De to beste kjærringrådene mot vintersykdommene

Forkjølelsen har herjet i hus, først mistet hun ene stemmen, og like etter mistet hun andre den også.
  “Otilie, du har smittet meg?” sa Olivia, med en tone som var mer stolt over å ha blitt forkjølet enn skuffet. Antagelig på grunn av alle halstablettene og den ekstra sengekosen søsteren hadde fått med tørrhosten sin.
  “Ne’ei! Jeg har ikke smittet deg!” sutret søsteren tilbake med en stemme som endelig begynte å ta form igjen. Det var i hvert fall ikke noe hun hadde gjort med vilje. 

At forkjølelsen kommer på denne tiden er jo noe vi hvert år bare går å venter på, og vi hører også at omgangsyken har begynt å herje i barnehager rundt om. Det er jo slik det bare er med disse smittsomme sykdommene, de lever best når temperaturene er lave, og da sprer de seg som løvetannfrø i vinden. 

Verdens beste kjærringråd: 

Siden de to smittsomme sykdommene treffer i de aller fleste barndomshjem i løpet av vinteren, så kan vi jo ikke holde på de beste kjærringrådene for oss selv. Jeg har to kjærringråd som jeg sverger til, en til forkjølelse og en til omgangssyke. Selv mener jeg de er så bra, at jeg aldri går en forkjølelse eller omgangsyke i gjennom uten å ta i bruk kjærringrådene. 

Mitt beste tips mot en vond hals: 

Varm melk med honning og pepper. 
Jeg håper det er mange som vet om dette kjærringrådet, men siden det helt sikker er noen som ikke vet det, skal jeg fortelle deg! 

Det er kjent at honning er bra får såre halser, varm melk gjør oss søvnige, og fettet i melken roer en irritert hals. Pepperet gir en følelse av å åpne opp et tett system i topplokket. Det fungerer helt utmerket, og så smaker det jo så deilig. 

Melken varmes opp til kokepunktet altså

Så har man i en god skje honning og kverner litt pepper over før man fyller på den varme melken og rører rundt. 

Mitt beste tips mot omgangsyken: 

Det tipset her bærer jeg med meg fra barndommen, og det minner meg om mamma og det å endelig bli frisk fra en så grusom slitsom sykdom. Alle vet jo at det å få i seg næring er umulig når alt kommer opp igjen så fort det klirrer ned i magesekken. Etter hvert må man allikevel prøve å få i seg noe, og da er det en fordel at næringen er enkel å få ned, mild mot magen, men samtidig er det viktig at den klarer å binde seg og ble værende der nede. 

Og denne lille heksegryta her, den er helt magisk for å få i seg næring som blir værende i magen. Jeg har “bank i bordet” ikke ha omgangssyken på veldig mange år, men jeg serverer deg alltid til ungene og mannen når henger med hodet over bøtta. 

Havresuppe: 

Havre gryn, vann og salt + sukker for den som liker det søtt. 

Havresuppe lages på samme måte som havregrøt, men i stedet for å følge bruksanvisningen på pakken, bruker du halv menge av havregrynene. 

En liten klype salt er viktig for å få veske til å binde seg i kroppen etter en runde med omgangssyken, så den må du ikke glemme. 
Når havregrynene har kokt seg bløte og heksegryten har tyknet noe til er den klar for neste steg. Slik den er nå er den ganske smakløs, og det kan være godt om man er kvalm, men hvis du vil kan du søte den opp med sukker. Jeg er helt sukkeravhengig så la meg si at min alltid er sukret og søt. 

Så kommer magien som gjør dette til en ekte suppe, man siler nemlig av grynene, så det blir så lett fordøyelig som mulig, samtidig som det er næring i gryta. 

Suppen kan drikkes, men er man syk kan det være en fordel å innta den med skje og bruke litt tid mellom hver skje. 

Et ekstra tips helt på tampen, er å bruke en skikkelig god kopp til suppa. Dette er min barndomskopp, og spør du meg kan jeg ikke spise havresuppe om jeg ikke kan spise den av Tussi-koppen min. 

Sleng gjerne med alle deres beste kjærringråd i kommentarfeltet, så kanskje vi kan gå en litt bedre sykdomstid i møte alle sammen ! 


– Og hei du, om du er interessert i Do It Youself prosjekter, bør du gå inn på facebooksiden min og like meg der. I desember kommer det et nytt kreativt innlegg hver dag, med tips til julegaver og julepynt! 
 

Det beste med å være mamma

.. En oppfølger til innlegget “topp 10 utfordringer”.

For til tross for at det både kan være frustrerende og tungt å være mamma til tider, overgår ikke det den gleden vi kjenner på hver dag. For det å være mamma betyr mer enn vi kan sette ord på, men jeg skal allikevel gi det et forsøk. 


 

Hva er det beste med å ha barn?

Det beste med å ha barn er det første møtet, når blikket møter barnets. Bit for bit går du i oppløsning, og du får en forindring av at du smelter, samtidig som noe nytt begynner å pulsere på din innside. Kjærligheten til det lille vesenet virker levende i deg, det dunker og sitrer i hver nerve av kroppen. En kjærlighet som er så sterk at det gjør vondt. 

