Rutiner?

Før du blir mamma for første gang, før du blir pappa for første gang! Da er du fri, kanskje tenker du ikke så mye over det, du er jo på jobb og du har dine plikter. Etter du har fått barn, forstår du hvordan fri du hadde tidligere. Du kunne reise på butikken uten å tenke noe mer over det, du kunne dra på en fest uten å ordne med noe annet enn deg selv. Kanskje var du en av de med utallige hobbyer og fullstappede dager. Du tror og tenker at den dagen du får barn så vil barna føye seg inn i dagens gjøremål. 

Jeg tenkte at det ikke ville være noe problem å ha hest med småbarn, de kunne jo bare bli med i stallen. Det var også mye annet jeg tenkte ville bli nærmest like lett som tidligere. 

Så slår det deg! RUTINER. Du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi det ville havne midt i mat og sovesituasjon til barnet ditt, du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi du hadde en travel dag dagen før, så det ble uaktuelt å gå bort fra rutinene en dag til. 

Vi vet alle hva det vil si å gå bort fra rutinene over tid, det blir et sant mareritt med svettetokter og nattevåk, sure, slitene barn og stressede foreldre. 

– Bare en kveld, fikk hele leggerutinen ut av kurs!

Jeg husker det så godt, etter å ha jobbet timesvis på kveldene, etter å ha løpt trapper som en intervalløkt, etter alt det arbeidet – forgjeves. Jo, ja så kom heldigvis rutinene tilbake litt raskere enn da de ble innøvd, men allikevel var det lite fristene å prøve det samme igjen. 

“Ingen daglur på jentene mer i hvert fall” sa BT til meg da vi la oss i går kveld. For på vei hjem fra besøk i halv fire tiden sovnet de to engelene i bilen – hvilket førte til en veldig urolig kveld, med lek og gråt om hverandre i stedet for soving. 

Selv om jeg ikke trur jeg har vært løssluppen på rutiner, så forstår jeg i ettertid at det var rutinene som styrte dagen, og at det var de som gjorde barseltid og tiden etter harmonisk og hyggelig. 

Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med andre som sier “Åh, det er så teit med den dagluren fra 12-14, stykker liksom opp HELE dagen” og jeg bare: “Ja, jeg vet!! Blir så vanskelig å legge noen planer, er så glad den nå er over”. 

AMEN, for gode rutiner, men gud så godt det er når barna blir så store at de sakte meg sikkert kan fade litt ut. 😀 

 

Følg Speiltvillingene på Facebook – 

 

Bedrevitere trenger ikke vite bedre!

Det er ikke slik at jeg noen gang har betvilt min morsrolle, jeg vet at barna mine har stabilitet, trygghet og den beste omsorgen de kan få, de får sunn mat og ny bleie så fort den første er våt, de har klær til en hver anledning og de har langt flere leker enn de trenger. Dette trenger ikke å være en selvfølge for mange barn verden over, heller ikke her i Norge. 

Alle deres primærbehov er dekket, og når de legger seg i sengene sine kl 19 sovner de med et smil om munnen og drømmer til klokken er 9 om morgen, ute blandt andre er de sjenerte, men alikevel så fortrolige. De er rampete også, de griser med mat, og sniker seg inn på badet for å hente vann de kan leke med.
Det mener jeg er to friske barn som er akkurat der de skal være.

I går skrev jeg et innlegg om en artikkel som satte seg på bakbeina for hva jeg kaller “normal barne-oppdragelse” – Du skal ikke omtale deg selv i tredje person, du skal ikke legge egne følelser over på barnet ved å for eksempel si, “gjør du slik, blir mamma lei seg”, denne artikkelen skrev også at straff og belønning kun vil skape avstand mellom barn og voksene og sammenlignet det med hundedressur.  

Det er ikke første gang jeg leser en slik artikkel om hvordan vi som foreldre skal oppdra barna våre, og det var også grunnen til at jeg ønsket å få frem en viktig poeng! Jeg trur ikke disse artikkelene gjør annet enn å skape usikre foreldre, de skaper en konflikt inni oss. – Oppdrar jeg barnet mitt galt? Skaper jeg avstand til barna mine?

For sannheten er at vi alle ønsker å være gode rollemodeller, og gode foreldre til barna våre. Når vi da leser om alt vi gjør “galt” så blir vi sittende igjen med en litt dårligere følelse enn vi hadde før vi leste artikkelen.

I tillegg kommer slike uttalelser ofte fra ekspertkilder, og når vi hører hva en ekspert sier, så må det jo være sant? Vi hører jo på legen når han anbefaler en behandling, det ville vært uansvarlig å ikke gjøre det. 

Verre blir det når det kan virke som at alle har forskjellige meninger. Jeg er ingen ekspert, men jeg har to barn og jeg har jobbet i barnehage i ett år, samt vært på kurser om hvordan snakke og irettesette barn. Teorien kan være enkel, men allikevel må vi tilpasse oss hvert et barn, for de er alle forskjellige. Noen trenger et minutt i en tenkekrok for å roe seg ned. Eksempel: Hvis ei av mine jentener slår seg totalt vrang, som ikke er uvanlig for en toåring som ikke alltid er like lett å forstå, så hører hun ikke på meg før hun har kommet over det verste sinnet. Da hjelper det for henne å sette seg ned til hun har roet seg, for så å snakke om episoden.   

