legs fra Mamma Mio – en kjølende gel til beina. Jeg har ganske mye vann i beina nå, og sliter med kramper om nettene, så denne gelen bruker jeg hver dag nå. 

Ukens cravings:IS! 

Nattesøvnen:Rekorddårlig. Selv ikke da jeg hadde babytwins sov jeg så lite og så dårlig som jeg gjør nå. 

Graviditetshumør:Jeg kjenner helt klart at hormonene tar litt over nå, så lunta mi er ikke den lengste om dagen. Siden alt er ganske tungt og slitsomt tar jeg meg ofte i å bli irritert om ungene eller mann spør om jeg kan gjøre noe for de.  

Neste kontroll: Til onsdag hos legen min


Foto: Ada Marlene Vrolijk

Tusen takk Ada, for de helt fantastiske bildene <3 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Ikke min rett til å bli utålmodig


Foto: Ada Marlene Vrolijk

Jeg sa til meg selv: “all den tid du vil bli inni meg skal jeg være lykkelig for”. Det var ikke min rett til å bli utålmodig – men det ble jeg, for det er jeg. 

Det hender, ikke rent sjeldent, at jeg blir liggende i sengen, midt på natten, og bare kjenne etter. Først og fremst er jeg besatt på å kjenne at du beveger deg et sted i magen. Så blir jeg liggende å kjenne etter om kynnerne faktisk ga meg nedpress, eller var det kanskje bare en innbilning? Noen daget murrer det som en kraftig menstrasjon er i anmars, men like brått forsvinner det, og igjen føler jeg at du der inne ikke har det det minste travelt med å komme ut – det er tross alt fremdeles 3 uker til termindatoen
 

Det er ikke det at jeg er lei, du plager meg ikke, tvert i mot. Den store magen gjør meg ufattelig stolt, og jeg kan til og med grue meg til den er borte. Men nysgjerrigheten har tatt overhånd. – Hvem   er  du?? 
Den lille nesa på utralydbilde, helt lik dine to søstres, men kommer du i det hele tatt til å ligne? 

Hver dag leter jeg etter små tegn på at du er ved veis ende, for nå lengter jeg sånn fryktelig etter deg. Jeg kjenner at kroppen er i endring, jeg vet at noe er på vei til å skje, men jeg vil ha mer. Jeg vil ha titusen tegn på at du snart er her. Men så husker jeg på at da søstrene dine ble født, så kom det ikke titusen tegn, jeg forsto ikke en gang at jeg hadde veer, da de var godt i gang. 

Vi trodde ikke en gang du ville bli så lenge i magen at du skulle overleve et liv utenfor. Ingen trodde jeg skulle få gå til termin, enda håpet bare ble større og større for hver uke som gikk. 

Søstrene dine kom 8 uker før tiden, så nå sitter jeg her tre uker før terminen og føler jeg allerede har gått 5 uker på overtid. 

Jeg er glad for det – bare litt utålmodig og forferdelig spent på vårt første møte hud mot hud


Foto: Ada Marlene Vrolijk


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Mitt innlegg om navnvalget

Anna, Hedvig eller Oline? Tradisjonell, trendy, familienavn eller et tredje navn på O? 

Vi har bestemt hva lille i magen skal hete, og det er lenge siden navnet falt på plass for alle oss fire. Det er ikke en hemmelighet hva hun skal hete, de fleste vi kjenner vet hva det blir, men å publisere det offentlig med en forklaring på hvordan og hvorfor vi valgte akkurat det navnet, det har jeg bestemt meg for å ikke gjøre før lille tulla har kommet til oss. 

Vil ikke ha påvirkning uten i fra på navnvalg 
Grunnen til at jeg hverken har ønsket å skrive ett innlegg om navnvalget, eller hvordan vi har gått fram for å finne det “perfekte navnet” er for meg helt soleklart. Hadde jeg skrevet om navnene, hadde jeg også fått en hel rekke kommentarer og personlige meninger om det valget vi har tatt. 