Det beste med å ha barn er den ubegrensede kjærligheten man får og gir. Det er når du forstår at ordet kjærlighet har fått en ny betydning, og at alt du har følt av kjærlighet tidligerer ikke kan måle seg med denne nye følelsen for ditt barn. 

Det beste med å få barn er at du åpner deg på en ny måte, og oppdager hvor takknemlig du er over livet. Du stiller deg spørsmålet: hvorfor har jeg vært så heldig? Samtidig endres du fra det selvopptatte egosiske jeg til å bli et generøst og emaptisk menneske som gråter bare du ser en rørende reklame på tv. 

Det beste med å være mamma er når barnet kun faller til ro i dine armer, at selv hvor mange gode ruggeteknikker besteforeldre og tanter har, så er det ingenting som kan slå din trygghet, lukt og lyd for barnet. 

Det beste med å ha barn er å kunne puste inn lukten av dem, for lukten er bedre enn en enorm blomstereng. Selv en munn med morgenpust kan du ha liggende tett inntil nesen og nyte øyeblikket. 

Det beste med å ha barn er når armene deres kaster seg rundt halsen din, og du innser at; “det vakreste smykket jeg har hatt rundt min hals, er mine barns armer”.

Det beste med å være mamma er å kjenne at hjerte brister når barnet ditt tørr å gjøre noe de ikke har turt før, eller får til noe de ha slitt lenge med. For ikke å glemme den enorme gleden du kan se i ditt barns aniskt når det endelig mestrer en ny oppgave. Det er en glede som er så magisk at du får lyst til felle noen tårer, for gleden i barnets ansikt er ekte, fullt og helt ekte. 

Men denne kjærligheten er på langt nær alt. 

Det beste med å ha barn er at du kan gå tilbake til din egen barndom. Du blir på ny tatt tilbake slik at minnene dine blusser opp. Og du innser at det beste med å ha barn er at du igjen kan leke med lego, farge i fargebøker og lage brummeryder når når du kjører en lekebil bortover gulvet. Det beste med å være mamma er at du kan ake på kjelke og lage snømann om vinteren, og at du kan spurte med vann når du bader og lage sandslott i sanden på sommeren – alt dette uten at noen vil se på deg to ganger. 

Det beste med å være mamma er å ta en pause fra voksenlivet, la bekymringer, regninger, jobb, studier og husoppgaver vente. Det beste med å være mamma er å kunne ha muligheten til å stoppe opp og være et barn igjen, under spisebordet med tepper som vegger og en historiebok i hendene. Det beste med å være mamma er å få servert “late som” kaffe og usynlige kaker i et teselskap med Ole Brum, du tre usynlige vennene og barna. 

Det beste med å være mamma er de timene hvor vi ikke trenger å tenke på voksen-pliktene, for i det øyeblikket er det noe som er mye viktigere – som å plukke ut lilla og rosa perler til sommerfuglbrettene. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

Topp 10 utfordringer

Som mamma til to kan jeg ikke si annet enn at utfordringene henger som perler på en snor. Noen er gamle, noen er nye for hver dag som går. Noen kamper velger jeg bort i det lille håp om å ikke irrettesette til en hver tid, men allikevel kan det til tider føles ut som jeg kun går å forteller:

– ikke slå søstra de! 
– sitt pent på stolen når du spiser!
– bøy deg over tallerken!
– Kom hit når jeg sier det!
– Ikke sprut med vannet når du vasker hendene!

Jeg stopper der, men listen er vel uendelig. Og selv om jeg heller prøver å spørre: hva skjer når du slår søstra de? I stedet for: ikke slå søstra de! Så prøver jeg egnetlig bare å komme frem til et poeng om at vi som foreldre antagelig kan vedkjenne oss en dag med mange utfordringer. 

I stedet for å komme med løsninger i det vide og det brede slik alle artikler eller bedrevitende mødre gjør, tenkte jeg i stedet å fortelle om de ti vanligste utfordringene som er å møte på livet som småbarnsforelder. Det lille håp er at du der ute kan puste lettet ut over at alle vi andre mødre sliter med akkurat de samme problemene. 

Topp 10 utfordringer med småbarn i hus

1: MAT 

Introduksjon av mat er ikke alltid like enkelt. “æææsj, sånn liker ikke jeg!” – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det av de små barna da jeg jobbet i barnehage. Og i stedet for å smake sitter de å spise tørre poteter og kanskje en liten gullerotbit om man er heldig. 
“Kanskje på tide å spise mer, og snakke mindre?” Er et spørsmål jeg stilte senest i dag, for selv om barna i dette hus liker så og si alt av mat, kan vi bli sittende halvannen time ved middagsbordet hadde det vært opp til dem. Mine to forsyninger er ferdig lenge før de er halveis i sin første. I mellom hver bit skal en historie fortellen, eller en rampestrek utfylles. 