For en annen, kan det være en helt annen metode som fungerer. 

Så hvordan kan en ekspert få tillatelse for å uttale seg så direkte om den generelle barneoppdragelsen? Det er jo ikke slik at en lege kan komme i avisen for å legge frem en behandlingskur mot en generell sykdom, hver og en har forskjellige symptomer, og trenger indivduell behandling! Noen er også allergiske for en rekke legemidler, så dette ville jo vært direkte farlig for enkelte. 

Setter vi det på spissen gjeder det samme for slike barne-oppdragelses metoder som blir beskrevet i kort format i artikler. Det gale blir skrevet med trykk i hver linje, samtidig som det ikke er plass eller tid til å utgreie om hvordan vi skal gjøre ting rett. Og i stedet for å hjelpe, fører det til usikre foreldre, som prøver å følge gode råd fra de 100 forskjellige meningene de leste siden de fikk barn. 

Det viktigste du gjør som forelder er å gi barna dine stabilitet, og omsorg! Vær der for barnet ditt når de trenger deg, gi de omsorg når de trenger det, og irettesett gal oppførsel slik du selv føler er nødvending i den gitte situasjon. Har du en god følelse på hvordan du løste konflikten, så er det vel det som er riktig?! Ikke en bedreviter som ikke har sett handlingforløpet til konflikten! 

 

Følg Speiltvillingene på Facebook –  

Hvorfor omtaler jeg meg selv i tredje person?..

“Kom til mamma, jenter” roper jeg bort til sandkassen der de to skjønnhetene sitter å leker med hver sin bøtte og spade. De kommer og vi spiser litt deilig frukt i hagen sammen. Da vi er ferdige med å spise, går jeg inn med oppvaska og kommer tilbake et par minutter senere. De to blomsterglade jentene har på tiden jeg var inne fått øye på de vakre rosene plantet i potter på plattingen. Det var ikke lengre noen roser igjen på busken, men fire hender var fulle av hvite lekre rosehoder. Det er langt i fra den første gang de har fått tilsnakk for å plukke kjøpeblomster, og i det de får øye på meg sier de: “åneii, blomsten ødelagt”. 

Så klart blir jeg irritert og lei, for jeg vet så godt at de viste det ikke var lov, så jeg prøver å gi en skjenneprek etter beste evne. Jeg er streng i stemmen og forteller, “Det er ikke lov å plukke blomstene til mamma, da blir mamma lei seg”, “Mamma lei seg” sier de sårt og ser ned på blomstene i hendene. “Ja, også får blomsten vondt” sier jeg for å prøve å få de til å forstå. De hadde jo ikke forstått det at blomsten ikke er en “blomst” uten blomstene, og de forstår heller ikke at det tar lang tid før det vil komme nye blomster tilbake – de er jo bare to år. Men de vet godt hvordan det er å bli lei seg om noen tar bort leken dems, og de vet godt hva vondt er. De skjønner poenget mitt og gir meg en kos og sier unnskyld for handlingen sin. Etter det er vi bestevenner igjen. 

– Ikke omtal deg selv i tredje person. Vær konkret og personlig og si jeg. Unngå også å være generell når du omtaler handlingen. Sett heller klare grenser for hva du tolererer. Si for eksempel; jeg vil ikke at du skal slå meg

– “Gjør du slik, blir mamma lei seg”, er en fryktelig ting å si til et barn. Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser. Dette er et umulig ansvar for barnet å følge opp. Resultatet blir deretter, med usunn dårlig samvittighet og lav selvfølelse.

– 

I en annen situasjon kunne jeg kanskje sagt: “hvis ikke du stopper nå, må du sitte i trappa. Jeg teller til tre, en – to – ” Trappa blir da en tenkekrok, og “valget” om straff kommer alltid etter gjenntatte samtaler om å stoppe en gal handling. Som regel stopper de under tellingen og vi slipper skammekrok og mer kjeft. 

– 

– Vi har nå gått over til straff, skammekrok, konsekvens og nulltoleranse. Jeg ser den samme metodikken i hundeprogrammene som dreier seg om dressur.
Straff og belønning som metode, skaper bare avstand mellom barnet og den voksne!

De halvfete linjene kommer fra en artikkel hos barnehage.no. Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg leser. Er jeg en dårlig mor? Skaper jeg avstand mellom meg selv og barna mine hver dag, fordi jeg ikke snakker korrekt til dem? Men hvordan får jeg de til å forstå da? Kan ikke noen lære meg? Hvem skulle lært meg? 

Hvorfor omtaler jeg meg selv egentlig i tredje person til barna mine? Det er jo ikke akkurat slik at jeg sier “kom til kjæresten din” når jeg snakker med min samboer. Jeg trudde det var vanlig å omtale seg selv i tredje person til sine små barn av den grunn at de skal lære seg hvem “mamma” og “pappa” er, og at setningen “kom til, mamma” ville gjøre forbindelsen mellom barn og mor sterkere. Tar jeg så feil? 