For å ta et lite eksempel: Jeg har fortalt at vesla har fått tildelt fargen “grønn”, altså har hun fått grønt strikket teppe fra sin oldemor, og grønt andre ting og tang. Personlig er grønn min favorittfarge, derfor er det helt naturlig at for meg skulle hun få grønt, når jeg etter 5 år med to jenter har gått litt lei av både rosa og lilla. Ingen trenger å være enige i det valget jeg har tatt, men jeg undrer meg alltid like mye over de som da skriver til meg: “Hvorfor velger du ikke i stedet gult? Det er jo en nydelig farge til jenter”. Svaret er jo enkelt; jeg elsker grønt, derfor velger jeg grønt og ikke gult, selv om du liker gult bedre. 

Hadde jeg skrevet at vi sto i mellom tre navn, så hadde jeg fått deres meninger, selv om jeg ikke hadde spurt. Men et navn skal ingen andre enn oss fire ta noen som helst del i, er min mening. 

Det navnet som jenta vår får skal være et navn som vi fire i familien føler og kjenner med hele vårt hjerte at er det navnet som den lille bare må hete, fordi det er det navnet som vil falle naturlig at hun skal få. 
Det kan være at du synes det navnet er like fantastisk og vakkert som vi, men det kan også hende din sure og bitre lærer med fiskeånde fra barneskolen het det, og da kanskje avskyr du navnet som pesten. Men den meningen du har, den har jeg ikke ønsket å få, for jeg ønsker ikke at noen skal få påvirke det valget vi har tatt i noen som helst grad.

Anna, Hedvig eller Oline? 
Jenta vår kommer ikke til å hete noen av eksempelnavnen over, men hun kunne helt klart hatt gjort det. 3 Tippoldemødre har henne som het Anna og ei hadde det uvanlige og spesielle navnet Hedvig. Det er også mange som har tenkt av vi vil ende på et navn på O, siden vi allerede har to jenter som begynner på denne bokstaven. Men vi velger ikke navn på grunnlag av en bokstav, vi har valgt et navn, som fra da vår ene datter foreslo dette navnet, sank inn som det mest naturlige navnet i hele verden – og det for alle fire. 

Vi lette litt til etter et navn som var bedre, men kun ett navn grodde seg fast i oss alle. Et navn jeg gleder meg til å dele med deg når den lille tulla har forlatt min mage. 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Det er en måned igjen..

Jeg løftet på mobilen da jeg våknet denne morgen, den lyste i mot meg slik en iPhone gjør når man løfter den opp. På skjermen foran meg sto det: 07:13. Like under sto det: søndag 27. mai 

Det var opprinnelig klokken jeg var interessert i, men datoen for dagen fikk meg raskt distrahert fra hva klokken var. 

27. mail! Nøyaktig en måned igjen.. 

Tenkt at jeg har kommet meg hit – til den 36 svangerskapsuken. Det er helt fantastisk. Så ufattelig mange vonde uker det har vært, så ufattelig mange skremmende øyeblikk. For 21 uker siden knakk beina mine sammen under meg, mens blodet sildret nedover lårene mine og ned på gulvet under meg –  i det gynekologen antok min største skrekk – spontanabort. 

Men så sitter jeg her enda, med en kule som har vokst seg på størrelse med en basketball. Alle de ukene med smerter, blødninger, kontroller, frykt, og engstelse har lagt seg igjen som et mareritt jeg ikke helt klarer å fatte var virkelighet. 

Nå kan jeg bare se framover, og framtiden er nær. 4 uker igjen til termindatoen! Maks 6 uker igjen til jeg får møte det lille vesenet som lever inni meg. 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Offisiet høygravid – fødebag med til Pippi Langstrømpe og Emil

Svangskapsuke: 34+5 – 40 dager til termin – jeg er offisielt høygravid 

Plutselig satt jeg her, i en hytte langt inn i en Svensk skog – 7 timer hjemmefra og offisielt høygravid. 