2: BORDSKIKK

Når vi er inne på temaet mat; jeg vet sannelig ikke hvor mange ganger jeg kan be barna mine sitte på rompa si under et måltid. Plutselig henger de på baksiden av stolen, eller så er de på vei opp i vinduskarmen ved siden av. De klarer også med viljestyrken å legge seg på tripptrappstolen og vippe på den. I neste øyeblikk kan de kaste seg fremover bordet med magen most ned i tallerknen for å tulle med søsteren på motsatt side. Bestikk er i følge mine barn en oppskrytt greie, for så mye lettere det er å spise med hendene, ja gjerne begge på en gang. Vannglasset kan jo brukes som en boblemaskin og det er veldig moro å tegne på kjøkkenvinduet med klissete matfingre. 

3: PÅKLEDNING

Snakk om en utfordring som startet tidlig. Røde i toppen kunne de hyle så svetten av meg rant under påkledning av barna som babyer. Da det ikke lengre var et problem overtok i stedet ti nye. Det kan være alt i fra å kle på to potetsekker til å få streng beskjed om at alle klærne er FEIL! De skulle jo ha på kjole, IKKE BUKSE! Og er jeg streng og kler på allikevel så kommer klærne av igjen bare sekunder etter kampen med å få de på er over. Eller hva med tiden hvor alt skal gjøres selv, når vi ikke får lov til å hjelpe til med sokker eller genser, da er det heller ikke så enkelt. Det er bra med trening, men noen ganger kunne vært fint å få lov til å hjelpe til, bare bitte litt!  Sinte blir de når sokken havner med sklimerkene på rista, og sintere blir de når vi prøver å strekke ut en arm for å hjelpe til. 
Jeg kan ofte tro at det tar 5 minutter å komme seg ut av døren, men skjønner fort at det til tider kan ta en halv time. Når dress, luer og votter er på fylles bleia, eller ordene: “mamma, jeg må på DO!” ropes ut. 

4: TID

En god oppfølger til påkledning må være tid. Til tider kan jeg rive meg i håret av frustrasjon over barns tidsberegninger. Å ha det travelt er et ikke eksisterende begrep for de små. Og har man det travelt så kan jeg banne på at de gjør alt for å få strekke ut tiden så mye som mulig. En liten tur på trampolina når vi er på vei til bilen, må da være helt innafor?? Å legge seg ned i stedet for å hjelpe til med påkledning som de ellers skal klare helt på egenhånd er et kjent fenom når tiden tikker litt for fort. 
Jeg var ikke tidligst ute før jeg fikk barn, men etter jeg fikk barn er jeg garantert senest. Å komme seg ut av døra kan være vanskligere enn å løse en rubiks kube. 

5: PÅ BUTIKKEN 

Det er ikke alltid at den planlagte koselige turen på butikken blir helt som forventet. I mellom mathyller og folk kan de finne på å legge seg ned som en mark og hyle i sinne fordi de ikke fikk det fine som sto i hyllen, eller bare fordi de ikke ville gå mer. Med to på samme alder har det for meg aldri vært mulig å ta en på armen, da legger nemlig den andre seg ned og trommer med armer og bein i gulvet. Handlekurv er også forbeholdt ett barn (i de aller fleste butikker), nok et problem med twins på slep. Plusser man da på en handlevogn eller en handlekurv med varer, som i tillegg skal fylles opp litt til i mellom hyl og ufrivillige unger er  det omtrent like slitsomt som en times joggetur på tredemølla. 

6: FREKK

“Stopp! Hvis du skal rope, så kan du gå ut å gjøre det” sa jeg senest rett før dagens middag. Til svar fikk jeg et hyl så høyfrekvent at trommehinnene ristet i ørene på meg. “Det der er ikke greit, om du roper en gang til kan du gå å sette deg i trappa” *HYYYYYYYYYYYLL* 
Eller når jeg prøver å si noe og får et avkappet “NEH” til svar.. Altså, jeg vet hva vi har i vente den dagen vi får ungdommer i hus (jeg har jo selv vært en), men at denne svaringen og frekkheten skulle komme for en dag allerede i treårsalder var for meg ukjent. 

7: FYSISKE UTBRUDD

Jeg kan jo lure på hvor knyttneven eller et spark egentlig kommer i fra, men de må tydeligvis være en forsvarsmetode vi er født med. Greit nok, men gud så irritert jeg blir når en av de på pur f. sitter å dunker trommestikka i hodet på hun andre som om det skulle vært en helt natulig ting å gjøre. Eller når de ligger side om side i sofen, før de vrir seg litt bare for å dunke litt på søstra si med hælen.
Under et skikkelig sinneutbrudd kan hånda komme som en ren refleks, men det er søren ikke noe lettere å håndtere situasjonen da. Tvert imot. 

