Celleprøve

Det er lett å tenkte at det er en mening med alt som skjer i livet. Jeg husker spesielt godt en episode av livet mitt da jeg følte at det plutselig var en grunn for alt. Jeg hadde blitt mamma, jeg var bare 22 år gammel, og selv om jeg var førstegangsmamma var jeg allerede blitt tobarnsmamma. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal få to barn. To er passe har jeg tenkt – at de to skulle komme på samme dagen, det hadde jeg ikke sett for meg. 

Tilbake til hendelsen. Sykehuset ringte. Jeg hadde besøk av to av mine nærmeste venninner. Jeg gikk fra stuen og inn på kjøkkenet da jeg snakket med overlegen som var samme lege som tok i mot min lille Olivia. 

“Du har den groveste formen for celleforandring i livmorhalsen, det betyr at du må inn til operasjon …… ” Det er rart hvordan noen ord kan få verden til å rase på sekunder, jeg husker tankespinnet, hadde jeg kreft? Ville jeg dø? 
Da jeg la på og gikk inn i stuen igjen ble jeg klemt inn i armene på venninnene mine, og jeg var så glad for at de var der og kunne gi meg bedre tanker å tenke på.
Da samboeren min kom hjem satt vi å gråt i hverandres armer. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg var livredd. Jeg hadde fått beskjed om at det mest sannsynlig ikke ville være kreft, men å vite at jeg lå på det nærmeste forstadiet til kreft var nok til å få tankene over på det verste.

Jeg satt og leste på nett, lesingen gjorde alt ti ganger verre, det var som om jeg kun klarte å få med meg hvor mange prosent som døde av livmorhalskreft i stedet for de mange flere prosentene som overlever uten varige men. Og dette var de med kreft, de med grove celleforandringer har igjen enda bedre prognose.

Og det var da jeg tenkte at alt som skjer i livet har en mening. Hvorfor ble akkurat jeg mamma så tidlig i livet, og hvorfor i all verden kom det to på en gang? Var det fordi livmoren min var så syk at hvis ikke jeg fikk barn med en gang ville jeg kanskje aldri fått barn? Grunnen til at celleforandringen ble oppdaget var nettopp graviditeten. Hadde jeg ikke blitt gravid hadde det i hver fall gått tre år før jeg hadde blitt innkalt til celleprøve av livmorhalsen og kanskje enda et par år før jeg ville tatt motet til meg og sjekket det opp hos legen, med en tanke som – det skjer jo ikke meg.

I november 2013 var jeg til koniseringen, et kirurgisk inngrep hvor de fjerne ytterste delen av livmorhalsen (den syke delen). Jeg ble overrasket over hvor ufarlig det hele var, og jeg kan fremdeles få barn om jeg ønsker det. Jeg fikk beskjed om å bestille en ny time for celleprøve av livmorhalsen 6 måneder etter koniseringen. 

Og her sitter jeg 9 måneder etter inngrepet. Endelig har jeg fått tatt motet til meg og skal til legen i dag for ny prøve. 3 måneder etter jeg burde. Og hvorfor det? Hvorfor er jeg så dum at jeg venter på noe som bare er med på å hjelpe meg og som forhåpentligvis bare vil bekrefte at jeg er frisk? Jo, fordi det har vært så mye lettere å la være å tenke på det. Jeg har bevisst unngått det hele, det har vært så mye lettere å late som ingenting og la telefonsamtalen til legekontoret ligge.

Jeg kjenner jeg gruer meg til å få vite svaret, selv om jeg samtidig gleder meg om den viser at jeg er frisk. Jeg er redd for å gå igjennom det samme igjen, at telefonen begynner å ringe og at det er legen i den andre enden. Når legen ringer er det aldri et godt tegn. Første gang jeg ble oppring, da var jeg 13 uker inn i svangerskapet. Legen fortalte meg at jeg hadde celleforandringer, men at det kunne være et resultat av graviditeten, hun ba meg slappe av med det og helle ta en ny test etter fødselen. 
Den andre celleprøven foregikk omtrent på samme måte, men var et mye større nederlag siden jeg ikke var gravid mer og hadde regnet med at jeg ville være frisk.
Jeg fikk time på sykehuset som prioritert, jeg trur ikke det tok mer enn 3 uker. Der skulle legen ta en vevsprøve for analyse, og det var da den siste og aller mest skuffende nyheten kom.