Min kjære og jeg hadde skuffet innsett at vi måtte bli hjemme denne helgen på grunn av det trøblete svangerskapet mitt. Turen til Astrid Lindgrens Verden er noe vi begge har gledet oss veldig til. Det er over 20 år siden jeg var her, og det er helt magisk å kunne ta med barna og vise de fram det vi vokste opp med. Både igjennom historiene og filmene, men nå også til selve plassen Emil og Ida, og Pippi, Annika og Tommy bor. 

Barna skulle uansett få reise, for vi er på tur med familien min, så de hadde nok ikke rukket å savne oss. 

“Friskemeldt” for tre uker siden
For nøyaktig 3 uker siden fikk jeg den beste beskjeden jeg har fått i hele dette svangerskapet. “Nå kommer alt til å gå bra!”. Morkaken som har vært hovedproblemet under dette svangerskapet hadde ikke lengre noen risikoer knyttet til seg, og livmorhalsen som begynte å forkorte seg hadde stabilisert seg. Siden det da bare var igjen to uker til jeg var kommet så langt i svangerskapet av de ikke lengre ville forsøkt å stoppe en prematur fødsel – var jeg “good to go!”

Lettest når alt egentlig er tyngst 
Dette svangerskapet har på mange måter vært helt surrealistisk – nesten så fjernt at jeg ikke helt begriper at jeg har gått i mellom alt dette. Det har vært et tøft svangerskap, men nå som magen virkelig begynner å få en god vekt, nå som føttene og henda har hovnet opp og jeg halter rundt i kjipp-kjappere, ja NÅ er graviditeten min på topp! Dagene flyyr og jeg nyter det. 

Fødebagen er med til Sverige 
Det var for tre uker siden at vi bestemte oss for at om formen fremdeles var fin den uken vi skulle reise til Sverige, så skulle vi bli med. Jeg har jo nå en følelse av at lille gull i magen kommer til å bli værende til over terminen etter at vi har vært så redd for å miste henne så alt for tidlig. Meeen, jeg turte allikvel ikke å reise uten å pakke med noen store truser, og noen bitte små klær, samt graviditetspapirene. 

I helgen venter Villa Villekulla og Lønneberget på oss, og jeg GLEDER meg til å nyte en helg med familien min <3 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

 

80 % fullført

– Svangerskapsoppdatering uke 33 – 

Termindato: 27. juni 2018 ♥  KUN 56 DAGER IGJEN !! 

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 33 (32 + 3), 80,2 % av graviditeten er passert

EN HELT SPESIELL UKE 
Det er så vanvittig sprøtt, for i denne spesielle uken klarer jeg å se for meg de tynne fingrene, de små neglene, de små hårene som dekker ansikt og skuldre. Jeg kan se for meg størrelsen, og hvor helt ferdig hun ser ut til tross for at hun fremdeles veier under to kilo. 
I denne uken sies det at babyen veier rundt 1800 – 2000 gram, og at de har nådd en lengde på ca 40 cm. Jeg kan høre lydene hun ville laget om hun kom ut i denne uken – for jeg har nådd den uken jeg fødte mine to hjerteknusere Otilie og Olivia i. De var 42 og 44 cm lange og hadde en fødselsvekt på 1800 gram og 1900 gram. Helt perfekt store for sin uke, og akkurat så store som lillesøster i magen er akkurat nå.

Liv i magen: Jeg har et svangerskap å sammenligne dette med, men den gang da var det to babyer og ikke en. Alt er så utrolig forskjellig denne gangen. Når det kommer til liv i magen så er det kanskje den største forskjellen jeg føler på. Det var mer liv og røre med to babyer naturlig nok, men jeg tørr påstå at det er vondere med én. Dere kan jo selv tenke dere hvor vanvittig trangt det var i denne uken sist jeg gikk gravid. Ikke bare var det baby på til sammen 3,7 kg inni der, jeg hadde også to morkaker, to fostersekker, og dobbelt med fostervann. Det ble fort veldig trangt i magen med to, og fordi det var så trangt ble bevegelsene mer runde og ålete. Vesla i magen har enda greit nok med plass til tross for at det begynner å bli trangere for hun også, men hun kan virkelig få kraft i et spark nå som hun er blitt såpass stor og enda har plass nok der inne. Sparkene treffer meg så det omtrent smeller i ribbeina. 
 