8: SØSKENSJALUSI

Om mine barn har aldri så mye kjærlighet til hverandre, så stusser jeg alltid over hvor fredelig det er de gangene jeg bare er med en av dem. For det kan virkelig krangles om det som krangles kan. Det krangles om mamma, om pappa, om antall druer i en skål, om leker, om plass, og, og, og. Til tider føler jeg det krangles bare på gøy også, selv om en eller begge kommer skrikende ut av det til slutt. 
Den evigvarende kranglingen mellom søsken er noe av det mest slitsomme jeg håndterer i løpet av hverdagen. For hvorfor i alle dager må de sitte klistret opp i hverandre om det eneste de gjør er å knuffe på hverandre? 

9: SKJEMT BORT

Jeg er så dårlig på et nei!! Min samboer påpeker det litt for ofte. Det kan bli spurt om å få noe å spise, og det er ikke akkurat slik at jeg nekter dem det, men rett før middag er et dårlig tidspunkt å spise seg full i magen på frukt. Så jeg prøver meg med et nei, men oppdager fort hvor lett det er å bøye seg under og gi de bare litt frukt så maten kan bli tilbredt i ro og mak. 
Eller når jeg sier: “Sånn da må vi gå” og de bare “en gang til mamma” og jeg bare “ok da, men da et det siste gangen” også blir det fort to eller tre ganger til. 

10: SØVN

Legging og søvn, så mange timer med frustrasjon. Som babyer er det helt umulig å forstå hva som er rett og galt, og med hundretusen kjærringråd der ute er det heller ikke lett å bli klok på den rette løsningen. Samsoving? Skrikekurer? Minutt-avvendig? Pupp? Smokk? 
Så finner man et godt tips og jubler i entusiasme, den kvelden.. For kvelden etter fungerer det gode tipset like dårlig som ei tørr vaskefille på seigt godteri.
Så kommer tiden hvor de små blir litt eldre, og jamme var de ikke gamle før de forsto at leggingen kunne utsettes noen minutter ved å være tørst, eller kald, eller varm, eller at en av de to bamsene manglet i sengen. 

Når leggingen omsider er gjennomført er det bare å forberede seg på en våkennatt, da blir du i alle fall positivt overrasket om barna sover natten igjennom! 

 

Hei hå! Livet som mamma er så utfordrende at vi lærer om livet i rekordfart ! For “det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere”, eller kanskje det passer bedre med: det som ikke sliter oss helt ut, tar vi på strak arm neste gang! 


– Speiltvillingene på Facebook – 

Verdens Prematurdag

17.11.2015

Verdens prematurdag er en dag hvor jeg minnes tilbake til min første tid som mamma. Våre to jenter ble født nesten åtte uker før termindatoen. Selv om jeg var klar over at tvillinger kan komme før termin, og at jeg hadde spesielt stor fare for fortidlig fødsel på grunn av åpning av livmorhals fra svangerskapsuke 26, så var det både uventet og skummelt da det hele gikk opp for meg. 

Jeg ble lagt inn på sykehuset under ett døgn før jentene var ute av magehulen, uten noen tanker om at fødsel ville inntreffe i løpet av den samme natten. 

Det å føde premature barn gir en anneredes fødselsopplevelse, eller skal jeg heller si; en annerledes tid etter fødselen. Fødselen min startet av seg selv samme natt som jeg ble innlagt. Jeg ble den dagen lagt inn fordi livmorhalsen min var helt åpen. Til tross for at jeg i løpet av natten ble satt på riestoppende medisiner etter å ha voknet av hyppige og smertefulle kynnere, så lot ikke fødselen seg stoppe. 

Sjokket kom da vi fikk omvisning på føden og nyfødt intensiv – etter at barna var født. Vi ble fortalt at vi måtte regne med å bo på sykehuset frem til termindato for det var som oftest da premature barn var sterke nok til å reise hjem. 

Det var en ekstremt følelsesladd opplevelse og en kritisk start på livet for to små jenter. Jeg skulle så gjerne beholdt barna mine noen flere uker i magehulen, for som førstegangsfødende var det utrolig tøft å se sine barn ligge med sonder i nesen, med måleutstyr rundt om på kroppen og det faktum at de mesteparten av tiden måtte ligge å få ro i åpen kuvøse. Jeg skulle ønske de slapp å starte livet med blodprøver hver dag og mat igjennom nesen. Men uansett hvor mye jeg skulle ønske at de slapp å starte livet på denne måten så kan jeg ikke få takket nok for hjelpen og støtten sykehuset ga. 

Jeg vet at hadde det ikke vært for de fagkyndige ved sykehuser så hadde vi i alle fall mistet ett barn, “hun forsvant fra oss, så hun fikk litt ekstra hjelp” sa de, men det var ikke før jeg satt med helsejournalen dems i ettertid at jeg faktisk forsto at hun hadde fått gjenopplivende hjelp etter fødselen. 

Jeg ble rørt av det minste som nybakt mor, og det at jentene fikk hjemmesydde ulltepper og ulluer fra frivillige gjorde at jeg tok til tårer. Også det at jentene hadde mulighet til å få morsmelk før jeg selv klarte å produsere betydde mye, for det at noen tar seg tid og tenker på medmennesker er stort. 