Jeg vet at barneoppdragelse ikke er enkelt, at det ikke følger med en bruksanvisning for hvert barn. Men det skal også sies, at jo mer jeg leser, jo vanskligere blir det. Til slutt blir jeg sittende igjen med en tanke om at alt er galt, at alt jeg gjør skyver mine barn fra meg. Det er det teorien forteller meg, men i praksis, så elsker jeg mine barn, jeg gjør så godt jeg kan hver eneste dag, slik at de kan få en trygg oppvekst med rammer og regler for å bli gode voksene en gang i fremtiden. Og heldigvis kommer de alltid løpene til meg om de slår seg, blir sjenerte eller bare føler for litt kos.

Kanskje er jeg ikke så verts allikevel, kanskje det heller er det jeg skal si til meg selv hver dag, i stedet for å lese om alt jeg burde gjort annerledes! 

– Lik og del om du kjenner deg igjen – 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

Velg kampene

På toårskontrollen til jentene, sa helsesøster en ting jeg lenge har tenkt, men som jeg også trengte å få bekreftet.
Det er ikke til å legge under en stol at en barneoppdragelse byr på mange “ikke lov” situasjoner. Det er nei og nei fra de står opp til de legger seg, uansett hvor pedagogisk rett du vinkler ditt nei. For barn vet ikke hva som er lov og ikke lov før de har lært det, de vet ikke hva som er farlig og trygt før du har fortalt det, de vet ikke hva som er dumt eller lurt før du har vist det og de vet heller ikke hva som er lov for voksene, men ikke for barn før du med hjertet i halsen har grepet etter kniven barnet ditt plutselig sto med i hånda fordi hun eller han skulle dele maten sin selv, slik som du gjør.

I tillegg er de nysgjerrige, grensetøyende, selvstendige og sta. Ofte vet de ting de ikke har lov til, men gjør det allikevel – fristelsen blir for stor og det er gøy å være “rampete” i mors øyne.

Fordi barna våre må følge oss, og ikke la dagene flyte uten rammer og regler – blir det kamper. 

Jeg sa til helsesøster
– Vi har valgt å ha to av det meste for med det slipper vi unna mange krangler dem i mellom, jeg vet de må lære seg å dele, men de må allikevel øve på det i andre situasjoner. 

Svaret traff blink..

– Så lurt, dere er nødt til å velge deres kamper. Noen ting trenger ikke å være så strengt som andre, det er viktigere at dere kan ha en god stemning enn å bruke for mye tid og energi på krangling. For det tapper krefter både for dem og dere. 

Tenk på hva de må dele sammenlignet med et enebarn – De har alltid måtte dele sine foreldre, og jeg kan love dere, det er ikke alltid gøy å måtte dele mammas fang med søsteren sin, noen ganger trenger de hele mammaen sin, for seg selv. Hvorfor skal de alltid da måtte dele alt? Hvorfor skal de ikke få lov til å ha noe hver? 
Jeg tørr nesten å påstå at det heller ikke kan sammenlignes med andre søsken heller, for i forskjellige alderstrinn hører forskjellig type oppmerksomhet til. Andre søsken får som oftest en hel permisjonstid med alenetid, og senere trenger ikke alt å være likt, men med tvillinger smitter latter og tårer. Blir en tris og lei, blir ofte den andre det, og en kos og litt trøst trengs – ikke til en, men til  to   på   samme   tid.

Dette var bare et eksempel av mange, og det gjelder for alle. Du må velge dine kamper! 
Det er ikke alt som må være så strengt, det er ikke alt som må følges etter “boka” eller etter andres regler og meninger. Det er kun du som vet hva som er best for deg og dine barn, selv om iPad er strengt i ett hjem, behøver det ikke å være det i ditt. Noen kamper må vi ta, for det er kampen som til slutt vil gjøre dagen lettere, mens andre kan vi ta med en klype salt, vente litt med kanskje. For en dag vil de forstå hva vi sa. 

Barn skal være barn, og vi kan ikke ta fra de alle gledene ved utfoldelse, prøvelser og nysgjerrighet. Hvis alt skal være like strengt går vi til slutt på veggen av umattelse, finn løsninger som holder humøret oppe. Av det får vi gode dager, av det kan vi nyte tiden med våre små som går så alt for, alt for fort! 


I dag ler jeg av ditt hyss, til tross for at jeg fortalte: “bare tegne på arket” da dere startet. Kanskje jeg er litt strengere en annen dag, men ikke nå. 

Følg speiltvillingene på facebook – 

 

 

“MAMMA”

Et ord. En tittel. Det mest vanlige kallenavnet. Så likt på mange språk. 

Men hva betyr det? “MAMMA” 

ALT ! 

I dag traff det meg som hammeren på en spiker. Jeg var en liten tur på butikken, med meg hadde jeg mine to små på to år. Lykkelig løp de rundt, det var en av de gode dagene på butikken, ikke en dag som denne. Jeg plukket litt varer her og der, mens jeg innimellom ropte tilbake mine to små som hadde hoppekonkurranse rundt i butikklokalet med latter og store smil. Ved å stå noen meter i fra de kunne jeg betrakte de mange personene rundt som fulgte jentene med øyne, med et smil om munnen og et blikk som kun fortalte –  har du sett, for noen flotte jenter. 