Kjønn på baby: Pike nummer tre <3 

Ukens must have: Fuktighetskrem!!! Huden har begynt å klø i takt med at den strekkes, og skinnet har begynt å sprekke opp – så jeg sauser meg inn med fuktighetskremer etter en fast lang dusj om kvelden. 

Ukens cravings: Ja, det går mye i søtt og usunt om dagen – det vil si utenfor måltidene 😛 

Nattesøvnen: Jeg er ikke helt sikker på hva det er mer??! Neida, men joda. Det er lite med søvn, men men og pytt pytt. Det er søren meg verdt det 

Graviditetshumør: Nå har jeg det altså så bra. Kroppen spiller helt på lag, jeg har masse energi – i alle fall fram til 19 om kvelden. Jeg føler meg virkelig der jeg liker å være. Jeg jobber minimum 8 timer om dagen, i tillegg til at jeg har kommet godt inn i “redebyggingen” hvor jeg klargjør til babyen kommer. 

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Nå har jeg ingen flere oppfølginger på sykehuset og det føles heeelt magisk! Nå kan hun liksom komme når hun måtte komme uten at det er noen stor risiko, så ironisk nok kommer henne nok ikke før jeg har gått 2 uker over tiden ! Haha. 
Neste kontroll er derfor den faste svangerskapskontrollen hos legen min i uke 34  🙂 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Du er ikke syk, du er gravid! 

Hvem hadde mulighet til å se min innside, da jeg hadde det på mitt verste?

Du så meg på butikken, sminkefri og ustelt. Du kunne tenkt med din nedlatende tone –  du er gravid, ikke syk.
Men da spør jeg; hvordan kunne du se svimmelheten bak mine øyne? Hvordan kunne du se at beina mine skalv under den løse joggebuksen. 
Hvordan kunne du se svetteperlene som tonet seg nedover ryggraden min, eller blodet som rant mellom mine bein? 

Jeg var heldig, fordi du visste, derfor tenkte du ikke med en nedlatende tone. I stedet så du på meg med medlidenhet i blikket. Jeg var 100 % åpen om dette, jeg fortalte hvor jævelig alt opplevdes. Jeg skrev linje etter linje om hvordan denne vakre stunden som skulle være så lykkelig, var alt annet enn det. Jeg hadde til og med ønsket meg dette barnet, det samme hadde min mann, og alle som sto rundt oss. Det var ikke det.. 

Jeg hadde vært gravid en gang før, to nydelige jenter fikk vi da. Den største bekymringen jeg fikk i det svangerskapet kom i det sekundet jordmor sa: “Det er jammen meg to der inne”

Ja, så fødte jeg 8 uker før terminen, men selv da følte jeg meg helt trygg på at dette kom til å gå bra. 

Det har ikke vært slik denne gangen. Graviditeten gjorde meg syk. Jeg løy ikke på meg migreneanfallene i starten av svangerskapet, og for å minne den som ikke husker på; migrene er ikke det samme som en vag skallebank – jeg har hatt migrene i 13 år, men aldri har jeg blitt så dårlig som da migrenen kom sammen med graviditeten i dette svangerskapet. 

Jeg stakk heller ikke fingeren i halsen, for å synes synd på meg selv da jeg hver morgen sprintet fra sengen til toalettet for å kaste opp på tom mage i første trimester, og starten av andre. Det var ikke lett å være mamma til to på fire år som ble bekymret over en mammaen som hadde “omgangsyke” hver dag, flere uker på rad. 