Vi tilbragte kun tre uker på sykehuset før jentene var sterke nok til å reise hjem med oss. 

I dag er jeg glad for opplevelse, kanskje mest fordi det gikk så bra som det kunne ha gått, men også fordi den tiden var ekstremt lærerik. Vi var trygge i rollen som nybakte foreldre etter tre uker med eksperthjelp rundt oss til alle døgnets tider. Vi fikk kjenne på den største takknemlighet over å ha fått to friske barn, for på nyfødt intensiv er det mange barn som er født i en urettferdig verden. 

Og jeg er glad for at jeg kan fortelle om den fantastiske jobben sykehus gjør, for som vi alle vet hører vi ofte om feiliene som blir begjort. Det er trist for i sannhetens navn så gjør de ved sykehus alt de kan for oss som trenger hjelp. 

Tre uker gamle mirakler ♥

Med puppen ute.

Jeg må være ærlig å innrømme at jeg gikk meg vill på IKEA, samme hvor hardt jeg prøvde – gikk jeg i ring og endte tilbake der jeg startet. I en butikk med så mye å se på gjorde det meg ingen ting, jeg kom stadig over noe nytt jeg ikke hadde sett første gang jeg passerte. 

Jeg sto i barneavdelingen og kikket da en kvinne stelte seg opp ved siden av meg og studerte det samme som meg. Jeg kikket bort på henne som en refleks av at hun kom meg så nærme og i armene bar hun en liten bylt, et lite mirakel, en liten baby. 

Det er ikke vanskelig å lokalisere ut foreldre om jeg er ute med barna mine. Vi får et nytt spekter av blikk etter vi blir foreldre. Det varme smilet, et smil som viser kjærlighet til barn, til tross for at det ikke er egne barn. Eller så møte du kanskje på smilet som oser av medlidenhet og gjennkjennelse i det du står i en krangel i all offentlighet og gjør så godt du kan for å få det hylende barnet på gulvet til å møte deg og komme ut av sinnet sitt. 

I dette tilfelle der jeg ble stående ved siden av kvinnen med babyen i armene klarte jeg på en måte ikke å rive blikket helt i fra henne. Blikket mitt var festet noen sekunder lengre enn normen for å studere et fremmed menneske tillater. I det hun møter blikket mitt, klarer jeg ikke gjøre annet enn å bryte opp i et smil. Et smil jeg har tilegnet meg etter  at jeg ble mor, et smil som sa: For et vakkert syn. 

Jeg hadde lyst til å si “Så flott det er å se en annen kvinne amme i det offentlige”, men jeg gjorde det ikke, jeg bare smilte til henne. Det var ikke noe vulgært ved det, jeg hadde ikke lagt merke til at barnet ble ammet hadde det ikke vært for at mitt morsinstinkt hvilte blikket litt ekstra lenge på det lille barnet som lå så fredfult i sine mors armer. Det faktukm at barnet ammet gjorde bare hele bilde av de to så enda vakrere. 

Det var offentlig amming satt i sitt beste lys, en kvinne gående rundt blant så mange andre mennesker, så sikker i sitt valg om å gi barne sitt mat til tross for fordommene mot pupp i offentligheten. Jeg er så glad for at de som føler seg komfortabel med offentlig amming også gjør det. Det viser ikke bare mot, det viser også kjærlighet og virkeligheten

Og forhåpentligvis forsto kvinnen mitt medfølende smil, neste gang skal jeg også åpne munn og skryte høylytt. 

Speiltvillingene på Facebook – 

 

Besvergelse


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder 

Du vil reise deg, og gå. Du vil lære deg mitt navn. 
Det vil til tider bli tøft. Det blir kaldt og tordenen vil gå.
Meg jeg skal klemme deg varm, jeg skal hviske ditt navn, du skal sovne i min favn. 

Vi vil elske deg da. 

Og det vil komme gråt, og vi vil fortelle nei. 
Du vil smelle i dører, og skrike: Jeg hater deg. 
Det blir mange harde ord. Når du settet oss på test, for å se om vi står ved. 

Vi vil elske deg da. 

Og så kommer det en dag, når noen river hjertet ditt i to. 
Du vil gråte på ditt rom, og vi undrer: hva gjør vi nå? 
For den trøst som vi vil gi, den vil du ikke ha. 
Du vil gå din vei, du vil be oss om å dra.

Og vi, Vi vil elske deg da. 

Du vokser og blir stor, en dag er du lengre enn meg. 
Du finner et annet sted å bo. Det er stille, ditt rom står tomt. 
Vi plasserer inn noe gammelt skrap, og blir sittende en stund, og tenke tilbake. 

Vi vil elsker deg da. 

Det vil alltid finnes de, som vil sette deg på plass. Og de, som vil fortelle, at du er ingenting verdt. 
Men da minnes du hva vi har sagt, og du vet at de tar feil. 
Du vil ikke hører på, du vil vende deg bort og gå. 

Og vi skal følge dine spor. Vi vil vite hva du gjør og hvordan det går. 
Og etter noen år, sitter vi barnevakt så ofte vi får lov. 
Og vi er stolte, kan du tro. Stolte som få. Når vi seg deg med de små. 