Jepp, jeg var stolt lenge før ordet “MAMMA” kom susende som på en vannskie. 

“MAMMA” ropte de med iver og begeistring i stemmen, snudde på hælen og løp det de hadde i sin herlige pingvinstil bort til meg.

Mamma!  Mamma!  Mamma! 

“JA, jentene mine” kunne jeg svare stoltere enn en hane. 

Et ord som alle mødre hører jevnlig av sine barn, et ord som er så vanlig at det ikke blir lagt merke til, men et ord som betyr ALT for hver og en som blir kalt det. Et ord som bringer frem den største stolhet, et ord som bringer frem en så stor kjærlighet at det nesten gjør vondt, på en god måte.

For det å være mamma betyr alt, det betyr mer enn noe annet, vi ville oftet livet vårt for å beholde tittel som mamma.

 

Like etter vi kom hjem, var ei av jentene på oppdagelsesferd, hun klatret opp på en kasse for å snoke på kjøkkenbenken. Et brak senere lå hun langflat på gulvet, og jeg kastet meg til. Det der hørtes vondt ut! 

“maaaammaaa” hikset hun ut i mellom hylet mens jeg løftet den litt forslåtte kroppen opp. 

mamma” sa hun igjen med en lav stemme i det hun la armene rundt meg og sank hodet ned mot skulderen min. 

Ja, det er nettopp det jeg er. Din MAMMA – din trygghet. Og jeg skal være din mamma for alltid, jeg skal trøste deg når du faller, jeg skal støtte deg når du trenger, jeg skal komme når du ønsker. For det er det en mamma skal. Jeg skal være “verdens beste mamma” for – deg – og deg – mine to fantastiske jenter. 

 

Følg speiltvillingene på facebook – 

Leggetid for to små.

En – to – tre, så starter vi. 

Buksa ned, bodyen opp, strømpebuksa av. Så er det bort med bleia og en liten pause på potta. “Tre små apekatter hoppet på en gren”, regla blir gjentatt til alle apekattene er spist opp av krokodillen. Ny bleie kommer på, så følger pyjamasen og plutselig er det tid for tannpussen. 

Klokka 19:00 finner vi smokken og bamse. Like etter ligger det to små solstråler i sengene. En klem, et kyss på pannen, kinnet og munnen. “God natt skatt, jeg elsker deg” “God natt skatt, jeg elsker deg” med to påfølgende svar: “natta, iskejdæ”, “natta, iskejdæ”.

Lyset blir slukket, og søvnen faller på.

…..

Det hadde vært noe, eller hva dere? 

Det meste overstående var så nær sannheten som den kunne fått blitt, men noe skjedde da vi stilte klokken mot sommeren. Det var da knoll og tott fant ut at de var for store til å legge seg. Det var da de fant ut at det var mye mer spennende å leke, hoppe og hyle i sengene sine. I skrivende stund er klokken 21:09, latter er å høre fra rommet og fire bein som sparker i sengeenden. Det høres ut som at noen ommøblerer rommet der inne.

“Det er natta nå” minner jeg dem på for ente gang.  

I det øyeblikket jeg skriver disse linjer så kan jeg se de mange kommentarene på hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Hvorfor ikke skille jentene fra hverandre? Hvorfor ikke være på rommet til de roer seg? Hvorfor ikke gjøre slik og sånn, eller gjør ditt og datt, for det er det som funker. Men jeg skriver ikke disse linjer for å høre hva vi skal gjøre, det er jo bare vi som vet nettopp dette, og jeg er sikker på at det ikke finnes en løsning vi ikke har prøvd. 

Så hva skal jeg frem til med dette innlegget? 

Innlegget tar seg nemlig en ny retning i dette sekund. Det å være foreldre er neimen ikke enkelt, vi lager oss meninger og regler, ja allerede før vi til og med har fått barn. Vi gjør alle så godt vi kan, men noen ganger går det ikke helt etter planen. 
Noen ganger trenger vi å lufte litt frustrasjon med andre, men da det smeller tilbake et svar om hvor enkel man kan gjøre det, angrer vi plutselig på at vi nevnte noe som helst i det hele tatt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd dette, og i og med at det har vært et gjentagende samtaleemne med mine venninner vet jeg hvor mange flere som kjenner seg igjen i disse bedreviterne som trur du kjenner barnet bedre enn sine egne foreldre.

Tips og råd kommer alltid godt med, men jeg trur vi også kan si oss enige i at noen ganger så hjelper verken det ene eller andre av de fantastiske løsningene som andre har på lager. Det eneste vi trenger er å lette på trykket av frustrasjonen som opp igjennom tiden blir litt for påtrengende, og det beste svaret vi kan få er: “Jeg føler med deg, vi må alle gå igjennom faser som er litt trøblete, men så retter det seg plutselig” 

 

For hvis en frustrert mamma har behov for å lufte sine tanker, men ikke stiller spørsmålet – hva skal jeg gjøre? 
Så trengs det heller intet svar på det, det trengs kun medfølelse.  