Hverken mingreneanfallene eller svangerskapkvalmen kunne du på butikken se. Du kunne heller ikke se at all energien ebbe ut av meg til jeg til slutt følte meg som et tomt, og helt ubrukelig skall  – Jeg? Jeg som aldri har følt noe lignende før, klarte ikke se at livet videre kunne smile noe mer. 

Så kom den 15. svangerskapsuken, og blødningen var så stor at jeg trodde alt var fortapt. Ikke bare jeg, men sykehuset og. Jeg husker jeg med bitterhet i stemmen tenke: Har all denne djevelskapen vært helt forgjeves.. 
Syv uker til skulle jeg få lov til å blø – smerter og frykt – var det min hverdag fokuserte seg rundt. Men det kunne ikke du se.  

Da svangerskapsuke 29 kom kunne sykehuset konstatere at morkakeproblematikken som hadde pågått i så mange uker var ute av min verden, men på samme tid kunne de konstatere at livmorhalsen allerede hadde begynt forkorte seg – akkurat slik den gjorde for 5 år siden like før jeg fødte to premature barn. 

For en uke siden i dag ble jeg skrevet inn på føden på grunn av unormale kynneraktivitet.. 

Så når noen spør om jeg skal ha flere barn, så er svaret mitt nei – For kroppen min tåler rett og slett ikke mer. 

Grunnen til at jeg i dag velger å oppsummere mitt svangerskap i denne form er fordi jeg har et budskap å komme med; 

Glem aldri at det du kan se med ditt blotte øye, bare er toppen av isfjellet som stikker over havet. Det er fort gjort å dømme og enkelt å tenke at den gravide bare liker å klage – men de færreste liker vel egentlig det.. 

Nei, det er ikke tilfeldig at jeg valgte akkurat denne dagen til å oppsumere mitt svangerskap i denne form. 

Presis i dag, er det to måneder igjen til termindag – og for aller første gang har jeg kunnet reise fra en svangerskapsundersøkelse på sykehuset med ett klart gynekologisk svar: 
 

– Nå kommer alt til å gå bra! ♥ 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

En natt på føden

Jeg kunne spasert inn på føden i går, og reist hjem i dag uten å egentlig måtte skrive noe om det her inne. Men så har det seg slik at jeg en gang valge å begynne med å dele hendelser og historier om livet mitt. Kanskje er det viktig at noen nettsteder er som akkurat min, et sted der du som leser kan trykke deg inn og lese om “den virkelige verden”. En side der følelser og opplevelser er det eneste som står til grunn for teksten som blir til, framfor artikler med velutdannede eksperter som forteller deg hvordan livet er, basert på uendelig mange forskningsrapporter. 

Jeg sitter i sykehussengen på fødeavdelingen, har nettopp spist en deilig frokost, og nipper fremdeles til kaffen som ikke lengre er like varm. I dag har jeg det helt topp (kanskje er jeg bare over snittet overtrøtt), jeg har tross alt tilbragt natten på et tremannsrom. Mini har det også helt topp, hun sparker og spreller – fremdeles bak mageskinnet mitt, og godt er det ettersom det er over 9 uker til terminen. 

Så fort alt kan snu
Det var i går at jeg i det ene øyeblikket var meg selv, med i det neste ikke. Jeg hadde følt alle tegnene igjennom hele dagen, jeg prøvde å overse de, men de var absolutt til stedet. De tegnene jeg kjente i går ville kanskje en annen ledd av, for hvem hadde egentlig bitt seg merke i: litt mindre bevegelser i magen enn normalt, nesten fravær av kynnere, og en tyngdefølelse i underlivet – det kunne like gjerne vært helt 100 % normalt.

Det var ikke slik at jeg ble spesielt bekymret jeg heller, ikke før like etter middag da kynnerne kom som et kraftig tordenvær. Magen strammet seg til jeg skar grimaser i de 50 til 60 sekundene kynnerne varte. Så fikk jeg tre minutter pause før neste sammentrekkning slo til. Tre minutter av, ett minutt på, tre minutter av, ett minutt på – det var som på slaget og det pågikk i nesten en time før mannen min fikk overtalt meg til å ringe.