Vi vil elske deg da. 

Og så en mørk og kald høst, når din far er gammel og mor er trøtt. 
Da tar du deg tid, kommer over en søndag med en flaske vin. 
Du vil måke bort vår snø, mens vi sitter og ser på. 
Og siden spiser vi litt 

Vi vil elske deg da. 

Jeg legger hånden mot ditt kinn, mine lepper mot pannen din. 
Hvisker noen ord, som du ikke kan forstå. 
Men som skal beskytte deg uansett. 

Oversatt tekst fra Oscar Danielson, med låten: Besvärjelse 


 

Denne teksten ble jeg nødt til å dele, og for de som ikke har hørt sangen så må dere gjøre det. 
Da jeg hørte sangen første gang bladde jeg meg over, sjangeren passer ikke inn den dagen. Så hørte jeg den igjen og fikk snappet opp de første strofene, jeg ble sittende i bilen med gåsehud og tårer i øynene.

Jeg så for meg mine små vokse opp. 

Følg Speiltvillingene på Facebook –  

Pupp er pupp!

Jeg leste en gang at brystene til kvinner slutter å vokse ved fylte 20 år. Dette var en faktasetning jeg holdt fast ved helt til den 9. mars 2011. Jeg våknet opp den morgen, tittet ned på puppene og sa til dem: “Jepp, jenter, da var løpet kjørt. Litt skuffet må jeg få lov å være!”

Det ble liksom aldri noe ut av puppene mine, og jeg kan vel bare være glad for at samboeren min har små hender. Det gjør de i hvert fall nesten til en håndfull, men bare nesten..


– Jeg prøvde å være optimist, men jeg trur løpet er kjørt jenter, eller vent nå litt… – 

 

Et år etter, i en alder av 21 ble jeg gravid, på samme tid var min beste venninne gravid med termin fire måneder før meg. Hun byttet ut BH-størrelse for BH-størrelse jo lengre ut i svangerskapet hun kom og jeg gledet meg til å gjøre det samme. 

Det var bare det at.. det skjedde liksom ikke med meg.. 

Så kom dagen da puppene endelig skulle få vise hva de var lagt for. Ammetiden! Jeg ga alt, dette skulle jeg få til, om det så måtte koste meg halve døgnet i pumping og amming. Det gjorde det også, men jeg klarte det. Seks måneder med dobbeltamming.. 

– Dokumenteres det ikke, har det ikke skjedd! Her skal det fanden meg dokumenteres – 

I hele seks måneder, kunne jeg våkne opp med to fjell på brystet. Lekre var det, men steike så vonde! “IKKE RØRE!” fikk min sambo streng beskjed om, det var i fare for egen smerte og hans ve og vel, det er jo ikke så kult å få en melkesprut i fleisen.

En annen venninne av meg ga meg et nytt håp da hun fortalte om sin søster som hadde fått store pupper etter noen runder med amming, selv etter at ammingen var over forble puppene velproposjonerte og store.

Men så var det som om noen stakk nål i ballongene, og jeg kunne høre lyden av luft som forsvant.. Fsssshhjj!!! 

Hva skjedde med disse brød’a? – 

Takk skal dere ha, jenter. Dere sugde ut det lille av hva som kunne kalles pupp fra mora deres. Nå er de til og med mindre enn utgangspunktet den dagen jeg fylte tjue… 

Det beste var kanskje den dagen pappaen min kom en varm sommerdag jeg var ute i bikinioverdel og han sa: “jøsses, jeg synes ikke det er noe pupper igjen på deg jeg!” 
– Åh, takk for opplysningen, det var jeg virkelig ikke klar over 😉 

/ tapt løp – pupp får være pupp, liten eller stor! Bedre enn melkespreng uansett. 

 

Følg Speiltvillingene på Facebook – 

 

 

Image and video hosting by TinyPic

Babybobla som sprakk

En deilig sommerdag.. 

 

“STIINE!” ropte en kvinne til meg og vinket enerigsk før hun svingte seg igjennom en menneskemengde med en flott vogn foran seg.

Jeg kikket på kvinnen som kom mot meg. Som verdens mest elendige på navn, og heller ikke den beste på å plassere mennesker, kjente jeg stikket og panikken komme i det jeg gjenkjente kvinnen, men ikke ante hvor jeg hadde henne i fra eller hva hun het. Jeg mottok en god klem og spilte med i samme entusiastiske tone. Det tok heldigvis ikke alt for mange senkundene før jeg fikk henne plassert, jeg hadde møtt henne et par ganger tidligere igjennom noen felles venner. 

Selv om jeg ikke er spesielt god på navn er jeg er en mester i å skravle, kanskje er det mangelen på sosial omgang med hjemmekontor og en hund som eneste samtaleparnter i løpet av dagen som gjør meg ekstra snakksalig. I tillegg til min lille familie så klart, men med en mann som jobber mer enn de fleste blir det i grunn mest samtaler med mine to år gamle døtre. Det er koselig det, for all del, men det skal sies at det ikke er de lengste og mest interessante samtalene jeg har: 

“Hva har dere gjort i barnehagen i dag da, jenter?” 