Det er en stund siden jeg startet dette innlegget, kanskje lurer du på hvorfor jeg sitter og skriver når jeg heller burde lagt barn, men det er nettopp det jeg har gjort. Det å skrive var passene da jeg satt på utsiden av døren deres etter atter en gang å ha lagt de ned i sengene sine. Nå har det vært musestille i en halvtime, og jeg sitter utslitt i godstolen ved siden av rommet deres. 


Hvilken mamma er du?

– En gjennfortalt historie fra en nær relasjon.

Dama sto i kø på butikken, Rema 1000. Bak henne sto det en gutt med moren sin, hun kjente et slag mot leggen og flyttet seg litt. Hun kjente på nytt en slag mot leggen, så hun flyttet seg en gang til. Et slag mot leggen traff igjen og hun snudde seg rundt. “Unnskyld, men sønnen din står å sparker meg i beinet!” fortalte hun opplysende til moren. 
“Ja, men vi har fri barneoppdragelse” svarte moren, hun sa ikke noe mer, verken til dama eller sønnen sin. Dama ble sjokkert, hun skrudde opp korken til colaflaska hun nettopp hadde kjøpt og helte over sønnen; “Beklager, det hadde vist jeg også” svarte hun før hun gikk.

Forhåpentligvis kommer ikke gutten til å sparke fremmede fremover, kanskje han må lære at det ikke er greit å slå ved neste tilfelle, for kan han vite om det er lov eller ikke om foreldrene ikke korrigerer feil oppførsel? 


FRI BARNEOPPDRAGELSE 

Barneoppdragelsen er i bevegelse hele tiden, det er ikke mange år siden at fysiske avstaffelser var normalt i hjem og på skoler. På 70-tallet vokste det frem et frihetsideal, denne nye frie tankegangen fikk også betydning for barn og barneoppdragelse. Tilhengere av “fri barneoppdragelse” syntes å mene at barn kunne ta ansvar for seg selv og ha frihet til selv å finne ut hvordan de ville oppføre seg – skriver familieverden.

Vi kan vel si at det finnes like mange typer oppdragelse som det finnes mennesker, men jevnt over skilles det mellom fire foreldreroller: 
Den autoritære, den myndige, den ettergivende og den uengasjerte. 

 

  1. Autoritære foreldre stiller strenge krav til oppførsel, bruker straff og er lite flinke til å svare på barnets henvendelser.
  2. De myndige foreldrene setter tydelige grenser og sørger for at barna overholder dem, og de er opptatt av å ha dialog med barna og begrunne de reglene de setter.
  3. Ettergivende foreldre er opptatt av og engasjerte i barna sine. De legger ikke vekt på å håndheve grenser, og de kan ofte gi seg når det blir diskusjoner om hva som er lov og ikke lov.
  4. Uengasjerte foreldre er ikke så flinke til å snakke med og lytte til barna, og de er heller ikke opptatt av å veilede barna når det gjelder hva som er riktig og galt.

75% prosent setter seg selv som den myndige foreldre, og det er ingen tvil om at det er den kategorien som er moten i dagens barneoppdragelse.

Det er nok i alle fall den foreldren du ønsker å være, og den du jobber for å bli hver dag, men sannheten er kanskje at de fleste som er foreldre må innom alle kategoriene. For det oppstår situasjoner der det ikke passer seg å holde en lang dialog og begrunne de reglene du gir. Det kommer også dager hvor du er så sliten at du ikke orker å snakke med og lytte til barna slik du normalt gjør. Enda flere episoder oppstår der du gir deg når en diskusjon starter, for du ønsker ikke dårlig stemning eller får dårlig samvittighet midt i krangelen. 

Det står at:

6 prosent mener de er den autoritære forelderen
75 prosent mener de er den myndige forelderen
17,5 prosent mener de er den ettergivende forelderen
1,5 prosent mener de er den uengasjerte forelderen

Jeg mener jeg er 75% myndig forelder, 17,5 % ettergivende, 6% autoritær forelder og 1,5 % uengasjert forelder i løpet av dagen. Med det klapper jeg meg selv på skulderen og mener jeg er en god mamma for mine barn. Jeg er en mamma som elsker mine barn, en mamma som vil lære de mellom rett og galt, jeg er en mamma som vil gi barna mine trygghet og latter, men jeg er også et mennske som kan bli frustrert og sliten, oppgitt og lei. 

Følg speiltvillingene på facebook – 

Gravide diskrimineres på arbeidsplassen

Halvparten av kvinnene og en av fem menn oppgir at de har blitt diskriminert på arbeidsplassen knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon. 

– viser en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombundet. 
Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn, noe som i følge likestillingsloven er forbudt.

Kvinner mer diskriminert enn menn
Gjennomgående i undersøkelsen ser man at kvinner i betydelig større grad blir utsatt for diskriminering, knyttet til graviditet og foreldrepermisjon, enn menn.
Til tross for at det er ulovlig å diskriminere, viser undersøkelsen allikevel at én av ti har fått spørsmål fra arbeidsgiver om graviditet eller planer om å få barn på jobbintervjuet.  

En ung dame på 24 år ender sitt lærerstudiet denne våren, hun har akkurat vært gjennom andregangsintervju til en lærerjobb fra høsten. 

– Arbeidsgiver var svært positiv til meg. Hun fortalte at hun fikk gåsehud av svarende jeg ga. Jeg ble lovet et tilbud fra arbeidsplassen, og en telefon i løpet av kvelden eller morgendagen. Dette var før jeg fortalte om graviditeten, forteller hun. 

Én av fem kvinner oppgir at de har latt være å søke ny jobb mens de var gravide. Begrunnelsen var at de regnet med å ikke få jobben, eller tenkte at det ville være en belastning for arbeidsgiver.

– Jeg var i tvil på om jeg skulle søke, men bestemte meg for at jeg ikke hadde noe å tape. Planen var å unngå å fortelle om graviditeten, men etter andregangsintervju bestemte jeg meg for å fortelle om den lille i magen, sier lærerstudenten.

Fikk ikke jobben 
14 Prosent av kvinnene som var med i undersøkelsen oppgir at de ikke fikk jobben som følge av foreldrepermisjon. 

– Til tross for at arbeidsgiver var positiv og hyggelig da jeg fortalte om graviditeten, hørte jeg verken fra henne som lovet den dagen eller dagen etter. Fire dager senere fikk jeg telefon med avslag på jobben. Arbeidsgiver la til “jeg håper du søker på nytt om ett år!”, forteller lærerstudenten. 

Undersøkelsen viser at svært mange (21 prosent) som har vært ansatt i midlertidige stillinger, oppgir at de ikke har fått forlengelse som en følge av graviditet eller planlagt foreldrepermisjon. Samtidig sier 16 prosent av kvinnene som har søkt midlertidige stillinger, at de ikke har fått jobben.
Omfanget av selvopplevd diskriminering øker også med antall barnefødsler.

I tillegg oppgir hele 37 prosent av kvinnene at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om viktige saker på arbeidsplassen, som omorganiseringer og lønnsforhandlinger, mens de var i fødselspermisjon.


Denne teksten over har jeg skrevet som en del av en oppgave i studiet. Engasjementet mitt var i full fyr da jeg gjorde research på dette temaet og den tok meg tilbake i tid. Jeg ble gravid i det jeg gikk ut av en permisjonstilling. Det passet seg med andre ord ganske dårlig, for jeg var nødt til å få meg en ny jobb relativt raskt om jeg skulle ha noen håp om permisjonpenger etter fødselen. Jeg søkte på en rekke jobber, og visste at jeg lovlig kunne holde graviditeten skjult til jeg hadde fått meg en jobb. 

Jobb fikk jeg, heldigvis. I motsetning til lærerstudenten over nevnte jeg ikke et ord om graviditeten. Da arbeidsgiver spurte om jeg hadde barn, svarte jeg kort: “nei”. Det er virkelig ikke gøy å holde en så viktig detalj for en selv, men så skal ikke en graviditet være ødeleggende for mulighet til foreldrene, så jeg mener regelen som forbyr diskriminering på dette grunnlaget er til å rope hurra av. 

Verre ble det den dagen jeg måtte fortelle om graviditeten til sjefen. Jeg kan krysse av for at jeg også følte meg diskriminert da jeg ventet mine to små. Jeg ble ikke møtt med et “nei, så hyggelig” svar, jeg ble møtt med hån. 

Like uventet som for arbeidsgiver hadde jeg forlatt arbeidsplassen tre måneder etter jeg startet. Da jeg var i svangerskapsuke 22 fortalte legen ved sykehuset  at jeg skulle ut av jobb. Jeg hadde ikke lengre noe å gjøre stående på et gulv time etter time hver dag. Legen min skrev en helsemelding som jeg leverte til arbeidsgiver og som svar ble jeg nok en gang diskriminert på grunnlag av min graviditet. Jeg ble ledd av fordi jeg trudde jeg måtte ut av jobben, jeg forklarte at det ikke var jeg selv som ønsket dette, men en anbefaling fra legene. Jeg fikk tilbud om å få en stol slik at jeg kunne sette meg ned når jeg følte behovet. 
Hormonell og krenket som jeg følte jeg ringte jeg legen min og fortalte om situasjonen jeg var i. En ny helsemelding ble skrevet og endelig ba arbeidsgiver om unnskyldning. Hun kunne ikke tilrettelegge for meg, for tilretteleggelse innebar en liggende stilling for å unngå å belaste bekkenet. Det holdt ikke at jeg bærte tvillinger som er regnet som et risikosvangerskap. 

Så hva gjør man, den dagen man er gravid og trenger en jobb? Det skulle jo ikke vært et problem slik loven er satt, men undersøkelsen viser det motsatte. 

En artikkel fra Likestillings- og Diskrimineringsombudet svarer følgende:

Hold kjeft og trekk inn magen, du har alt for mye å tape på å fortelle at du er gravid. 

– Det er vanskelig å gi gode råd. Skal du være ærlig og imøtekommende? Tja. Da er sjansen stor for at du ikke får jobben. Skal du reagere og opplyse om at det ikke er lov? Kanskje. Men hvem ønsker det i en situasjon du skal fremstå samarbeidsvillige og attraktive for en ny potensiell arbeidsgiver? Skal du svare; nei, jeg har ingen planer om å få barn? Dessverre er det kanskje det sikreste kortet. 

 

Følg speiltvillingene på facebook – 

Pottetrening

Sommeren jeg var to år sluttet jeg med bleia. “Du hadde en utrolig blære” fortalte mamma meg her om dagen, “du tisset sjeldent og mye når du først tisset. Så da sommeren kom og du løp rundt naken sluttet du med bleia omtrent av deg selv”. 

Det sies jo ofte at bleieslutt er lettere for et barn som har eldre søsken, jeg har det, min søster hadde for lengst sluttet med bleie, selv da jeg ble født. Den sommeren jeg var to år og sluttet med bleie var søsteren min åtte år.  

Vi ønsket oss potter eller doring til jentenes bursdag, noe vi også fikk. Så nå har vi så vidt begynt å sette oss på potta, jeg prøver å lære de til at det er gøy å sitte der, at vi kan synge sanger, fortelle “bukkende bruse” eller telle til ti sammen. Noen ganger har jentene lyst til å sette seg på potta si selv, andre ganger ikke. 

Jeg skjønner så godt at dette er helt nytt for oss. Pottetrening? Hvordan gjør man det egentlig? 

Norge er et av de tregeste landene hvor bleieslutt inntreffer. Det er vanlig at barn opp i fire års alder bruker bleie. Jeg ble sittende å lese litt om bleieslutt denne morgen, og jeg sitter egentlig med et enda større spørsmål enn da jeg startet. Noen mener man skal vente til barnet er klar for dotrening selv, og det er en lang liste over punkter du kan krysse av for om barnet ditt er klar. 
Andre legger mer jobb i det som foreldre slik at barnet kan lære seg til å forstå hva pottetrening er og hva som skal skje.

Noen mener man skal belønne med det ene og det andre, men andre sier man ikke bør belønne for hvis det ikke kommer noe i potta kan barnet føle seg misslykket og få pressentasjonsangst.

Noen mener man skal sette barnet på potte hvert 15 minutt, andre etter hvert måltid, noen mener man skal kutte ned på drikken på kvelden for å holde bleia tørr på natten andre igjen er helt i mot dette.

Ikke rart man blir forvirret! Jeg har ingen ambisjoner om at barna mine skal slutte med bleie nå, men jeg synes de er klare for å prøve potte litt innimellom. De sier ikke i fra om de må tisse eller bæsje når de har på seg bleie. Det er kun etter de har bæsjet at de er flinke til å si “mamma, nye beije”, men står de uten bleie og tisser vet de veldig godt hva som skjer. Og når de setter seg på potta lager de selv “tssss, tsss” lyder og sier “ferdig tisse potte” før de reiser seg opp.

Vi har ikke trent mange ganger, så det har heller ikke kommet noen mengder med tiss i potta. Jeg tenker at det ikke er så farlig, det kommer når det kommer, det viktigste for meg nå er at det å sette seg på potta er litt gøy og at vi kan begynne nå og gjøre jentene oppmerksomme på hva det betyr “å gå på do”.

Men så er jeg helt uerfaren på dette feltet, en første gang for alt, så nå spør jeg dere som har litt mer erfaring enn meg på pottetrening, kan dere fortelle hvordan dere trente på bleieslutt? 

Jeg håper det kan komme inn mange fine tips som vi kan prøve oss på 🙂 

 

FOTOTIPS TIL BARNEBILDER

“Tie og Ojia” sa de i kor, mens de begeistret pekte på bilde av seg selv på mac’en. Bilde vi har hengene over sofaen er “baby Tie og Baby Ojia”, for er det spennende med bilder. Spennende for de små og kanskje det mest verdifulle for oss voksene. 

Jeg er ingen fotograf, så kanskje er det feil av meg å gi fototips, men samtidig så treffer kanskje mine fototips bedre dere “ikke-fotografer”, nettopp fordi jeg ikke kommer til å bruke fagspråk og innviklede innstillinger. 
Min eneste bakgrunn innen foto er kamera og øving. Jeg tar bilder så og si hver eneste dag, og ved å se tilbake i arkivet mitt ser jeg godt hvordan bildene har utviklet seg til det bedre. 

Min vinkling i dette innlegget er å gi Fototips til barnebilder. Som vi alle vet sitter ikke barn mye stille, og spør du meg er det vanskelig å få de til å smile på komado slik man kan be en voksen forsamlig om å gjøre. Nei, her trengs det helt andre metoder. 

Fototips til amatører fra en annen amatør. 

1. LYS

Når man skal ta bilder av barn som gjerne er i bevegelse har lys mye å si. Riktig lys = dagslys. Du har helt sikkert merket hvor mye bedre bildene blir med mobilen om du er ute på dagen og knipser enn om du tar et bilde inne på kvelden. Det samme gjelder for kameraer selv om de gjerne er litt bedre inne i mørkere rom. Men jo mer lys det er jo raskere klarer kamera og fange et bilde og fryse det. Det vil uten å bruke fagspråk bety: jo bedre lys du har jo lettere er det å ta bilder uten at armer og bein blir dratte streker. 

Ute: en ting å bemerke seg siden jeg over skriver at dagslys gir best bilder: Er man ute og tar bilder får du bedre bilder om det er lett overskyet, eller om dere setter dere i skyggen. Solen gir mange harde skygger slik at ansiktkonturer forsvinner. 

Inne: hvis solen skinner må du gjene plassere barnet der det lysest i huset, men pass på at solen ikke treffer barnet – da får du samme skygge-problemet som ute. Du kan også gjøre det lurt i å sku av lysene inne, for innelys gir et gulskjer i bilder. 

2. OPPSTILLING

Jeg bruker å skille mellom to typer bilder når jeg tar bilder av mine barn, det er portrettbilder der jeg ønsker at de skal se mot kamera og stemningsbilder, der jeg ønsker å ta bilder av barna mine i for eksempel lek eller konsentrasjon. 
Felles for disse to typene er at jeg gjerne vil fange barnet i bildet og ikke alt rundt. Det er derfor viktig å prøve å ha så rene og ryddige bakgrunner som mulig. Er man ute er dette enkelere enn inne. Ute kan barnet bli stilt foran et jorde, foran en skog eller en bygning. Jo lengre unna bakgrunnen er jo lettere er det å få et skarpt fokus på barnet med en dosen bakgrunn

 

Inne kan du stille opp barnet foran en gardin, eller en enkel veg. På den måten får du fullt fokus på barnet og ikke alt rundt i bildet som stoler og bord og andre distraherende objekter. 

3. STEMNINGSBILDER

For å ta gode stemningsbilder er det viktig at kameraet er oppe ofte, barna må bli så vandt med at det er fremme at de ikke bemerker seg det. For tar du bilde en gang i ny og ned vil antagelig barnet fokusere på “nå skal jeg bli tatt bilde av” fremfor å fortsette leken sin, og stemningen blir borte. Ta derfor frem kamaera titt og ofte og bare knips litt for å knipse. 

5. PORTRETBILDER

Her ser dere også hvor mye bedre et bilde blir når bakgrunnen er rolig og i kontrast til barna. Den grå steintrappa faller inn som en nydelig bakgrunn til de 17.mai klede jentene i sterke farger. 
Men så kommer det mange triks fra “fotografen” for å få et bilde som dette under. Det høres kanskje rart ut at man “stiller opp” barna sine, men for å få gode bilder så er det faktisk nødvendig, og det er ikke noe negativt i det om du gjør det til en festelig greie.  

5 FOTOGRAFEINGEN MÅ VÆRE GØY

På bildet over har jeg bedt jentene sitte i trappen, jeg løftet de slik at de ble sittende helt inntil hverandre og spurte om de kunne gi hverandre en kos, mens de koser flinser jeg på en måte som gjør at de begynner å smile med meg, og her gjelder det å knipse i vei. Jo flere bilder du tar jo sikkere blir du på at du fikk et blinkskudd. 

6 SMILEBILDER

Skal du ha barna til å smile og le må du tørre og gå ut av boksen, som regel er ikke dette vanskelig med sine egne barn. Du vet gjerne hva de synes er gøy og om det er å hoppe rundt som en tulling eller leke “borte / tittei” så gjør du det. På den måten får du barna til å smile, sitte stille fordi de fokuserer på hvor “rar” mamma er og du får blinkskudd samtidig som fotograferingen blir en positiv greie for barna.

7 UTTRYKKSBILDER

Utrykket til Otilie på bildet under er også “skapt” av meg. Jeg har med en “overrasket” stemme sagt “ooi, see i taket, hva er i taket?” mens jeg har pekt i opp i taket ved siden av meg. Otilie kikker etter hva jeg mener er i taker, som desverre ikke var så mye annet enn “tak”, men ved å ta bildet i det rette sekund kan man få et sterkt og nydelig bilde i samlingen. Denne teknikken er også med på å få barnet til å bli værende der du ønsker å ta bilde av hun/han. 

8 ANDRE TIPS OG TRIKS

Som du ser på det ene bilde over her hvor jentene sitter på kjelken har de hvert sitt glass med rosiner i. Det er ikke alltid at mine barn har lyst til å bli tatt bilder av, men da igjen handler det om å bli en kose-situasjon eller en morsom situasjon. Her har de fått lov til å spise rosiner, mens de sitter på kjelken. En kjeks eller blåbær kan også være en god motivasjon som ikke blir grisete eller for “store” biter i munn samtidig. 

Og det siste tipset for i dag er såpebobler, det finnes vel ikke et barn i verden som ikke elsker såpebobler. Om man står bak kamera og blåser ut noen bobler så kommer smil og latter fort. 

Gode bilder kommer ikke av seg selv, man må gjøre en innsats for å få dem, og når man i tillegg skal ha gode bilder av barn så er det litt mer som kreves, men ved å gjøre fotografering til en morsom situasjon så kommer man langt. Og en ting som er helt sikkert, man får aldri nok bilder. Dette er de mest verdifulle minnene vi kan oppbevare akkurat slik det var – livet ut! 

– Følg Speiltvillingene på facebook –