Det sies at kynnere er helt ufarlige, og at de er helt normale. Jeg vet ikke om jeg hadde ringt inn til føden om jeg hadde vært igjennom et normalt svangerskap, eller vært i et normalt svangerskap med mine to eldre barn for femår siden, men med den historien jeg har fått erfare på kroppen, så kunne ikke jeg alene avgjøre om kynnerne var uten risiko eller ikke. 

For fem år, og helt nøyaktig 1 uke, var jeg til kontroll på sykehuset. Jeg var kommet til svangerskapsuke 32 med tvillinger i magen. I 6 uker hadde livmorhalsen begynt å forkorte seg – en helt normal ting som skjer før fødsel. Den gangen startet forkortingen for tidlig, men siden jeg bar fram tvillinger var det ikke helt unormalt. I uke 32 hadde livmorhalsen så vidt begynt å åpne seg – jeg fikk da ikke lov til å reise hjem, selv om det fremdeles var store håp for at jentene kunne bo i magen i flere uker til. Jeg hadde ikke merket noe som helst, ikke annet enn at jeg hadde hatt to riktig så gode dager med færre kynnere og litt mindre turning – tungt var det for det lå to av alt inni der. 

Den samme natten satte kynnerne i gang som et kraftig tordenvær. Det var ubehagelig, slik allle mine kynnere var, så det var ikke det jeg reagerte på, men hyppigheten og regelmessigheten. Jeg husker jeg googlet hva forskjellen mellom en kynner og en rie var, og skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke på hvilket tidspunkt kynnerne gikk over til rier. Der jeg trudde det bare var kynnere hadde jeg i løpet av kort tid fått to cm åpning, og ble umiddelbart satt på riehemmede medisiner, samtidig som jeg fikk lungemodningssprøyte for å hjelpe lungene til babyene om de skulle komme så tidlig. I løpet av 4 timer gikk jeg fra kynnere, til åpning, til risestoppene medisiner, til å bli trillet over til føderommet. To helt perfekte, men små jenter kom til verden etter 32 svangerskapsuker, 8 uker før terminen. 

I det jeg ringte føden sprakk stemmen, jeg ville ikke virke hysterisk, men jeg var redd. Redd fordi historien jeg hadde opplevd igjennom de siste timene var så og si helt identiske med historien for 5 år siden. Livmorhalsen min har også under dette svangerskapet blitt forkortet, det ble oppdaget i forrige uke. Den er ikke bekyringsverdig kort, faktisk noen millimeter over hva de anser som grensen for hva som er ok. Men det var den også for 5 år siden – helt til den dagen den plutselig var åpnet. 

Føden tok meg godt i mot, og babyen fikk den første sjekken, der sto alt bra til. Så ble livmorhalsen sjekket for å se om de regelmessige kynnerne hadde påvirket livmorhalsen. I bestefall er kynnerne bare en falsk alarm, i verstefall kan de påvirke livmorhalsen til å åpne seg. Livmorhalsen min ble målt til å fremdeles være uendret fra sist uke – altså var det gode nyheter, men ved et lite press på magen spriket den litt opp til å være rett under grensen til hva som var greit. Derfor ble jeg værende over natten i tilfelle kynnerne skulle øke på igjen. 

Denne gangen var det falsk alarm, og jeg er soleklart lykkelig for at lille i magen skal blir værende i magen i mange uker til 😀 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

 

 

“Legg deg ned, Stine! Du er gravid”

– Svangerskapsinnlegg uke 30  –

Han er streng i tonen når han beordrer meg tilbake til sofaen. “Du skal ikke rydde av bordet nå, det klarer jeg! Gå å legg deg du!” 
Barna skjønner ikke stort, de tror mamma er sjefen, men plutselig har pappa begynt å bestemme over mamma. Han sier at mammen deres ikke får lov til det ene eller det andre, de tror han tuller, for når ble det bestemt at mamma ikke fikk lov til å rydde? 