“BAJNEHAGEN, GØY!” 

“Hva har dere lyst på til middag i dag da, jenter?” 

“MIDDAG, MIDDAG!”

..

Siden kvinnen var en vag bekjent av meg, falt samtaleemnet fort over på barn. Det var jo en ting vi hadde felles der hun rugget lett på barnevogna med et helt nyfødt barn oppi, og øynene hennes lyste stoltes av oss alle.

På et tidspunkt forsto jeg at babybobla mi for lengst var sprekt.. Jeg befant jeg meg i en samtale som vekslet mellom fostervann, fødsel, pressrier og pupper som det mest naturlige samtaleemnet i verden. Ikke hjemme i en koselig stue, men på en offentlig plass med tilskuere. I det vi skilte hvert til vårt smilte jeg der jeg gikk alene og oppsumerte hele hendelsen for meg selv. 

Tankene sporet over på de forbipasserende som fikk med seg bruddstykker av samtalene… 

“Jeg pressa så hardt at jeg trudde jeg skulle revne opp til haka, fy fasan så vondt!” 

“men jeg kunne lett pressa ut en til nå, “plupp” så var jeg ferdig, og så deilig når..” 

“Her kom ei ut i full fostersekk som de åpnet på magen min, derfor opplevde jeg ikke…”

“Det er jo helt merkelig at det er naturlig å bæsje på seg, tenk på..” 

“Jeg følte meg som en melkeku der jeg satt å pumpa meg dag inn og dag ut…” 


Bilde fra ammehjelpen.no

Jeg forsto med ett at det nå var lenge siden jeg var en nybakt mor, jeg var blitt rusten på fødselshistorier, og kunne egneltig ikke forstå hvorfor jeg nettopp hadde hatt en veldig lang samtale om dette emnet med ei jeg egentlig ikke kjenner. Så minte jeg meg på hvordan jeg selv var, babybobla gjør noe med en hver, det er egentlig ikke så veldig mye annet som interesserer,   enn   det  lille  nurket, og hvordan det kom til verden..

Det hele var tvers igjennom sjarmerende, men kanskje skal vi være glade for at  bobla  en  dag  sprekker.. 

/Nybakt mor, intimsoner som forsvinner.. 

 

Speiltvillingene på Facebook – 

Svaret…

At det skulle bli sort å få tittelen mamma, det var noe jeg visste, og det var kanskje mye jeg visste om det å bli mamma.  Trudde   jeg, men så skulle det vise seg at jeg visste like lite som et isfjell over havoverflaten, at det skulle gjemme seg nærmere 80% av isfjellet (mammarollen) under vannet ante jeg ikke. 

Jeg skulle få oppleve så mange gleder over bitte små hendelser, men også så mange nye frykter. Aldri før har jeg vært så redd,  for  den  miste  lille  ting. Gledene og redslene er mange, men alle stammer de ut i fra den rollen det er å være  mamma.

Det er så lite som kan redde en dårlig dag, kanskje så lite som et uventet kyss fra sitt barn. Samtidig kan det føles som om verden har blitt ens verste fiende, en bil i møte og jeg kan se for meg senarioet om den hadde svingt over i mitt kjørefelt og truffet oss. Jeg som alltid har vært uredd, har blitt en pyse, i høyder og på hesteryggen. Jeg har ikke råd til å skade meg for livet, for hva ville det betydd for mine barn? Eller verre, hva om noe hadde skjedd mine barn…! 

I det store perspektiv er det  de  små  gledene  som  er  de  viktige, det er de som betyr mest for meg, og det er de som gjør en dag suveren til tross for at den kanskje bar preg av å være en av de dårligere. 

Læringskurven til våre barn er en reise som i seg selv er større enn en jorda rundt reise, og jeg har fått føle på den igjen etter at barna mine startet i barnehage. Over to år gamle har de blitt, og språket utvikles hver dag. Det er ikke sjeldent jeg må stoppe opp for å undre over når de forsto et nytt begrep eller en ny setning. I går fortalte de meg at de grønne blåbæra ikke var modene, og jeg kunne ikke annet enn å se på mamma med store øyne over den store forståelsen de har fått for verden rundt seg. 

Det har vært en lang periode begge jentene har gjentatt setningen våre ordrett, jeg har forstått at dette har vært deres måte å lære på. Har jeg spurt: “Har det vært gøy i barnehagen?” har jeg fått til svar “Gøy i bajnehage”. Et svar som er litt defust, for er det kun en gjentagelse, eller svarer de at det faktisk var gøy i barnehagen? 

Svaret skulle vise seg å bli klarere enn gin. 

Jenta mi sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen i ren utmattelse, da vi var hjemme i gårdsplassen vekket jeg henne forsiktig opp fra setet sitt. Hun svatt til og brøyt ut et lykkens: “Bajnehage!” 

Da kvelden kom og pysjen ble funnet frem var det to små frøkner som ikke ville sove. Pappaen gikk og sa: “nå må dere sove, for i morgen skal dere i barnehagen” og i det det siste ordet i setningen ble sagt var det to frøkner som stupte ned i sengene sine, og ikke en lyd var å høre før jeg morgningen etter vekket de to sovende englende. 

Hun satte seg brått opp og sa med grøtete stemme: “Nå bajnehage!” 

Da vi kom ned til frokosten sa hun på nytt: “Sove ferdig, nå våken, BAJNEHAGE!” 

Ingen tvil, de synes det er “GØY I BAJNEHAGE!” Så gøy at jeg kan lokke med barnehage-ordet for å få de til å spide opp farten og legge seg om kvelden. 

 

De små gledene ! 

 

Følg oss på Facebook –  

 

 

 

Menn som hater amming

Pappahjerte triumferte bloggtoppene i går etter å ha skrevet “Kafeen som hater barn“. Jeg syntes innlegget var godt skrevet med et saklig og humoristisk perspektiv som jeg trur de aller fleste av oss kan være enige i. Kanskje var det pappahjerte som klarte å tolke beskjeden fra kafeen som så mange ble provoserte av. 

Da innlegget tok slutt åpnet jeg kommentarfeltet for å lese responsen til innlegget. Det var da jeg ble nødt til å sperre opp øynene, kommentarfeltet sporet direkte bort fra lappen som fortalte at kafeen ønsket reservasjon om en hel barselgruppe skulle komme å spise på stedet og rett over til melkesprengt jur med blodårer tytende alle veier eller enda bedre, “ta din blodårebefengte pupp og hold deg hjemme.”

Jeg ble nødt til å fortsette lesingen, jo mer jeg leste jo verre ble det. Ikke bare var det menn som hater amming, det var også menn som hater kvinner og i sær småbarnsmødre dette gjaldt. Til tider føltes det ut som at jeg leste om menns meninger fra det tidlige 1900-tallet, det ble hevdet at “barn skal ses, ikke høres” og at vi damer er noen snyltere, som alltid kan legge oss under likestilling om noe ikke går vår vei! 

Overrasket er vel det rette ordet. Jeg hadde faktisk ikke trudd at det var så mange som hadde et slikt sterkt avsky mot offentlig amming. Åpenbart ser enkelte menn på kvinners bryster som et sexsymbol, og deres fantasier om vakre bryster blir nok knust om de ser hva brystetene egentlig er skapt for. Nettopp å oppnå dobbelt størrelse i form av melk som den viktigste næringen for et nyfødt barn. 

Planlegging var et ord som ble brukt, for det kan jo ikke være så vanskelig å planlegge ammingen? Eller pumpe seg og ta med flaske i det offentlige rom. Tydeligvis så vet de kanskje ikke alt om amming. 

At noen kan sammenligne amming med dobesøk og runking sier kanskje sitt, og en ting ble klart; amming bør skje skjermet fra omverden. Det betyr vel i sin sanne mening at en hver kvinne som ammer må holde seg hjemme til barna har lært folkeskikk og sitter stille ved et bord og spiser maten sin pent med kniv og gaffel… 

Med en fare for at jeg blir satt i båsen som “mammaen som ser på seg selv som universets midtpunkt” må jeg få lov å si: 

Vi mødre har vår fulle rett til å amme når babyen forteller at det er mattid, om vi er hjemme eller på kafé. Det kan ikke alltid planlegges, kanskje spiste de litt dårlig sist måltid, hva vet vi? Melken ikke kommer ut i ml målinger. Kanskje har barnet økedøgn. Når vi har rett til offentlig amming, setter vi ikke livene våres på vent og holder oss bak lås og slå til barna er store nok til å spise selv. 

Like så blir vi anklaget for å ta for mye plass når vi spasserer med barnevogn, jeg tar ekstra stor plass med min tvillingvogn. Det betyr allikevel ikke at jeg trur at jeg eier plassen jeg går på. For er det én som må vente, slippe forbi og beklage seg, så er det meg med min store vogn. Jeg kunne jo så klart holdt meg hjemme, men hallo! Nei, faktisk så kunne jeg ikke det. Verden er skapt for oss alle, små som store. Barna er vår fremtid, og de må også få lov til å være barn når de er barn. Kanskje er det nettopp det barnet som plaget deg på flyet den ene gangen som pleier deg den dagen du ikke lengre klarer det selv. 

Når det er sagt så skal også vi ammende kvinner vise forståelse for de rundt, det er ikke vanskelig å amme sitt barn uten å vise frem brystet, eller snu seg litt bort om noen rett ved siden av sitter å spiser.

Heldigvis har jeg aldri opplevd de som “hater småbarnsmødre” i det virkelige liv, de har da i så fall manerer nok til å holde det for seg selv – til  de  sitter  i  sitt  trygge  hjem  bak  en  dataskjerm  og  spyr  ut  over  tastaturet. 

Trist er det, trist! 

 

Følg oss på Facebook –