Jeg har sammen med en lege som er spesialist på celleforandringer og kreft i livmorhalsen skrevet ett innlegg tidligere, så hvis dere ønsker å lese om dette finner dere det HER.

Så får dere ønske meg lykke til med celleprøven i dag 🙂  

 

Inngrepet tok bare 15 min.

Det virker som en 10 kg sekk er løftet av skuldrene mine for første gang på noen mnd. Jeg hadde gruet meg til koniseringsinngrepet siden jeg fikk vite at jeg hadde grove celleforadringer i livmorhalsen.

80 % blir smittet av HPV en eller flere ganger i løpet av livet, 30 % får unormale celleprøver og 10 % får behandlingskrevende celleforandringer. Celleforadringene kan føre til kreft om det ikke blir behandlet, derfor er det veldig viktig at man drar til legen å sjekker seg som anbefalt fra man fyller 25 år, hvert 3. år. Det er en raskt undersøkelse hvor legen tar en prøve i livmorhalsen som blir sendt inn og gir svar innen et par/tre uker.

Om det viser seg unormale celler på prøven vil man bli henvist til en ny undersøke på sykehus, hvor de tar en liten bit av vevet i livmorhalsen som blir sendt til undersøkelse. Viser svaret fremdeles større celleforadringer er konisering (et kirurgisk inngrep der de fjernet ytterste delen av livmorhalsen hvor celleforandringene sitter) neste behandling. Det er det inngrepet jeg har tatt i dag.

Nok en gang må jeg rose SIV (sentral sykehuset i Vestfold) for noen herlige mennesker. Så rolige, hyggelig og lette å snakke med. Jeg følte meg så godt tatt vare på.

Alt sammen gikk så fort! Jeg var inne på sykehuset kl 7 og reiste før 10. Først ble jeg ført inn på en felles stue hvor jeg fikk en dose tabletter for smerter. Da hadde jeg allerede skiftet til de lekre sykehusklærne og måtte vente der i tre kvarter. Jeg fikk på meg hette for håret og ble kjørt i senga bort til operasjonsrommet. Haha. Utrolig hvor syk man kan føle seg på er sykehus, samtidig som det er så godt å føle at alt er så på stell!

Jeg snakket litt med overlegen som skulle utføre inngrepet før jeg ble tatt hånd om av operasjonssykepleierene.

Jeg trudde at jeg skulle være våken under inngrepet, med kun lokalbedøvelse. Men jeg hadde vist en annen oppfatning av hva våken var enn sykehuset. Man får samme medisin som man får under narkose, men i en mye mindre dose, så man er våken i den forstand at man puster selv. Noen kunne vist være så beviste at de kunne snakke også. Men jeg trur det gikk nøyaktig 1 minutt fra medisinen rant inn i åra mi til jeg sovet. Rett før fikk jeg latterkrampe og følte meg rimelig full! ^^,

Plutselig var jeg våken igjen, bakfull som få og lå i den samme sengen jeg var blitt fraktet til operasjonsrommet i. Like sjokkert over hvor fort det hadde gått da jeg så på klokken 08:20 (ble kjørt inn på rommet, 08:00) som at jeg hadde sovnet. Bakfull som jeg var hadde jeg det fremdeles veldig morsomt og måtte spørre om jeg hadde snorket! Haha, hvem spør om slikt?

Så var det bare å vente en time i sengen hvor jeg ble servert den gode gamle sykehusfrokosten som jeg rakk å bli så alt for lei av etter å ha bodd tre uker på sykehuset da jentene ble født.

Alle dere kvinner! Sammen er vi sterke

På sykehuset klar til operasjon!

Jeg tenkte bare å gi en liten oppdatering. Jeg har bestemt meg for at jeg vil fortelle om min opplevelse med grove cellerandringer, grad 3, i livmorhalsen. Det innebærer også at jeg kommer til å fortelle om denne dagen! Koniseringsdagen. Et lite inngrep hvor de fjernet den ytterste delen av livmorhalsen.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om det er fordi jeg håper at jeg kan hjelpe andre kvinner i samme situasjon. Jeg har fått en del mail fra redde kvinner som skal koniseres og hvis jeg kan hjelpe disse igjennom det ved å fortelle om min erfaring så er det verdt det.

I tillegg får jeg så enormt mye støtte av dere lesere, så igjennom å fortelle min historie hjelper dere meg.

Nå har jeg forlatt min elskede som har vært så snill å være med. Min sterkeste støttespiller <3 jeg ligger i en sykehussengen i de lekre sykehusklærne og venter på operasjon

Oppdaterer dere senere.

Klem

Da skal jeg snart under kniven :(

 

Jeg har fortalt her på bloggen at under graviditeten ble det funnet unormale celler i livmorhalsen min. Lengene mente dette skyldtes selve graviditeten, men ga meg likevel beskjed om å ta ny celleprøve etter at jentene var født. Den nye celleprøven viste fremdeles til at jeg hadde unormale celler og etter ny time på sykehus hvor det ble tatt vevsprøve fikk jeg beskjed om at jeg hadde den sterkeste graden av celleforandring. Jeg skrev et innlegg om reddselen etter beskjeden fra legen her.

Slike saker er høyt prioritert, og det er veldig bra, for selv om utviklingen til kreft tar lang tid, vil en hver kvinne som får beskjeden om sterk celleforandring tenke på kreft ganske ofte. I hvertfall har jeg gjort det. Jeg har fått veldig god informasjon fra fagpersoner og mange gode tilbakemeldinger fra kvinner som har vært igjennom det samme, det er jeg så takknemlig for fordi det har hjulpet meg i en stor grad til å forstå at oddsene for at alt går bra er så utrolig store.  
Årsaken til at jeg har fått så mye tilbakemelding er fordi jeg skriver denne bloggen og jeg tenker da på alle andre kvinner som får beskjed om at de har sterk celleforandring, og må inn for å fjerne en del av livmorhalsen i håp om å få bort alle de unormale cellene som over tid kan utvikle seg til kreft. Jeg tenker på hvor mange av disse kvinnene som blir like redde som meg selv da jeg fikk beskjeden, men som ikke har alle disse støttespillerene rundt seg som jeg fikk da jeg delte dette med dere. 
Så det er jammen meg godt at cellefroandring blir tatt tak i fort, for det kan virkelig gå på psyken.

 

Koniseringen -> inngrepet er enkelt, og det gjøres som oftest bare med lokalbedøvese, en kjegleformet tapp av livmorhalsen blir skåret av og det hele er gjort på 15-20 minutter. Men uansett hvor mye jeg vet og hvor mange som har vært igjennom det samme uten problemer så kommer jeg til å grue meg til denne dagen som kommer om ikke mange dager. Det er rett og slett ikke en hyggelig ting å reise til sykehuset for:( Og jeg klarer ikke helt å slippe tanken på de 2% som viser seg å ha kreft når biten fra koniseringen blir sendt inn til undersøkelse

Det skal bli godt å få dette overstått!

Jeg anbefaler alle kvinner til å lese innlegget jeg har skrevet i sammarbeid med overlege “celleforandring i livmorhalsen” Mye viktig informasjon som gjelder alle oss kvinner, og som kan forebygge for at du får den samme skremmende celleforandringsbeskjeden som blandt annet jeg fikk

Forstadie til KREFT! Jeg er jo bare 22! Hvorfor??

Jeg spontanbestemte meg for å fortelle om det siste døgnet mitt nå fordi jeg har alt for mange tanker i hodet, jeg begynner å gråte når jeg tenker eller snakker med mine nærmeste om det. Jeg er REDD! Jeg skriver dette nå for å klare og samle tankene og få oversikt over virvarret i hodet mitt, det blir også lettere for de jeg kjenner å forstå.. Jeg klarer heller ikke å skjule en så stor del av min hverdag, og kanskje det er folk der ute som har vært igjennom det samme og som kan berolige meg, eller så håper jeg at jeg kommer igjennom dette med gode nyheter og kan hjelpe andre kvinner som havner i samme situasjon!  

Jeg hadde besøk av mine to fantastiske venner i går da telefonen ringte. Det var overlegen som skulle fortelle meg dårlige nyheter. 

Jeg må gå litt tilbake, til der det startet. For et år siden, da jeg hadde vært gravid i 12 uker var jeg på 12ukerskontrollen og tok alle forskjellige prøver for å se om jeg var frisk, en standarprosedyre for gravide kvinner. Det har egentlig aldri feilet meg noe annet enn det vanlige, forkjølelse osv. Fastlegen min ringte meg tilbake etter et par uker og fortalte at jeg hadde en celleforandring i livmorhalsen, men hun kunne berolige meg at det antagelig skyltes graviditeten. Jeg skulle slappe av med det hele og ta en ny test etter graviditeten for å kontrollere at alt var bra igjen. 6 uker etter graviditeten tok jeg en ny test. Nok en gang ble jeg ringt opp med beskjed om at jeg fremdeles hadde celleforandring så jeg ble henvist til gynekologi-obstetrikk, poliklinikk ved Sykehuset i Vestfold. Her skulle det bli tatt en mer omfattende prøve, en biopsi som er en vevsprøve. 

Overlegen fortale meg at det var veldig sjeldent det var noe problem hos jenter så unge som meg. 80 % av norske kvinner får HPV viruset som kan utvikle seg til celleforandringer i løpet av livet, i 90 prosent av tilfellene klarer kroppen å kvitte seg med viruset uten hjelp. 2 % av norske kvinner opplever å få celleforandring elller livmorhalskreft. Overlegen sa også at om man var under 25 år så kunne man ha viruset uten at det utviklet seg noe mer, dette er grunnen til at man ikke blir innkalt til livmorhalskreft undersøkelse før man er 25 år. 
Tanken på celleforandringen har hele tiden skremt meg, men jeg har klart å skyve det til siden fordi sannsyligheten for at det skulle være alvorlig hos meg var så liten. Man tenker også at slike ting hører man om, men det skjer ikke en selv.

Men i går ringte han. Jeg forlot venninnene mine smilende da jeg tok telefonen og kom tilbake gråtende. Celleforandringen var en grov celleforandring, grad tre som er den mest alvorlige, et forstadie til kreft.

Når det handler om ordet kreft er det utrolig hvor skummelt det blir. Jeg er livredd. Livredd for flere skuffende nyheter. Jeg prøver å tenke på hvor heldig jeg er som ble oppdaget nå og ikke om 3 år når jeg er 25. Jeg prøver å tenke at prognosen er god og at alt er fint igjen om en stund! Men når man prøver å sove så strømmer tankene på, tankene om det verste. Som at 1/3 med livmorhalskreft dør. Jeg vil ikke dø. Jeg har funnet gleden med livet, nemlig jentene mine, jeg knekker sammen om jeg tenker på å bli borte fra de. Jeg kan ikke.. Jeg vil ikke lengere legge meg i sengen, i natt har den vært min verste fiende. Tankene løper løpsk når man prøver å sove. Dagen i dag startet også med mye tårer etter at jeg våknet kl 7. Litt over 9, kom heldigvis min beste venninne. Det er godt å ha noen og snakke med både om det og om andre ting for å legge de vonde tankene på hylla. 

Jeg kan ikke la meg knekke nå, jeg må tenke at jeg er i de beste hender og at jeg kommer til å bli fulgt opp nøye. Jeg er sterk, bare litt redd! 

Neste nå blir et kirurgisk inngrep kalt konisering hvor de fjerner litt av livmorhalsen i håp om at det syke vevet blir borte. Da kan jeg fremdeles få flere barn om vi ønsker det, men med større sannsynlighet for fortidlig fødsel og mye oppfølging under svangerskapet! Heldigvis har jeg allerede fått to helt fantastiske jenter. Du kan tru jeg har tenkt tanken på om det var en meningen at jeg skulle få to stykk samtidig i en så ung alder. 

Jeg er også så glad for at jeg har verdens beste samboer og familie som støtter og sier gode ord til meg. Det var godt å kunne gråte litt på skuldrene til hverandre i går kveld! 

Jeg må til slutt bare dele mine tanker til alle dere som synes det er flaut å dra til legen for å ta en underlivssjekk! Gjør det! Det er kun du som synes det er ubehagelig, og du forstår ikke viktigheten med det før du havner i en situasjon som meg. Men da kan det allerede være for sent. Jeg er så takknemlig for at dette har blitt oppdaget og at det finnes mennesker som kommer til å gjøre det de er i stand til for at jeg skal bli helt frisk. Jeg har nemlig tenk til å se mine barn begynne på skoler, begynne å studere, og jeg skal bli bestemor om mine jenter ønsker seg barn!! Det SKAL jeg …

Om du trenger å lese mer om celleforanding og livmorhalskreft kan du gjøre det her!