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å ta livet helt med ro. Kroppen min har det helt topp, så den glemmer å bremse meg i det jeg gjør. Men minnene er enda sterke, klare og tydelige. Kanskje ikke så rart, det er bare fem dager siden tvillingjentene våre hadde bursdag. Det bringer oss så klart tilbake til den dagen de ble født. Jeg hadde den gangen da også termin i juni, slik jeg har i dette svangerskapet, men fødselen lot seg ikke stoppe da den startet 8 uker før termin. 

Det å få premature barn er mentalt slitsomt og vondt – det hviler så mye usikkerhet den første tiden. Det gjør vondt i hver celle av kroppen å se de små barna ligge med slanger, målinger og medisinsk hjelp for å overleve verden de er for små til å takle alene. I etterkant skal alle spørre om de tok noen skade av å bli født for tidlig, eller så leter de etter tegn på om de henger etter eller er der de skal være i utviklingen. 

Det å få premature barn i dag, kan allikvel ikke sammenlignes med det å få premature barn bare for én generasjon siden. Babyene er tøffere enn toget, og med hjelpen norske sykehus kan tilby takler de aller fleste verden enda de nesten ikke er rukket å bli mer enn halvferdige i magen. Enn så friske og fine barn vi har fått, er nok en prematur fødsel det siste vi ønsker – derfor er min mann streng, han er ikke sint, han bare passer på meg, han passer på babyen i magen, den lille datteren hans. 

Min oppgave er å gjøre det samme, og ved å beskytte min datter fra en prematur fødsel er beskjeden at jeg bør ligge og hvile så ofte jeg kan. Livmorhalsen min åpnet seg alt for tidlig i mitt forrige svangerskap, siden da er jeg blitt konisert, hvilket betyr at en liten del av livmorhalsen min er skåret bort som følge av grove celleforandringer. To faktorer som kan ha stor betydning for hvor lenge jeg får beholde jenta i magen denne gangen. 

Det er en uke siden ultralydbildene viste at livmorhalsen har halvert sin lengde – historien er så langt helt lik som den vi opplevde for fem år siden like før tvillingjentene våre kom til verden.

Om nok en uke skal livmorhalsen sjekkes igjen. Kanske er den uendret, kanskje ikke. Kanskje kommer den lille frøkna i magen like tidlig som storesøstrene sine, men kanskje kommer hun også to uker over terminen. 

Det er kanskje greit at vi ikke alltid vet hva som kommer rundt neste sving, men uansett når hun bestemmer seg for å komme ut, så vil vi være der og tar henne i mot.

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 31 (30 + 3), 75,3 % av graviditeten er passert

Babyen: Jenta vår er ca 37 cm lang, og ble regnet til å veie rundt 1,4 kg sist uke. 

Liv i magen: Lille ligger med hodet ned, og sparker oppover mot ribbeina mine. De nå så tydelige bevegelsene gjør det enkelt å kjenne hvordan hun ligger der inne

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Helt på bærtur.. Kroppen gjør seg åpenbart klar for våkennetter med lillegull. Jeg våkner flere ganger, og får gjerne ikke sove igjen om jeg våkner etter klokken 5 om morgen. Som det b-menneske jeg er med ekstremt godt sovehjerte er dette ganske motsatt av min virkelige verden. Jeg hører også hver minste lille lyd, og våkner nå alltid av mannens vekkerklokke, som jeg aldri har hørt snurten av før. 

Graviditetshumør: Jeg føler meg i veldig fin form, om kveldene merker jeg tyngepåkjenningen, så formiddagene er definitivt den beste tiden av døgnet. 

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Ny ultralyd på sykehuset om en uke – for sjekk av livmorhalsen. 


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –